Jump to content
Hundesonen.no

Lege mener kjæledyr overbehandles


Recommended Posts

Jeg er slett ikke uenig selv og jeg tenker det er en interessant diskusjon. Samtidig er det ikke helt enkelt ( etter mitt syn) å sette en klar grense mellom hva som er innenfor og ikke. 
 

Jeg vil tro at folk som har hatt hund eller andre dyr for den del i noen år, antagelig har vært endel i kontakt med ulike veterinærer. Erfaringen er at enkelte veterinærer er relativt ivrige på å foreslå/ anbefale både diverse tester og behandlinger som  i en del tilfeller nok gavner veterinærens inntjening mer enn dyrets velbefinnende..

Link to post
Share on other sites

Stadig vekk så legger folk ut på FB erfaringer hvor de går til veterinæren med hunden sin og de får beskjed om at dette er ikke noe å gjøre med. Og så blir eieren fortvilet, tar kontakt med en annen veterinær som sier at dette kan vi fikse/operere. 
Og da er liksom konklusjonen at den første veterinæren ikke er flink/ vet ikke hva hun snakker om. Mens den andre er kjempeflink.

Og så hetses den første veterinæren, selv om hun gjerne hadde rett. 

Jeg kjenner ei som opererte sin 10 år gamle hund for hjernesvulst. 6 mnd etter operasjonen ble hunden avlivet, hun ble aldri bra. Og de siste 6 mnd var bare trist (måtte lære å gå på nytt, hadde eplepai-anfall osv) Eieren var glad hun gav hunden en sjanse, og ville gjort det igjen 

 

Link to post
Share on other sites

Jeg har ved to anledninger fått beskjed om at frøkna mi måtte akuttopereres. Den første gangen ble heldigvis operasjonen stoppet i siste sekund (etter at hunden var i narkose og nedbarbert - 6000,- takk), og det viste seg at problemet kunne løses med antibiotika. Andre gangen ble hun helt fin igjen med opptrening. Har også fått beskjed om at det måtte trekkes et tosifret antall tenner hvis hun skulle "fortsette å leve". Dette er vel tre år siden nå og hun lever enda... De ville også sette henne på heftig hjertemedisin "forebyggende", kun fordi hun er en eldre cavalier (det finnes ikke noe som kan gis forebyggende, kun symptomdempende når det er påvist hjertesvikt). Så man kan trygt si at jeg har null tillit til det veterinæren sier, og den dagen det virkelig oppstår noe akutt kommer jeg dessverre ikke til å ta det seriøst heller.

Link to post
Share on other sites

Er tildels enig. Vi skal være glad for t vetr.vitenskapen har kommet langt, og kan hjelpe dyrene våre på en helt annen måte enn før. På den annen side - er det etisk forsvarlig (og dyrevennlig, å amputere bein, å operere kreft på gamle dyr med langt fremskreden sykdom, å utsette 13-14 år gamle tisper for hysterectomi, for eksempel? Eller å utstyre varig lammede dyr med "rullestol"? Eller å la et dyr leve med smerter som begrenser livskvalitet og førlighet resten av livet? Kunne nevnt mange fler eksempler, men jeg savner en edruelig debatt om disse tingene. Klart at en dyreeier vil gjøre alt som er mulig for å redde en elsket bestevenn, men kan det hende at en vetr. pusher på litt ekstra, for å tjene litt ekstra peng ?

  • Like 1
Link to post
Share on other sites

Her er det helt klart like store forskjeller på veterinærer som folk flest. Noen ser anledningen til å øke profitten, og er mindre nøye med hvem det går ut over.

Samtidig kan vi i dag behandle mye mer enn før. Og det er så vanskelig å være den som tar avgjørelsen om at din beste venn skal dø, og mange enkelttilfeller å vurdere. I prinsippet vil jeg si at operasjon på en hund over 10 år bør vurderes ganske nøye før det er aktuelt. Samtidig har jeg en frisk og spretten 15-åring som neppe ville hatt noe problem med å tåle en operasjon. Om det hadde vært snakk om et par års rehabilitering, nei, men for å fjerne en kul med potensielt lite komplikasjoner, absolutt.

Dette er bare et eksempel, men det er vanskelig å gi noen sterke retningslinjer fordi raser og situasjoner også er så forskjellige.

Og som med alt annet, noen går for langt, andre gjør for lite, for sent. Hvilket minner meg på at vi skulle vært hos dyrlegen en tur igjen snart...

Link to post
Share on other sites

Spennende diskusjon, og jeg er vel egentlig enig. Jeg synes ofte det behandles over en lav sko.

Jeg ser jo også at dyremedisinen er kommet mye lengere, med kreftbehandling, amputasjon, og vi har jo også utenlandske dyrleger som går i mine øyne alt for langt. Selv er jeg blitt mer kynisk til dyrlegene, og føler vel ofte at profitten ofte går bekostning av fornuft. Men har en redde dyreeiere kan en gå langt.

Link to post
Share on other sites
Posted (edited)

Jeg mistenker at det er mange historier der ute, som aldri kommer frem og som burde vært reagert på ( det kan man jo se på bare de så langt få innleggene i denne tråden). Jeg tror veterinærer i mange tilfeller slipper for billig unna, av flere grunner. Dels fordi eier ikke vet bedre eller takker ja til behandlinger som helt klart er tvilsomme rent etisk  men eier ønsker å gjøre hva som helst for å holde dyret i live, om så for bare kort tid.
 

 Men  kanskje ikke minst fordi ikke alle dyreeiere har 10 dyrleger å velge mellom, innen rimelig avstand. Dyreeiere står derved  i et skjevt avhengighetsforhold til ‘sin(e)’ veterinær(er) og derfor  ‘tør’ nok mange ikke å si ifra om man opplever ting som helt klart ikke er riktig og/eller forsvarlig. 

Så både unødvendig/overbehandling og direkte feilbehandling går nok i mange tilfeller upåaktet hen.

Når dyrleger i tillegg kan ta hva de vil i honorar, mener jeg at det er på tide at de blir stilt noe mer til ansvar også. 
 

Selvsagt er dyrleger mennesker de også og de kan gjøre feil men jeg tenker at er du dyrlege har du et større ansvar for å være aktpågivende enn i mange andre yrker.  Hvis han i kassa på Rema slår inn to poser gulrøtter istedenfor en, er det ingen krise, glemmer veterinæren ‘halve operasjonsstuen’ inni hunden etter en operasjon får det helt andre følger..

 

Jeg kan jo legge til at jeg er en av de som ikke ‘tør’ å legge ut de mest graverende tilfellene, jeg personlig har opplevd. Det er rimelig stor sjanse for at jeg blir gjenkjent av ‘mine’ veterinærer , da sakene nok ikke er dagligdagse( får man virkelig håpe..) og jeg er slett ikke sikker på at det vil gavne meg eller dyrene at veterinærene kjenner seg igjen..

Av ‘smårusk’ kan jeg jo fortelle at jeg akkurat som Wilhelmina har opplevd å få satt en  hund på hjertemedisin, som det viste seg slett ikke behøvde det.

 Tanntrekkinger jeg har satt spørsmålstegn ved.

 Hund som ved feiltagelse spiste medisin ( en tablett) en annen hund skulle hatt ( hund i omgangskretsen) . Eier måtte absolutt komme til dyrlege , fikk flytende kull( som eier hadde hjemme også) og fikk brekkmiddel som ikke ga noen virkning. Eier fikk betale en pen sum for det som viste seg å være helt unødvendig, da en tablett av denne medisinen ikke ville ha noen skadelig effekt på en annen hund. ( Dette ble undersøkt i ettertid) 

valp som hadde en skjev melketann. Denne måtte i følge veterinær absolutt trekkes, da den ikke kom til å falle ut av seg selv og den permanente tannen  måtte opereres ut, da den kom til å vokse opp i ganen på hunden og forårsake store smerter og spiseproblemer. Vel..melketannen falt ut, helt av seg selv og ny tann ble riktignok litt skjev men forårsaket hverken sår i ganen eller spiseproblemer.

Slike opplevelser ( og ikke minst de av mer alvorlig karakter) er svært uheldige da de medfører tvil om veterinærenes kompetanse og motiver for behandling. Noe som til syvende og sist kan gå ut over virkelig behandlingstrengende dyr.

Edited by QUEST
Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Så må jeg skyte inn at som nybakt mor, kan det være overveldende på mange måter. Så det kan være at ting kan gå seg til. Første gang vi fikk barn valgte vi å redusere antall hunder, og da vi fikk barn igjen var det en periode hvor jeg seriøst vurdere omplassering (hadde til og med annonse på finn), og jeg er glad for at jeg tok tida til hjelp og ikke omplasserte. Vanskelig situasjon. Ønsker deg lykke til!
    • Uff, her er det vanskelig å gi gode råd. Det er en vanskelig situasjon når hunden har hatt slike opplevelser og blitt aggressiv i etterkant. Jeg har selv hatt det, og det er mye jobb. Det vil også være vanskelig å få omplassert en slik hund. Er det et argument mot henne at hunden da kanskje må avlives? En annen ting er jo at dere har tatt på dere denne hunden og levd med den i fire år. Selv om dere har opplevd vanskelige situasjoner så har dere tatt på dere et ansvar for et dyreliv. Jeg vet ikke hvor sterkt/viktig dette er for deg, om du kan bruke argumentet at om du finner ut om noen år at du ikke vil være far, så blir det slik? (en vesensforskjell altså, og ikke et argument jeg ville brukt selv) Er det et alternativ å finne et avlastningshjem? Kanskje ikke noe enklere enn omplassering, men om dere kan finne noen som kan ha hunden i perioder, så kan dere også kjenne litt på hvordan livet uten hund/den hunden er? Er hun redd hunden skal skade barnet? Det er lite sannsynlig, og jeg kan ikke tenke meg noe bedre for barn enn å vokse opp sammen med en hund. Ingen gode råd dessverre, bare masse sympati herfra.
    • Hei. For 2 måneder siden ble jeg far for første gang. Jeg har vert så lykkelig, men i dag ble jeg skikkelig satt ut. Min samboer / kone i 10 år sa at hun ikke ville ha hund lenger. Hunden vår er 4 år gammel og det var en avgjørelse vi tok sammen å få hund, men jeg var mer gira en henne da jeg har vokst opp med hund mens hun ikke har hatt noe særlig forhold til dyr. Hun sier at hun mer og mer det siste året har følt et ubehag ved å ha hund heller en glede og trives ikke med det lenger. Jeg tror også hun er ganske lei av å være ekstra påpasselig hele tiden da vi har en ganske kraftig liten plugg. Vi har en engelsk Staff som inntil for 2 år siden var snill mot alt og alle, selv aggressive hunder. Men etter to episoder med løse hunder hvor han ble angrepet er han blitt skeptisk til noen hunder, særlig hvis de viser litt tegn til agresjon, spesielt hann hunder. Skal sies at jeg har trent på deeskalering så jeg klarer stort sett å plukke opp og avvepne situasjoner som kunne ført til knurring og bjeffing selv når den andre hunden bjeffer i vei. Men nylig så var det en episode hvor kona ammet den 2 måneder gamle sønnen vår og hadde bundet hunden vår til et tre (kort bånd), men så kom en løs hund og det ble et basketak. Det var over ganske raskt, men hun ble ganske satt ut. Jeg er nå ganske fortvilet for uansett hvor mye jeg sier at jeg skal redusere lasten på henne å ha hund (stell, turer, rengjøring hjemme) så har hun sagt at hun bare ikke vil ha hund i hjemmet lenger.    Det gjør meg ganske fortvilet da jeg er villig til å snu livet mitt opp ned for å beholde hunden som jeg ser på som et familiemedlem, noe hun desverre ikke gjør lenger.    Kunne trengt noen gode råd...
    • Er det ellers ro rundt valpekassa?  Så lenge hun gjør det hun skal så tror jeg at jeg kanskje ville sørget for ro rundt kassa, minst mulig påvirkning fra dere som kan stresse eller påvirke på noe sett. Og se om det går seg til? Er det riktig temperatur der osv?  Jeg er ikke så godt på avel, bare "tenker høyt" 😊
    • Fra 2016-2018 ble om lag halvparten av alle registrerte corgis i Finland røntget, og kun ca 10% av cardigan og ca 20% av pembroke var fri, resten har HD. Jeg kjenner jeg er skeptisk til påstanden om at de ikke plages av sin diagnose og at dvergveksten gjør det vanskelig å lese bildene, all den tid man hører om hunder av rasen som har blitt avlivet pga. nettopp HD. Jeg ville nok sett til Sverige eller Finland om jeg var deg, og jeg ville nok ikke kjøpt dersom jeg ikke fant et kull med godt kartlagte linjer som har en relativt pen HD-statistikk.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...