Leaderboard

Vet ikke om noen husker i sommer at savannah ble jaget langt av en svær løs hund? Uansett, det virket ikke som at hun fikk noe issues av det rett etter, men etter en stund (og noen til episoder med løse hunder uten eier tilstede) begynte hun å bli redd store hunder på tur. Jeg har prøvd å bare trekke henne med og late som ingenting, men har blitt verre og verre. Til slutt var det såpass at hun prøvde å gå ande vei uansett når hun så en hund, gikk i hele båndets lengde og prøvde å komme seg unna. Hun har aldri vært noe interessert i fremmede hunder. Hun har vært sånn som bare ignorerer det meste. Uansett, begynte å trene henne ganske aktivt. Hver eneste tur. I starten når vi så en hund gikk vi ut i grøften, så langt unna at hun aldri fikk stramt bånd. Tror det stramme båndet er det som har gjort det verre, at hun føler hun ikke kan gå unna. Masse godbiter hver gang hun så på den andre hunden. Etterhvert begynte hun å oppsøke meg for godbit hver gang hun så en annen hund. I tillegg har hun hatt et par gode erfaringer med hunder vi har møtt på tur som vi har gått tur med løs. Da slipper jeg henne når jeg ser at den andre hunden ikke er av typen som løper etter. Har kommet så langt nå at hun passerer alle hunder fint igjen, og er kun opptatt av meg og godbitene sine. Dersom hun er løs og vi møter en innpåsliten hund så kommer hun til meg fremfor å stikke vekk. Uansett, i går på tur hadde vi et supert gjennombrudd. Det kom en svær pointer som var løs uten eier (mine var også løse), og reaksjonen til savannah var å hilse pluss leke litt med den, så komme til meg for belønning og så leke litt til og komme for belønning, osv. Hun er ekstremt matglad, så virket som hun kom på under lek at hun er flink og skulle ha belønning haha. Vi har kun trent en mnd, så skulle ha begynt med dette før så hadde det kanskje ikke blitt et problem i utgangspunktet. Men jeg har redd for å skape et problem ved å gjøre en greie ut av det ? Uansett, ville bare dele gjennombruddet her. Frykten satt nok ikke så dypt iom at treningen har gått veldig kjapt, men jeg ee uansett glad

Valpene er to uker og to dager. Det er to feilfarga fawn tisper i kullet, og siden jeg er nest nederst på tispe-lista blir det fawn på oss. Gjør meg ingen verdens ting, utstilling er ikke vår greie uansett. Og avel skal vi iallfall ikke drive med. Er så spent at jeg nesten sprekker ? ?

Da har jeg mimret litt i tråden her, og tenkt på tiden som har vært. Nitro ble 10 år i desember og har blitt en skikkelig pensjonist. Jeg trodde jeg kom til å miste han i sommer i fjor da han plutselig ble ustødig og sjanglete. Etter undersøkelser ble det antatt at det kunne være en gammel nakkeprolaps fra 2012 som kunne føre til nerver som kom i klem eller noe i den duren, men man vet alikevel ikke. (har tenkt på svulst, slag/drypp etc) Etter noen dager gikk det sakte over og så ble han helt normal igjen. Han er noe stiv og støl i kroppen, noen dager værre enn andre. Så han går fast på rimadyl. Han har også mistet endel hørsel, så det er jo trasig, men normalt. Han ble også haleløs på nyåret etter at han ble bitt i halen. Han fikk et tilfelle med ubalanse i høst, som varte bare 20 min og så fikk han tilbakefall her for noen dager siden som varte i 40-50 min. Da er han i veldig ubalanse, får ikke beina helt med seg (faller ikke da), men virker ellers helt vanlig mentalt. Jeg synes uansett det er ekkelt, og jeg blir redd for at hans tid snart er over. Så lenge disse anfallene går over etter kort tid, og han ikke har noe problemer ellers i hverdagen og har livsglede, så er det det viktigste. Han er jo en veldig stor hund med lange bein, så det hele virker voldsomt når han begynner å sjangle og skal holde seg på beina, kontra hadde det vært en liten rase. Ellers er han bare så herlig og god som alltid. barnslig og leken og har bare lyst å herje og løpe tulling (på sine gode dager), men han må begrenses litt pga kroppen. Han er jo ikke like sprek som han var. Han er enda mer knyttet til meg og vil ikke vike fra min side. Han er virkelig min sjelevenn. Jeg er så trygg på han og han har ikke et eneste vondt hår på kroppen. Jeg håper jeg får en sommer til med han.. Da blir jeg glad. Men verdsetter hvert minutt. Det er fint å lese i tråden alle som har kommentert og fulgt oss.? ❤️ For de av dem som måtte være igjen på forumet.Takk!

Kjenner du selv til tisper som har blitt det grunnet kastering? De tispene jeg kjenner som har blitt kastrert har kun fått utelukkende positiv effekt humør-/gemyttmessig hvertfall, hanner er derimot en annen sak. Kjemisk er forøvrig noe det er mulig å teste på tisper i første omgang også.

I dag er jeg skikkelig stolt over klumpen kjenner jeg ? Så her kommer en hel haug med skryt! Vi har hatt verdens lengste dag med lectures helt til klokka 19, avbrutt av en tur med en venninne imellom. Der klarte han selvsagt å slå seg skikkelig da, men det gikk fort over og ingen ting ble ødelagt denne gangen heldigvis ? Han var med i lab til Clinical Diagnostics, som eneste hund i hele gruppa. Det førte til over 2 timer på bord foran resten av klassen med demonstrasjon av læreren vår på alt av lymfeknuter, slimhinner, respirasjonsparametre, puls- og hjerterytme osv osv. Han sto som en engel, også etterpå da hele klassen skulle fram og prøve etter tur ?? Jeg eeer så stolt og fornøyd, han var altså så eksemplarisk som man kan få blitt. Ikke redd eller skeptisk, bare tålmodigheten sjøl selv med hender og folk over hele seg som skulle kjenne på lymfeknuter og sjekke slimhinner i munn/øyne/penis/anus og lytte med stetoskop og alt mulig. Totalt avslappa, og så fikk han selvsagt såååå mye skryt for å være så fin anatomisk sett ? Læreren var helt i ekstase, for alt var så klart og tydelig på han Lesesalen er selvsagt også null stress for verdens flinkeste gutt ?

Det er noen år siden eg bestilte nå, men garderobemannen er helt ok. Du kan velge dører i forskjellig prisklasse etter budsjett og smak, og de er enkle å få på plass. Kjøpte innredning på Ikea.

Min var veldig stresset rett før løpetid, under løpetida, etter løpetida og når hun hadde innbilt. Hun er en veldig forsiktig, litt usikker hund og alt ble så veldig forsterket at det var umulig å jobbe med. Hun hadde 1-2 mnd mellom hver løpetid jeg fikk tilbake hunden min og så var det på igjen. Jeg så det an i 4 løpetider, men da regna jeg med at det var sånn ting kom til å være at jeg kastrerte henne. Jeg har virkelig ikke angret, hun er mye roligere, selv om hun har sin personlighet og fortsatt er litt usikker, så har vi kunnet trene og vi har kommet så langt når hun slipper å bli så påvirket av hormoner og har fått kontinuitet i ting. Ulempen jeg har merket er dårligere pelskvalitet, mer sult og behov for færre kalorier, men det er absolutt ikke noe problem. Inkontinens er det jo økt risiko for etterhvert og enkelt kreftformer visstnok, men hun har det så mye bedre nå at jeg ikke er i tvil om at jeg ville gjort det igjen.

Jeg ville ikke sluppet om det ligger an til bråk. For det første synes jeg ikke det er rettferdig eller fordelaktig å sette min hund i en slik setting for det andre er det mye vanskeligere å få kontroll om det skulle oppstå bråk å begge er løse og potensielt beveger seg bort fra oss før det tredje tenker jeg at ansvarsfordeling blir annerledes, om noe skulle skje enten med din hund eller din hund ender opp med å skade den andre om du og har sluppet løs din hund. Mine hunder har stort sett ikke noe problem med utagerende hunder så lenge det ikke er noe tyngde/alvor bak det, så jeg ser an. Ser der ut til å gå greit så er jeg ikke så nøye på å gjøre noe som helst med løse hunder og jeg bryr meg ikke så veldig om det blir en hilsesituasjon, men er det litt mer ufin oppførsel så hanker jeg inn mine, forventer at de er rolige og oppfører seg så lenge den andre hunden ikke er helt oppi dem, også bruker jeg evt nødvendige tiltak for å holde den andre hunden unna om den blir for nærgående. I verste fall koble den andre hunden å slippe mine

Det er mulig å sette chip på tisper og, men det er mye større risiko med det på tisper samt veldig avhengig av å settes til rett tid for best mulig virkning. Hunden kan nok eldre seg enda, selv om det ikke er noen garanti, men om det er ønskelig å se an litt til så kan man gi galastop når problemene kommer til syne og blir for ille. Da er det par-tre dager så er det over.

Det blir jo alltid en vurderingssak, men min erfaring er at det veldig sjelden (men det hender!) blir skikkelig bråk mellom to løse hunder. Og så spørs det jo på omgivelsene da. Selv om andre gir blaffen så er det jo ikke ok å ha en hund som suser rundt og går bort til alt og alle. Isåfall ville jeg nok sluppet båndet så det var slakt, og vært klar til å ta det opp igjen når hundene er ferdige.

Jeg har en tispe som har endel hormonelle plager. Men min tispe har løpetid 1 gang i året, så har liksom bare holdt ut. Grunnen til at jeg ikke har kastrert henne, er utgiften. At det koster veldig mange tusen kroner. Og at det er en stor operasjon. Jeg ville prøvd medisin for hormonene (galastop kanskje hjelper) . Men om det går ut over hunden i stor grad og deres hundehold ville jeg kastrert. (og om jeg hadde råd)

Det er ikke bare fordeler heller. Noen blir inkontinente. Ikke alle blir mer stabile, noen blir mer utrygge. Det å kastrere forebyggende er en uting. Jeg ville heller ikke kastrert en hund etter første løpetid, fordi så mye kan stabilisere seg med alderen. Men når hunden etter flere løpetider har samme problemet så ser jeg ikke problemet med å kastrere nei.

Jeg er en sånn som mener at får hunden mindre plager ved å bli kastrert, så kastrer den. (Og jeg blir helt stresset av at folk lar sine hunder slite med hormoner fordi de ikke vil kastrere hunden sin av prinsipp ?) Jeg kastrerte tispa mi etter første løpetid da hun også ble veldig nedstemt etter løpetiden. Fra å være en aktiv og glad hund så ble hun en deprimert skygge av seg selv. For meg var det ingen vanskelig valg å kastrere henne. Resultat; En hund som er alltid jevn i humøret (som en vallak ?). Ingen opp og ned i humør ❤️ Hun har alltid likt å trene og konkurrere. Hun har selvfølgelig aldri fått livmorbetennelse, og heller ingen klumper i juret. Hun er 12,5 år nå ❤️ Mange tisper er kastrerte, men mange av dem blir kastrert på sine gamle dager pga. problemer med livmor, jur, innbilthet m.m. Min holdning at jeg kunne like godt gjøre det i ung alder enn å vente, og la hunden gå gjennom årevis med plager fordi man ikke liker tanken på en slik operasjon. Den største ulempen er at det koster en del, og hunden må gå gjennom en operasjon. Fordelene er mange ?

Superglad og letta for å ha fått bekrefta at det blir valp på meg. Kjente at jeg egentlig var litt stressa for om det ikke ble nok valper osv. Hadde blitt vanskelig å finne nytt kull, endre ferie osv. Puuh. Blir nok noen lange 8 uker? Gleder meg til å hilse på når de blir litt større.

Visste dere at det ikke er en ekstra N i pekingeser? Ser at alle har lyst til å putte en ekstra N inn i midten av rasenavnet. Pekingneser=feil. Pekingeser=rett. ? Ellers så deler jeg synes deres. Hvem glemmer vel cruftsvinneren «Danny the peke». ? Hilsen pirkefrøken. ? Akkurat nå baker jeg rundstykker. ??

https://galgosdelsol.org Vurderer seriøst å dra dit å jobbe som frivillig. Det er en utrolig bra jobb de gjør der! Anbefaler alle å ta en titt.

Takk for omtanke ❤️ Dessverre ble det ikke snakk om måneder en gang ?Tidi fikk sovne inn onsdag 13 mars ? Hun virket noe bedre på søndag og mandag etter at hun hadde fått supplerende medisiner på lørdag. Mandag kveld klarte hun ikke å spise opp all maten sin, det virket rett og slett som at det var veldig slitsomt for henne. Jeg måtte reise bort mandagskveld til tirsdagskveld. Mens jeg var borte ble hun passet av roomien min som holdt meg oppdatert hele tiden. Tirsdag hadde hun heller ikke klart å spiste opp frokosten sin, men fullførte den senere på dagen. Da jeg kom hjem tirsdagskveld pustet hun veldig tungt og klarte heller ikke å spise opp maten sin. I tillegg var hun veldig bleik i tannkjøttet. Den natten tenkte jeg at vi måtte dra rett til veterinæren morgenen etter og la henne slippe. Men i løpet av natten ble hun litt bedre og pustet mindre tungt. Dagen etter klarte hun heller ikke å spise opp all maten på en gang, men virket ellers litt piggere enn dagen før. På tur var hun til og med litt giret. Hun fikk seg et bittelite feltsøk og det virket det som hun likte kjempe godt! ☺️ Men hun var fremdeles veldig bleik i tannkjøttet, og jeg skulle reise bort dagen etter igjen, så jeg turte ikke helt å dra uten å ha hørt med veterinæren. Da jeg kom inn sa veterinæren at hun hadde fått enda mer væske i buken siden sist, og det på tross av at hun nå gikk på veldig mye vanndrivende medisiner. Det tydet rett og slett på at medisinene ikke hjalp eller at væsken kom for fort til at medisinene kunne få det unna. Veterinæren sa vi kunne tappe væsken, men ettersom jeg visste hvor fort den hadde oppstått første gangen, så ville jeg ikke utsette henne for en slik påkjenning når jeg visste det bare var snakk om å få noen dager ekstra med henne. Veterinæren sa også at det ville være en stor risiko og hun kunne gå inn i sjokk av det. Så valget var enkelt. Det skulle vi ikke gjøre. Veterinæren sa at det bare ville bli tyngre og tyngre for henne og hun ville anslå at hun hadde noen dager igjen før hun ville være så sliten at det ikke var noen tvil. Så jeg valgte å la henne slippe mens hun enda hadde det noen lunde greit. Jeg hadde også tanker på slutten om hvilket liv det egentlig var for hun lenger. I hodet var hun samme ivrige, unge hunden som gjerne ville løpe og trene. Det var bare kroppen som ikke klarte å henge med på det hodet så gjerne ville. Etter en del veterinærbesøk i det siste hvor det har skjedd litt ekle ting så har ikke Tidi ville gått like frivillig inn til veterinæren. Så jeg spurte om vi kunne få gjøre det i bilen. Det gikk helt fint. Så jeg tok Tidi med meg ut i bilen, og hun hoppet glad og lykkelig inn og trodde nok at vi endelig skulle kjøre hjem fra den ekle veterinæren. Hun fikk spise så mye godbiter hun ville og fikk masse kos. Så sovnet hun inn i fanget mitt ❤️