Hvor stolt kan man bli? På tur traff vi en av minien sine gode venner, det utviklet seg til et voldsomt hilserituale, som vanlig. Det utviklet seg et båndkaos, så jeg valgte å sleppe båndet på tross av at vi var i et veldig trafikkert område. Sa: vent til minien, han kikket opp på meg, og frøs i den stillingen han var, så jeg fikk plukket opp båndet. En så liten bagatell, og jeg blir så stolt og glad over at han samarbeider, forstår meg og samarbeider. Dagens lille glede!!
(Det betyr så mye mer med samarbeid når det er omplasseringshund, syns jeg)