Gå til innhold
Hundesonen.no

Hannhund vs tispe


fjellgeita80
 Share

Recommended Posts

Hei.

Noen her inne med svensk lapphund som vil fortelle litt om «fordeler» og « ulemper» med hannhund vs tisper?

Jeg ønsker meg veldig en hannhund men mann og barn vil ha tispe da det sies at de er roligere og ikke har løpetid 365 dager i året? Hvordan er din hund i møte med andre hunder? Er innstilt på at det må jobbes med å redusere bjeffing i tide og utide. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Worst case tispe har 3-4 løpetider i året, blør overalt, er grinete og vrang i ukene før og etter, og er bitchy og krangler med alle. Worst case hannhund er hyperkåt, spiser ikke når det er en løpetid innen mils omkrets (alltid), markerer overalt inne og ute og krangler med alle hannhunder de ser.

Stort sett får du ikke worst case. Mine hannhunder har vært helt ok også før de ble kastrerte, litt småspiste når nabotispa løp, men ikke for ille. (ikke lapphunder)

Tisper er generelt mildere enn hannhunder, men kanskje mer kompliserte i hodet og humøret, og mer alvor.

Hanner er enklere i huet, men har det ofte mer i kjeften enn realiteten. Virker kjent? :P

Med en rase som ikke har noe problem med samkjønnsaggresjon så ville jeg ikke tenkt at det var så viktig, strengt tatt. Selv om jeg må innrømme at jeg selv foretrekker hanner pga. løpetiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt to tisper tidligere, har første hannhund nå. Merker ikke så mye forskjell egentlig, utenom at hannhunden er en del større. Det eneste jeg føler er at han har brukt litt mer tid på å bli moden i hodet, han har vært litt mer opp og ned i fokus blant annet.

Og så må man passe litt mer på hvor hannhunden tisser :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hannhund nå, og har vokst opp med både tisper og hannhunder. Jeg valgte hannhund fordi min erfaring er at de er morsommere, lettere å dra igang, mer ukompliserte i hodet (som Simira skriver), og fordi jeg ikke orker mer løpetid. Jeg har delt hus med tisper som løp to ganger på 1,5 år, og med tisper som løp fire ganger i året. Jeg har delt hus med hormonelle, kåte hannbikkjer som gjerne tok seg en tur i nabolaget hvis vi ikke barnesikra alle dører, og jeg har delt hus med hannbikkjer som var ganske uberørte av løpetid hos naboen. Det har vært flere av sistnevnte enn av førstnevnte, vi har vel bare hatt én av førstnevnte type.

Når jeg skulle gjøre regnestykket før jeg kjøpte min første egne hund, var jeg aldri i tvil om at jeg skulle ha hannhund, fordi jeg foretrekker worst case-hannhunden over worst case-tispa. Men det vil jo være individuelt hva man foretrekker og hva man syns er verst. Min største innvending mot min hannhund er at han helst vil gå med nesa limt i bakken, og at det har vært mye jobb å få han inn i arbeidsmodus, men sånne ting handler jo både om individet, hundens alder og modenhet, og om oppdragelse, og jeg veit om flere tispeeiere som har lignende utfordringer. Jeg skal ha hannhund neste gang også!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du har et ønske om hannhund, som du skriver, synes jeg absolutt du skal gå for det. Dette er så individuelt, og som flere sier er det både fordeler og ulemper med begge - men de fleste av dem er ikke i noen av ytterkantene, og i store deler av hverdagen merker man nesten ikke forskjell.

Jeg har hatt begge deler, og foretrekker utvilsomt tisper. Jeg bare "forstår" dem bedre, uten at jeg egentlig kan begrunne det i det hele tatt. Var det samme da jeg drev med hest - de fleste jeg kjenner foretrekker ukompliserte vallaker, personlig "snakker" jeg mye bedre med hopper.

Løpetid plager meg ikke (har dog vært heldig med renslige hunder som ikke er så opptatt av det motsatte kjønn), og opplever det som en forutsigbar periode. Noen opplever løpetid som en skikkelig ulempe, og det er helt greit. 

Tror rett og slett det er helt opp til hver enkelt hva som føles riktig, så gå for magefølelsen din! Ingen tvil om at hannene ofte er enklere i hodet, på godt og vondt ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nå min første hund og det ble en hannhund da det var det som var ledig av kjønn på tidspunktet det passet for meg å hente valp. Jeg ville egentlig ha tispe, men som veldig mange har skrevet før meg, så er ikke forskjellen så vanvittig stor og sjansen for å få worst-case er heldigvis ikke enorm uansett. 

Jeg synes min har vært knall på mange områder, mtp hannhundfakter er han nok ganske mild, lar seg bare forstyrre av løpetisper når de er på det aller aller verste( når de står) men ellers grei å ha med å gjøre. Jeg synes han blir fort distrahert og det har tatt veldig lang tid før han klarte å gjøre noe særlig arbeid over lenger tid.

Min neste hund tror jeg blir tispe da jeg mistenker at min hannhund er veldig mild hann nå, og jeg ikke kunne tenkt meg en som er verre på hannhundfaktene enn ham.

Vi har faktisk to finske lapphunder i gaten hvor vi bor, hvor det er litt aldersforskjell på dem og selvfølgelig forskjellige oppdrettere. Tispen som er mange mange år nå har vi alltid opplevd som en veldig hyggelig, harmonisk hund som stadig vekk går løs med den som går på tur uten at hun går noen andre steder. Hannhunden som blir to år i år har vi opplevd som veldig "hann" fra dag en, bjeffer på alle hannhunder han møter, markerer veldig, og flere slike ting. Her vil jeg jo tro at det går litt på familiene som eier dem og, men ja. 

Tror egentlig ikke det blir feil uansett ! Foreldredyrene sitt gemytt og vaner ville jeg også sett litt på, er ikke helt uvanlig at slikt ligger i genene.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Foretrekker egentlig hannhund og har hatt det de siste 12 årene. Men denne gangen blir det tispe grunnet størrelse og fordi jeg er litt lei at hannhunden marker på alt utendørs når han er løs. Gruer meg imidlertid til løpetid, innbilt svangerskap og alt slik jeg husker fra tidligere tisper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...