Jump to content
Hundesonen.no

Recommended Posts

Jeg har fått mitt første kull nå å driver å velger ut ei tispe jeg skal beholde selv, men det er jo ikke så lett 😅 jeg har blitt utrolig glad i den ene tispevalpen hun er så god, hun ser heller ikke ille ut. Men den andre tispevalpen ser jeg er korrekt på mange vis sånn i forhold til kropp, hun beveger seg også nydelig rundt. Problemet er bare det at jeg liker ikke personligheten til denne valpen like mye som den "dårlige valpen 😅de er kun 7 uker så mye kan skje enno men. Hva ville dere der ute gjort? Velger dere som driver med avl ok tisper med personlighet dere liker, eller tisper med meget god kropp og litt annen personlighet en det dere liker. Er vel egentlig vanskelig fordi jeg har blitt så glad i den ok tispa men skal man drive avl må man kanskje bare kvitte seg med de som "bare ser halvgode ut 🦧

 

#forvirra 

Link to post
Share on other sites

Nå var gemytt mye viktigere enn utseende for meg når jeg skulle kjøpe valp, så jeg stemmer for den trivelige valpen. Tror ikke jeg stilte oppdretter et eneste spørsmål om utseende, kanskje med unntak av pelskvalitet, men da var det ikke utseendet jeg tenkte på.

Men som du skjønner så er ikke jeg oppdretter, og heller ikke opptatt av utstilling.

Link to post
Share on other sites
5 timer siden, Grønn skrev:

Nå var gemytt mye viktigere enn utseende for meg når jeg skulle kjøpe valp, så jeg stemmer for den trivelige valpen. Tror ikke jeg stilte oppdretter et eneste spørsmål om utseende, kanskje med unntak av pelskvalitet, men da var det ikke utseendet jeg tenkte på.

Men som du skjønner så er jeg ikke oppdretter, og heller ikke opptatt av utstilling.

Skjønner at du som valpekjøper velger en valp med gemytt du liker da ja ☺️har jo alltid kjøpt valper jeg "kommer over ens med selv 😄men blir litt anderledes som oppdretter plutselig 😪 når man faktisk må velge den man tror kommer langt i utstilling osv 🙈ikke lett dette, takk for innspill 

Link to post
Share on other sites

Avl er jo målet ditt her, da må du nesten velge en tispe du vil ha med deg videre i avlsarbeidet. MEN og det er et stort men. Du skal bo med den, trene den etc og det er aldri noen garanti for at den du beholder egner seg til avl uansett, jeg vet ikke hvilken rase du har, men samarbeidet dere i mellom er jo veldig viktig om du skal konkurrere i noe utover utstilling. 
Personlig hadde jeg nok, om jeg hadde muligheten beholdt den jeg hadde best kjemi med og satt den med bedre kropp ut på fôravtale. Men det er jo ikke alltid man kan få i bøtter og spann. 

 

Link to post
Share on other sites

Gemytt er mye viktigere i avl enn utseende (innenfor rimelighetens grenser). Spør valpekjøpere hva som er viktigst for dem, så vil de aller, aller fleste si helse og gemytt. 

Link to post
Share on other sites

Jeg har spurt erfarende oppdrettere om de faktisk kan se hvilke 7-8 uker gammel valp som kan bli en utstillingstjerne. Og alle svarte nei. Den lille lovende valpen blir oftest en middelmådig hund (ikke dårlig altså). Mens en sjelden gang kan en middelmådig valp bli en stjerne. Oppdrettere ønsker jo gjerne å beholde den beste. Men det er vanskelig å se på så små/unge valper.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg beholdt tispen med «best» personlighet. Den er vel ikke «feilvare»?, så den kan med tiden utvikle seg til å bli riktig så fin

  • Like 2
Link to post
Share on other sites
8 hours ago, yurij said:

"Plutselig blitt oppdretter" - hva betyr det? Nå er jeg nysgjerrig altså ikke ute etter å kverulere :)

Det var ikke slik det mentes. Vedkommende mente at det plutselig ble vanskeligere å skulle velge valp med en oppdretters øyne med tanke på utstilling og evt. videre avl, fremfor å skulle velge valp som en ordinær valpekjøper. :)

  • Like 1
Link to post
Share on other sites

Jeg synes bare det var et merkelig kriterie å sortere etter. Ikke at det ønskes at hunden har kvaliteter for en hundesport rasen egner seg i og man tenker drive med. Så avler man vel evt på de beste individene når man har kommet så langt? 

Link to post
Share on other sites

Har den ene valpens noe diskvalifiserende feil, eller hvilke trekk er det som gjør den dårligere egnet? 

Jeg sier alltid gå etter valpen som gir deg godfølelsen, og det går somoftest på relasjon og mentalitet, ikke utseende. De utvikles selvsagt både i hodet og kropp, men jeg hadde heller tatt sjansen på en valp med det lille ekstra i hodet enn ikke 😊

  • Like 1
Link to post
Share on other sites
20 timer siden, yurij skrev:

Jeg synes bare det var et merkelig kriterie å sortere etter. Ikke at det ønskes at hunden har kvaliteter for en hundesport rasen egner seg i og man tenker drive med. Så avler man vel evt på de beste individene når man har kommet så langt? 

Heisann begge valpene egner seg utmerket til det de er "laget til, er ny med dette, ikke ny med rasen men ny med selve oppdrettet. Så spørsmålet mitt kan være så merkelig det bare vil, søker erfaringer fra andre

Link to post
Share on other sites

Jeg velger den valpen som jeg trives best med😅 Jeg har ikke valgt den valpen alle ville jeg skulle velge nå. Jrg valgte tispa som jeg syns var best. I mitt kull var alle rimelig jevne. Men jeg valgte den jeg likte best. Og angrer ikke på det nå ❤

  • Like 1
Link to post
Share on other sites

Om det er feil som ikke er diskvalifiserende for rasen, så hadde jeg valgt den du har best kjemi med. Og viser hun seg å bli avelsmateriale så har du alltids mulighet til å finne en hanne som har de tinga hun mangler. 

Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Denne saken er så tragisk som den får blitt. Men jeg ser ikke så mange nyanser her, ærlig talt. Eier har vist oppsiktsvekkende dårlig dømmekraft hvis jeg tar det som er skrevet i media for god fisk. Når bikkja har vært innblandet i fire ulike episoder som til dels har endt med sår som måtte sys, og moren har selv sagt at svigermor har forklart at hunden ikke likte barn… Da skal hunden ikke skilles med en slik grind fra små barn som ikke har noen dømmekraft selv ennå. Jeg håper eier blir dømt her, tydeligere tegn på uaktsomhet blir det nesten ikke for meg.  
    • For en skrekkelig sak, en skrekkelig hendelse for alle involverte. Tenk å se kjæledyret ditt drepe barnebarnet sitt. Blod og skriking. Andre traumatiserte barn til stede. Jeg syns så synd på dem alle 😥   Alle er enig, i hvert fall nå; at denne hunden skulle vært avlivet for lenge siden. Stor, sterk, svart, har bitt flere ganger…. For ikke lenge siden var det underskriftkampanje og innsamling av masse penger for at en lite, søt, hvit hund (het han Teddy?) skulle få leve til tross for at den også beit mange (dvs eier greide ikke skjerme hunden fra disse situasjonene). Joda, vet at det er mange kilo i forskjell på disse hundene. Men det er klart at folk ikke alltid evner å vite hvor farlig en hund kan være, når den biter som en reaksjon på en hendelse. 
    • Jeg har aldri hatt problemer med rottiser, jeg har derimot personlig hatt ganske store problemer med andre "familievennlige" raser og blandinger. Noen episoder har vært ren feilvurdering fra eier eller uhell der hunden har kommet seg løs, men de aller fleste har faktisk vært forårsaket av eiere uten noen slags respekt for andre mennesker eller for hva hunden deres var i stand til. Så ja, det er et kulturproblem, det er jeg enig i, men etter min mening er det et kulturproblem som består seg i at man ikke har respekt for at bikkjer kan forårsake alvorlige skader. Jeg bryr meg ikke om hvor vidt det er veldig voldsom lek, hormoner, "skumle" instinkter eller dårlig nervekonstruksjon som er årsaken bak. Hunder som åpenbart har potensiale for å skade, settes i situasjoner der de kan få mulighet til å gjøre nettopp det fordi eier hardnakket påstår at "de ikke er farlige". De skal forstås ihjel og unnskyldes, heller enn at man tar signalene på alvor og tar forholdsregler etter det. Det er ikke et raseproblem etter min mening, hadde folk tatt slik adferd mer seriøst, hadde man ikke trengt å bekymre seg for verken løse, olme settere eller andre, "skumlere" raser.
    • Graderte sertifikater og regulering av kjøp kan vi bare glemme. Hvis vi er veldig heldige får vi kanskje en gang krav om et slags sertifikat for hundehold generelt som et minimum. Men ja, alle hunder skal liksom være for alle. Har du lyst på en høynivå brukshund fordi de ser bedre ut så kan du skaffe deg det. Jeg tviler sterkt på at "alle" oppdrettere av rasen er nøye med hvem de selger til, særlig de som bare har et kull på rottweileren de fikk av en venn som ikke greide å ha den lenger, osv. Det er alt for lite fokus på ulike rasers behov, og alt for mye fokus på at alle raser er "fine familiehunder". Det kan forsåvidt også høydriftsrasene være - så lenge de får behovene sine oppfylt og man tar hensyn til egenskapene de har. Men de aller, aller fleste undervurderer det behovet, også erfarne hundeeiere. Til syvende og sist er det bare tragisk for alle parter når uhellet er ute og det går helt galt.
    • Jeg har i andre sammenhenger fundert litt på om fokuset på byttedrift og gripevilje gjennom krav om bestått funksjonsanalyse er helt heldig på en så populær "selskapshund". Jeg banner kanskje i kirka nå, men er typiske bitearbeidsraser egnet for hvermannsen som ikke bruker hundene aktivt i jobb, eller trener på elitenivå i sport, men bare har dem for å ha dem og bare trener litt rekreasjonelt uten å ha det som en altoppslukende livsstil? Oppdrettere og raseentusiaster sier de er strenge med avl og distribusjon, men _veldig_ mange bare har en rottweiler bare for å ha en, men burde kanskje hatt en bullmastiff eller noe sånt i stedet. De må ha fått den brukshunden med sterke drifter, som de behandler som bare en kompishund fra noen.  Ikke bare er rasen godkjent for C-arbeid, den avles målrettet for det. Det er ønsket at rasen _skal_ være *på* og tenne på å jage og bite, og bør følgelig ikke havne i hendene på "lekfolk" som ikke er like obs på, og ikke jobber mye og målrettet med å få disse instinktene under kontroll, gjennom å lære hunden grundig når og hvordan den skal leve ut de sidene av seg selv.  Jeg vet det er et stort og komplisert spørsmål, fordi det er så mange raser og veldig vanskelig å gruppere bastant at noen er sånn og slik, og egnet til this or that og bør behandles sånn eller slik, men legger allikevel inn et argument for å innføre en form for sertifisering for å få selge og kjøpe krevende raser vi vet ikke egner seg til hvermannsens hundehold. Let the: "Ja, men vi hadde en fin <insert krevende rase> som bare familiehund og den var kjempesnill og gjorde aldri noe galt selv om ingen jobbet med den," shitstorm rage. Rottweiler er (i likhet med mange andre raser) ikke en type "ha den bare for å ha den" type hund. Ingen bør få ha en rottweiler bare for å ha en. Samme gjelder schæfer og <lang liste>. Vanskelig å skissere et reglement eller lovverk rundt, men det er på tide å innføre en form for graderte sertifikater for kjøp og salg av hund. Det forebygger ikke alle hendelser, men jeg tror det hjelper øke bevisstgjøringen.    Beklager tonen, men jeg måtte ventilere litt. Sykt tragisk hendelse. Om skyld skal plasseres på noen, så vil jeg sette den mer på hundekulturen vår enn eierens feilvurderinger. Jeg kan faktisk forstå (fra korte beskrivelser, jeg var ikke der) at hun feilvurderte de forutgående episodene som mindre alvorlige enn de viste seg å være. Det føles feil å skulle delta i en lynsjemobb mot en naiv og kanskje ikke så kunnskapsrik eier av en rase det har oppstått en urban myte om at bare er misforstått og demonisert. De er egentlig, i likhet med pitbull verdens tryggeste og snilleste hunder. Det er golden og puddel folk skal være redde for, i følge de urbane mytene. Denne tragedien + episoden i Sverige nylig har satt en skikkelig støkk i meg. Livredd for at hundehatere og tilhengere av raseforbud eller størrelsesbegrensninger skal få vann på mølla og piske opp frykt og dårlig stemning. Trenger minne meg selv og andre om at mens "bare" ca 12 barn blir drept av hunder i USA hvert år, så blir over 2000 barn drept av sine egne foreldre. Vi trenger ikke flere restriksjoner på hundehold uten at det samtidig åpnes muligheter, som f.eks. Canine Good Citizen-privilegier, som vil gi insentiver til økt kunnskap i befolkningen og en bedre hundekultur.    Ja til graderte sertifikater for kjøp og salg av ulike typer hunder. Flere begrensninger der begrensningene trengs og flere friheter der frihetene er fortjent og ikke er til urimelig fare eller ulempe for noen.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...