Nimbus

Medlemmer
  • Innholdsteller

    23
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Alt skrevet av Nimbus

  1. Hehe, ja, det er i grunn det jeg ser for meg også! Men da jeg sjekket Ramirents sider så ser jeg at de faktisk beskriver maskiner på rundt 9 tonn som minigraver. Jeg ville bare kalt det for gravemaskin, jeg. Ut ifra dette knøttlille utvalget ser ca. 5 tonn ut vil å funke bra til det meste av det man trenger på en typisk gård ihvertfall. Hvis jeg skal gjette, så vil jeg tro at en maskin av den størrelsen kommer seg gjennom tela med litt innsats og riktig skjær.
  2. Tja, si det. Jeg kan egentlig ikke fryktelig mye om gravemaskiner, altså! Har jobbet en del rundt dem, bare. Jeg er usikker på hva man har mest av rundt omkring, i antall, men de fleste gårdsbruk klarer seg nok lenge med en liten minigraver, men de går vel opp til 9-10 tonn, ca. Når jeg dobbeltsjekket litt nå, så tror jeg faktisk jeg har jobbet mest ved siden av de større minigraverne, det betyr at en maskin på 7-9 tonn faktisk vil klare jobben veldig greit. Godt mulig en liten minigraver fikser biffen også, men at den vil bruke bittelitt lengre tid på å kakke seg gjennom topplaget! Men det koster litt å leie maskin og fører, hvis man ikke har tilgang til egen.
  3. Neida, ikke hvis maskinen er stor nok. Men tipper det ville vært krevende for en liten minigraver, kanskje. Maskiner på 16 tonn kommer seg ihvertfall gjennom betong og tykke lag med tele uten videre problemer!
  4. Så utrolig synd at ikke mindretallet har blitt hørt: "Hendelsesforløpet startet med at C kommer forbi og skal inn på restauranten. C selv beskriver det som at hunden antakelig ikke hadde hørt ham, og at den derfor ble overrumplet. C selv hadde heller ikke lagt merke til hunden, og han beskrev det som at hunden «skvatt like mye som ham». Han ble først oppmerksom på Bob da han kjente noe som tok tak i buksebenet hans. Han beskrev det som at hunden «nappet» eller «snappet» i buksebenet med fortennene, men det ble ingen skade på buksen. Han forklarte videre at han ikke ble redd, men at han ble «litt gira» og skjelven på grunn av overraskelsen. Han presiserte for lagmannsretten at han ikke ble redd, og at han ikke anså situasjonen som alvorlig i forhold til ham selv. Det er for øvrig ikke er opplyst noe om noen reaksjon fra Bobs side mot andre forbipasserende før C kom forbi. Denne hendelsen ble imidlertid observert av to polititjenestemenn som besluttet å gripe inn. Disse oppfattet situasjonen som langt mer alvorlig enn hva C fremstiller det som, og de nærmet seg hunden med dette inntrykket. [...]. Dette viser, slik mindretallet oppfatter det, at hendelsen hadde en opptakt som i seg selv ikke var alvorlig, men hendelsen eskalerte som følge av at det ble mye uro rundt hunden, og det var ingen til stede som kjente Bob godt nok til å ha tilstrekkelig kontroll over ham. Slik det utviklet seg, ble det klart en alvorlig hendelse, men den bærer fortsatt preg av å være en enkeltstående hendelse som skjedde innenfor et begrenset tidsrom, og den var foranlediget av et sammenfall av uheldige omstendigheter. Slik mindretallet ser det, kunne en hvilken som helst hund ha reagert på samme måte under disse omstendighetene." Og akkurat det stemmer jo, i situasjonen, slik den blir beskrevet av alle parter - så kunne enhver hund ha reagert likt. Det er bare å passe ekstra godt på fremover, spesielt hvis man har store hunder av raser som blir fremstilt som "skumle" i populærkultur (schæfer, rottweiler, dobermann, etc.)... Så er det bare å håpe at saken faktisk går til Høyesterett. Det kan godt være dommen blir stående, men da har man ihvertfall noe å innrette hundelivet etter. Da vet man hvorvidt hunden kan bli krevd avlivet for å gjøre "utfall" mot forbipasserende. (Og seriøst, hvordan kan alle være enige om at bitt fra en hund på den størrelsen vil gjøre virkelig stor skade, for så å mene at et lite merke like så godt kan være fra en tann som fra en klo? Ikke at det spiller noen rolle, for "bittet" var visst uvesentlig uansett.)
  5. "Benedikte Molutmyr Høgberg, professor ved Institutt for offentlig rett ved UiO, mener rettens tolkning av hundeloven i saken om Bob bør prøves for Høyesterett. – Denne loven var ment for hunder som hadde en svært aggressiv atferd. Nå synes det som man senker terskelen for hvilke hunder som kan avlives. Det spørsmålet bør absolutt prøves for høyesterett, sier hun." https://www.nrk.no/norge/hundeklubb-om-bobs-dodsdom_-_-det-er-blitt-farligere-a-vaere-hund-i-norge-1.13720319
  6. Ja, sånn ca. Ihvertfall i nordisk målestokk. Jeg er ca. 154 cm, og 32 er som regel fortsatt for langt og innimellom for bredt. Så, ja. Men siden jeg avviker veldig mye fra standarden forventer jeg egentlig ikke at min størrelse skal være en del av standardsortimentet heller. Det er dyrt å lage spesialstørrelser som et tillegg til de vanlige, og de selger ofte dårlig i kjedebutikker. Fordi flertallet jo bruker noe annet. Barnestørrelsen 152 er som regel helt perfekt til meg - sparer en hel masse på turtøy, da. Hurra for det! Hverdagstøyet er litt verre, paljetter og glitter på olabuksene frister ikke sånn voldsomt må jeg innrømme. Jeg er evig takknemlig for at internasjonale størrelser er blitt tilgjengelige her hjemme via netthandel - det betyr at jeg kan kjøpe bukser i riktig lengde uten å betale skjorta (ehehe!). Man trenger ikke å reise så langt før folk er mindre enn her nordpå. Så noen nevnte Zara - spanjoler og italienere er jevnt over langt mindre, i både bredde og lengde, enn oss. Ikke snakk om at jeg får på meg en 32 fra et ekte italiensk merke, for å si det sånn. Zara er vel et sted midt i mellom nord- og sør-europeisk størrelse, nettopp fordi de er blitt internasjonale. Anywho. Det er en uting å bry seg om andres utseende og vekt, med mindre de selv ber om en kommentar. Fokus på personlighet og evner/prestasjoner istedenfor, det hadde vært hyggelig det. Istedenfor starter utseendemaset allerede i barnehagen: "Åh, så fin/søt/pen du er" eller "Åh, så kul/tøff du er". Jeg velger ihvertfall hverken kolleger eller venner etter hvor de er på størrelsesskalaen, og jeg blir langt mer sjarmert av en bra personlighet enn en stram mage. Jeg vil at menneskene jeg bryr meg om skal være friske og lykkelige. Livvidde kan selvfølgelig til en viss grad påvirke begge de faktorene. Men størrelser, utover å være litt praktiske som en veiledning når man skal handle, er fullstendig uinteressant. Kjøp noe du føler deg vel i. Det spiller ingen rolle om det står 34 eller 44 på den lille lappen i nakken. Og, overvektige barnehageansatte? Altså, fedme er faktisk ikke smittsomt. (Arv og miljø spiller inn, men der er nok nær familie aller viktigst for begge.) Så lenge folk klarer å utføre jobben de er satt til å gjøre, så er jeg fornøyd. Generelt sett så velger jeg også å være såpass naiv at jeg tenker at de fleste barnehager og skoler evner å vurdere nettopp det selv - hvorvidt folk egner seg i stillingen sin, altså. Det svikter jo, innimellom, så man bør vel ha øya med seg, men det er mye annet jeg ville bekymra meg mer for enn vekt i den sammenheng. Jeg har uansett til gode å se en ansatt i en skole eller barnehage i Oslo som er så overvektige at de ikke klarer å gjøre jobben sin.
  7. Heldigvis er vel folk flest sjelden farlige, statistisk sett. Narkoman, psykiske problemer, alkoholiker eller ei (kanskje i nære relasjoner, men det blir litt på sida her). Stort sett får man gå i fred overalt. 3 x 52 x 10 løpeturer spredt over Oslo sentrum, øst og nord, og jeg har enda ikke opplevd noe mer ubehagelig enn å snuble i egne bein og skrubbe opp kneet (og en litt pussig og skravlesyk fyr som plutselig ble med meg på langtur). Allikevel så kan avisoppslag og hendelser i perifer omgangskrets gjøre meg litt mørkeredd, innimellom. Den samme irrasjonelle delen av meg har hengt seg opp i rus + psykose også, i alle de sakene jeg husker spesielt godt fra de siste årene har den kombinasjonen vært tilstede (ifølge mediefremstillinger av sakene). Enda godt jeg slipper å kjenne på de følelsene så ofte - og enda sjeldnere med hund!
  8. Jeg formulerte meg kanskje litt klønete? For det er jeg helt enig i, og det var vel det jeg prøvde å få frem - at jeg ikke faktisk tror at man automagisk blir psykotisk av å røyke hasj eller heroin, drikke litt, etc. (hva angsten sier når jeg løper på skogsveier i mørket er noe annet...), men at det alltid er underliggende årsaker. Gjerne alvorlige psykiske problemer. Rus (som i alkohol, narkotika og kombinasjoner av de to) er kun en utløsende faktor. Antar jeg, da, basert på ymse avisartikler og nyhetsoppslag. Dette er vel nesten omtrent så langt ifra mitt fagfelt som jeg kommer.
  9. Tja. I de sakene som jeg nevnte ovenfor så var gjerningsmennene "vaskeekte" (aka, hvite, etnisk nordiske) nordmenn, de. Generelt sett synes jeg rusmisbrukerne i Oslo er veldig hyggelige folk jeg, altså, uavhengig av opphav. "Vanlige" menn er jeg heller ikke spesielt redd for. Det er heller ikke noen av dem jeg tenker på midt i min irrasjonelle "angst" - det er den psykisk ustabile mannen det, som allikevel velger å røyke litt tjall en kveld og blir psykotisk (som f.eks. Halloween-drapet, Sigrid-saken og Anja Aarseth). Rus kan åpenbart være en utløsende faktor for psykose og vold, javisst, men at rus automatisk = aggresjon og overfall, har jeg absolutt ingen tro på. For øvrig tenker jeg at de fleste menn født i Norge er så heldige at de ikke har opplevd brutal krigføring nært på kroppen store deler av livet (og de få som opplever krig får langt bedre oppfølging nå enn de som kom hjem fra f.eks. Libanon og Bosnia) og de har heller ikke blitt tvunget inn i en barndom som soldater. Da er det kanskje bittelitt lettere å unngå å bli et " aggressivt rævhål", ihvertfall hvis vi tenker kun på rus, psykose --> drap. Men, ja. Digresjon! Nå sitter vel akkurat den drapsmannen du viser til inne, på et eller annet vis, men kanskje flere potensielle mordere tenker som ham? Kjekt å trøste seg selv med neste gang frykten kommer snikende etter mørkets frembrudd
  10. Har bodd ti år uten hund i Oslo, følte (og føler) meg sjelden utrygg. De få gangene litt (relativt) irrasjonell angst har sneket seg innpå er når jeg har vært på løpetur såpass tidlig lørdag eller søndag morgen til at det er veldig få mennesker ute - men de som er ute til gjengjeld er overstadig bedugga og/eller rusa (eller andre gærninger som trener, da), eller på skogsveier etter mørkets frembrudd - fordi, bittelitt mørkeredd. Syntes også det var ubehagelig å løpe alene i skogen en god stund etter at en ung kvinne som var på løpetur i, typ, et av de mest populære turområdene i Ålesund ble overfalt, voldtatt og drept i 2013. Ditto for Sigrid-saken i Oslo. Bikkja er ikke akkurat fryktinngytende, så noen voldsom trygghetsfølelse hvis noen faktisk skulle finne på å overfalle meg gir hun meg ikke. Men litt hjelper det med hund (uavhengig av størrelse, for min del), i den forstand at jeg tenker som @mushi: Man overfaller kanskje heller nestemann enn den svette dama med en hund på slep? Ikke at jeg egentlig tror rusa og psykotiske folk nødvendigvis er så himla rasjonelle, men jeg velger å ikke tenke så mye på akkurat det de gangene jeg prøver å overbevise meg selv om at det ikke er skummelt å løpe alene i mørket...
  11. For ikke å snakke om alle goldens og flatter som kommer smilende imot alle de ser...
  12. Vel, jeg klarte ikke å komme meg langt nok bak i systemet. Men fant ihvertfall dette på facebook. Det står også noe mer detaljer under "om" på sida. Riktignok fra "feil" part i saken, men allikevel med noen flere detaljer og litt mer nyansert. Jeg veit ikke jeg, for min egen del synes jeg det største problemet faktisk er at praksisen er så ulik forskjellige steder. Her har man en hund som trolig ikke har bitt noen. Hunden var stressa og ble håndtert av noen som sikkert var litt stressa og har, i situasjonen som blir beskrevet, mistet oversikt og kontroll på hunden. Dermed fikk hunden hilse på en ufin måte (har ingen problemer med å forstå at det kan oppleves som ubehagelig, kanskje spesielt for personer som ikke er hundevante). Men avliving? Det virker voldsomt. Det er både NOAH og NKK enige i. Så kan man selvsagt argumentere for at de ikke akkurat er nøytrale kilder og at de har en agenda. Men, andre steder har man hunder som faktisk angriper og skader både dyr og mennesker uten at det får noen følger hverken for hundene eller eier. Min anekdote er sikkert ikke den eneste. Hundeloven, og hundeadferd, blir åpenbart tolket veldig ulikt av politiet rundt omkring. Det fører til dårlig rettsikkerhet for alle hundeeiere, det. Plutselig sitter man faktisk der selv, med skjegget i postkassa. Spesielt hvis man har raser/blandinger som blir oppfattet "skumle". Personlig synes jeg det blir feil å avlive hunder for å være kontaktsøkende, om enn noe voldsomme, spesielt når de gjentatte ganger scorer lavest mulig på aggresjon under profesjonelle adferdstester.
  13. Det har vel skjedd at noen (mennesker, til og med) har blitt dømt/sluppet fri på det som for hvermannsen kan fremstå som nokså tynt grunnlag og teknikaliteter? Tolkning av lovtekster er jo sjelden en enkel og rett frem greie. Jeg er som sagt åpen for at det er detaljer som ikke har kommet frem i media, det skjer titt og ofte det. Men som flere har nevnt: i så fall har offeret i saken og politiet selv fremstilt dette på en ganske merkelig måte. Skulle likt å se saksdokumentene for å se at jeg tar feil, jeg. Kanskje du eller Kåre Lise kan peke meg i riktig retning, hvis du ikke vil opplyse oss selv da?
  14. Hvilke detaljer er det som ikke har kommet frem? (Det er definitivt ikke uvanlig at kun én side kommer frem i media, så hvis det finnes detaljer som gjør avliving rimelig i dette tilfellet - så kom gjerne med dem.) Jeg finner det for øvrig fascinerende at det er så liten "likhet for loven", for et par måneders tid siden ble en slektnings to småhunder angrepet av hundeaggressive rottweilere. Begge hundene ble bitt til blods og det sto om livet for begge i etterkant, slektningen kastet seg imellom og ble derfor også bitt. Rottweilerne var løse og usikret i båndtvangsperioden (men det er åpenbart, for meg ihvertfall, at dette er hunder som burde sikres hele året), og de har trolig angrepet/jaget andre hunder i nabolaget tidligere. Brudd på flere paragrafer i hundeloven her, gitt. Slektningen ble tilbudt å delta i konfliktrådet, og eieren av rottweilerne dekket de store veterinærregningene slektningen min satt igjen med, men politiet mente det var liten grunn til å anta at det var fare for gjentagelse. Forespørsel om avliving/omplassering av hundene ble blank avvist... Slektningen sitter igjen med to hunder som har varige men, både psykisk og fysisk.
  15. Jeg skal ikke si så mye om sledekjøring, annet enn at det er bra at kritikkverdige forhold blir belyst og (forhåpentligvis) straffet. PETA som troverdig og nøytral kilde, derimot? Veeel. Man må selvfølgelig ta med i beregningen at de primært opererer i Nord-Amerika, hvor løshunder er et reellt problem og (kjæredyr)holdet (stort sett) er nokså annerledes enn her hjemme. Men, altså, at man skal slutte med all avl? Av alle dyr? Da har man problemer med å skille snørr fra bart, synes jeg. Men så mener jeg heller ikke at det nødvendigvis er moralsk forkastelig med hverken jakt, slakt, målrettet avl, bruksdyr eller kjæledyr - så fremt dyrene har det så godt som mulig, så lenge som mulig. At de i arbeidet med å omvende verden til veganere, avslører misbruk av dyr og får fokus på det er selvfølgelig bare bra. Men man skal ta mye av det de publiserer med et lita klype salt, for å si det sånn.
  16. Helt, helt enig! Omplassering kan ofte være et veldig godt alternativ det, spesielt for dyrets del. Ingen skam i det.
  17. Det finnes mange grunner til at man kan være nødt til å avlive en hund, men de tre situasjonene du skisserer er for meg ikke en av dem. Jeg synes altfor mange mennesker tar for lett på det å skaffe seg dyr generelt og hund (og katt!) spesielt. Man vet at hunden, hvis man er heldig, lever i 10-15 år. Man vet, forhåpentligvis, hvilke fysiske og mentale behov hunden har. Da bør man regne med å tilfredsstille de behovene det neste tiåret. Ting kan selvfølgelig skje, og livssituasjonen kan plutselig endre seg uten at man kunne forutse det. Da kan omplassering være riktig for både hund og eier. Kanskje passer en annen rase bedre inn i det nye livet. Hvis det skjedde to, tre, fire ganger med ulike hunder? Vel, jeg hadde nok ikke nødvendigvis solgt deg en hund ihvertfall (litt avhengig av årsakene og tidsspennet på omplasseringene). Når det begynner å bli et mønster, og jeg har kjent til slike mennesker, så tenker jeg at man burde innse at man kanskje ikke burde ha eneansvar for dyr overhodet. Man er ikke et dårlig menneske av den grunn, snarere tvert imot hvis man innser egne begrensninger. Det som er ille, synes jeg, er de som gjentatte ganger skaffer seg dyr "Fordi, ehehe, de er jo så innmari søte og hyggelige.", og så snart ting blir litt slitsomt eller ikke helt som man hadde sett for seg så avliver man (eller omplasserer).
  18. Enig i det. Det gjelder vel ikke bare hund heller, men det meste her i livet. For øvrig rimelig spesielt å henge ut noen fordi man har hund med sporene intakt, all den tid du har lovverket på din side.
  19. Dette er kanskje litt på siden, men ser flere har skrevet at de synes visse raser er penest/kulest/tøffest del- eller helkuperte. Kan det være en generasjonsgreie, for noen ihvertfall? Jeg har vage minner om hunder med kupert hale som liten (født rett før forbudet ble innført), men hunder med kuperte ører hørte først og fremst til filmverdenen for min del (nesten alltid aggressive vakthunder). I tillegg kjente vi noen ihugga oppdrettere som insisterte på å importere kuperte hunder, frem til utstillingsforbudet kom, fordi hundene var "stygge" og "ikke rasetypiske" med naturlige ører og haler. Jeg som er mest vant til å se f.eks. doberman med hengeører og lang hale synes de er finest sånn. Kupering er ganske uestetisk, rett og slett, i mine øyne. Spesielt ørene, som får hårløse kanter og kan være nokså ekstremt skjært slik at det bare er en liten spiss trekant igjen. Jeg kan i og for seg synes at et individ er vakkert til tross for at det er kupert, men jeg tenker alltid at de hadde vært langt penere med et naturlig utseende. Synes medfødte stumphaler også er litt pussig i grunn, selv om jeg eier en hund med det selv. Ståører blir en litt annen sak, det er vel strengt tatt det mest "naturlige", sånn egentlig. ...Og mens jeg skrev dette poppet innlegget om sporer opp. Enig med Symra, all kupering som ikke er medisinsk nødvendig er ugreit. ...Og, jeg tipper at hvis du spør "mannen i gata" om sporer så ville de fleste sett dumt på deg (da ser jeg bort ifra de mest aktive brukerne på sonen). Øre- og halekupering har stort sett alle hørt om - kanskje aller mest fordi det er så himla synlig. Sporer derimot, er ikke det - for folk flest.
  20. Jeg tror vi er ganske så enige om hva et godt hundehold er generelt! Så får jeg ta til etterretning at jeg må være tydeligere når jeg skriver innlegg Oooog, avsporing over!
  21. Ja, selvfølgelig gjør de det. Jeg har ikke skrevet noe annet heller, selv om det kanskje kan oppfattes sånn. Jeg bare påpeker at ulike raser krever forskjellige nivåer av engasjement og innhold for å være lykkelige. Hvis man tar med en topptrent griffon og en middels trent border collie på fjelltur, tipper jeg at førstnevnte vil bli noe mer sliten (sånn, for å fortsette å bruke raser som jeg egentlig ikke kjenner så godt som eksempler, liksom). Samtlige hunder fortjener, og trenger, fysisk og mental trening (som jeg jo også faktisk skrev i mitt første innlegg), men målrettet avl over lang tid har da virkelig ført til at man har et vidt spekter av raser med ganske ulike aktivitetsbehov (og skavanker, men det blir ihvertfall et sidespor). At alt for mange hundeeiere tror tre-fire korte lufteturer, og null mental trening, er nok stimulering er veldig, veldig synd. Jeg mistenker også at det er mye av grunnen til at en del selskapshunder har fått rykte på seg for å være vanskelige/gneldrete/aggressive/etc. Men det finnes noen nivåer mellom den type hundehold og "minst tre timer trening hver eneste dag, helst mer" som faktisk gir en del raser et veldig godt hundeliv.
  22. Jeg er enig jeg, altså. Poenget var vel mer at én time aktivisering bør være absolutt minimum for en vannhund, og mange andre raser (i tillegg til de kortere lufteturene, selvfølgelig!), selv på en travel dag – og at de dagene helst ikke bør være to–tre dager hver eneste uke. Jeg vil allikevel driste meg til å påstå at noen raser faktisk kan være mer enn litt fornøyde etter en times kvalitetstrening, spesielt hvis de fire–fem dager i uka får mer enn det. En griffon har liksom ikke helt det samme aktivitetsbehovet som en border collie, tenker jeg (uten at jeg har noe personlig kjennskap til akkurat de rasene – så det er mulig jeg er helt på jordet). Det betyr selvfølgelig ikke at man ikke kan trene opp en liten "selskapshund" til å gå lange dagsturer i fjellet og/eller agility. (Det blir for så vidt et lite sidespor, men på generelt basis synes jeg flere mennesker burde stille seg selv spørsmålet: "Har vi faktisk tid til å gi en hund den tiden og oppmerksomheten den trenger, og fortjener?" At man liker hund, og har lyst på hund, betyr ikke at man burde ha hund akkurat nå. Kanskje det passer bedre på et annet tidspunkt i livet?)
  23. Som alltid kommer det vel an på hva man sammenligner med Jeg har vokst opp med selskapshunder, og nå som jeg har en voksen (spansk) vannhund vil jeg påstå at de krever en del aktivisering. Hvis man sammenligner med typiske brukshunder, så kanskje ikke? Jeg vil uansett ikke anbefale vannhund hvis du vet på forhånd at du ikke vil ha tid til å trene nok med den. De rasebeskrivelser jeg har lest anbefaler at du trener mye (mye er som alltid relativt, men kanskje 1-2 timer fysisk og mental trening hver dag er et minimum?), fordi vannhundene generelt liker det, er gode på det, og trenger det. Hvis du sjekker linken, og andre rasebeskrivelser, blir både spansk og portugisisk vannhund og lagotto beskrevet som reserverte i møte med fremmede. Det betyr ikke at de er redde eller sky (selv om det kan skje, dessverre , hvis man ikke er bevisst på det når man trener valpen). At de er reserverte er et rasetrekk for alle tre, vannhunder som er veldig interessert i fremmede er nok derfor ikke normen. Når de får hilse ordentlig er mitt inntrykk at de varmer fort opp. Min hund hilser litt når hun er ute, men mister fort interessen for andre hunder og mennesker på tur. Det passer i grunn meg veldig fint. Inne hopper hun opp i fanget på alle som er på besøk - etter 10-15 minutter. Hvis hun kjenner dem allerede, er saken en annen. Altså, det er superfine raser, alle tre. De er smarte, lojale og har morsomme personligheter (synes jeg), men de bør definitivt få god, daglig trening. De aller fleste hunder tåler en dag eller to, i ny og ne, med lite aktivitet. Men hvis det er skjer hver uke, så nei, da tror jeg ikke at akkurat vannhund er riktig for TS. P.S. "Du" i det første avsnittet er til en generell "du" og ikke deg, Yellow. Ser at det kan misforstås!
  24. Portugisisk vannhund regnes som over gjennomsnittlig aktiv, og bør nok få en god dose daglig fysisk og mental trening for å være en lykkelig hund. Jeg har selv spansk vannhund, typisk for både den, lagotto og portis (som er forholdsvis like av utseende og gemytt) er at de kan være noe reserverte ovenfor fremmede og at de gjerne vil være i nærheten av familien så mye som mulig. For at hundene skal bli trygge og (relativt) sosiale kreves det ofte en del trening over tid. Du kan lese mer om alle tre her, men hvis du og familien har et stramt tidsskjema anbefaler jeg ikke vannhund. Hva med en selskapshund? De krever også fysisk og mental trening, selvfølgelig, men stort sett noe mindre enn raser fra de andre gruppene.