Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg er slett ikke uenig selv og jeg tenker det er en interessant diskusjon. Samtidig er det ikke helt enkelt ( etter mitt syn) å sette en klar grense mellom hva som er innenfor og ikke. 
 

Jeg vil tro at folk som har hatt hund eller andre dyr for den del i noen år, antagelig har vært endel i kontakt med ulike veterinærer. Erfaringen er at enkelte veterinærer er relativt ivrige på å foreslå/ anbefale både diverse tester og behandlinger som  i en del tilfeller nok gavner veterinærens inntjening mer enn dyrets velbefinnende..

Skrevet

Stadig vekk så legger folk ut på FB erfaringer hvor de går til veterinæren med hunden sin og de får beskjed om at dette er ikke noe å gjøre med. Og så blir eieren fortvilet, tar kontakt med en annen veterinær som sier at dette kan vi fikse/operere. 
Og da er liksom konklusjonen at den første veterinæren ikke er flink/ vet ikke hva hun snakker om. Mens den andre er kjempeflink.

Og så hetses den første veterinæren, selv om hun gjerne hadde rett. 

Jeg kjenner ei som opererte sin 10 år gamle hund for hjernesvulst. 6 mnd etter operasjonen ble hunden avlivet, hun ble aldri bra. Og de siste 6 mnd var bare trist (måtte lære å gå på nytt, hadde eplepai-anfall osv) Eieren var glad hun gav hunden en sjanse, og ville gjort det igjen 

 

Skrevet

Jeg har ved to anledninger fått beskjed om at frøkna mi måtte akuttopereres. Den første gangen ble heldigvis operasjonen stoppet i siste sekund (etter at hunden var i narkose og nedbarbert - 6000,- takk), og det viste seg at problemet kunne løses med antibiotika. Andre gangen ble hun helt fin igjen med opptrening. Har også fått beskjed om at det måtte trekkes et tosifret antall tenner hvis hun skulle "fortsette å leve". Dette er vel tre år siden nå og hun lever enda... De ville også sette henne på heftig hjertemedisin "forebyggende", kun fordi hun er en eldre cavalier (det finnes ikke noe som kan gis forebyggende, kun symptomdempende når det er påvist hjertesvikt). Så man kan trygt si at jeg har null tillit til det veterinæren sier, og den dagen det virkelig oppstår noe akutt kommer jeg dessverre ikke til å ta det seriøst heller.

Skrevet

Er tildels enig. Vi skal være glad for t vetr.vitenskapen har kommet langt, og kan hjelpe dyrene våre på en helt annen måte enn før. På den annen side - er det etisk forsvarlig (og dyrevennlig, å amputere bein, å operere kreft på gamle dyr med langt fremskreden sykdom, å utsette 13-14 år gamle tisper for hysterectomi, for eksempel? Eller å utstyre varig lammede dyr med "rullestol"? Eller å la et dyr leve med smerter som begrenser livskvalitet og førlighet resten av livet? Kunne nevnt mange fler eksempler, men jeg savner en edruelig debatt om disse tingene. Klart at en dyreeier vil gjøre alt som er mulig for å redde en elsket bestevenn, men kan det hende at en vetr. pusher på litt ekstra, for å tjene litt ekstra peng ?

  • Like 1
Skrevet

Her er det helt klart like store forskjeller på veterinærer som folk flest. Noen ser anledningen til å øke profitten, og er mindre nøye med hvem det går ut over.

Samtidig kan vi i dag behandle mye mer enn før. Og det er så vanskelig å være den som tar avgjørelsen om at din beste venn skal dø, og mange enkelttilfeller å vurdere. I prinsippet vil jeg si at operasjon på en hund over 10 år bør vurderes ganske nøye før det er aktuelt. Samtidig har jeg en frisk og spretten 15-åring som neppe ville hatt noe problem med å tåle en operasjon. Om det hadde vært snakk om et par års rehabilitering, nei, men for å fjerne en kul med potensielt lite komplikasjoner, absolutt.

Dette er bare et eksempel, men det er vanskelig å gi noen sterke retningslinjer fordi raser og situasjoner også er så forskjellige.

Og som med alt annet, noen går for langt, andre gjør for lite, for sent. Hvilket minner meg på at vi skulle vært hos dyrlegen en tur igjen snart...

Skrevet

Spennende diskusjon, og jeg er vel egentlig enig. Jeg synes ofte det behandles over en lav sko.

Jeg ser jo også at dyremedisinen er kommet mye lengere, med kreftbehandling, amputasjon, og vi har jo også utenlandske dyrleger som går i mine øyne alt for langt. Selv er jeg blitt mer kynisk til dyrlegene, og føler vel ofte at profitten ofte går bekostning av fornuft. Men har en redde dyreeiere kan en gå langt.

Skrevet (endret)

Jeg mistenker at det er mange historier der ute, som aldri kommer frem og som burde vært reagert på ( det kan man jo se på bare de så langt få innleggene i denne tråden). Jeg tror veterinærer i mange tilfeller slipper for billig unna, av flere grunner. Dels fordi eier ikke vet bedre eller takker ja til behandlinger som helt klart er tvilsomme rent etisk  men eier ønsker å gjøre hva som helst for å holde dyret i live, om så for bare kort tid.
 

 Men  kanskje ikke minst fordi ikke alle dyreeiere har 10 dyrleger å velge mellom, innen rimelig avstand. Dyreeiere står derved  i et skjevt avhengighetsforhold til ‘sin(e)’ veterinær(er) og derfor  ‘tør’ nok mange ikke å si ifra om man opplever ting som helt klart ikke er riktig og/eller forsvarlig. 

Så både unødvendig/overbehandling og direkte feilbehandling går nok i mange tilfeller upåaktet hen.

Når dyrleger i tillegg kan ta hva de vil i honorar, mener jeg at det er på tide at de blir stilt noe mer til ansvar også. 
 

Selvsagt er dyrleger mennesker de også og de kan gjøre feil men jeg tenker at er du dyrlege har du et større ansvar for å være aktpågivende enn i mange andre yrker.  Hvis han i kassa på Rema slår inn to poser gulrøtter istedenfor en, er det ingen krise, glemmer veterinæren ‘halve operasjonsstuen’ inni hunden etter en operasjon får det helt andre følger..

 

Jeg kan jo legge til at jeg er en av de som ikke ‘tør’ å legge ut de mest graverende tilfellene, jeg personlig har opplevd. Det er rimelig stor sjanse for at jeg blir gjenkjent av ‘mine’ veterinærer , da sakene nok ikke er dagligdagse( får man virkelig håpe..) og jeg er slett ikke sikker på at det vil gavne meg eller dyrene at veterinærene kjenner seg igjen..

Av ‘smårusk’ kan jeg jo fortelle at jeg akkurat som Wilhelmina har opplevd å få satt en  hund på hjertemedisin, som det viste seg slett ikke behøvde det.

 Tanntrekkinger jeg har satt spørsmålstegn ved.

 Hund som ved feiltagelse spiste medisin ( en tablett) en annen hund skulle hatt ( hund i omgangskretsen) . Eier måtte absolutt komme til dyrlege , fikk flytende kull( som eier hadde hjemme også) og fikk brekkmiddel som ikke ga noen virkning. Eier fikk betale en pen sum for det som viste seg å være helt unødvendig, da en tablett av denne medisinen ikke ville ha noen skadelig effekt på en annen hund. ( Dette ble undersøkt i ettertid) 

valp som hadde en skjev melketann. Denne måtte i følge veterinær absolutt trekkes, da den ikke kom til å falle ut av seg selv og den permanente tannen  måtte opereres ut, da den kom til å vokse opp i ganen på hunden og forårsake store smerter og spiseproblemer. Vel..melketannen falt ut, helt av seg selv og ny tann ble riktignok litt skjev men forårsaket hverken sår i ganen eller spiseproblemer.

Slike opplevelser ( og ikke minst de av mer alvorlig karakter) er svært uheldige da de medfører tvil om veterinærenes kompetanse og motiver for behandling. Noe som til syvende og sist kan gå ut over virkelig behandlingstrengende dyr.

Endret av QUEST

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Så bra du tenker på økonomien før du skaffer hund! Det koster en del, og som du har erfart kan det fort komme på ekstra kostnader. Når det gjelder timing så er det noen faktorer. Hvis du ikke allerede har vært i kontakt med oppdrettere så kan det ta tid å finne et valpekull med leveringsklare valper. Noen oppdrettere har reservert alle valpene før de er født. Så start med å kontakte ulike oppdrettere og sjekke tid for valpekull, om foreldrene oppfyller avlsrådene til raseklubben osv. Hvis dere skal flytte, slik jeg forstår det, så kan det være greit å ha kommet noenlunde i orden før en valp kommer i hus. Er huset "valpesikkert"? Er det hage/uteområde som er inngjerdet, er dette noe dere tenker å gjøre eller ha på plass før valpen kommer? Er det noen store oppussingsprosjekter i ny bolig som kan være greit å ha unnagjort før man får en nysgjerrig og aktiv krabat i hus? Personlig foretrekker jeg å få valp i sommerhalvåret, når man uansett er mye ute. Det gjør dotreningen så mye enklere enn å måtte pine seg ut i -15 annenhver time, og stå og vente på at valpen skal gjøre fra seg. Siden du kommer til å være hjemme så er ikke alenetrening et stort problem, men en valp er aktiv, så det kan være greit å få valp i en rolig periode, kanskje ikke rett før eksamensperioden f.eks. Når det er sagt så kommer jo alt an på når den rette valpen fra den rette oppdretteren er leveringsklar. Når valpen først er i hus så må man tilpasse seg det, men det virker jo som dere har gode forutsetninger tenker jeg.
    • Jeg synes golden virker som et bra alternativ for dere. Siden du er vant til husky så er du vant til høyt aktivitetsnivå, og det virker som du er forberedt på og klar over at golden trenger litt mer mental aktivisering, men også er mer førerorientert og lettere å trene. Den store negative faktoren for min del med golden er at de røyter MYE. Her er det enten mye børsting og støvsuging og/eller ofte bading. Men hvis dere fikser det synes jeg det høres ut som en golden vil trives hos dere. Det er mange raser som kunne passet, jeg tenker flatcoated retriever, belgisk fårehund, finsk lapphund eller setter. Men jeg synes golden virker som et veldig godt alternativ for dere.
    • Hei! Jeg (dame 23) og samboeren min (29) vurderer å gå til anskaffelse av en hund. Jeg er ganske turglad av meg og driver med friluftsliv som hobby (hengekøyeturer, fjellturer, teltturer, fisketurer osv.) samboeren min er mer hjemmekjær og liker å ta det mer med ro, det gjør også jeg i perioder. Pga. en kronisk sykdom kan hverdagen min være uforutsigbar, men så lenge jeg holder meg i aktivitet og med måte så pleier det å gå greit. Vi ser etter en hund som kan være med på alt. Alt fra familiebesøk til fisketurer til ferier med bobil og hele pakka. Vi ser etter en følgesvenn rett og slett, som ikke skal sitte alene hjemme hele dagen, men som kan inkluderes i våres hverdag. Vi bor ganske landlig og selv om leiligheten vår ikke er så stor, vurderer vi golden retriever som rase. Vi trenger en hund som kan være aktiv, men også tåler ett par dager på sofaen. Vi ser etter noe allsidig, en rase som er litt morsom og rampete, men også lett kan trenes og formes slik vi ønsker. Det er så utrolig mye å velge mellom og det er så mange raser jeg kunne tenkt meg. Jeg er oppvokst med støvere og jeg og min mor skaffet oss husky når jeg var 17, hun har vært min følgesvenn i så mange år allerede. Men nå har jeg lyst på en hund jeg kan forme litt mer slik jeg vil. Jeg er åpen for tips til hunderase som kunne passet annet enn en golden retriever også! Det viktigste for meg er at det er en rase som vi har kapasitet til å ha, slik at vi får en godt balansert hund som får behovene sine møtt. 
    • Hei! Jeg er ei jente på 23 år. Jeg og min samboer planlegger å flytte hjem igjen til bygda jeg opprinnelig kommer fra. Det er veldig landlig og utrolig fine fjell og skogsturer. Jeg er selv et friluftsmenneske og elsker alt av hengekøyeturer, teltturer, fisketurer og fjellturer. Samboeren min kommer til å være i jobb når vi flytter hjem og jeg skal starte lærerutdanningen min over nett. Vi har derfor snakket om å kanskje skaffe oss en valp til høsten. Vi har særlig sett på golden retriever som et alternativ for oss. Jeg kommer til å få hjemme og kunne ærlig trengt de rutinene som kommer med å ha valp. Samboeren min har ikke hatt egen hund før, men jeg er vokst opp med hund (Schiller støver, finsk støver, mops, malteser, sibirsk husky) jeg har selv vært med på å oppdra disse hundene (særlig huskyen da jeg var litt eldre når vi fikk henne) men sammen med familie. Jeg synes det er vanskelig å skulle vente på riktig timing. Jeg er selv i arbeid akuratt nå og sparer aktivt for å kunne ha råd til en hund i fremtiden. Vil jo såklart ikke gå til anskaffelse av en valp uten å ha nok oppsparte midler til forsikring og uforutsette avgifter. Vi har allerede en katt fra før som har astma som trenger oppfølging og behandling. Det er ikke slik at vi drar så mye på ferier, og om vi gjør det så har det vært hjem til bygda eller på Norgesferie, og da er pus med (han ble vandt til med reising fra ung alder), og det skulle hunden også fått være. Men er det riktig tidspunkt? Det er dette jeg sliter litt med å bestemme. Hvor lenge skal vi vente før vi evt anskaffer oss hund? Bare vet vi når det er tid for ett nytt familiemedlem? Jeg har egentlig allerede ventet tålmodig i 4 år, men det har aldri vært den rette tiden for ett så stort ansvar. 
    • Er det SÅ lett for dem å bytte ut en kjøper da? Som de forhåpentligvis har hatt et par møter med, snakket med og "godkjent"?   De kan faktisk heller ikke bare trekke kjøpet der og da, isåfall kan du anmelde dem for svindel. I motsetning til en del andre lovbrudd i "hundebransjen" mistenker jeg at det også vil bli tatt mer på alvor siden det er et økonomisk lovbrudd og ikke dyrevelferdsmessig.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...