Gå til innhold
Hundesonen.no

Nimbus

Medlemmer
  • Innholdsteller

    36
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Alt skrevet av Nimbus

  1. Det er en pilotstudie - de er ofte små, og geografisk begrenset. De skal vel rett og slett sjekke om det kan være noe poeng i å bruke penger på en større studie. I neste runde, hvis de går videre, vil det helt sikkert være mulig å sende inn fra hele landet.
  2. Spennende! Dette skal jeg prøve å få til.
  3. Det tok noen runder med magesjau (på bikkja) før jeg innså at hun må ha på langline eller jeg må holde et øye på henne absolutt hele tiden. Det er normalt ikke noe problem å holde henne unna folk eller dyr (vi har bokstavelig talt vært 3 meter unna rådyr som hun ikke engang enset...), men hun søker nærmest kontinuerlig etter møkk. Type hund, eller menneske. Så ja. Hun går stort sett med bånd/langline på slep, som noen andre nevnte synes jeg det er gull. De 10 meterne med bånd er gull hvis man må huke tak i hunden. Hun er sjelden mer enn 15 meter unna oss uansett, og aldri mer enn 30-50 meter. Jeg holder alltid utkikk etter mennesker og dyr. Så ser jeg an. Har de løse hunder og ikke gir noen tegn til å kalle inn sine, så lar jeg hundene møtes - stort sett (jeg er bittelitt rasediskriminerende). Hvis de vi møter kaller inn sine eller går i bånd, så gjør vi det samme. Er det barn, eldre, etc., så passer jeg på å ha henne ekstra nære. Jeg vil ikke være ansvarlig for at hverken dyr eller mennesker får en dårlig opplevelse i møte med min hund. Én gang i løpet av det siste året rakk jeg ikke å huke takk i henne før hun var tett på intimsonen til en annen hund, mens vi var på løpetur. Ikke helt inntil, men for nært. Det var to schäfere på tur, åpenbart i trening og med fullt fokus. Heldigvis hadde eierne stålkontroll og de overså oss fullstendig. Jeg har fortsatt dårlig samvittighet og hadde gladelig tatt imot en skyllebøtte. Det er rimelig høy tetthet av hunder i området hvor vi bor, og det er mange som drar hit fra sentrum og nærliggende områder for å gå tur. Det store flertallet går med hundene løse, og kommer gjerne diltende leeenge etter at vi har hilst på en pesende, og heldigvis, blid hund. Jeg drister meg til å påstå at de fleste gir **** og tror de har langt bedre kontroll over hunden sin enn de har eller at de tror den er så himla "snill". Snill er fint, helt til det skjer noe.
  4. Tiltres! Snuten blir barbert kort to-fire ganger i året (når resten av pelsen tas). Hun er rimelig kjapt ute med å si ifra når hun synes noe er ubehagelig eller kanskje kan bli vondt ellers - hun piper til lenge før jeg faktisk klipper over negler f.eks., men utover at det ser ut til å kile litt rundt ørene og rundt snutepartiet har jeg ikke merket noen stor reaksjon. Ikke har hun noen problemer med å være møkk på 50 meters avstand heller, så jeg tipper funksjonen er god nok... Ihvertfall for en tamhund.
  5. Motorola Moto G5 Plus - erfaringer?

    Fb, Instagram og Snapchat... Alle tre kan finne på å "henge" her. Jeg er sjelden i den konspiratoriske hjørnet, men akkurat i dette tilfellet er jeg tilbøyelig til å kjøpe at det faktisk er et bevisst programmeringsvalg. Det fremstår faktisk som et bedre alternativ enn at to av de største aktørene på SoMe-markedet ikke evner å ansatte folk som kan kode. Men ja, jeg kom også frem til at tett opp mot 10 000 kroner var en unødvendig pris å betale for å lese nettaviser og sjekke sosiale medier mens jeg tar kollektivtransport.
  6. Motorola Moto G5 Plus - erfaringer?

    Hadde g4+, er på g5+ nå. Byttet kun ut 4 fordi den var med på jobb under relativt røffe forhold en sommersesong. Kameraet er faktisk ok (til mobilkamera å være) i dagslys. Med en gang det er mørkt kan du glemme å ta bilder med den. Som @Kåre Lise tenker jeg at det ikke er noe problem, mobilkameraer er ganske dårlige uansett - ihvertfall hvis man vil ta ordentlige bilder. Det er liksom litt begrensa hva man får gjort med optikken uansett. Elsker også at det er mer eller mindre ren android. Ikke noe ekstraskit på den. Derfor får man også ofte programvareoppdateringer tidligere enn f.eks. Samsung, og til tross for at den har lavere ytelse enn toppmodeller er det egentlig ikke merkbart i hverdagen, synes jeg. Pleide å kjøpe toppmodellene til Samsung - helt til både de og apple skrudde opp prisene slik at en ny mobil nå er dyrere enn en laptop. Altså, det er bare ikke aktuelt. De har ikke lengre levetid enn billigere modeller og blir merkbart treigere når de bikker året. Superfornøyd med g5+!
  7. Tips til afrikatur?

    Jeg var i Namibia i... 2009? (Herrefred, lenge siden!) Da var det ikke sånn. Man leide biler og kjørte på eget ansvar i parkene og man hadde ingen garantier for å se dyr. Vi så kun løver av rovdyrene, og ellers var det mye sebraer, sjiraffer, elefanter og andre drøvtyggere. På noen av campene hadde de "scener" (amfier?) som var satt opp i god avstand til vannhullet. Da kunne man sitte der under solnedgang (og sikkert soloppgang, men det gjorde ikke vi) og se dyrene drikke. I selve campene var det nokså "turistifisert", med asfalterte veier og nips til salgs, men i reservatet kjørte vi på det som ligna på jordveier og var stort sett alene (langt unna andre biler). Satte oss fast ved et par anledninger også. Ikke mye som minnet om IKEA da ihvertfall, men nå er jo dette en stund siden. Mulig mye har endret seg! Kan ihvertfall anbefale Nambia basert på min opplevelse for snart ti år siden
  8. Å finne dagpass til hund

    Har ei tispe! Hun kommer godt overens med høflige og/eller rolige tipser og hannhunder. Bor på Korsvoll, like i nærheten av Kringsjå/Sognsvann
  9. Å finne dagpass til hund

    Jobber dessverre fulltid selv, så jeg får ikke bistått på dagtid - men vi passer gjerne hund kveld/helg hvis det er noe! Du har kanskje noen seine vakter i butikk? Jeg jobber typisk 9-5, men har ganske fleksible timer.
  10. God hodelykt

    Kan anbefale denne! Har bare brukt den på to løpeturer, så jeg er usikker på hvor lenge batteriet holder før det må lades (lenger enn to timer i et par minusgrader, ihvertfall), men den er lett og sitter godt på hodet. Litt billigere for den uten oppladbare batterier. Du kan velge om du vil ha batteriet på stroppen eller i en eller annen lomme (kommer med "skjøteledning"). Lyser mer enn bra nok for meg på svakeste nivå i tjukkeste skogen. Nå er det riktignok mye snø for øyeblikket, så mulig den må på sterk styrke når stiene blir bare og mer kronglete.
  11. Spansk vannhund, erfaringer?

    Sender deg en PM, så kan jeg videreformidle kontakt. Har ihvertfall tips til noen steder du kan starte
  12. Spansk vannhund, erfaringer?

    Med oss, og folk som er innafor, er det ikke noe problem å leke "røft". Hun trekker seg aldri unna eller er engstelig for våre bevegelser eller oppførsel! Det er tydelig skille i oppførsel ovenfor kjente/ikke-kjente. Noen mennesker varmer hun opp langt raskere for enn andre. Hun er ganske lek- og koseorientert, tipper vi egentlig kunne trent nesten uten godbiter. Kos holder ofte som belønning. Trondheim blir litt langt, ja Men sleng deg med på noe der oppe. Tror de har opplegg i Trondheimsområdet også. Det er som sagt ikke en problemfri rase, men det finnes solide hunder og bra oppdrettere. Verdt å ha med i vurderingen for det livet du beskriver, ihvertfall
  13. Spansk vannhund, erfaringer?

    Jeg vil driste meg til å påstå at det har skjedd mye med rasen siden den først ble introdusert til landet i typ, 2003. Det er ikke så bingo å få en bra hund lenger, som det kan virke som her på sonen. Problemer ser ikke ut til å være kjønnsavhengig heller. Mange av dillene som er vanlig hos den spanske er vel så vanlig hos lagottoen og den portugisiske - er mitt inntrykk. Men det er flere oppdrettere og individer, selvsagt. Samtidig har jeg møtt plenty lagottoeiere som nevner miljøredsler og aldri ville hatt rasen igjen (selv om de er glade i sin egen), som @enna og @simira nevner. Den spanske vannhunden skal ikke være engstelig og redd. Det er ihvertfall ett individ i Oslo som blir trent som besøkshund. Men alt er selvfølgelig relativt - når min hund rygger unna voldsomme og entusiastiske folk, som er vant til en helt annet reaksjon, synes de hun virker redd. Folk som liker katter er derimot usedvanlig positive til oppførselen hennes Hun er vokst opp i flokk, så hun er trygg og fin i møte med andre hunder, og har et tydelig og godt språk. Typisk tispe, synes jeg, så frekke, unge hannhunder som ikke lar bakenden være i fred får beskjed om å holde seg unna. Veldig fin og tålmodig med barn, selv om hun har hatt fint lite med barn å gjøre tidligere. Hun har som sagt vokst opp på landet, og har vel aldri blitt miljøtrent eller aktivt sosialisert. Stødig lell! Anbefaler å være med på noen fellesturer, jeg. Møt flere individer selv, og se om det er hunder du kan trives med! Hvis du bor i Oslo eller omegn kan du gjerne være med oss på tur også!
  14. Spansk vannhund, erfaringer?

    Vel, jeg kan varmt anbefale spansk vannhund, og ut ifra min erfaring vil jeg si at den kan passe godt inn i det livet du skisserer. Men, ja, det vil kreve at du setter deg inn i hvilke oppdrettere som er seriøse (tenker gemytt og helse, og ikke kun eksteriør), for det er en homogen rase med store variasjoner. Sikkert mye fordi den ble sent registrert og tidlig bruk har variert enormt (1980-tallet i Spania, 1999 i FCI), mitt inntrykk er at avlen har tatt litt ulike retninger i Sverige og Finland, f.eks. Det finnes oppdretter(e) som først og fremt prioriterer championater og markedsfører rasen som lite krevende, den perfekte selskapshunden som ikke røyter og er tilfreds med fire, fem korte lufteturer om dagen - ideell for både immobile pensjonister og travle familier som aldri er hjemme. Dårlig gemytt unnskyldes med at de skal være reserverte... Styr unna! Man kan sikkert ha flaks og få en fin hund derfra også, men jeg ville ikke satset på det. Gå for oppdretterne som er åpne og ærlige på at dårlig gemytt og helse (spesielt allergi) har vært og kan være et problem, og som aktivt tar slike hunder ut av avl. For de finnes! Klubbens Facebook-gruppe, Spansk vannhundklubb Norge, har en del medlemmer og klubben har flere aktive distriktskontakter. I Oslo, f.eks., blir det arrangert fellesturer to-fire ganger i halvåret, hvor man også kan møte opp uten hund for å bli kjent med rasen. Jeg har en hund som kan være med på lange løpe- og skiturer og ukesturer i fjellet, som trenger hjernetrim, men tåler noen dager i ro og perioder med litt mindre aktivitet. Som ikke røyter og krever særs lite pelsstell hvis pelsen holdes forholdsvis kort (jeg klipper henne to-fire ganger i året selv). Hun varsler når det kommer besøk, både i sitt eget hjem og andres (hvis hun er der lenger enn fem minutter...), men hun bjeffer aldri på andre dyr eller mennesker når vi er ute. Varslingen er intens, men ganske kortvarig og bjeffingen stopper når hun får hilse. Da sitter hun gjerne limt oppå alt av besøk for å få kos. Det virker å være typisk for rasen, men ser flere skriver at varslingen er noe de har trent vekk. Hun trasker etter hvis jeg forsvinner til et annet rom når vi er hjemme og vil ha mye nærhet og oppmerksomhet. Hun piper og sier ifra hvis hun føler seg oversett - det skal ikke så mye til. Det går allikevel veldig fint å være hjemme alene en hel arbeidsdag (det er hun tre-fire dager i uka, har henne ellers med på jobb i en semiåpen kontorløsning). Det hører med til historien at hun egentlig har vokst opp i en nokså stor flokk, med små hunder, sjelden var alene hjemme og bodde på landet til februar i fjor. Nå er hun alenehund i "storbyen". Hun har tatt miljøskiftet på strak labb, vil jeg påstå. Fra å aldri ha tatt kollektivtransport og nå være på buss/bane flere ganger i uken, stadig møte store hunder og fremmede mennesker, etc. Hun er medium-minus interessert i å hilse på folk når vi er på tur. Hvis hun får snuse og ta iniativ selv så er det greit, men det holder som regel i massevis. Det er ikke noe problem å få henne med seg videre, eller bare passere, for å si det sånn. Det jeg kaller typiske "retriverfolk" (vant til veldig, veldig menneskeglade hunder) som gjerne lener seg over henne for å gi en bamseklem, før de har hilst ordentlig, trekker hun seg unna - hun vil ha blikkontakt. Hun er glad i og knytta til hele flokken, men tydelig mer orientert mot meg - tenderer mot enmannshund, altså. Om det er veldig typisk er jeg usikker på. Hun er seks år, og har aldri vært syk. Det kan godt være det er lettere å finne gode pudler, som jo i og for seg sammenfaller en del på mange kvaliteter, men vi skal ha spansk vannhund nummer to i løpet av 2018 ihvertfall
  15. Tråden om hest..

    Hehe, ja, det er i grunn det jeg ser for meg også! Men da jeg sjekket Ramirents sider så ser jeg at de faktisk beskriver maskiner på rundt 9 tonn som minigraver. Jeg ville bare kalt det for gravemaskin, jeg. Ut ifra dette knøttlille utvalget ser ca. 5 tonn ut vil å funke bra til det meste av det man trenger på en typisk gård ihvertfall. Hvis jeg skal gjette, så vil jeg tro at en maskin av den størrelsen kommer seg gjennom tela med litt innsats og riktig skjær.
  16. Tråden om hest..

    Tja, si det. Jeg kan egentlig ikke fryktelig mye om gravemaskiner, altså! Har jobbet en del rundt dem, bare. Jeg er usikker på hva man har mest av rundt omkring, i antall, men de fleste gårdsbruk klarer seg nok lenge med en liten minigraver, men de går vel opp til 9-10 tonn, ca. Når jeg dobbeltsjekket litt nå, så tror jeg faktisk jeg har jobbet mest ved siden av de større minigraverne, det betyr at en maskin på 7-9 tonn faktisk vil klare jobben veldig greit. Godt mulig en liten minigraver fikser biffen også, men at den vil bruke bittelitt lengre tid på å kakke seg gjennom topplaget! Men det koster litt å leie maskin og fører, hvis man ikke har tilgang til egen.
  17. Tråden om hest..

    Neida, ikke hvis maskinen er stor nok. Men tipper det ville vært krevende for en liten minigraver, kanskje. Maskiner på 16 tonn kommer seg ihvertfall gjennom betong og tykke lag med tele uten videre problemer!
  18. Så utrolig synd at ikke mindretallet har blitt hørt: "Hendelsesforløpet startet med at C kommer forbi og skal inn på restauranten. C selv beskriver det som at hunden antakelig ikke hadde hørt ham, og at den derfor ble overrumplet. C selv hadde heller ikke lagt merke til hunden, og han beskrev det som at hunden «skvatt like mye som ham». Han ble først oppmerksom på Bob da han kjente noe som tok tak i buksebenet hans. Han beskrev det som at hunden «nappet» eller «snappet» i buksebenet med fortennene, men det ble ingen skade på buksen. Han forklarte videre at han ikke ble redd, men at han ble «litt gira» og skjelven på grunn av overraskelsen. Han presiserte for lagmannsretten at han ikke ble redd, og at han ikke anså situasjonen som alvorlig i forhold til ham selv. Det er for øvrig ikke er opplyst noe om noen reaksjon fra Bobs side mot andre forbipasserende før C kom forbi. Denne hendelsen ble imidlertid observert av to polititjenestemenn som besluttet å gripe inn. Disse oppfattet situasjonen som langt mer alvorlig enn hva C fremstiller det som, og de nærmet seg hunden med dette inntrykket. [...]. Dette viser, slik mindretallet oppfatter det, at hendelsen hadde en opptakt som i seg selv ikke var alvorlig, men hendelsen eskalerte som følge av at det ble mye uro rundt hunden, og det var ingen til stede som kjente Bob godt nok til å ha tilstrekkelig kontroll over ham. Slik det utviklet seg, ble det klart en alvorlig hendelse, men den bærer fortsatt preg av å være en enkeltstående hendelse som skjedde innenfor et begrenset tidsrom, og den var foranlediget av et sammenfall av uheldige omstendigheter. Slik mindretallet ser det, kunne en hvilken som helst hund ha reagert på samme måte under disse omstendighetene." Og akkurat det stemmer jo, i situasjonen, slik den blir beskrevet av alle parter - så kunne enhver hund ha reagert likt. Det er bare å passe ekstra godt på fremover, spesielt hvis man har store hunder av raser som blir fremstilt som "skumle" i populærkultur (schæfer, rottweiler, dobermann, etc.)... Så er det bare å håpe at saken faktisk går til Høyesterett. Det kan godt være dommen blir stående, men da har man ihvertfall noe å innrette hundelivet etter. Da vet man hvorvidt hunden kan bli krevd avlivet for å gjøre "utfall" mot forbipasserende. (Og seriøst, hvordan kan alle være enige om at bitt fra en hund på den størrelsen vil gjøre virkelig stor skade, for så å mene at et lite merke like så godt kan være fra en tann som fra en klo? Ikke at det spiller noen rolle, for "bittet" var visst uvesentlig uansett.)
  19. "Benedikte Molutmyr Høgberg, professor ved Institutt for offentlig rett ved UiO, mener rettens tolkning av hundeloven i saken om Bob bør prøves for Høyesterett. – Denne loven var ment for hunder som hadde en svært aggressiv atferd. Nå synes det som man senker terskelen for hvilke hunder som kan avlives. Det spørsmålet bør absolutt prøves for høyesterett, sier hun." https://www.nrk.no/norge/hundeklubb-om-bobs-dodsdom_-_-det-er-blitt-farligere-a-vaere-hund-i-norge-1.13720319
  20. Ja, sånn ca. Ihvertfall i nordisk målestokk. Jeg er ca. 154 cm, og 32 er som regel fortsatt for langt og innimellom for bredt. Så, ja. Men siden jeg avviker veldig mye fra standarden forventer jeg egentlig ikke at min størrelse skal være en del av standardsortimentet heller. Det er dyrt å lage spesialstørrelser som et tillegg til de vanlige, og de selger ofte dårlig i kjedebutikker. Fordi flertallet jo bruker noe annet. Barnestørrelsen 152 er som regel helt perfekt til meg - sparer en hel masse på turtøy, da. Hurra for det! Hverdagstøyet er litt verre, paljetter og glitter på olabuksene frister ikke sånn voldsomt må jeg innrømme. Jeg er evig takknemlig for at internasjonale størrelser er blitt tilgjengelige her hjemme via netthandel - det betyr at jeg kan kjøpe bukser i riktig lengde uten å betale skjorta (ehehe!). Man trenger ikke å reise så langt før folk er mindre enn her nordpå. Så noen nevnte Zara - spanjoler og italienere er jevnt over langt mindre, i både bredde og lengde, enn oss. Ikke snakk om at jeg får på meg en 32 fra et ekte italiensk merke, for å si det sånn. Zara er vel et sted midt i mellom nord- og sør-europeisk størrelse, nettopp fordi de er blitt internasjonale. Anywho. Det er en uting å bry seg om andres utseende og vekt, med mindre de selv ber om en kommentar. Fokus på personlighet og evner/prestasjoner istedenfor, det hadde vært hyggelig det. Istedenfor starter utseendemaset allerede i barnehagen: "Åh, så fin/søt/pen du er" eller "Åh, så kul/tøff du er". Jeg velger ihvertfall hverken kolleger eller venner etter hvor de er på størrelsesskalaen, og jeg blir langt mer sjarmert av en bra personlighet enn en stram mage. Jeg vil at menneskene jeg bryr meg om skal være friske og lykkelige. Livvidde kan selvfølgelig til en viss grad påvirke begge de faktorene. Men størrelser, utover å være litt praktiske som en veiledning når man skal handle, er fullstendig uinteressant. Kjøp noe du føler deg vel i. Det spiller ingen rolle om det står 34 eller 44 på den lille lappen i nakken. Og, overvektige barnehageansatte? Altså, fedme er faktisk ikke smittsomt. (Arv og miljø spiller inn, men der er nok nær familie aller viktigst for begge.) Så lenge folk klarer å utføre jobben de er satt til å gjøre, så er jeg fornøyd. Generelt sett så velger jeg også å være såpass naiv at jeg tenker at de fleste barnehager og skoler evner å vurdere nettopp det selv - hvorvidt folk egner seg i stillingen sin, altså. Det svikter jo, innimellom, så man bør vel ha øya med seg, men det er mye annet jeg ville bekymra meg mer for enn vekt i den sammenheng. Jeg har uansett til gode å se en ansatt i en skole eller barnehage i Oslo som er så overvektige at de ikke klarer å gjøre jobben sin.
  21. Heldigvis er vel folk flest sjelden farlige, statistisk sett. Narkoman, psykiske problemer, alkoholiker eller ei (kanskje i nære relasjoner, men det blir litt på sida her). Stort sett får man gå i fred overalt. 3 x 52 x 10 løpeturer spredt over Oslo sentrum, øst og nord, og jeg har enda ikke opplevd noe mer ubehagelig enn å snuble i egne bein og skrubbe opp kneet (og en litt pussig og skravlesyk fyr som plutselig ble med meg på langtur). Allikevel så kan avisoppslag og hendelser i perifer omgangskrets gjøre meg litt mørkeredd, innimellom. Den samme irrasjonelle delen av meg har hengt seg opp i rus + psykose også, i alle de sakene jeg husker spesielt godt fra de siste årene har den kombinasjonen vært tilstede (ifølge mediefremstillinger av sakene). Enda godt jeg slipper å kjenne på de følelsene så ofte - og enda sjeldnere med hund!
  22. Jeg formulerte meg kanskje litt klønete? For det er jeg helt enig i, og det var vel det jeg prøvde å få frem - at jeg ikke faktisk tror at man automagisk blir psykotisk av å røyke hasj eller heroin, drikke litt, etc. (hva angsten sier når jeg løper på skogsveier i mørket er noe annet...), men at det alltid er underliggende årsaker. Gjerne alvorlige psykiske problemer. Rus (som i alkohol, narkotika og kombinasjoner av de to) er kun en utløsende faktor. Antar jeg, da, basert på ymse avisartikler og nyhetsoppslag. Dette er vel nesten omtrent så langt ifra mitt fagfelt som jeg kommer.
  23. Tja. I de sakene som jeg nevnte ovenfor så var gjerningsmennene "vaskeekte" (aka, hvite, etnisk nordiske) nordmenn, de. Generelt sett synes jeg rusmisbrukerne i Oslo er veldig hyggelige folk jeg, altså, uavhengig av opphav. "Vanlige" menn er jeg heller ikke spesielt redd for. Det er heller ikke noen av dem jeg tenker på midt i min irrasjonelle "angst" - det er den psykisk ustabile mannen det, som allikevel velger å røyke litt tjall en kveld og blir psykotisk (som f.eks. Halloween-drapet, Sigrid-saken og Anja Aarseth). Rus kan åpenbart være en utløsende faktor for psykose og vold, javisst, men at rus automatisk = aggresjon og overfall, har jeg absolutt ingen tro på. For øvrig tenker jeg at de fleste menn født i Norge er så heldige at de ikke har opplevd brutal krigføring nært på kroppen store deler av livet (og de få som opplever krig får langt bedre oppfølging nå enn de som kom hjem fra f.eks. Libanon og Bosnia) og de har heller ikke blitt tvunget inn i en barndom som soldater. Da er det kanskje bittelitt lettere å unngå å bli et " aggressivt rævhål", ihvertfall hvis vi tenker kun på rus, psykose --> drap. Men, ja. Digresjon! Nå sitter vel akkurat den drapsmannen du viser til inne, på et eller annet vis, men kanskje flere potensielle mordere tenker som ham? Kjekt å trøste seg selv med neste gang frykten kommer snikende etter mørkets frembrudd
  24. Har bodd ti år uten hund i Oslo, følte (og føler) meg sjelden utrygg. De få gangene litt (relativt) irrasjonell angst har sneket seg innpå er når jeg har vært på løpetur såpass tidlig lørdag eller søndag morgen til at det er veldig få mennesker ute - men de som er ute til gjengjeld er overstadig bedugga og/eller rusa (eller andre gærninger som trener, da), eller på skogsveier etter mørkets frembrudd - fordi, bittelitt mørkeredd. Syntes også det var ubehagelig å løpe alene i skogen en god stund etter at en ung kvinne som var på løpetur i, typ, et av de mest populære turområdene i Ålesund ble overfalt, voldtatt og drept i 2013. Ditto for Sigrid-saken i Oslo. Bikkja er ikke akkurat fryktinngytende, så noen voldsom trygghetsfølelse hvis noen faktisk skulle finne på å overfalle meg gir hun meg ikke. Men litt hjelper det med hund (uavhengig av størrelse, for min del), i den forstand at jeg tenker som @mushi: Man overfaller kanskje heller nestemann enn den svette dama med en hund på slep? Ikke at jeg egentlig tror rusa og psykotiske folk nødvendigvis er så himla rasjonelle, men jeg velger å ikke tenke så mye på akkurat det de gangene jeg prøver å overbevise meg selv om at det ikke er skummelt å løpe alene i mørket...
  25. For ikke å snakke om alle goldens og flatter som kommer smilende imot alle de ser...
×