Gå til innhold
Hundesonen.no

Feil hunderase


Rufs
 Share

Recommended Posts

Her på hundeforumet er det mange som ønsker råd og tips til hvilke rase man kanskje bør satse på. Det er jo kjedelig å ende opp med helt feil hund/rase. Men stort sett så trives man med valgene man tar, uansett rase. Det er jo så mange forskjellige hunderaser folk velger ?

Men kjenner du til noen som har helt bommet på sitt rasevalg? Som angrer?

Jeg kommer på to tilfeller:

* På rasetreff traff jeg et eldre par (pensjonister) som hadde med seg en ca 1,5 år gammel boxer-tispe som de ikke hadde noe glede av (selv om de kanskje var glad i henne). Hun var stor, sterk og ekstremt vimsete. De var helt utslitt. Ikke greide de å håndtere henne på tur, og ikke fikk de ro inne i huset. Bikkja var aldri rolig ett sekund. De sa at oppdretter hadde valgt denne mest viltre valpen til dette gamle paret, og det eneste de ville var at noen kunne overta henne fra dem ?

* På miljøtrening for mange år tilbake traff jeg en hyggelig dame som stod og prøvde å holde kontroll på sin viltre jaktgolden. Jeg spurte om hun brukte henne i jakt eller andre hundesporter. Men det gjorde de ikke. De ville bare ha en hund til å gå koselige korte turer rundt der de bodde. Men hun sa også at denne hunden var helt utrolig vilter, og de hadde vurdert å selge/omplassere henne mange ganger. Jeg spurte hvorfor hun hadde valgt nettopp en jaktgolden, og grunnen til det var at de ville ha en golden retriever med riktig farge. For de skal jo være gylden. ? 

I begge tilfellene er det jo trist for både eier og hund ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet om en familie i nabolaget som skulle ha seg ny turhund etter at den rolige, gamle utstillingsgoldenen deres døde, og de kjøpte seg jaktgoldenvalp og tenkte det var ca det samme. Han er nå en vilter tenåringsgutt de sliter med å holde styr på. Har litt vondt av dem alle sammen...

Det er jo en del inkludert meg som starter med en rase som ikke egner seg topp for hundesport og så blir man mer og mer interessert i hundesport etter hvert, slik at den første hunden ikke lenger passer helt til interessene, og så får man seg en mer typisk hundesport-hund i tillegg.

Vi var redde for å kjøpe oss for mye hund som førstehund og gikk derfor for eurasier, så det ble litt det motsatte av dine eksempler. Vi kunne nok heller gått for utstillingsgolden eller collie eller noe slikt som førstehund, så vi hadde hatt litt mer driv og iver på alle faniliehundkursene vi var på de første årene. Men nå som vi har de hundene vi har, er vi jo selvfølgelig veldig glad vi har dem begge ?

Og førstemann passet veldig godt på den tida vi fikk ham ? Jeg er glad første valp vi fikk var en "enkel" valp så det ble mye lettere å takle da vi fikk turbovalp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

23 minutter siden, Thea skrev:

Det er jo en del inkludert meg som starter med en rase som ikke egner seg topp for hundesport og så blir man mer og mer interessert i hundesport etter hvert, slik at den første hunden ikke lenger passer helt til interessene, og så får man seg en mer typisk hundesport-hund i tillegg.

Jeg har også sett at ganske mange blir aktiv i forskjellige hundesporter med den første hunden sin. Som gjerne er blandingshund eller en «ikke-brukshund». Trener, konkurrerer og koser seg. Og så når den hunden er gammel og de skal kjøpe seg en ny hund så ender de opp med en hund av «super-rase»; veldig egnet til å trene og konkurrere med. Og så kommer de ingen vei med den nye hunden. 
Så til tross for at de har valgt riktig rase fra riktig oppdretter, så blir det ingen gode resultater å vise til

Jeg vet ikke om det er fordi man forventer for mye av hunden (og seg selv), at presset blir så stort at gleden med hundetrening forsvinner... ?

Endret av Rufs
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Rufs said:

Jeg har også sett at ganske mange blir aktiv i forskjellige hundesporter med den første hunden sin. Som gjerne er blandingshund eller en «ikke-brukshund». Trener, konkurrerer og koser seg. Og så når den hunden er gammel og de skal kjøpe seg en ny hund så ender de opp med en hund av «super-rase»; veldig egnet til å trene og konkurrere med. Og så kommer de ingen vei med den nye hunden. 
Så til tross for at de har valgt riktig rase fra riktig oppdretter, så blir det ingen gode resultater å vise til

Jeg vet ikke om det er fordi man forventer for mye av hunden (og seg selv), at presset blir så stort at gleden med hundetrening forsvinner... ?

Jeg har ikke fått til noe særlig med noen av dem, men hittil er eurasieren best merittert her, så jeg føler meg litt truffet ? Jeg lurer på om det var Maria Brandel jeg leste noe om dette fra, hun starta med en "outsider"hund ingen forventet noe av. Med null forventninger fra andre er det lettere å oppnå ting, og det du oppnår blir mye mer synlig. Når hun da fikk en brukshund, fikk hun forventninger om at det skulle gå mye lettere, og da er det lett å bomme på kriteriene. 

For min del er det veldig stor forskjell på hvor fort de to modnet. Når eurasieren fylte 2 var han ganske voksen og fornuftig. Så de dagene han gadd å gjøre noe, så gikk det rimelig greit bare han fikk innmari godt betalt for jobben. Tolleren blir 3 i høst og har ingen umiddelbare planer om å bli voksen ?  Broren hans er visst også sånn. Retrievere blir voksne når de fyller 5 har jeg hørt ?‍♀️? Tolleren er også en helt annen type, han er trygg, selvstendig, nysgjerrig og har ikke bruk for meg i vanskelige miljøer, mens eurasieren trenger støtte, som kan slå ut i samarbeidsvilje enkelte dager. Men det er helt vilt hvor mye lettere det er å trene tolleren. Det føles som å jukse! Så jeg håper jo på resultater etter hvert ?

Jeg er hvert fall glad tolleren har et så fint syn på livet og syns verden er et så bra sted. De jeg har sett som har slitt med resultater etter å ha fått seg brukshund har ofte hatt trøbbel med miljøsvake, nervøse hunder som de jobber med å bygge opp.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal aldri ha ridgeback igjen. De er fine hunder, man kan ha bilde på veggen. Jeg tenkte at hund nummer to skulle være en enkel turhund som ikke krevde så mye. Av en eller annen grunn falt det meg aldri inn at det heller ikke er like enkelt å lære innkalling og sånt heller... Nå kunne Kovu vært langt vanskeligere enn han er, så jeg er glad for det, men jeg vil nok være mer bevisst neste gang.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Rufs skrev:

Jeg har også sett at ganske mange blir aktiv i forskjellige hundesporter med den første hunden sin. Som gjerne er blandingshund eller en «ikke-brukshund». Trener, konkurrerer og koser seg. Og så når den hunden er gammel og de skal kjøpe seg en ny hund så ender de opp med en hund av «super-rase»; veldig egnet til å trene og konkurrere med. Og så kommer de ingen vei med den nye hunden. 
Så til tross for at de har valgt riktig rase fra riktig oppdretter, så blir det ingen gode resultater å vise til

Jeg vet ikke om det er fordi man forventer for mye av hunden (og seg selv), at presset blir så stort at gleden med hundetrening forsvinner... ?

Følte meg truffet? Nå har ikke jeg og blandingen min på fire år hatt en veldig lang konkurransekarriere enda, men trent aktivt i to år. Han er verdens letteste å trene, alltid supermotivert for alle slags oppgaver. Jeg kan pirke, gå en hel bane eller lære han nye ting - alt er like gøy! Så skaffet jeg meg en «brukshund» i form av en ESS. Jeg har hatt mye mer utfordringer (i treningen) med han enn med blandingen. Det kom liksom så lett med blandingen, mens med ESS må jeg virkelig jobbe og fundere. Jeg lærer dog mye av han og får et par nye triks i boken. Nå er han bare 9 mndr gammel og full i hormoner da? På den andre siden er spanielen veldig miljøsterk, sosial (med mennesker & hunder), apekatt og veeeldig matmotivert. Nesten det motsatte av blandingen, der har jeg måtte jobbe mye mer. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nok ikke nødvendigvis valgt feil rase, men neste gang jeg skal ha hund, skal jeg være mye mer bevisst på hvor viktig det er å studere linjer og bruksområder på hundene i stamtavla før jeg velger oppdretter og kull, særlig på raser som reklameres for både som familiehunder og hunder som kan brukes aktivt i hundesport. Nå skal det sies at jeg nok ikke kommer til å gå for portis neste gang, mest av alt fordi jeg kjenner at pelsstellet som kreves for å kunne stille ut parallelt med hverdag og sport er mer enn jeg egentlig orker.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt samme som @Thea - vi skaffet ridgeback som turkompis, også fant jeg ut at jeg liker å trene hund. Mio er veldig morsom å jobbe med når han er motivert og er nok lettere å «skru på» enn en del ridgebacker, men han er jo ikke akkurat avlet for masse detaljtrening og terping. Han er selvsagt verdens fineste og jeg hadde ALDRI bytta han bort, men jeg ønsker meg en mer førerorientert hund som treningskompis i tillegg/neste gang.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vokst opp med forskjellige raser, og når jeg flyttet ut og skulle kjøpe min første egne hund ble det Labrador.

Jeg var vanvittig glad i han, men merket nesten med en gang at dette ikke er en rase for meg. Supersnill med alt og alle, lett å motivere, alltid glad, matvrak- bare positivt men ikke for meg hvis det gir mening ? han var en veldig god venn men ikke det jeg ønsket av en hund.

Når vi fikk barn skulle vi ha mindre hund, og kjøpte en JRT litt på impuls av noen vi stolte på. Og Jeg merket med en gang at dette var mye mer riktig for meg. Like smart som labbisen, bare mye mer sta og med tusen egne meninger. Like blid og glad men også skarp og på hugget når han mislikte noe. JRT er ikke drømmerasen heller, ikke minst pga størrelsen, men han har i hvert fall lært meg hva jeg liker med en hund og hva som ikke engasjerer meg.

Neste hund blir en gjeter av noe slag. Førerorientert, gjerne litt reservert og mindre samkjønnsproblematikk enn JRT. Da tror jeg at jeg er i mål ?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

49 minutter siden, Torvald tåke skrev:

Jeg har nok ikke nødvendigvis valgt feil rase, men neste gang jeg skal ha hund, skal jeg være mye mer bevisst på hvor viktig det er å studere linjer og bruksområder på hundene i stamtavla før jeg velger oppdretter og kull, særlig på raser som reklameres for både som familiehunder og hunder som kan brukes aktivt i hundesport. 

Akkurat dette her kjenner jeg også veldig på da min i utgangspunktet er utstillingslinjer, og selv om jeg visste at jeg ville ha hund som kunne trenes med merkes det at jeg ikke har vært for obs på linjer... Nå går det mest på at han ikke er helt bra og rett og slett har mistet veldig mye motor det siste halve året, han orker ikke så mye trening lenger, han sakker ut på tur og det er nok fordi han har nok med seg selv akkurat nå, jeg håper inderlig at det blir bedre når han er blitt litt bedre igjen. 

Ellers så kjenner jeg at jeg vil han en enda mer førerorientert type neste gang, min er aaaaalt for interessert i resten av verden ! Jeg har liksom ingenting å stille opp med når det kommer andre hunder for nært, eller hvis det skjer noe spennende

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Rufs skrev:

Jeg har også sett at ganske mange blir aktiv i forskjellige hundesporter med den første hunden sin. Som gjerne er blandingshund eller en «ikke-brukshund». Trener, konkurrerer og koser seg. Og så når den hunden er gammel og de skal kjøpe seg en ny hund så ender de opp med en hund av «super-rase»; veldig egnet til å trene og konkurrere med. Og så kommer de ingen vei med den nye hunden. 
Så til tross for at de har valgt riktig rase fra riktig oppdretter, så blir det ingen gode resultater å vise til

Jeg vet ikke om det er fordi man forventer for mye av hunden (og seg selv), at presset blir så stort at gleden med hundetrening forsvinner... ?

Leste skikkelig gjennom kommentaren nå, og dette har jeg tenkt mye på siden jeg nå vurderer en hund nr 2. Hvor langt bortover skalaen vil jeg når jeg velger rase neste gang? Jeg vet at jeg ønsker mer førerorientert og lettmotivert hund enn ridgeback, men det er laaaaaaaaangt mellom RR og border collie, for å si det sånn. Også syns jeg jo det er morsomt å trene med Mio, og det vil jeg fortsette med. Både å trene med han, og at det skal være morsomt å holde på. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har samme opplevelse som mange her. Skaffet meg Labrador blanding som var null motivert for annet enn snusing i bakken og mat. Elsket den hunden mer enn alt men ikke akkurat min rase. Plus den røytingen. HÅR. OVER. ALT. Så ble det Dobermann. Alt gikk galt som kunne gå galt. Ikke min rase heller. 

Har også en stemor som satt igjen med en BC blanding når tenåringsjenten ikke orket å flytte med hunden når hun skulle studere. Stemore liker ikke å gå turer eller være i aktivitet sånn for øvrig. Jeg har hatt vondt av den hunden i alle år. Han er nå 14 år, ca 20 kg for tung og har hatt et uverdig liv :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

28 minutter siden, Ravensburger skrev:

Har også en stemor som satt igjen med en BC blanding når tenåringsjenten ikke orket å flytte med hunden når hun skulle studere. Stemore liker ikke å gå turer eller være i aktivitet sånn for øvrig. Jeg har hatt vondt av den hunden i alle år. Han er nå 14 år, ca 20 kg for tung og har hatt et uverdig liv :(

Den der har eg sett ein del eksempel på! BC som skulle bli god gjetar - funka ikkje godt med sauene - vart ‘kosehund’ for ‘gamle mor’i staden... kjipt liv for mange BCar, det! 

Elles har eg nokre bekjente som har sheltie. Fordi det var rett størrelse og den var så fiiiiin og søøøøt. Dei er ikkje spes aktive, har trent veldig lite med han, og han er no den typen hund som irriterer eit heilt nabolag fordi han står åleine ute og bjeffar på alt og alle. Leit å sjå.

Og då eg vaks opp var det ein nabo som var ufør og hadde vondt for å gå. Han fekk seg ein samojed! ? Stakkars stakkars hund. 

Så ja - det er nok det med aktivitetsnivå/-behov eg oftast ser som vert ‘feil’ mellom hund og eigar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en venninne som skaffet seg en pyrre første året hun studerte. Kravet hennes var at hun ville ha en stor kosebamse som var kjempe sta. Hunden fant hun på finn. Resultatet ble en hund som faren har pga hun flyttet til Bodø et år og flyttet så hjem til nå samboer noen kommuner borte. Ingen tanker om og bruke henne, bare litt turer rundt. De vil nå ha schæfer og hun bruker mer tid på og lete etter ny hund, enn den hun allerede har. Ikke skal de bruke hunden til noe, de syns bare de er fine. 

Selv merker jeg at jeg han min må brukes. Hvis ikke er det full sirkus i stua. Noen dager kjenner jeg at jeg har tatt meg vann over hodet. Andre dager går det bedre. Merker han er skarp, da han bruker mye tenner når han er ivrig eller når han koker over på tur og angriper meg?‍♀️ Slik at hund nummer to blir ikke en aussie. Er glad i han, og han er enda bare en valp. Men jeg gruer meg litt til unghundtiden og fluer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 7/30/2020 at 1:56 PM, Mrs.Fisken skrev:

Har en venninne som skaffet seg en pyrre første året hun studerte. Kravet hennes var at hun ville ha en stor kosebamse som var kjempe sta. Hunden fant hun på finn. Resultatet ble en hund som faren har pga hun flyttet til Bodø et år og flyttet så hjem til nå samboer noen kommuner borte. Ingen tanker om og bruke henne, bare litt turer rundt. De vil nå ha schæfer og hun bruker mer tid på og lete etter ny hund, enn den hun allerede har. Ikke skal de bruke hunden til noe, de syns bare de er fine. 

Selv merker jeg at jeg han min må brukes. Hvis ikke er det full sirkus i stua. Noen dager kjenner jeg at jeg har tatt meg vann over hodet. Andre dager går det bedre. Merker han er skarp, da han bruker mye tenner når han er ivrig eller når han koker over på tur og angriper meg?‍♀️ Slik at hund nummer to blir ikke en aussie. Er glad i han, og han er enda bare en valp. Men jeg gruer meg litt til unghundtiden og fluer?

Ikke sikkert han er skarp for det :) sikkert bare en valpeperiode. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*rekke opp hånda* :icon_redface:
Har vel fortalt det ca tusen ganger her inne, men men. ? Jeg og mamma ville ha hund, hun skulle ha "skikkelig hund", hva nå enn det er. Valget sto mellom Beagle, JRT og DSG, for disse likte mammsen utseende på. To av naboene hadde sistnevnte og de individene var det mye lyd i så da gikk vi for Beagle da. Første og beste oppdretter på finn, og i helga reiste vi å henta en 7 uker gammel liten tass i flekkefjord. Uka etterpå reiste vi til sunnmøre på påskeferie, ble fort vandt med biltur kan man si. 
Jeg ville ikke vært foruten Rocky, men fytti grisen for et arbeid det var. Lærte helt enormt mye av ham, og takk og lov mentaliteten var bunnsolid i den bikkja. Ingen tvil om at vi gjorde mye feil. Når han var rundt 2 ba jeg innstendig om at vi omplasserte ham for jeg så jo, selv 16år gammel at dette var ikke rett rase for oss, men mamma nektet. Han fikk 10,5år hos oss/meg, for når mamma døde i 2014 og han var blitt 7 så hadde jeg ikke hjerte til å omplassere ham selvom jeg viste det var feil type hund for meg, og han hadde allerede bodd et år bare hos meg iom hun var for syk til å ha ham lenger selv. Og jeg så jo at det gikk fint å ha ham. 
Han fant seg i å trene litt med meg innimellom, selvom han synes terping var gørrkjedelig og lydighet generelt var en unødvendig greie. Han fikk meg hekta på spor da! Lite annet som er kulere enn en hund i sitt rette element, og er det en ting en beagle kan så er det spor. 

Jeg lærte mye om hva jeg vil ha i en hund og hva jeg ikke vil ha. Og jeg har passet nok hunder til å ha fått kjent på litt forskjellig, pr idag så vil jeg ha en Collie i livet mitt, pelslengde er ikke så viktig, og en Whippet. Litt forskjellige typer, men begge har kvaliteter jeg liker og vil ha. 
Og når alt kommer til alt, finner jeg interesse for jakt, så er jeg ikke tvil om at en beagle er aktuelt igjen, for det er deilige hunder på sitt vis. Men den fortjener å brukes til det den er laget for. Og jeg må ha en annen hund å trene andre ting med, for det synes jeg er himla gøy! ❤️ 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

On 7/27/2020 at 11:48 AM, Ravensburger said:

Jeg har samme opplevelse som mange her. Skaffet meg Labrador blanding som var null motivert for annet enn snusing i bakken og mat. Elsket den hunden mer enn alt men ikke akkurat min rase. Plus den røytingen. HÅR. OVER. ALT. Så ble det Dobermann. Alt gikk galt som kunne gå galt. Ikke min rase heller. 

Har også en stemor som satt igjen med en BC blanding når tenåringsjenten ikke orket å flytte med hunden når hun skulle studere. Stemore liker ikke å gå turer eller være i aktivitet sånn for øvrig. Jeg har hatt vondt av den hunden i alle år. Han er nå 14 år, ca 20 kg for tung og har hatt et uverdig liv :(

Har du gjort noe med det? Du har sett at den hunden ikke hadde det bra, men du har bare latt den være?

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...