Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Er det vanlig der du bor at når en hund blir avlivet, så blir den kremert og kommer tilbake til eier i en urne?

Hva gjør du? / Hva kommer du til å gjøre?

Her jeg bor blir man nesten påført dårlig samvittighet for å ikke velge å ta hunden hjem i en urne. "Var du ikke glad i henne?" "Hvordan kan du bare forlate henne på den måten?" osv

Jeg valgte å ikke ha asken til hunden min på en hylle i huset. Akkurat som jeg ikke har andre kjære familiemedlemmer heller her hjemme. Det bestyr ikke at jeg ikke elsket dem alle, jeg vil bare ikke huske dem som død, da vil jeg vil heller ha et fint bilde av dem ❤️

Men dette med kjæledyr i urne er blitt veldig vanlig her jeg bor. Noen velger å få hjem alle hundene, og etterhvert så har det blitt litt av en samling. Mens noen velger urne til noen av hundene sine -"hun var så spesiell for meg". Jeg personlig finner det rart å ta aske inn i hjemme, da det aldri er og vil være kjæledyret. Det er bare aske. Mannen min er veldig uenig med meg, og ble lei seg fordi vi ikke tok urne med hjem. Min søster er veldig glad for hun valgte å ha aske i urne fra tidligere hunder; da kan hun fremdeles snakke med dem ❤️ 

Nå er det ikke noen feil eller rett avgjørelse her. Vi er alle forskjellig. Og det er vel fint at man kan velge fritt?

Men det er ikke til å komme fra at det koster jo også en del da

 

Skrevet

Her har det aldri vært noe tema, og jeg har ikke noen av mine 4 i urne. Angrer ikke på det. Det viktigste for meg ved avlivning er å være der for de til siste slutt ? Vet noen som ikke klarer å være med på avlivningen. For meg er det helt uaktuelt å ikke være med. Så vi er vel alle forskjellige, og det må jo respekteres tenker jeg. ?? og jeg har masse fine bilder, og det er også mye viktigere for meg enn urne. 

Skrevet

Mine 2 første hunder har jeg ikke hos meg, men de siste 5 jeg har måttet avlive er begravet her. 3 av de ble kremert. Jeg kunne aldri tenke meg å ha asken stående på peishylla, men siden vi eier huset/tomten vi bor på, så har jeg begrave de her.
Hadde jeg ikke hatt den muligheten, ville jeg nok valgt å spredd asken i fjellet eller skogen- men dette må jo være opp til hver enkelt. Synes ikke det ene er mer korrekt enn det andre, man må gjøre det man selv føler er rett for seg selv.

Skrevet

For noen ufølsomme mennesker om de virkelig har sagt dette til deg… 

Jeg ønsker å ha urnene og de er plassert på en hedersplass i stua, men det var et reelt spørsmål begge to gangene hos vet hva vi ønsket å gjøre, og det er selvsagt helt opp til hver enkelt om de ønsker å ha dette hjemme eller ikke.

Skrevet

Ingen av mine er i urne hjemme, de er strødd på flere forskjellige steder. Noen i skogen, noen i vann, noen til fjells. Alle har havnet på et sted hvor de elsket å være, og hvor vi går av og til for å minnes dem og prate om dem. Hver hund er savnet, og lever videre i minnet og fotoalbumet.

Skrevet

Mine to ble kremert og urnene har jeg hjemme. Har aldri tenkt at det er Stormur eller Vaka oppi urnene, men jeg får minner når jeg går forbi, kunne sikkert ha hatt bilde i stedet, men dette valgte jeg. 

Hadde en hund til men han ble felles kremert, ønsket ikke å ha urne med han hjem... sånn er det:)

Skrevet

Jeg fikk spørsmål om felleskremasjon eller privat, og da kom det aldri lenger enn det. Jeg ville ha felles, og at de skulle ta seg av alt. 

Her jeg bor er det tidvis kø på hundekremasjon, sånn som jeg forsto dyrlegen. Det kunne ta tid før jeg kom til å få asken, så hvorfor i all verden skulle jeg ta opp køplass fra folk som ønsker (eller til og med trenger!) asken mens de sørger? Selv hvis det var gratis ville jeg aldri gjort det.

Død og sorg er så privat, og jeg synes ingen skal føle seg presset til å gjøre hverken det ene eller det andre. Det er mildt sagt ødeleggende i en allerede vanskelig prosess. 

  • Like 2
Skrevet

Som nevnt tidligere i tråden: Sorg og hvordan man sørger er veldig individuelt og privat. Jeg kan forstå ønsket om å ha asken til kjæledyret sitt i ei fin urne ett sted i boligen. For meg blir det å ha urna med aske hjemme på peishylla en konstant påminnelse om at der ligger hjertehunden min som jeg aldri får møte igjen. Så å ha urna hjemme kommer bare til å være trist og veldig deprimerende. Helt uaktuelt med andre ord. Vet ikke om jeg kommer til å ha bilder hengende av han heller, trur det bare kommer til å være sykt sårt og vondt å ha en konstant påminnelse om at han er borte for alltid..

Mitt ønske er at Alvin får avslutte livet hjemme, aller helst i hagen der han vokste opp. I rolige omgivelser og at han får ha siste hvilen i skogen hjemme i Porsgrunn. Eventuelt at han blir kremert privat og at asken blir spredt i skogen der vi liker oss best ❤️

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hvordan er han sammen med andre hunder? Er det mye lyd da også?  
    • Hei! Takk for svar:) Ja, vi har skjekket han hos vetrinær, og prøvd adaptil uten noen endring. Radio/annan lyd i bakgrunnen hjelper ingenting med mindre den skjermer for lyder utenfra, og da må vi ha volum så høyt at det blir irriterende for oss😅 Har prøvd ulik balanse med forskjellig mental og fysisk trening, og mengde. Vi merker at han er litt roligere om vi gjør aktiviteter som er mindre stressende for han, og trener mer spor/søk. Fortsatt langt over gjennomsnitt med bjeffing, men det er hevrtfall litt forbedring. Når det kommer til kastrering så er han kastert på grunn av andre medisinske årsaker, og for oss har ikke dette hatt noe innvirkning desverre. Har kommet frem til at dette helt sikkert er genetisk og han kommer nok alltid til å være litt varsler hund. Samtidig tenker jeg også at dette er noe som er vanskelig for han, og veldig stressende. 
    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...