Gå til innhold
Hundesonen.no

Ungdommer og kjøp av hund/valp


tm100021

Recommended Posts

SÅnn egnetlig kan man vel oppsummere det slik:

* Selg ikke valp til noen under 20 år - de skal nemlig feste fra seg, løpe med gutter og få barn !

* Selg ikke valp til par i 20-årene - de skal nemlig HA barn og da får man ikke tid til hunden, som må omplasseres !

* Selg ikke valp til par i 30-årene - de har som oftest små barn som det går dårlig å kombinere med valp.

* Selg ikke valp til par i 40-årene - de kommer nemlig til å skille seg snart, og da kan de selvfølgelig ikke beholde hunden !

* Selg ikke valp til par i 50-årene - de får nemlig barnebarn på besøk og det kan jo bli problemer mht valpen !

* Selg ikke valp til par i 60-årene - de begynner jo å dra på årene og kan etterhvert ikke gi hunden den treningen den trenger !

*kremt* Så da står man igjen med sånne som meg da - barnløse kvinner i midtlivskrisen som skriker etter et vesen å ha omsorgen for... hahahahahah !

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 291
  • Created
  • Siste svar

SÅnn egnetlig kan man vel oppsummere det slik:

* Selg ikke valp til noen under 20 år - de skal nemlig feste fra seg, løpe med gutter og få barn !

* Selg ikke valp til par i 20-årene - de skal nemlig HA barn og da får man ikke tid til hunden, som må omplasseres !

* Selg ikke valp til par i 30-årene - de har som oftest små barn som det går dårlig å kombinere med valp.

* Selg ikke valp til par i 40-årene - de kommer nemlig til å skille seg snart, og da kan de selvfølgelig ikke beholde hunden !

* Selg ikke valp til par i 50-årene - de får nemlig barnebarn på besøk og det kan jo bli problemer mht valpen !

* Selg ikke valp til par i 60-årene - de begynner jo å dra på årene og kan etterhvert ikke gi hunden den treningen den trenger !

*kremt* Så da står man igjen med sånne som meg da - barnløse kvinner i midtlivskrisen som skriker etter et vesen å ha omsorgen for... hahahahahah !

Ikke så langt fra de erfaringene jeg gjorde meg med mitt første kull, nei... Da var jeg innstilt på at om jeg noensinne satte på valper igjen, ville jeg bare selge til sterile par i 40-åra, og erklærte homofile... (uten ambisjoner om egne barn ved hjelp av klinikker i Danmark)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke så langt fra de erfaringene jeg gjorde meg med mitt første kull, nei... Da var jeg innstilt på at om jeg noensinne satte på valper igjen, ville jeg bare selge til sterile par i 40-åra, og erklærte homofile... (uten ambisjoner om egne barn ved hjelp av klinikker i Danmark)

Jeg glemte selvsagt de homofile - DE får gjerne kjøpe valp av meg ja :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke så langt fra de erfaringene jeg gjorde meg med mitt første kull, nei... Da var jeg innstilt på at om jeg noensinne satte på valper igjen, ville jeg bare selge til sterile par i 40-åra, og erklærte homofile... (uten ambisjoner om egne barn ved hjelp av klinikker i Danmark)

Hehe, og selv ikke det er garanti for at hunden vil få det bra.. Så hva sitter man igjen med? Nei, her kommer magefølelsen inn. Hvis man tar seg tid til å bli litt kjent med de man i utgangspunktet kunne solgt valp til, så finner man fort ut om personen juger eller om personen er ekte. Om de virkelig har noen ambisjoner, om de virkelig kan noe om rasen eller om hund generelt. Jeg husker en del samtaler jeg har hatt med forskjellige mennesker som har spurt om råd ang hundekjøp, det er veldig lett å gjennomskue det dersom personen ikke kan noe. Når det første de spør om er "kan den bite" eller "er golden valper lydige?" så tenker man jo sitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, og selv ikke det er garanti for at hunden vil få det bra.. Så hva sitter man igjen med? Nei, her kommer magefølelsen inn. Hvis man tar seg tid til å bli litt kjent med de man i utgangspunktet kunne solgt valp til, så finner man fort ut om personen juger eller om personen er ekte. Om de virkelig har noen ambisjoner, om de virkelig kan noe om rasen eller om hund generelt. Jeg husker en del samtaler jeg har hatt med forskjellige mennesker som har spurt om råd ang hundekjøp, det er veldig lett å gjennomskue det dersom personen ikke kan noe. Når det første de spør om er "kan den bite" eller "er golden valper lydige?" så tenker man jo sitt.

Oioioi... Spør folk virkelig om det? Skremmende! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg selv som oppdretter ville vært litt skepisk å selge hund til personer under 20 år. Jeg hadde brukt mye tid på å finne ut om disse, selvfølgelig med alle, men mest på de yngste. Med den rasen jeg har så vet jeg at mange unge gutter syns denne hunden er kul og stili, og det vil jeg unngå. Sivilstatus, jobb, hus og hjem er viktig. Jeg fikk min hund da jeg var 20, og da var jeg allerede godt etablert. Ting skjer videre fremover, og det må folk være bevisst på. Mange lever i nuet og vil ha voffs nå med en gang. Jeg ville ha annonsert planlagt parring, for å få tid til å bli kjent med de som var interessert, slik at jeg unngår spontane valpekjøpere, men at de vil vente en stund på valp. Dette gjelder selvfølgelig eldre kjøpere også (vil de ha hund med EN gang så finnes det alltid et kull i nærheten) Ble kjent med oppdretteren min en god stund før valpene var født, og vi fikk dermed god kontakt. Det vel sånn at man ikke kan vite 100% hvordan mennesker er. men det er ihvertfall sånn omtrent jeg ville ha tenkt og gått frem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe.. Hva når man har midtlivskrise i en alder av 18 år da Siri? :D

Jeg mener oppdretter må følge magefølelsen samt innhente informasjon om sine valpekjøpere.

Man kan si at jenter i 14-20 års alder vil ha søøøte hunder som kanskje iser seg ikke og være så¨søte likevel. Man kan også si at gutter i samme aldersgruppe vil ha store,sterke tøffe hunder,som kanskje viser seg og enten være for søte(det har skjedd ja) eller rett og slett for krevende.

Mens noen av disse jentene og guttene i denne aldersgruppa tar et seriøst og godt gjennomtenkt valg før de kjøper hund.

Noe kan gå galt uansett alder,erfaring osv. Uforutsette hendelser kan skje,men jeg mener det skal mye til for og rettferdiggjøre omplassering/avliving av hund. Dette kan bunne i at jeg har sett og opplevd så mye av dette før og ser nå hvor unødvendig et egentlig var.

Hvis jeg skal ta meg som eksempel: jeg har lyst på en stor rase som ikke krever mye fysisk og er selvstendig. MEN,jeg kan ikke gå og kjøpe meg en slik rase enda da jeg ikke har økonomi eller nok kunnskap. Så nå har jeg ei mellomstor mix som er selvstendig men ikke mer enn at jeg takler henne.

Uansvarlige hundeeiere/oppdrettere vil det nok alltid være,og å sette noen bås pga alder,kjønn,legning,erfaring,hudfarge osv er for meg unødvendig uansett situasjon. Det finnes faktisk noen av ALLE typer folk som er i stand til og ta vare på f.eks en hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er selv snart 17 år, og har ikke EGEN hund. Joy bor hos mamma, mens jeg bor hos pappa, men siden ho er en familiehund, sier jeg likesågodt at ho er min.. *ego* :P For ca ett år siden, var jeg helt bombesikker på at jeg skulle ha egen hund, og den skulle jeg ta vare på! Men ettersom tiden gikk, og jeg fant ut hvor lang tid jeg egentlig bruker på skolen, i forhold til hvor mye tid jeg måtte ha brukt på en valp, slo jeg tanken fra meg. Jeg har ofte tenkt på å skaffe meg en omplasseringshund som kan være aleine hjemme mens jeg er på skolen, men jeg syns det bare blir FOR ego. Jeg blir nok pent nødt til å holde meg i skinnet til jeg er ferdig med skole, og har fått meg jobb. DA er jeg sikker på at jeg skal få meg hund! :D I mellomtida har jeg jo Joy, som ikke bare er min, men som jeg ikke kunne vært mer fornøyd med! ;)

Konklusjonen min er da som så mange andres; at man må se an personen uansett om man er over eller under 20 år. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke, om ikke foreldrene var enig i det, nei. Men om foreldrene sa det var OK og var villige til å stille opp økonomisk så. Men da er det jo ikke kun til fjortenåringen, men til hele familien.

Sorry, dumt formulert. Jeg mente ikke at hun skulle bære økonomien selv :D

Mine foreldre støtter meg med økonomien, men det er bare min hund. Altså, de vil ikke ha noe ansvar for henne selv om de er glad i henne og sånt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjøpte Lunah for et år siden, da jeg nettopp var fylt 15 år. Jeg skrev under kontrakten selv (med pappa i parantes). Jeg betalte for hunden og utstyret selv. Økonomiske ting som mat og veterinær får jeg hjelp av fra mamma og pappa (jeg har jo ikke jobb!). Hundekurs og div ting har jeg fått i julegave osv. Jeg bruker nesten alle pengene jeg får på hunden og Lunah er første prioritet.

Jeg har valgt bort mange skoler pga at jeg ikke får ha med hunden på rommet på skolen. Jeg velger skoler etter hvor jeg kan få ha med Lunah på internatet og at det passer for å ha hunder der.

Jeg er nå 16 og har alt ansvaret for stell av Lunah selv. Jeg lufter, fôrer, børster, trener osv. Men jeg er veldig glad for at jeg får økonomisk støtte.

Så å si at alle under 18 er uansvarlige er noe tull! Da er jeg (og for å ikke snakke om min oppdretter og foreldre) veldig uansvarlige og useriøse.

Så.... Hvorfor i all verden er 18 det magiske tallet? Hvorfor blir mennesker automatisk mer ansvarlig med en gang de fyller 18?

Jeg er hvertfall veldig glad for at min oppdretter ikke dømte meg pga alderen, for da ville jeg ikke hatt Lunah i dag. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk Elwira når jeg var 13 år. Da hadde jeg det fulle og ehle ansvaret selv, jeg tjente inn peger så jeg fikk rå til mat (eukanuba), kurs, og alt annet. Det eneste mamma og pappa betaler er vetrinærbesøk. Jeg driver med hund på fritiden, og setter Elwira foran alt annet. Ser ikke akuratt på megselv som uansvalig.. Men har jo sett mange ungdommer som blir lei av hundene sine og kvitter seg med hundene. Quick *kremt* :lol: Så jeg skjønner at noen oppdrettere er litt skepiske til å selge til undommer under 20 år. men det kommer veldig ann på personen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så.... Hvorfor i all verden er 18 det magiske tallet? Hvorfor blir mennesker automatisk mer ansvarlig med en gang de fyller 18?

Man er myndig når man er 18 år, og det vil si at da er man juridisk ansvarlig for sine handlinger og må stå til rette for dem hvis man gjør noe galt, og man kan også juridisk sett signere en kontrakt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

MEN man blir ikke automatisk mer ansvarlig som person av å fylle atten - selv om man på papiret "er" det

Nei, det blir man ikke, og jeg vil gjerne at mine valpekjøpere skal være langt over 20 år, helst i 30-40 årene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er bra at mange oppdrettere ser med kritisk øye på ungdom, men jeg synes det blir urttferdig å utelukke dem helt! Jeg er selv 14 år. Og får forhåpentligvis en valp rett før sommerferien. Hadde valpen kommet i fabruar eller september eller no' lignende, hadde jeg ventet med valpen. Dette fordi en valp trenger som kjent masse tid i begynnelsen med å bli stuerene og sånt, og da har jeg mye bedre tid når jeg har ferie enn når jeg har skole hver morra :D Da rekker jeg å få valpen stueren og vant med å værer hjemme alene før skolen begynner igjen :lol:

Jeg setter pris på at oppdrettere vurderer meg som valpekjøper. Jeg har tenkt til å beholde valpen. Koste hva det koste vil så lenge det ikke går utover hundens helse.

Jeg synes det er ansvarlig å selge hund til ungdom under 18, så lenge de har en plan om hva de skal gjøre hvis det blir en forandring i livet. Hvis en for eksempel er 14-16 år og snart skal begynne på videregående, så synes jeg det er helt greit å selge valpen til dem hvis de har en plan over hva hunden skal gjøre og hvor den skal være mens de går på skole.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner godt skepsisen til mange oppdrettere ved å selge valp til ungdom. I ungdomsårene skjer det så mye, man må kanskje reise bort for å gå på skole, skifte intresser, venner, kjæreste ol. Jeg vet av mange som har fått hund i 15-16års alderen, og det har endt opp med at moren eller faren måtte ta seg av den. Men man må ikke skjære alle under en kam, man må se på personen.

Jeg er 17 år, går på skole og jobber i tillegg. Jeg hadde ALDRI kunnet ha hund uten om at mamma og pappa ville hjelpe meg, det har jeg rett og slett ikke hatt tid og kapasitet til. Men jeg har hovedansvaret for Ero, trening, turer, pelsstell, innkjøp av for og diverse andre ting. Vetrinærbesøk betaler mamma og pappa + pluss for når det trenges(Ero spiser da ikke så mye).

Hund tar enormt mye tid, og mange ungdom klarer ikke å se det før de sitter der med en ulydig hund de ikke har hatt tid eller overskudd til å trene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg mente var at da vil du, om du kun vil ha kjøpere i 30-40 årene, luke vekk gode valpekjøpere som er fra, tja, si 20 og opp.

Nå er det ikke så himla mange gode valpekjøpere rundt 20 år som kjøper mine raser, da spesielt K.O. Og jeg tar heller sjansen på å miste en god valpekjøper eller to, enn å selge til inkompetente knehøner som heler burde dratt til Ikeakennelen og kjøpt noe der i plastikk eller nylonpels.

Jeg har faktisk evnen til å lyttet til magefølelsen, og den bommer sjelden. Men det kan ta tid å lære seg å lytte til magefølelsen. Min erfaring er forøvrig at det er mest unge valpekjøpere som ender opp med å ompplassere hunden sin av diverse mer eller mindre kreative unnskyldninger. De evner ofte ikke å tenke minst 10 år fram i tiden, selv om jeg oppfordrer dem til det, og tenke på hva som vil kunne bli forandret i deres liv i løpet av 10 år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har så vondt for å tro at det virkelig er sånn at noen kan gi fra seg hunden sin for å f.eks. gå på skole.. Altså skole er viktig, men om det for meg hadde stått mellom skole og hunden min, nei da hadde ikke valget vært vanskelig! Da hadde jeg for eksempel heller gått på en skole her i nærheten (selv om dette ikke var førstevalget mitt) for jeg har faktisk tatt på meg ansvaret for et liv... Man gir da ikke vekk bebisen sin for at man ikke har "tid" til den.. Vil man, da får man det til uansett! Når det gjelder økonomi så handler det om prioriteringer, og jeg har prioritert bort mange andre "goder", men det har ikke kostet meg en kalori!

Nei ingenting skulle fått meg til å gidd bort hunden min! Hun er MITT ansvar, og det skal hun være til hun havner i hundehimlen:)

Vel, dette ble litt O.T. men jeg skjønner ikke at folk klarer å gi bort hunden sin for sånne "filleproblem"..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det ikke så himla mange gode valpekjøpere rundt 20 år som kjøper mine raser, da spesielt K.O. Og jeg tar heller sjansen på å miste en god valpekjøper eller to. *klipp*

*klipp*

Min erfaring er forøvrig at det er mest unge valpekjøpere som ender opp med å ompplassere hunden sin av diverse mer eller mindre kreative unnskyldninger. De evner ofte ikke å tenke minst 10 år fram i tiden, selv om jeg oppfordrer dem til det, og tenke på hva som vil kunne bli forandret i deres liv i løpet av 10 år.

Det med KO forstår jeg veldig godt Aud:)

Og som oppdretter mener jeg du da gjør det veldig bra.

Det sier seg vel nesten selv at gruppen mennesker som er egnet til og ha krevende hunder ikke er de under 20. Spes en type som KO,schæfer,rottweiler,mastiffraser osv.

De krever mer av det meste.

På GENERELT grunnlag vil jeg si at ønskelig aldersgruppe da er 28-38 sånn omtrendt. Men det er også UNNTAK. Og så lenge oppdrettere har dette i hodet og ikke automatisk nekter unge mennesker og kjøpe hund bare pga alder,s synes jeg det er helt greit at de er skeptisk til og selge til unge mennesker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...