Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Ikke for å være kynisk..men forelskelser går over (for deretter å komme og gå igjen, og bla bla). Uansett: Den følelsen for mannen vil endre seg. Derfor må du prøve å bruke litt fornuft nå. Vil du leve med en mann som "bremser" noe som betyr så mye for deg, over tid? Prøv å legg følelser litt til side et øyeblikk og tenk nøye gjennom hvordan du vil leve DITT liv. En livspartner må nesten ta "hele pakka" - spesielt det som er viktig for den andre. Kompromisser er for småting :ahappy:

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Mann er i hus og hund er i hus begge to! Nå kommer det en morsom historie! Kjæresten har blitt veldig glad i Marvin over de siste ukene, men jeg merker at han aaav og til kvier seg for

En sort chiwawawawa-gutt! Barndomsdrømmen, som jeg har lagt fra meg på grunn av innavl og fordommer, men jeg trooor jeg har funnet en oppdretter med hodet på rett sted. Jeg må fremdeles researche litt

Posted Images

Skrevet

Syns ikke det er så rart at flertallet av svarene på et hundeforum er "trumf gjennom og hent valpen" akkurat :P . Samtidig er jeg litt overrasket over at så mange ikke ser at JO, hund er en livsstil og det er ikke sånn at man kan leve helt fritt fra at partneren har hund når man bor sammen? Man VIL trenge pass, man MÅ planlegge litt mer og hensyn må tas. Spesielt kanskje det første året med hjemme-alene-trening og alle de greiene. Helt naturlig at en som ikke har hundelivsstilen har små bekymringer for det å være sent ute på byen, besøke venner hvor hunden ikke er velkommen og lignende. 

Helt legit at typen ikke ønsker seg hund og ikke har det samme forholdet til hund som vi har, hvorfor skal det være noe "rart" med det? 

Jeg har blitt sammen med en som ikke er hundemenneske, han aksepterte mine i starten men gjorde ingenting med dem, så har det gradvis økt til at han kan finne på å lufte på eget initiativ, koser med dem, vil holde det ene båndet på tur, sender bilder til moren sin og sånt. For de aller aller fleste er det å bli kjent med hund/katt/barn noe som gjør at man liker *den* bedre og blir mer glad i. Men jeg skjønner og ser at det å ha hund legger begrensninger allikevel.

  • Like 1
Skrevet
Just now, Mirai said:

Syns ikke det er så rart at flertallet av svarene på et hundeforum er "trumf gjennom og hent valpen" akkurat :P . Samtidig er jeg litt overrasket over at så mange ikke ser at JO, hund er en livsstil og det er ikke sånn at man kan leve helt fritt fra at partneren har hund når man bor sammen? Man VIL trenge pass, man MÅ planlegge litt mer og hensyn må tas. Spesielt kanskje det første året med hjemme-alene-trening og alle de greiene. Helt naturlig at en som ikke har hundelivsstilen har små bekymringer for det å være sent ute på byen, besøke venner hvor hunden ikke er velkommen og lignende. 

Helt legit at typen ikke ønsker seg hund og ikke har det samme forholdet til hund som vi har, hvorfor skal det være noe "rart" med det? 

Jeg har blitt sammen med en som ikke er hundemenneske, han aksepterte mine i starten men gjorde ingenting med dem, så har det gradvis økt til at han kan finne på å lufte på eget initiativ, koser med dem, vil holde det ene båndet på tur, sender bilder til moren sin og sånt. For de aller aller fleste er det å bli kjent med hund/katt/barn noe som gjør at man liker *den* bedre og blir mer glad i. Men jeg skjønner og ser at det å ha hund legger begrensninger allikevel.

Jepp, viktig poeng. 

Har forøvrig selv hatt samboer gjennom mange år som ikke hadde interesse for hund overhodet. Men han bremset aldri mitt hundehold av den grunn. Hundene var helt mitt ansvar på alle måter, men han var sef grei mot dem og aksepterte dem (+ tok seg av dem om jeg formodning dro noe sted uten). Og han skulle HVERTFALL aldri ha mynde, men det ble to mynder og jaggu ble han glad i dem også.. 

Skrevet

Haha, ja, det er jo stor sannsynlighet for at de blir likt heldigvis :D . Men. Jeg syns det er litt farlig å bare "kjør på, han kommer til å elske det, tving det på han" i alle tilfeller. Noen ganger må man kanskje velge mellom to ting?

Nå er jo valget tatt i dette eksempelet da, og jeg håper selvfølgelig på suksess for de involverte :) !

Skrevet

Jeg tenker at det er greit at den andre ikke er like opphengt i hunder som de fleste på dette forumet er :P men om ha n ikke vil ha hund i hus så blir det litt verre. Det er helt umulig å ha hund uten at det påvirker de andre i husstanden mener jeg. Hvis ikke ville det gått kraftig utover hundens velferd. 

  • Like 3
Skrevet
2 timer siden, Mirai skrev:

Haha, ja, det er jo stor sannsynlighet for at de blir likt heldigvis :D . Men. Jeg syns det er litt farlig å bare "kjør på, han kommer til å elske det, tving det på han" i alle tilfeller. Noen ganger må man kanskje velge mellom to ting?

Nå er jo valget tatt i dette eksempelet da, og jeg håper selvfølgelig på suksess for de involverte :) !

Poenget er ikke at han skal overkjøres. Men at de som par må innse hvor viktig sine preferanser er, og om det ikke fungerer, så fungerer det ikke. TS kan ikke gi opp hundeinteressen sin for en partner. Så jeg ser ikke poeng i at hun skal vente og risikere at man investerer mye i et forhold som etterhvert rakner fordi hun aldri får kjøpt seg hund. Det er best å kjøre på tidlig, så man fort finner ut av hva som passer en selv. Synes nå jeg da. Som poengtert tiudligere kan det være en vanskeligere situasjon å mye senere skulle få seg hund? 

  • Like 1
Skrevet

Det er helt klart bedreå  finne ut med en gang om hund er dealbreaker ene eller andre veien. Enn å ta den kampen senere. Håper det fortsetter slik @Ia !

 

  • Like 1
  • 1 month later...
Skrevet
Just now, Lillekrapyl said:

Hvordan går det nå som hunden er i hus? Er mannen i hus også? :P

Du får ta en titt i tråden til Marvin. Hun blir nok ikke kvitt noen av dem med det første. ;)

  • Like 1
Skrevet
2 timer siden, Lillekrapyl skrev:

Hvordan går det nå som hunden er i hus? Er mannen i hus også? :P

 

2 timer siden, simira skrev:

Du får ta en titt i tråden til Marvin. Hun blir nok ikke kvitt noen av dem med det første. ;)

Marvinsofus.thumb.jpg.27fec9f7e1c7e6c855cf49407d80ab40.jpg

 

Mann er i hus og hund er i hus begge to!

:wub::lol:

Nå kommer det en morsom historie!

Kjæresten har blitt veldig glad i Marvin over de siste ukene, men jeg merker at han aaav og til kvier seg for å vise det helt foran meg. Ikke veldig, men han leker litt kul og ikke vil ta så mye ansvar eller blande seg noe særlig. Her om dagen fikk jeg ENDELIG ha han i sengen, det har jeg egentlig bare ventet på. 

I går var kjæresten på byen mens jeg var på nattevakt. Ved midnatt får jeg melding:

Jeg hater deg. Er på vei hjem nå. Folk lurer på hvorfor jeg drar, og jeg er sånn: Marvin er alene. Han trenger pappa. Hvorfor fikk vi denne skapningen? Nå liker jeg også gutten!

Vil presisere at jeg ikke har så mye som hintet til at han skal dra hjem, og at Marvin heeeeeelt fint klarer å være alene noen timer på natta. 

Kjæresten var litt småberuset, og ringte meg etterpå. I løpet av den samtalen kom det frem at de to koser seg glugg i hjel når de er alene. For det første har jeg hatt helt rett i at godbitposen tømmes fortere enn hva som gir mening. For det andre får Marvin en tur hver formiddag som jeg ikke visste noe om, mens jeg er på skolen. For det tredje har han SOVET I SENGEN HELE TIDEN, kjæresten har bare ikke villet innrømme det :lol: Jeg dør av det mannebeinet! Han har løftet Marvin opp i sengen hver morgen når jeg drar. Ikke RART han plutselig begynte å mase noe fryktelig på å få komme opp i sengen!!!

Jeg tok selvfølgelig samtalen videre til å foreslå en hund til, det fikk jeg ikke. MEN dette er jo veldig bra - og fryktelig morsomt. Fulle kjæresten gikk og lo for seg selv, og bare: Jeg kan jo ikke la deg se han som nesten nektet deg hund plutselig dulle og stelle og kose. Så det vet ikke du. Men han har det veldig bra når du er borte.

Bare det at han SAVNER Marvin når de ikke er sammen er jo ganske sjukt med tanke på utgangspunktet. 

  • Like 25
  • Haha 10
Skrevet

Festlig fortelling!  :lol::heart:

Det er noe med menn og hunder, de som liker hunder har ofte et helt spesielt forhold til bikkja si som jeg aldri har sett noen kvinne ha til sine.

  • Like 1
Skrevet

Så gøy å lese! :)  Jeg brukte lang tid på å bearbeide min samboer til at vi skulle få oss hund. Han var redd det skulle bli for mye styr. Nå derimot, når vi har blitt hundeeiere - hjertet mitt smelter når jeg ser hvordan de koser og leker og hvordan min samboers ansikt lyser opp av hunden. Og ikke minst, han spør hele tiden hvordan hunden har det når han er i nordsjøen og innrømmet til og med her om dagen at han var sååå glad vi hadde fått hund og han kunne ikke skjønne at han hadde trodd det skulle være en byrde. Haha! Mannfolk altså :) 

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...