Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvorfor velge en hunderase som har tendens til å være aggresiv?


Grønn
 Share

Recommended Posts

I forbindelse med tråder der hundeangrep er nevnt tenker jeg litt på dette:

Hvorfor velge en hunderase som har tendens til å være aggresiv, mot mennesker eller andre hunder? 

Er det sånn at noen raser har mer tendens til aggresjon, angrep, biting enn andre?

Og er det riktig å beholde en hund som har vist seg å være skikkelig aggresiv?

 

(Og jeg la denne i debattkjelleren i tilfelle noen skulle oppleve spørsmålene mine som provoserende, men det er ikke meningen å provosere)

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, hva legger du i aggresjon?

Ingen hunder er bare aggressive. Noen raser har egenskaper som kan medføre aggresjon i gitte situasjoner eller om de kommer ut av kontroll. Alle hunder kan bli aggressive med feil håndtering.

Noen raser kan ha f.eks. samkjønnsaggresjon pga. dårlig avl, men i all hovedsak er ingen hunder eller raser aggressive i seg selv.

Å "vise seg" å være skikkelig aggressiv er jo også en definisjonssak. Begge mine kan utagere ganske heftig og bjeffe og kjefte i passeringer. Ridgebacken går likevel overens med de fleste, og ville neppe gjort noe mer enn å snuse og hilse om han kom seg løs. Gårdshunden ville kanskje bjeffet og kjeftet videre, men heller ikke han ville gått inn for å fysisk skade den andre hunden.

Den tammeste labradoren kan også finne på å bite dersom en unge stikker hånda i matskåla dens. Er den aggressiv da?

Jeg tenker jo at dersom en hund er aggressiv mot mennesker i den grad at den vil skade et tilfeldig menneske om den får mulighet så bør den avlives. Det samme om de trigges i situasjoner som lett kan oppstå og/eller er vanskelig å legge til rette eller kontrollere.

Men aggresjon er et verktøy, språksignaler, som i utgangspunktet kan være og har vært nyttig for hunder i vill tilstand, og sannsynligvis som tamdyr også. Så er det jo opp til oss mennesker å passe på at både hund og omgivelser er trygge.

 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som skrevet over, aggresjon kan være så mangt. Og om en hund utagerer mot folk eller andre hunder for eksempel ved passering så er det ofte på grunn av usikkerhet hos hunden eller dårlig håndtering/usikkerhet hos fører, gjerne en kombinasjon. 

Jeg har hatt presaer i mange år, en rase som sikkert mange mener har mer aggresjon enn andre raser osv. Den ene hannen jeg hadde, hadde mye vokt i seg og likte absolutt ikke hannhunder på samme størrelse som seg selv. Men han var en selvsikker og trygg hund, og jeg var veldig bevisst med hva jeg godtok og ikke rundt andre hunder. Så det skjedde flere ganger at andre hunder utagerte mot han, og han bare gikk forbi med stiv hale og murra litt, uten å gjøre noe mer ut av det. Mest sannsynlig delvis fordi han visste han ikke fikk lov av meg og delvis fordi han var så trygg at han gadd ikke svare fult ut. 

Så jeg tenker at ja, det kan være raser som er mer utsatt for å være aggressive i visse situasjoner enn andre. Men så lenge man har et individ som er stabilt og mentalt balansert, og at man har kontroll, så trenger det absolutt ikke være et problem. 

Også må man også se på hva som trigger aggresjonen i hunden. Hvor lav terskel har den på å reagere. Vi kan ikke forvente at alle hunder skal gå igjennom alle type uforutsette  situasjoner de kan bli utsatt for, uten noen gang å vise noe aggresjon. Det er dyr med instinkter vi har. Men jeg har selv avlivd en hund jeg mente hadde for lav terskel for å gå over i aggresjon, og jeg har hatt andre hunder som har reagert med aggresjon i situasjoner hvor jeg forstår hvorfor de har reagert, og synes at det er akseptabelt. 

Jeg mener at en mentalt sterk hund, uansett rase, skal ha såpass høy terskel for å reagere med aggresjon at de kun gjør det om de blir ordentlig trigget. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, simira skrev:
1 time siden, simira skrev:

Tja, hva legger du i aggresjon?

Dette!

Minien bjeffer lett, og det kan virkelig være irriterende, enda mer irriterende er det når andre hundeeiere høylydt definerer dette som sinne eller aggresjon. Handler ikke om det i det hele tatt, han har (som hørt på Fra bølle til bestevenn, bare stor intimsone) Neida,joda, han vil helst komme seg unna andre hunder enn de vi kjenner.

Og om vi står langt ute i grøften og slenger rundt med godbiter, så er det alltid en hundeeier i nærheten som MÅÅ hilse og slepper ut hele flexilina. Jippi...

Aggresjon eller ikke aggresjon... noen ganger lurer jeg på om andre hundeeiere har glede av at vi ikke lykkes

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det handler om en hel personlighet, man kan dessverre ikke plukke ut hvilke trekk man liker i en rase/gruppe og at det uten bekostning fjerne deres mot og tendens til å skulle svare tilbake på tiltale (ikke trekke seg unna en konfrontasjon).

Man får velge rase etter egenskaper man jevnt over liker og som passer ens livsstil. Noen raser skal være temperamentsfulle (det står f.eks i rasestandarden til rasen jeg har). Det sagt betyr jo ikke det det samme som å være ustabil.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 minutter siden, Nemi1 skrev:

 

Uffda, det er jo ikke greit gjort av andre hundeeiere.

Har ikke tenkt så mye over hva jeg legger i begrepet aggresjon. Men her tenkte jeg vel først og fremst på hunder jeg faktisk trenger å være redd for at angriper hunder eller mennesker hvis den kommer løs mot meg. Og da tenker jeg på biting.

Det kan hende det er helt irrasjonelt, men hvis det kommer en løs hund mot oss i skogen blir jeg glad hvis jeg ser at det er en fuglehund. Min (lille) erfaring er at de stort sett bare bøyer av og er opptatt med sitt. Og jeg er glad for at jeg aldri har møtt løse schæfere eller staffer/mastiffer (andre brede hunder med store hoder :) ) S

Endret av Grønn
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, Grønn skrev:

Uffda, det er jo ikke greit gjort av andre hundeeiere.

Har ikke tenkt så mye over hva jeg legger i begrepet aggresjon. Men her tenkte jeg vel først og fremst på hunder jeg faktisk trenger å være redd for at angriper hunder eller mennesker hvis den kommer løs mot meg. Og da tenker jeg på biting.

Det kan hende det er helt irrasjonelt, men hvis det kommer en løs hund mot oss i skogen blir jeg glad hvis jeg ser at det er en fuglehund. Min (lille) erfaring er at de stort sett bare bøyer av og er opptatt med sitt. Og jeg er glad for at jeg aldri har møtt løse schæfere eller staffer/mastiffer (andre brede hunder med store hoder :) ) S

D e ingen hunderaser som e aggressive. D e vi som eiere som skal forme hundens oppvekst. En Chihuahua kan man tolke som aggressiv f e.k for mye dulling å ingen bruk av form fir å lete seg å bruke nesen. Nese,øre,øyne e d hunder lever etter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Mona Jacobsen skrev:

D e ingen hunderaser som e aggressive. D e vi som eiere som skal forme hundens oppvekst. En Chihuahua kan man tolke som aggressiv f e.k for mye dulling å ingen bruk av form fir å lete seg å bruke nesen. Nese,øre,øyne e d hunder lever etter.

Ingen form for å ha lært seg å bruke nesen sku d stå ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 hours ago, Mona Jacobsen said:

D e ingen hunderaser som e aggressive. D e vi som eiere som skal forme hundens oppvekst. En Chihuahua kan man tolke som aggressiv f e.k for mye dulling å ingen bruk av form fir å lete seg å bruke nesen. Nese,øre,øyne e d hunder lever etter.

Det siste der er ikke helt riktig. Det henger forsåvidt kanskje litt sammen med en diskusjon på forumet her i forrige uke, om hvor mye hunder tåler. På grunn av dårlig avl er det raser og individer som sliter med dårlig mentalitet, og derfor ikke tåler mange dårlige erfaringer før det vil forme dem. Mens en sunn og stødig hund kan bli skambitt av en annen og bare riste det av seg.

Men å gi hunder passe mengde riktig aktivisering er en viktig del av å unngå de fleste typer adferd som oppfattes som problematiske for oss mennesker, absolutt.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 timer siden, Grønn skrev:

I forbindelse med tråder der hundeangrep er nevnt tenker jeg litt på dette:

Hvorfor velge en hunderase som har tendens til å være aggresiv, mot mennesker eller andre hunder? 

Er det sånn at noen raser har mer tendens til aggresjon, angrep, biting enn andre?

Og er det riktig å beholde en hund som har vist seg å være skikkelig aggresiv?

 

(Og jeg la denne i debattkjelleren i tilfelle noen skulle oppleve spørsmålene mine som provoserende, men det er ikke meningen å provosere)

 

 

Årsaken til at enkelte velger å kjøpe raser som er kjent for å "være aggressive" (eller som folk synes ser skumle ut) er nok at disse rasene ofte har mange gode egenskaper. Noen av de gjør det ofte godt som brukshunder, og andre er rett og slett bare veldig fine "familiehunder".

Også har man selvsagt den lille håndfullen fjols som kjøper seg disse rasene fordi de er tiltrukket av rasens rykte og "skummelhet", og som bruker hunden som en slags penisforlenger og skremmeverktøy. Og atter andre skaffer seg krevende raser uten å vite hva de går til, og ender opp med mer hund enn de klarer å takle. :icon_confused: 

 

3 timer siden, Mona Jacobsen skrev:

Ingen form for å ha lært seg å bruke nesen sku d stå ?

 

Nå høres jeg sikkert gammel og grinete ut, men SMS-språk er noe herk å lese. Det hadde vært lettere å forstå deg om du droppet de hjemmesnekra forkortelsene.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 hours ago, Mona Jacobsen said:

D e ingen hunderaser som e aggressive. D e vi som eiere som skal forme hundens oppvekst. En Chihuahua kan man tolke som aggressiv f e.k for mye dulling å ingen bruk av form fir å lete seg å bruke nesen. Nese,øre,øyne e d hunder lever etter.

Ingen raser SKAL være aggresive, men det er forskjell på hva en rase er genestisk utsatt for. Den mest vanlige form for aggresjon er fryktaggresjon, og noen raser er mer engestelig. Noen på grunn av dårlig avlsarbeid, men størrelsen gjør dem også mer utsatt for farer. Når man er så liten som en Chihuahua, så er det ikke lett å skille mellom irrasjonell frykt (som vi kaller angst på mennesker), og rasjonell frykt som er viktig for overlevelse.

Noen raser har en  adferd som gjør at de ikke tåler dårlig behandling og gamle metoder så godt. Min rase vil ofte reagere med aggresjon dersom folk prøver seg med alpha-metoder, mens andre raser vil finne seg i det og heller dempe enn å møte aggresjon med aggresjon. Der kan man si at aggresjonen er menneskeskapt ved bruk av dårlige meotder, men det endrer ikke faktum at rasen er mer predisponert for det enn andre.

Og noen raser er avlet til oppgaver som krever en viss skarphet, f.eks. vokter-raser som skulle beskytte gård eller dyr.

Jeg synes det er farlig å ikke ta hensyn til hunderasenes iboende egenskaper. Dersom folk som kjøper Staff ignorerer at rasen er mer utsatt for hundeaggresjon, så mener jeg det er uansvarlig hundehold som setter andre i fare.

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, Rimfrosthuldra skrev:

 

Årsaken til at enkelte velger å kjøpe raser som er kjent for å "være aggressive" (eller som folk synes ser skumle ut) er nok at disse rasene ofte har mange gode egenskaper. Noen av de gjør det ofte godt som brukshunder, og andre er rett og slett bare veldig fine "familiehunder".

Også har man selvsagt den lille håndfullen fjols som kjøper seg disse rasene fordi de er tiltrukket av rasens rykte og "skummelhet", og som bruker hunden som en slags penisforlenger og skremmeverktøy. Og atter andre skaffer seg krevende raser uten å vite hva de går til, og ender opp med mer hund enn de klarer å takle. :icon_confused: 

 

 

Nå høres jeg sikkert gammel og grinete ut, men SMS-språk er noe herk å lese. Det hadde vært lettere å forstå deg om du droppet de hjemmesnekra forkortelsene.

Okey?Jo takk for d du

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, Pingeling skrev:

Ingen raser SKAL være aggresive, men det er forskjell på hva en rase er genestisk utsatt for. Den mest vanlige form for aggresjon er fryktaggresjon, og noen raser er mer engestelig. Noen på grunn av dårlig avlsarbeid, men størrelsen gjør dem også mer utsatt for farer. Når man er så liten som en Chihuahua, så er det ikke lett å skille mellom irrasjonell frykt (som vi kaller angst på mennesker), og rasjonell frykt som er viktig for overlevelse.

Noen raser har en  adferd som gjør at de ikke tåler dårlig behandling og gamle metoder så godt. Min rase vil ofte reagere med aggresjon dersom folk prøver seg med alpha-metoder, mens andre raser vil finne seg i det og heller dempe enn å møte aggresjon med aggresjon. Der kan man si at aggresjonen er menneskeskapt ved bruk av dårlige meotder, men det endrer ikke faktum at rasen er mer predisponert for det enn andre.

Og noen raser er avlet til oppgaver som krever en viss skarphet, f.eks. vokter-raser som skulle beskytte gård eller dyr.

Jeg synes det er farlig å ikke ta hensyn til hunderasenes iboende egenskaper. Dersom folk som kjøper Staff ignorerer at rasen er mer utsatt for hundeaggresjon, så mener jeg det er uansvarlig hundehold som setter andre i fare.

 

??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 9/24/2021 at 9:37 PM, Grønn skrev:

Det kan hende det er helt irrasjonelt, men hvis det kommer en løs hund mot oss i skogen blir jeg glad hvis jeg ser at det er en fuglehund. Min (lille) erfaring er at de stort sett bare bøyer av og er opptatt med sitt. Og jeg er glad for at jeg aldri har møtt løse schæfere eller staffer/mastiffer (andre brede hunder med store hoder :) ) S

Jeg syns ikke det er irrasjonelt, jeg har samme innstilling selv. Enkelte raser/mix’er ønsker jeg ikke å møte på, når jeg har hundene med. Basert på erfaring. 

På 9/25/2021 at 9:51 AM, Rimfrosthuldra skrev:

Også har man selvsagt den lille håndfullen fjols som kjøper seg disse rasene fordi de er tiltrukket av rasens rykte og "skummelhet", og som bruker hunden som en slags penisforlenger og skremmeverktøy. Og atter andre skaffer seg krevende raser uten å vite hva de går til, og ender opp med mer hund enn de klarer å takle. :icon_confused: 

Ja fjolsene finns absolutt men jeg tror den siste andelen er større.. De som ikke har peiling på hva de får i hus, eller innbiller seg at alt kan fikses med ‘sosialisering’..:sleep: Funker  gjerne fint det, helt til hunden kommer i en viss alder og plutselig ikke er så omgjengelig lenger, ‘uheldigvis’  delte  den naboens lille ‘Fluffy’ i to ..


Legger til at jeg har ikke noe i mot at folk skaffer seg ‘farlige’ raser, så lenge de vet hva de får i hende, oppfyller rasens behov og er seg sitt ansvar bevisst. Det kan fungere helt utmerket å ha ‘farlig’ ( her mest tenkt som rase/mix som er kjent for aggresjon mot andre hunder) rase i ett nabolag, bare man vet hva man har og tar forhåndsregler deretter :)

 

 

Endret av QUEST
  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...