Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund nr 2 til redning, terapi og rally


ebmille
 Share

Recommended Posts

Jeg søker hun nr 2. Fra før har jeg en Miniature american shepherd tispe. Hun er helt super i sportsarbeid! Lettlært, svært førerorientert og masse «go». Dessverre er hun en noe nervøs type med svak psyke. Det blir bedre og bedre med alderen, men hun er svært sensitiv og kan utagere mot det hun synes er skummelt. Ellers en perfekt hund for meg - det er bare at jeg så gjerne vil ha en jeg kan utdanne til noe «nyttig», som redningshund eller terapihund (store drømmen er å utdanne en lesehund som kan brukes som terapi og støtte i pedagogiske situasjoner i skolen, siden jeg selv er spesialpedagog og har lest forskning på effekten av dette). I tillegg må den være like førerorientert og glad i å jobbe som mas’en. Den skal kunne gå rally også. 
 

- Hunden må ikke være for stor (ca 30-50cm)

- Den må ikke kreve veldig mye pelsstell

- Den må tåle lange turer i skog og på fjellet, gjerne også trekke på ski

- Svært førerorientert og lettlært

- GOD psyke!! Den skal være mentalt avbalansert, slik at det er en «enkel jobb» å gjøre den miljøsterk (enklere enn mas’en i alle fall)

Raser jeg har tenkt på er springer (ulike typer, også ft bl.a), toller, aussie (men her er det for mye pels synes jeg), kelpie

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at du først må bestemme deg for om du ønsker å bruke hunden til redning eller om du ønsker å bruke den som terapihund. Selv om det sikkert er individer av flere raser som kan passe til begge deler, så er det mye å be om av en hund at den skal egne seg godt til begge deler.

Skal du gå redning så ville jeg i alle fall forhørt meg veldig nøye før jeg bestemte meg. Det er fort to år med hardt arbeid og titusener kroner som skal til - da gjelder det for det første å finne rasen som passer deg og for det andre å finne rett oppdretter/linjer for den rasen du bestemmer deg for. Det er så kjedelig å plages eller å ikke komme i mål fordi man har kjøpt «feil» hund, og det er ikke et sted hvor man trener bare for gøy. Det er stor forskjell på å trene en retriever eller en spaniel og det å trene en form for gjeter til redningshund også. Ingen av de rasene du nevner er spesielt utbredt innen redning, men har møtt på alle bortsett fra kelpie. Du bør snakke godt med instruktører i ditt lokale lag om valg av rase før du bestemmer deg - de kan hjelpe deg både med valg av rase og kan fort ha innspill med tanke på oppdretter. De jeg ser flest av er labrador, golden, bc, schæfer og malle.

 

  • Like 2
  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg studerer spesialpedagogikk og ser etter en terapihund. Jeg har landet på retriever, spaniel eller puddel, men holder en knapp på labrador for egen del. Jeg har hatt aussie selv og når du har en usikker en, ville jeg vært svært nøye med å velge en rase som er solid og stødig sånn at den ikke blir påvirket av aussien. Særlig om du skal ha valp. 
 

Så kommer det an på hvor du jobber. Jeg vet en har jaktcocker i barnehagen pga hundens størrelse. Det blir vel generelt anbefalt at hunden ikke skal være i løftbar størrelse. 
 

Jeg vil anbefale deg å snakke med de du skal ta terapihundutdannelsen hos og høre hva de anbefaler. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uten at jeg har overskudd til å gå noe i dybden nå, så kommer tillien med et godt poeng med at det er ganske stor forskjell på å trene gjeterhundrasene og retrievere/spaniels. Det er en feks en grunn til at jeg har retriever, og ikke schæfer, fordi det er en rase som ikke appellerer til meg. Utenom det så er det mange raser som kan fungere til redning så lenge de er lette å motivere og har en god balanse mellom å være selvstendig + styring, og ikke har noe i mot folk, men å kjøpe en velkjent rase som mange treningslag har erfaring med, er aldri dumt - da slipper man å stå alene for å finne opp kruttet på nytt. 
Per 1.januar 2021 var dette topp 10 godkjente raser i NRH
Labrador 52 
Schæfer 52
Golden 38
Border collie 25
Flat coated 22
Malle 16
Toller 13
Rottweiler 11
Chesepeak 9
Aussie 7

Hoppet her over blandingshund som kom et sted inni listen, siden det ikke er "en" rase. 

Terapihund, lesehund osv. er ikke noe jeg kan noe om, så det får noen andre uttale seg om.

  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har godkjent redningshund. Selv har jeg schäferhund(bruksvarianten), og er fornøyd med det. Som flere her skriver så er det viktig å velge den typen hund du selv trives med, både i arbeid og i hverdagen. Men, har man ambisjoner om å godkjenne redningshund så får man mye igjen for å velge en rase som har de rette egenskapene. Det er så mye kjekkere å jobbe med et individ som egner seg hvor man får god progresjon i treningen, enn å måtte jobbe i oppoverbakke hele tiden… 
 

Det er ganske få godkjente redningshunder av rasen (engelsk) springer spaniel. Det hadde definitivt ikke vært førstevalget mitt. Har sett en del problemer med at noen av jaktvarianten er for interesserte i fugl. Dvs. at å søke etter fugl overgår det å søke etter folk… Den vanlige springeren har jo blitt avlet mye for utseendet og lite for bruksegenskaper som hos mange andre raser. Er man heldig og finner rett individ(uansett variant) så kan man jo få det til, men føler at det ikke er det sikreste kortet. Springeren(spesielt utstillingsvarianten) vil jo kreve noe pelsstell. Selv ville jeg valgt jaktcocker til redning foran jaktspringer, men det er mye hund i liten kropp, og er nok ikke alle som ville være så godt egnet som terapihund vil jeg tro. Vet også at det har vært en godkjent welsh springer, men det var MYE jobb som lå bak og jeg synes dessverre at flere av welshene jeg møter er noe forsiktig og skeptisk til folk. Det er ikke et godt utgangspunkt verken som redningshund eller terapihund.

 

Den rette tolleren kan nok være et godt valg. Er flere godkjente tollere i NRH, men har dessverre også sett litt ymse når det gjelder gemytt og bruksegenskaper på disse. Men finner du riktig hund så kan du få et godt emne her. Størrelsesmessig så bør den passe godt til dine ønsker.

 

Foruten de rasene du har nevnt så ville jeg vurdert en labrador (tispe). Finner du en god labrador med den rette motoren og ikke minst avknappen, så kan du få både en fantastisk redningshund og en super terapihund. Men som flere her har nevnt så er det ikke alle hunder som egner seg til begge deler. Det krever jo den riktige kombinasjonen av motor og ro. Jeg ville nok funnet ut av hva du brenner mest for. Og hvis du ikke har erfaring med redningshund så ville jeg oppsøkt miljøet og spurt om du f.eks. kan være med som observatør på trening. Jeg synes jo at å trene redningshund er noe av det kjekkeste som finnes, men det er jo ingen grunn til å skaffe seg hund med stor motor til redning hvis det egentlig var en rolig terapihund du ville ha. 

 

 

 

Endret av Artemis
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...