Gå til innhold
Hundesonen.no

Kona vil ha hund, jeg vil helst ikke


Anonymous
 Share

Recommended Posts

Hei!

Kona og dattera vil ha hund, men jeg ønsker ikke det. Kona er vokst opp med hund og har mange gode minner fra det. Jeg har også hatt litt erfaring med hund via venner og familie og det har bekreftet min følelse av at jeg klart foretrekker å ikke ha det (selv om hundene har vært veloppdragne). Jeg har ikke noe spesielt imot hunder og forstår at mange er glad i dem, men ønsker bare ikke å ha en i hus selv, med alt det innebærer. Jeg har tidligere sagt at jeg kan gå med på at de anskaffer hund dersom jeg ikke får noe ansvar for den (det har jeg hverken helse, overskudd eller lyst til), fordi jeg forstår at dette betyr mye for dem. Men jeg har også tydelig sagt at jeg foretrekker å ikke ha hund, og er betenkt over hva det vil innebære i praksis. Jeg er for tiden syk og meget redusert og hjemmeværende.

Vi bor i enebolig, kona jobber fullt og er aktiv og trener, og jentungen som nærmer seg tenåra har fritidsaktiviteter flere dager i uka.

Ønsker råd mtp det jeg har beskrevet, samtaleemner og hva som bør avklares før evt. anskaffelse, hvilke raser som kan anbefales ("mellomstor" og rolig familiehund som ikke krever allverden og ikke røyter), om vi i det hele tatt burde anskaffe hund etc. Prøver bare å være ansvarlig og "føre var", men samtidig ta ønskene til jentene mine på alvor. : )

Hilsen mann i 30-åra

Endret av Anonymous
More info
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, det er så vanskelig å gi råd til familier som man aner ingenting om. Så dette blir ren synsing og magefølelse.

I utgangspunktet er jeg litt betenkt når en familie hvor ikke alle støtter det å få hund, tenker på å anskaffe en. En ting er å være nøytral eller litt lunken, men du virker vel mer enn skeptisk om jeg tolker deg rett. 

Det jeg er mest betenkt over er denne ansvarsdelingen. En hund griper virkelig dypt inn i en families hverdag og at en i husholdningen nærmest ikke skal forholde seg til hunden på noe vis ("ikke får noe ansvar") virker nærmest umulig. Og urettferdig overfor hunden. Hvis du er hjemme for tiden, hva slags forhold skal du ha til hunden da, feks? Overse den? Ikke en tur på plena for å tisse? Gi den vann? Hadde du hatt innstillingen at hovedansvaret lå hos de andre og at du gjerne hjelper til når helse og tid tillater det, så er det jo vesentlig mer å gå på. Men da er det viktig at de andre i familien forstår dine begrensninger. Og viktigst av alt så må ikke hunden bli et tema man bruker for å markere seg grunnet annen irritasjon. Type "Joda, akkurat nå er jeg både sprek nok og har tid nok til å gi hunden mat, men jeg er generelt irritert på deg så da hevder jeg min rett om at jeg ikke skulle ha noe ansvar for bikkja!" 

Når det er sagt så har jeg sett en del folk som aldri skulle ha dyr i hus, ga etter for partnerens ønske, for så å bli helfrest. Selv om det ofte sitter langt inne å innrømme det. En ting er å treffe andres hunder, en helt annen ting er å få en liten krabat i hus som trenger deg, som du virkelig lærer å kjenne, som viser deg hengivenhet... Nå aner jeg ikke hva slags helseplager du har, men for mange med helseplager vil nok en hund i huset være både en støtte og en mulighet til å få tankene ut av eget hode fra tid til annen. Det fordrer selvsagt at ikke oppgaven er større enn man makter med redusert helse.

For å bli veldig spesifikk så tror jeg spesielt det blir viktig at dere har tenkt i gjennom de første ukene/månedene med valpen (om dere går for valp). Hvis du er hjemme, men med sterkt redusert kapasitet, så er ikke det noen god løsning den første tiden. Det må være noen andre der også. For en valp krever enormt med oppmerksomhet. Gjerne ut hver time i begynnelsen, men det avtar relativt raskt. En plan må dere uansett ha. 

Rase? Det er så mye å velge i. Vær klar over at hunder som ikke røyter har andre ulemper. For det første slipper de hår de også, og ikke minst så kommer det litt skitt og slikt med dem også. Har man hund så blir det mer støvsuging. Men klart, noen raser slipper enormt med hår fra tid til annen og da blir det nok ekstra støvsuging. Ulempen med røytefrie raser er at de oftest trenger vesentlig mer pelsstell enn andre hunder, så det er greit å ta med i betraktningen. Jeg har ikke noe særlig oversikt over de røytefrie rasene, så andre kan sikkert si noe mer om hvilke som kunne egne seg med tanke på størrelse og aktivitetsnivå. Og så blir det jo viktig at dere i lag finner en rase dere liker - det er jo mye personlighet i de forskjellige rasene.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror også det blir vanskelig å ikke ta noe del i hundeholdet når dere bor under samme tak. Hva om resten av familien skal være borte "hele" dagen og du er hjemme? Det er som skrivd over her nesten umulig å ikke ha noe ansvar for hunden da. Men jeg tenker at i dette tilfelle er det jo kjempeviktig at dere skaffer en rase som gjør ting enkelt og greit for dere, og som ikke blir rot til frustrasjon og irritasjon for deg. En rase som feks krever lite pelsstell, røyter lite, og som ikke krever masse tur og stimuli. Og ikke minst bjeffer lite.

Ting jeg ville diskutert nøye på forhånd; Hvor mye tid har egentlig datra di til hunden hvis hun har flere fritidsaktiviteter i tillegg til skole og venner? Er det realistisk at hun hjelper til med tur i tillegg til det? Er kona klar for å gå tur hver dag? Hvem skal stelle pels, klippe klør, fore osv. Hva skal dere gjøre med hunden om dere skal på ferie? Hva skal dere gjøre i valpetiden om dere får dere valp? Skal man ha valp bør noen være hjemme med den de første månedene, og frem til den blir litt mer voksen må den luftes mye oftere enn en voksen hund. Skal noen gå på kurs med hunden? Hvilke grenser, rutiner og regler skal hunden ha? Og husk at det koster med mat, utstyr, forsikting, osv. 

 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei. Bare nei.

Selvfølgelig kan én voksen ha hovedansvaret for en hund, men ikke eneansvar. Den hunden kommer til å endre hele familien, og da er det jo en fordel at den er ønsket av alle.

Prøv å låne en hund, se om du trives bedre med det enn du tror. Les om ulike raser og prøv gjerne å få deg selv til å endre mening, men ikke skaff hund om du egentlig ikke har lyst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mellomstor, ikkerøytende og ikke krevende er ikke så lett. Du har puddel, wheaten terrier, schnauzer og muligens et par til (pluss enkelte sære), men alle disse er forholdsvis aktive, og terrier og schnauzer kan være ganske krevende. Puddel er kanskje det nærmeste jeg vil foreslå.

Uansett synes jeg dere bør låne en hund i minst et par uker for å prøve ut hundelivet på forhånd. Flere gode argumenter over her. Det er vanskelig å ikke bli involvert, og ut fra det du beskriver er det du som har mest ledig tid (om ikke kapasitet) i familien?

Når det er sagt er det godt å ha selskap når man er mye hjemme, men det er selvfølgelig en del arbeid også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

All ære til deg for at du faktisk tenker på muligheten for å vurdere å imøtekomme ønskene til kone og datter :)
Jeg tror det kan finne på å bli en fin ting, gitt at dere på forhånd setter rammene for hvordan hundeholdet skal foregå. 
Jeg har to hunder, som er mine ;) 
Det innebærer at de er mitt fulle og hele ansvar, med noen ytterst få unntak (da snakker vi sengeliggende fordi så innmari sjuk at man ikke klarer å slepe beina med seg ut, som et utgangspunkt). 
Skal sies at fra å bare kose med hundene mine, har dette utviklet seg dithen at mannen min også lufter dem og går korte turer. 
Han fungerer også som godismaskin (noe hundene setter voldsomt stor pris på). 
Det skjedde noen endringer i hundeholdet etterhvert også. Har underveis gått fra dvergpinscher til husky :D 
Han takler det bra, det skal han ha. Som kone til en mann som helt fint kunne levd uten hund, kan jeg jo si at jeg verdsetter evnen hans til å la meg få utfolde meg, og drive med aktiviteter som gir meg glede hver bidige dag :) 
Så lenge man klarer å bli enig i hvem som gjør hva, og hvor ansvaret ligger (samt å kanskje være storsinnet nok til å bidra litt iblant, uten at man påtar seg mer enn man orker), så kan man fint ha hund i familier hvor ikke alle er like engasjerte. 
Men det krever noe, av alle sammen, også toleranse og respekt for forskjellige ståsteder. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes du har fått mange gode svar. Tror du at du er typen som vil bli glad i hunden om dere får en? Eller vil du bare tolerere den? Dyr har jo en tendens til å krype under huden på en og de blir og skal være familie. Det blir som å adoptere et barn med fire bein og pels ? Men om du ikke ser for deg at du kan bli glad i den, så er det ikke rettferdig for noen, synes jeg. 

En ting er alt det praktiske med et dyr, hvem som skal gjøre hva, røyting, skitt, kostnader... noe annet er om man kan åpne hjertet sitt for et nytt familiemedlem. Å passe en hund et par uker vil kanskje ikke kunne gi deg svar på det. Det er noen annens hund, kanskje har man ikke kjemi og da blir man ikke glad i dem eller like knyttet til dem. Eller så har du flaks og passer en som du klikker med, som blir en god fotvarmer eller som får deg til å le og da vet du ? Det er vel noe med å kjenne etter om du kan kjenne ømmhet og varme for en hund. Kan du det, tror jeg mye er gjort. Alt det andre er praktiske ting dere kan finne ut av. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

At en person har ansvaret for hunden fungerer bare når denne personen er hjemme, når den med ansvaret er borte er det den personen som er hjemme som må ta hunden uansett. Hunden vil mase, bjeffe, tygge på ting, gjøre ting som ikke er lov i huset, trenge luftetur og den vil bli syk i perioder, - når kona di ikke er tilstede vil alt dette falle på deg. Som hjemmeværende vil du automatisk få mye av ansvaret for hunden på dagtid, dermed tenker jeg at livssituasjonen dere er i per nå kanskje ikke er forenlig med anskaffelse av en hund.

Jeg kjenner et par mennesker som ikke ville ha hund, men som gikk med på det fordi det var et sterkt ønske fra samboer. De er glad i hunden selvfølgelig, men den er og blir et irritasjonsmoment i hverdagen. Det å måtte fysisk gjøre noe med hunden er en ting, men det følger også med andre ting som at hunden drar inn skitt og røyter, man kan ikke ha mat stående på bord/benker, man er uenige om regler rundt hunden, ferier må legges til når man får hundepass, bil må velges mtp. hund, det kan bli store økonomiske veterinærutgifter med hunden som gjør et inhogg i penger som skulle brukes til annet osv. Det er mange ting ved en hund som påvirker hele familien. Jeg har sett det fungere greit hos folk der de jobber slik at den som ikke ville ha hunden knapt tilbringer tid alene med hunden og den som ville ha hunden har den med på omtrent alt som skjer på fritiden. Men jeg har også sett dette fungere dårlig hos folk der det jobbes turnus og der den som ville ha hunden ikke er like engasjert.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for mange gode og insiktsfulle svar. Jeg har tidligere tenkt på mye av det som er skrevet, men det har også kommet frem flere for meg nye og gode poeng. Det er ikke tvil om at jeg er betenkt med rette. Vi har en del å prate igjennom over tid før det i det hele tatt blir aktuelt å vurdere anskaffelse av hund. Men tusen takk for alle svar, det var en slik respons jeg håpet på fra noen som har greie på emnet. ?

Endret av Anonymous
Oppdatering
  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Hei! Flott å høre at dere ønsker hund! Om ikke alle er klare for det, så er det kanskje lurt å vente? 
Jeg håper dere finner ut av det! Tenk på alle de gøye stundene med hund! Den blir en del av familien, å gjør familien enda bedre, etter min mening! Jeg er 17år, å min mor sa alltid nei, men nå har jeg en schæfer på 10mnd, og begge foreldrene mine å søstrene mine elsker han? Pluss en god grunn til å måtte gå på tur

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig mange gode svar her. Jeg vil også legge til det som skjedde med oss. Vi er en familie på 4, jeg var 13 år da vi fikk hunde vår. Det var jeg og søster som maste, pappa var negativ. Men han gikk med på det til slutt. Med tiden begynte han på eget initiativ å ta alle morgenturene og kveldsturene. Jeg tror han satte pris på de turene :) Det var ikke fordi vi ikke gadd, men fordi han ville det selv. Så det kan hende at en egen hund vil du bli glad i, det er noe helt annet enn å passe andres. Men som også flere har poengtert, det kan også gå andre veien go bli et irritasjonsmoment i hverdagen. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...