Jump to content
Hundesonen.no

Hvilken hunderase skal jeg velge?


BenedicteN
 Share

Recommended Posts

Hei. Jeg har kikket på titalls forskjellige hunderaser, men finner ikke helt hunden for meg. Vet rett å slett ikke hvilken jeg skal velge. Tenkte jeg kunne spørre om forslag til raser, å gjerne erfaringer av de forskjellige rasene. Jeg har en del erfaring  med hunder. Jeg vil gjerne ha en liten/medium hund. Alt opp i mot 15 kg ish. Helst en hund som ikke krever så alt for mye, mtp mosjon, turer, aktivisering osv. helst ikke mer en 1 times tid tur om dagen ( lufting å tissepauser utenom regner jeg jo selvfølgelig med) jeg trenger en hund som kan være hjemme alene, 6-7 timer til enkelte dager. Men som regel vil det være noen hjemme. Hunden må kunne gå greit med barn ( 1,5 år og 3,5 år) 

jeg har kikket på raser som Yorkshire, Dvergpinscher, Malteser, Bichon, basenji osv. 

alle forslag blir ekstremt satt pris på?

Link to comment
Share on other sites

Etter min mening bør alle hunder uansett rase ha minimum 1 times tur/aktivisering per dag, i tillegg til tisseturer/lufting. Har du vurdert å se på eldre omplasseringshunder?

Ellers ville jeg sett på bichon-rasene du nevner, og yorkshire-terrier, lhasa apso, og andre av de relativt små selskapshundene. Dvergpincher og basenji er ganske aktive og bør ha mer enn det du beskriver.

Så lenge hunden ikke har separasjonsangst kan de fleste være alene 6-7 timer med riktig tilvenning. Men du må regne med at det tar tid fra en valp kommer i hus til den kan være alene så lenge.

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Vi har en Bichon Havanais-valp på straks 5 måneder, så jeg har ikke erfaring med den som voksen enda. Men vi valgte den rasen blant annet på grunn av hendig størrelse, at den KAN gå lange turer (som voksen), men ikke MÅ løpe en mil hver dag liksom, den er kjent for å være sosial og kjærlig med alle aldre (kan oppleve separasjonsangst, men vi har øvd på alenetid fra første dag) og rett og slett fordi set klaffet veldig med oppdretter. 
Foreløpig er vi veldig fornøyde med valget ?

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

5 hours ago, simira said:

Etter min mening bør alle hunder uansett rase ha minimum 1 times tur/aktivisering per dag, i tillegg til tisseturer/lufting. Har du vurdert å se på eldre omplasseringshunder?

Ellers ville jeg sett på bichon-rasene du nevner, og yorkshire-terrier, lhasa apso, og andre av de relativt små selskapshundene. Dvergpincher og basenji er ganske aktive og bør ha mer enn det du beskriver.

Så lenge hunden ikke har separasjonsangst kan de fleste være alene 6-7 timer med riktig tilvenning. Men du må regne med at det tar tid fra en valp kommer i hus til den kan være alene så lenge.

Har vurdert opplasseringshunder, ja. Er i tenkeboksen på det enda, men det er absolutt opp mot vurdering. er ikke slik att 1 times tur er Max, nødvendigvis. Har bare ikke alltid mulighet til å gå timesvis med turer daglig?Har du noe erfaring med Boston terrier? Har lest att de ikke trenger verdens med mosjon, å kan være supre familiehunder.

Link to comment
Share on other sites

Hva blir hunden å delta på annet enn den times turen + små lufteturer imellom. Hva gjør dere f eks på fritiden? Er det aktiviteter hunden blir å delta på? Da har man plutselig mer aktivisering og et rikere liv for hunden. Er det derimot slik at dere er på jobb hele dagen, med aktiviteter ettermiddag/kveld hvor hunden ikke blir med, men får de turene skissert imellom, så blir det for lite uansett rase i mine øyne.

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

9 hours ago, BenedicteN said:

Har vurdert opplasseringshunder, ja. Er i tenkeboksen på det enda, men det er absolutt opp mot vurdering. er ikke slik att 1 times tur er Max, nødvendigvis. Har bare ikke alltid mulighet til å gå timesvis med turer daglig?Har du noe erfaring med Boston terrier? Har lest att de ikke trenger verdens med mosjon, å kan være supre familiehunder.

Boston terrier er rimelig aktive hunder, men også i boas-gruppen, altså hunder som kan slite med pusten pga. flatt neseparti. Det er en type hund jeg tenker også lett ville blitt stresset i en småbarnsfamilie.

Link to comment
Share on other sites

Som Simira sier så bør alle raser få minimum 1 times tur (+tisseturer) om dagen. Det handler om mye mer enn mosjon, så selv raser som ikker er så krevende rent fysisk har behov for å komme seg ut å oppleve verden i en times tid hver dag.

Rasene du nevner har veldig lite til felles. På ene siden har du en korthåret urhund med utpreget jaktinstinkt og et litt skarpt gemytt. På andre enden av skalaen har du en pelshund som bør børstes hver dag, klippes regelmessig, og er en selskapshund med lite instinkter. Hva er det slags egenskaper du ønsker i en hund?


Spørsmål du bør stille deg:
Hvor mye børsting/bading/klipping er du interessert i? Og hvor mye røyting? Pelsstell-raser har gjerne lite røyting, og korthårede raser røyter en god del hele året.

Er det viktig at hunden skal kunne gå løs ute?

Vil hunden bo sammen med andre dyr?

Er det viktig at hunden går overens med andre hunder?

Ønsker du en hund som generelt sett er rolig i gemytt (som voksen) og som ikke girer seg opp alt for fort? Eller vil du helst ha en hund som er veldig kvikk og blir med på alt av lek, men som fort kan koke litt over når ungene herjer?


Dette vil kunne hjelpe deg godt på vei i rasevalget!


 

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

On 8/24/2022 at 7:28 PM, Tahind said:

Vi har en Bichon Havanais-valp på straks 5 måneder, så jeg har ikke erfaring med den som voksen enda. Men vi valgte den rasen blant annet på grunn av hendig størrelse, at den KAN gå lange turer (som voksen), men ikke MÅ løpe en mil hver dag liksom, den er kjent for å være sosial og kjærlig med alle aldre (kan oppleve separasjonsangst, men vi har øvd på alenetid fra første dag) og rett og slett fordi set klaffet veldig med oppdretter. 
Foreløpig er vi veldig fornøyde med valget ?

Kunne virkelig tenkt meg en havanais. Har bare vært bekymret når jeg har lest så mye om separasjonsangst hos rasen. Men med riktig hjemme alene trening vil vel det gå fint? Hvor lenge var dere hjemme med valpen når dere først fikk den?

Link to comment
Share on other sites

Separasjonsangst er ikke noe man bare kan "trene riktig" på. Det er genetisk. Hvis hunden har separasjonsangst vil det være krevende. Med riktig og god trening kan det kanskje gå bra. Eller ikke. Det viktige hvis dere kjøper valp er å spørre om hvordan det er med foreldrene og eventuelle tidligere kull, og foreldrenes søsken.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

6 timer siden, BenedicteN skrev:

Kunne virkelig tenkt meg en havanais. Har bare vært bekymret når jeg har lest så mye om separasjonsangst hos rasen. Men med riktig hjemme alene trening vil vel det gå fint? Hvor lenge var dere hjemme med valpen når dere først fikk den?

 

3 timer siden, simira skrev:

Separasjonsangst er ikke noe man bare kan "trene riktig" på. Det er genetisk. Hvis hunden har separasjonsangst vil det være krevende. Med riktig og god trening kan det kanskje gå bra. Eller ikke. Det viktige hvis dere kjøper valp er å spørre om hvordan det er med foreldrene og eventuelle tidligere kull, og foreldrenes søsken.

Et viktig poeng fra simira vedrørende separasjonsangst. Derfor er det dumt av meg å si noe om dette temaet når det gjelder vår Havanais, for han har aldri brydd seg om at vi drar noe sted… 

Min mann er ufør, så hunden er primært mitt ansvar. Jeg tok to uker fri da vi hentet valpen, så jobbet jeg en eller to uker før jeg hadde tre uker sommerferie. Jeg tror det var viktig at vi likevel øvde på alenetid fra første uke, slik at han ble vant til at hverdagen innebærer at han er noe alene.  Nå er han 5 måneder gammel og har vel aldri vært en hel arbeidsdag alene, siden mannen min ikke jobber. Men pga helsa, kan ikke mannen underholde hunden en hel dag. Men han lufter han 1-2 ganger når jeg er på jobb, og tenåringen lufter når han er tilbake fra skole. Det fungerer veldig fint slik for vår hund hvertfall. Han får en god snusetur før jeg drar på jobb, samt en lengre ettermiddagstur med meg i tillegg til tisseturene ☺️ 

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Separasjonsangst er en typisk nature vs. nurture greie. Noen valper kan så og si ikke få separasjonsangst selv hvis de blir forlatt veldig tidlig/brått, mens andre får det uansett hva man gjør. Flertallet ligger på en skala mellom de to ytterkantene, og kan påvirkes mot den ene eller andre siden gjennom trening.

Grunnen til at gradvis trening over tid er så viktig er fordi man aldri vet hvor på skalaen valpen ligger, og fordi separasjonsangst er ekstremt vanskelig å reparere dersom det først har oppstått.

2 mnd. er et minimum for alenetrening, og det er lurt å ha en backup plan med barnevakt i tilfelle treningen går tregere enn forventet.

Link to comment
Share on other sites

Separasjonsangst er definitivt genetisk. Min erfaring er at man ser tendenser til separasjonsangst ganske tidlig etter overtakelse, valpen har gjerne problemer med å være igjen inne når man går ut for å hente post eller med søppel, går inn i et annet rom de ikke får følge med i (f.eks på do). Slike små, korte adskillelser som en trygg valp aldri har store utfordringer med. Det er vanskelig å lære en hund som er veldig utrygg allerede på første steg i alene-treningen at det er helt greit å være alene en hel arbeidsdag. Det er dermed også et problem som ofte er vanskelig å gjøre noe med.

Det beste er å få en trygg og stødig valp som utgangspunkt, da bør man unngå raser der separasjonsangst er et problem og forhøre seg rundt linjene hvor vidt dette er noe som forekommer. Vær oppmerksom på at mange oppdrettere ikke vet at de har hunder med separasjonsangst, da mange hunder med det kan være alene sammen med en eller flere andre hunder, og en del oppdrettere har hjemmeforhold der hundene aldri er alene.
 

Link to comment
Share on other sites

Av ren nysgjerrighet - hva er egentlig rasene som er mer disponert for separasjonsangst? Har alltid tenkt at jo mer selvstendige de må være i det de er avlet til og måten de har vært brukt på tradisjonelt (polarhunder, endel jakthunder etc), jo mindre separasjonsangst, men dette er jo ren hobbyteori fra min side.

Link to comment
Share on other sites

Jeg tenker nok som deg at selskapshunder og andre som er avlet for å være eller jobbe tett sammen med fører er mer utsatt enn andre. Sånn umiddelbart tenker vel jeg bichon-rasene og noen spanieler som er litt utsatt. Noen andre også, men jeg føler faktisk at dette er noe det har blitt jobbet litt bevisst med og blitt bedre hos mange. Muligens det også handler litt om endringer i hundehold og større hensyn til hunden?

 

Link to comment
Share on other sites

Har stussa på at etter min erfaring er det motsatt, brukavlede raser virker sjelden til å ha sep.angst generelt sett (unntaket jeg har sett er kanskje settere der jeg vet om flere som har det), mens det virker til å være et gjennomgående problem blant mange urhundraser.

Edited by Stjerneskinn
Link to comment
Share on other sites

3 hours ago, Spretter said:

Av ren nysgjerrighet - hva er egentlig rasene som er mer disponert for separasjonsangst? Har alltid tenkt at jo mer selvstendige de må være i det de er avlet til og måten de har vært brukt på tradisjonelt (polarhunder, endel jakthunder etc), jo mindre separasjonsangst, men dette er jo ren hobbyteori fra min side.

Selskapsrasene burde man nok være forberedt på å bruke ekstra tid på med alenetreningen siden de er avlet til å være veldig knyttet til eier. 

Dessverre er det mer utbredt enn som så. Grunnen til at jeg snakker om "raser som er mer disponert" er fordi det også er enkeltraser hvor separasjonsangst har havnet i linjene uten at det er vanlig hos lignende raser. Det finner man bare ut med å lese seg opp og snakke med folk. 

 

2 hours ago, Stjerneskinn said:

mens det virker til å være et gjennomgående problem blant mange urhundraser.

Jeg kan ikke snakke om andre urhundraser, men vet det er en del basenjier som sliter. Mulig det handler om at de har en sterkere/annerledes flokkfølelse enn andre. Jeg har aldri hatt en hund som er mer knyttet til oss, til tross for at hun er mye mer selvstendig enn de andre hundene jeg har hatt. Veldig selvmotsigende.

Link to comment
Share on other sites

22 hours ago, Spretter said:

Av ren nysgjerrighet - hva er egentlig rasene som er mer disponert for separasjonsangst? Har alltid tenkt at jo mer selvstendige de må være i det de er avlet til og måten de har vært brukt på tradisjonelt (polarhunder, endel jakthunder etc), jo mindre separasjonsangst, men dette er jo ren hobbyteori fra min side.

Er nok ikke noen sammenheng med bruksformål spesifikt, jeg tror kanskje Pingeling er mer inne på det når hn nevner flokkfølelse. Mange bruksformål krevde at flere hunder levde tett sammen, f.eks flere raser av polarhunder, urhunder og en del jakthunder (jakthunder holdt av adelen ol.).

I de siste 40 årene vi hovedsaklig har avlet majoriteten av rasene som selskaps- og hobbyhunder, er det nok også litt tilfeldig at noen raser sliter mer med dette. Trekket har bare blitt tilfeldig med når man har selektert for andre egenskaper, det har ikke vært særlig merkbart hos oppdrettere med mange hunder og/eller det har spredd seg gjennom at noen hannhunder med dette ble ekstremt mye brukt.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...