Gå til innhold
Hundesonen.no

Vedr. Sak: Rottweileren drepte gutten (1) i stuen hennes.


Gonzo og Kristin
 Share

Recommended Posts

Nå står det at en veterinær som hadde kjent hunden fra den var valp anbefalte at den ble avlivet i 2016 (da ville den vært rundt 1 år gammel) etter å ha bitt et barn. Det er et uavhengig vitne som motsier hundeeier sin forklaring om at hun ikke hadde fått beskjed om noe sånt.

Kunne ønske noen hadde politianmeldt denne hunden. Det høres ut som det har vært mange muligheter opp igjennom. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er jo bare veldig veldig tragisk. ?

Har jo selv hatt lignende rase i mange år, og at den hunden der ikke har blitt avlivd før synes jeg er utrolig uansvarlig av eier. (om det er tilfelle at den har biti så mange ganger før). 

Har man en krevende hund, eller en hund som er skarp eller usikker/ikke liker barn/ikke trygg i div situasjoner osv. så er det vårt ansvar som eiere å ha kontroll, kjenne vår hund, og å skjerme hunden fra potensielle vanskelige/skumle situasjoner. 

Jeg synes det virker som om vi har en skummel trend hvor folk mer og mer forventer at alle hunder skal være snille og mest mulig nøytrale i alle situasjoner, og man har lite forståelse for adferd og instinkter, eller forskjellen på rasene. Man leser jo over alt at det er oppdragelsen som er viktigst, og som former bikkja, akkurat som om du kan trylle vekk instinkter med riktig oppdragelse.. ?

Som flere andre sier, man ønsker seg visse raser men er ikke klar for, eller klar over, driftene eller adferden til rasen. Også har vi useriøse eller uerfarne oppdrettere som ikke har godt nok fokus på riktig mentalitet eller riktige valpekjøpere. Kanskje heller ikke nok kunnskap. 

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt en sånn hund. Min var kanskje verre. Jeg vet ikke om min hund faktisk hadde drept et barn, men jeg vet at jeg var veldig i tvil om hvor langt hun ville gå. En hund som både var skarp nok, hadde mot nok og ble sint nok til å mene det. Hun var i utgangspunktet ikke sint på mennesker, men hun var ikke komfortabel rundt barn. I tillegg trigget barn i bevegelse jakt i henne. Sannsynligvis fordi hun mistet litt kontrollen og forutsigbarheten når de løp. Det samme gjaldt for øvrig joggere, syklister og sparkesyklister. Det ble en atferd som ble utløst av smerter i munnen, men som dessverre ble så befestet at selv når smertene var borte, så var atferden "satt". Fordi hun gikk med betennelse og knuste tenner i lang tid før det ble oppdaget. 

Hun bet aldri noen. Hun var nesten alltid under kontroll og de gangene hun kunne gjøre utfall så var jeg i forkant og hadde henne under full kontroll med lydighet eller bare ren fysisk makt. Men ingen har kontroll 100% av tiden. Jeg husker en gang, noen måneder før jeg valgte å avlive henne, at hun kom seg ut av hagen (fordi noen på besøk hadde slurva med porten). Hun gikk rett i gang med kattejakt og forsvant for meg på millisekunder. Hun var heldigvis ikke borte mer enn i etpar minutter før jeg fikk henne inn på fløyteinnkalling som hun var hjernevaska på. Hun var aggressiv mot andre hunder og jeg stolte ikke på henne rundt barn. 150 meter opp i bakken lå den en barneskole uten gjerder og 50 meter ned i bakken lå det en barnehage. Hunden stakk ikke med intensjon om å spise verken barn eller hunder, men TENK om. Tenk om hun hadde løpt opp til skolen eller ned til barnehagen. Jeg ble helt kald i meg av "worst case scenario". Jeg får fortsatt frysninger av å tenke på det. 

Jeg anser meg selv som en ganske ansvarlig hundeeier. Jeg visste at jeg kjøpte meg en krevende rase og jeg håndterte henne godt. Hadde ingen bitt på samvittigheten, men det kom til et punkt der jeg tenkte at dette kan jeg ikke leve med, dette kan jeg ikke utsette samfunnet for og med dette dyret i hus kan jeg ikke sette barn til verden. Den hunden var et par måneder unna å bli 3 år. Den var rasende på de andre hundene i hus og hun hadde drept de uten å nøle om hun fikk sjansen. Vi levde i 1,5 år med adskilt hundehold, med sluseløsninger og stålkontroll på hvem som var hvor. Jeg fatter ikke at vi orka. Men det var en utrolig kjekk hund å trene med, hun var miljøfast, utfordrende og veldig veldig pen. Og jeg var skikkelig glad i henne. Men hun var en farlig hund og det tok faktisk ganske lang tid før jeg innså HVOR farlig hund jeg faktisk hadde. Uten at hun noen gang bet hull på noen som helst. For de første 1,5 året jeg hadde henne, så var hun en utfordrende, men ganske grei hund. Ettersom årene har gått blir jeg mer og mer letta over at jeg tok valget om å avlive henne. Tenk om. Jeg får frysninger.

  • Like 1
  • Sad 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er et tema vi må våge å snakke mer om: hunder kan ha alvorlige psykiske lidelser. Det burde ikke være så vanskelig å akseptere, for de fleste vet at hunder kan slite med forskjellige typer angst, men myte om "det finnes ikke dårlige hunder, bare dårlige eiere" lever i beste velgående.

Blir jo ikke rett å si at de er dårlige hunder, men de er alvorlig syke og lever med store, uhelbredelige plager/smerter. Det kan alle som har slitt med alvorlige psykiske lidelser og traumer skrive under på. Kanskje vi må bli flinkere til å la de gå? Både for deres egen del, for vår egen psykiske helse, og for samfunnet som helhet?
 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Pingeling skrev:

Det er et tema vi må våge å snakke mer om: hunder kan ha alvorlige psykiske lidelser. Det burde ikke være så vanskelig å akseptere, for de fleste vet at hunder kan slite med forskjellige typer angst, men myte om "det finnes ikke dårlige hunder, bare dårlige eiere" lever i beste velgående.

Blir jo ikke rett å si at de er dårlige hunder, men de er alvorlig syke og lever med store, uhelbredelige plager/smerter. Det kan alle som har slitt med alvorlige psykiske lidelser og traumer skrive under på. Kanskje vi må bli flinkere til å la de gå? Både for deres egen del, for vår egen psykiske helse, og for samfunnet som helhet?
 

Etter å ha jobbet litt med problematferd på folks hunder hjemme og hatt de på kurs, så mener jeg at terskelen for å avlive er ganske høy i mange tilfeller. For høy. 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har opplevd en del fordømmelse fra dyrevenner fordi jeg valgte avlive en fem år gammel hund. Han rakk hogge tre hilsende mannehender (de to første med bare minutters mellomrom, og den tredje kom helt uventet og overlumpende), før jeg innså alvoret og ansvaret. Hender er skjøre, og en gitarist eller pianist kan bli ufør av et sånt bitt. Hunden verken bjeffet eller knurret først, eller rygget unna, han stivnet og reiste nakkebust sekundet før han bet panisk som første _tydelige_ avstandsskapende signal.

Han var liten og kontrollerbar, og han bet i frykt, ikke sinne, så jeg valgte pga dyrevenners holdninger til avliving å beholde ham i flere år, men det ble for mye da livssituasjonen endret seg og jeg ikke lenger hadde tid til å gi hunden det han trengte av verken mosjon eller mental stimuli, og de mindre ansvarsbevisste, glemske og impulsive guttebarna rundt begynte komme i pubertet og plutselig kunne få venner på besøk som luktet som menn, uten at jeg hadde kontroll på hunden. Jeg valgte å avlive. ...omsider.

 

Etter sånne episoder som dette drapet, så er folk sjokkerte over at jeg ventet så lenge, og etter flere (punkteringsfrie) hogg valgte beholde en hund som kunne ha ødelagt hånden til en velmenende hilser om jeg mistet kontroll på situasjonen — men da jeg gjorde det kom det bare fordømmelse, og den var hard, fordi jeg valgte å avlive en fysisk frisk, fem år gammel hund. Jeg var kald og kynisk, og den stakkars hunden... 

 

Poenget: Det er for skambelagt å ikke få til en hund. Myten om at alle problemhunder er eierens skyld og skal kunne repareres igjen bare en er flink og tålmodig og har nok godbiter og utstråler nok trygghet og ro.

 

Det er for mye fordømmelse fra besserwissere, for mange urbane myter om hundehviskeres mirakuløse rehabiliteringer av hunder med ymse utfordringer og for mye disneyfisering. 

Mye kunne vært unngått med forholdsvis lavterskel kunnskapsKRAV, som et online kurs som inneholder litt om adferd genetikk og miljø, hva en SKAL undersøke før anskaffelse, hva slags raser/typer som TRENGER hva og hvorfor en skal unngå å skaffe seg for mye hund, litt om valpens mentale utvikling, pubertetsfasen osv, med bestått multiple choice teoriprøve, for å kunne kjøpe og selge hund. Mulig det hadde hjulpet om oppdrettere også kunne stilles delvis ansvarlige for å ha solgt dårlige valper eller til feil eiere og i begge tilfeller ikke fulgt dem opp godt nok. 

Det er langt fra den kulturen vi har i dag, og til den kulturen hvor alle ser hvor fullstendig uhørt det er å velge en rottweiler når en bare skal ha en hund, for så å plassere den understimulerte rottweileren i et lite bur inne på den samme stua som ungene lekte i, mens hunden ble ignorert av sin kjæreste oxytocinautomat, og ungene ble overøst med den kjærligheten og oppmerksomheten hunden opplevde å bli frarøvet pga dem. ..og så i tillegg la de fremmede matmortyvene av noen home wreckers få lov å røre kjøleskapet foran øynene på hunden mens den var henvist til hagen alene fordi gullungene var på besøk igjen. ... Noe om å kunne forstå verden fra dyrets perspektiv. 

Haff. Jeg klandrer ikke eieren for å ikke forstå hunden. Det er bare tragisk. Min "løsning" med kunnskapskrav ville forsåvidt ikke gitt noen evnen til å forutse det sjalusidrapet der heller. 

 

Jeg ville egentlig bare si at en møter fordømmelse fra mange om en velger å avlive en fysisk frisk hund. En er liksom både et dårlig menneske og en dårlig dyretrener om en ikke får til å lage en velfungerende hund av et nervevrak, for folk har sett utvalgte utdrag klippet sammen som suksesshistorier på YouTube. Jeg kunne laget sånne videoer om min problemhund også. Vist utvalgte dårlige episoder som "før" og bare de gode episodene "etter" og promotert meg selv som en flink dyretrener. ..men det hadde ikke vært sannheten, og det hadde bidratt til den sosiale fordømmelsen av folk som velger avlive FØR noe skjer. 

 

  • Like 1
  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den ble nevnt tidligere i tråden, men det er ikke så alt for lenge siden en søt liten hvit hund bet en dame og et barn i ansiktet. Hunden hadde bitt flere ganger før, men eier klarte å samle inn 370.000 kr for å prøve å forhindre at hunden ble avlivet.

Når fremmede mennesker synes det er såpass greit at en hund biter at de betaler penger for å hindre avlivning, så sier det seg at noe er feil. Nå var dette en søt, hvit bichonblanding. En rottweiler ville aldri fått samme behandling, men det gjør det bare verre. At utseende og rasens rykte har noe å si.

Min problemhund fikk leve til hun var 8 og døde av kreft. Hun bet aldri noen, hun glefset aldri, men hun var veldig redd og oppførte seg truende så snart hun så (eller luktet) et menneske.

Da vi fikk ny (veldig flink og ordentlig) dyrlege etter den gamle flyttet, så sa han til meg at hadde hunden vært større så ville hun blitt avlivet. Jeg ble lei meg, men i ettertid var jeg takknemlig. På grunn av min spesielle livssituasjon fikk hun leve et meget skjermet liv, men jeg angrer faktisk i dag. Hun hadde det vondt inni seg, og kunne ikke leve et fullverdig liv.

Men selv om jeg ikke avlivet, så var ordene hans var viktige fordi de fikk frem alvoret. Og ikke minst: de ville gitt meg "tillatelse" til å avlive henne dersom det var noe jeg innerst inne ønsket. Da kunne jeg med hånden på hjertet si at dyrlegen anbefalte å avlive henne, og min samvittighet ville vært ren.

Det er en av de enkleste måtene å gjøre en forskjell på. Dyrleger opplever jo gjerne hundene på sitt verste, og mange av dem tenker nok sitt uten å si noe. Hvis de uttalte seg om psykisk helse og genetikk når de møtte den typen hund, så ville det fortalt eierne at hunden var farlig, og at den har såpass smerter at den bør avlives. Ikke alle eiere vil følge anbefalningen, men mange vil nok det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Ozzy skrev:

Bra! Hun vet at hunden biter, likevel skjer dette ? Faren til gutten som ble bitt ihjel sier at det var en rolig og lydig hund. Og tanten til guttunger sier hun savner hunden. Er det mulig?!
??????

Endret av Rufs
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det synes jeg faktisk ikke er rart. 99% av tiden var han helt sikkert en rolig, lydig hund. Med et vokter og jaktinstinkt som ikke var trygt for andre, særlig barn. Hadde hunden bodd hos barnefaren (eller et annet hjem med barn) tror jeg vi hadde sett noe helt annet og en mye tidligere konflikt/løsning.

Hundene her i huset er mye for meg pga. helsa nå. Og begge er gamle og må ut oftere, den ene stresslikker og maser, den andre lekker og tisser av og til inne. Det skader ingen, men det er slitsomt, og ikke noe jeg vil leve med over lang tid. 90% av tiden vår går likevel til slacking i sofaen og koslige turer. Det er det jeg sitter igjen med, det jeg vil savne, og det jeg vil huske når hundene er borte. Ikke dagene med gulvvask, slitomme turer pga. utagering og alle turene til dyrlegen.

En helt annen situasjon, men på godt og vondt har vi mennesker en tendens til å huske de positive tingene og glemme de negative tingene.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, Rufs said:

Og tanten til guttunger sier hun savner hunden. Er det mulig?!


Hæ? Hvor står det? Det er i så fall grusomt!

Jeg sliter generelt sett med å skjønne at man kan savne en hund som har drept noen man elsker, men sorg er personlig og det de følelsene kan være uforklarlige selv for den som har de. Det kan man ikke noe for. Men å SI at du savner hunden som drepte nevøen din, det er et valg.

Etter det som har kommet fram så er jeg glad for at saken endte som den gjorde, og håper at dette hjelper moren. Jeg regner med at hun har følt mye skyld selv, og at det derfor var så viktig for henne at retten plasserte skylden. Forhåpentligvis vil dette gi henne lettelse og styrke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...