Labrador retriever -en rase med utfordringer?

[QUEST]

Først, jeg har ingen som helst erfaringer med jaktvarianten av rasen, så de betraktninger jeg kommer med her, gjelder utstillingsvarianten eller de 'vanlige' labradorene. For de som har/har kjennskap til jaktvarianten, kunne det dog vært interessant å høre om de har de samme 'utfordringer'? 

Mitt inntrykk av rasen ( og nå snakker vi ikke om eksteriøret i det hele) er kort sammenfattet en bulldoser på full fart fremover, men føreren mangler i førerhuset..

De later til å mangle sosial intelligens , her er det ikke snakk om å bry seg med hvorvidt mottageren ( enten det dreier seg om hund eller menneske) av temmelig pågående og hardhendt hilsing gir tydelige tegn på at de ikke er interessert/ prøver å skape avstand. Når mottageren er en hund og mer alminnelige tegn på at man ikke ønsker nærkontakt blir totalt ignorert, så tenner labben når den andre hunden er tvunget til å si ifra på en mer tydelig måte.

Hannhundene er i ikke helt få tilfeller overseksuelle hormontroll som nærmest skal voldta det som kommer i deres vei.

Flere eiere nærmest gruer seg til å gå tur med hunden, for ikke nok med at den glupskt oppsøker alt av avføring i området, den spiser nesten 'alt' enten det er biologisk materiale eller ei..

 

Selvsagt er ikke 'alle' slik, og ikke alle har like mye eller noen av de beskrevne trekk heller. Men når det rapporteres fra både 'her og der' om slike trekk, så må man jo gå ut fra at det langt fra er ukjent innen rasen. 

 

For meg fremstår raseindividene i mange tilfeller som noe 'korte', pent sagt. De kan nok både være 'glade' og barnevennlige men likefullt gjenstår inntrykket av 'sterk i arma og tjukk i huet'..

Så for de labradoreiere/ entusiaster  som ikke har blitt dødelig fornærma på rasens vegne allerede, så kunne det vært interessant å høre deres erfaringer med rasen?   

Endret 24. April 2018 av QUEST

[Sprettballen]

Jeg, som har en tispe som "alltid lukter godt" for hannhunder og noen kastrater, så er det et mareritt å møte retrievere, spesielt labradorer. De lukter knapt på rumpen hennes før de kaster seg over henne og pinnholder henne fast mellom beina mens de nijukker. Man får knapt sukk før seg, før tispa mi henger fast mellom beina på dem og de er sykt sterke! Ikke at andre hannhunder ikke kan være pågående, men der får man hvert fall tenkt seg om og gått sin vei før tispa blir plaga. Andre hannhunder får beskjed om å dra til H fra tispa mi. Med labradorer så rekker hun ikke gi beskjed og hun blir faktisk redd når de kaster seg over henne på den måten.

Vi omgås litt med en kastrert labradorhann, og selv han er helt dust når det kommer til løpetid eller sånn som mi, som lukter godt. Han har dog en eier som tar ansvar for hunden sin, så når vi er med på disse turene så går labben i bånd om den ikke kan oppføre seg. 

Bottom line, av de labradorhannene jeg har møtt, er det en helt syk kjønnsdrift!

Endret 24. April 2018 av Sprettballen

[Gjest]

Ikke fornærmet, det er jo sånn folk kan oppfatte det og det må man jo tåle  

For å ta det litt del for del:

1 hour ago, QUEST said:

Mitt inntrykk av rasen ( og nå snakker vi ikke om eksteriøret i det hele) er kort sammenfattet en bulldoser på full fart fremover, men føreren mangler i førerhuset..

Kan du spesifisere når(tid) du mener det? Type, mener du at hundene gir deg dette inntrykket hele tiden? Eller spesifikke tidspunkter (f.eks under raptus)?

1 hour ago, QUEST said:

De later til å mangle sosial intelligens , her er det ikke snakk om å bry seg med hvorvidt mottageren ( enten det dreier seg om hund eller menneske) av temmelig pågående og hardhendt hilsing gir tydelige tegn på at de ikke er interessert/ prøver å skape avstand. Når mottageren er en hund og mer alminnelige tegn på at man ikke ønsker nærkontakt blir totalt ignorert, så tenner labben når den andre hunden er tvunget til å si ifra på en mer tydelig måte

Jeg forstår hvor du vil uten at jeg aksepterer nøyaktig det du skrev (men mer jeg kjenner til problemstillingen så jeg skjønner hva du forsøker å si  ). Jeg oppfatter Labradoren som en rase som må lære å begrense seg, i større grad enn hva andre hunderaser kanskje må. Den må lære å hilse pent, den må lære å beherske seg. Labradoren kan gå veldig høyt i intensitet som kan få andre hunder til å reagere negativt (Luna ble utbjeffa på lydighetskurs en gang, fordi hun ble ekstremt hyper av en tennisball som motivator). Jeg har aldri opplevd Labradoren som å mangle sosial intelligens, det er den alt for intelligent til å få påskrevet. Den er ikke en miniatyrhund uten kart og kompass. Labradoren mangler selvkontroll. Både på spising, og på entusiasme/glede. Og det er da de fort kan oppfattes som sosialt retarderte, selv om de egentlig leser både hunder og mennesker ekstremt godt. Korte små eksempler: Labradoren min er ekstremt god med valper (legger seg ned og leker med de), hun er meget hard mot overkåte hannhunder (setter i dem HØYT men ikke overdrevent aggressivt, bare "ROARRRR" og ferdig. Ikke nødvendigvis bitt, men et glefs og et knurr / bjeff). Hun holder seg unna hunder UTEN sosial intelligens (hun har møtt noen jack russels som var helt klin kokos, da trakk hun seg unna og ønsket kontakt med eier). Labradoren min kan hilse på mennesker på en hyggelig måte fordi hun har lært det. Da får det heller være så at når hun først går "opp" i ekstrem glede, så vipper hun over i raptus og ukontrollert glede. Typisk når jeg kommer hjem, og når pappa kommer på besøk. Da blir hun så stressaglad at hun nesten kollapser på gulvet om vi ikke "tvangsroer" litt innimellom. Det er ikke nødvendigvis sunt, men sånn er det. Altså: jeg skjønner hva du mener, men jeg oppfatter de overhodet ikke som manglende i sosial intelligens. Det er heller at de må lære å kontrollere - "contain the happiness".

1 hour ago, QUEST said:

Flere eiere nærmest gruer seg til å gå tur med hunden, for ikke nok med at den glupskt oppsøker alt av avføring i området, den spiser nesten 'alt' enten det er biologisk materiale eller ei..

Ja det er et ganske ekstremt matauk.

1 hour ago, QUEST said:

For meg fremstår raseindividene i mange tilfeller som noe 'korte', pent sagt. De kan nok både være 'glade' og barnevennlige men likefullt gjenstår inntrykket av 'sterk i arma og tjukk i huet'..

Det synes jeg blir veldig feil framstilling. Jeg oppfatter Labradoren min som den smarteste hunden jeg har hatt noe med å gjøre, det inkluderer Schäferhunder, Border Collies og andre. MULIG at andre labradorer er kortere, men jeg har aldri hatt en hund som er så smart. Hun forstår håndtegn (f.eks om jeg peker mot et område), hun forstår speil (hun forstår at hun ser seg selv i speilet, og bruker speil som hjelpemiddel), hun er en problemløser av rang, hun har konsentrasjon og tålmodighet mer enn jeg noen sinne har hatt i noen hund, og vet hvordan hun skal manipulere for å få det hun vil. Å kalle en multikunstner på den måten for "kort" eller "tjukk i huet" blir veldig feil for meg. Da tror jeg du har misforstått hva som er Labradorens problem.

Labradoren er vel vitenskaplig bevist (kremt, BEKLAGER jeg mener: forskere har skrevet artikler om temaet som altså da er en teori med tung vitenskaplig bevispose på ryggen) at har en genfeil som gjør at de mangler kontroll på matbehovet. Jeg tror at dette genet ofte kan bidra til at Labradorer dertil mangler andre "inhibitorer" som gjør at de ikke klare kontrollere sexbehovet, gledebehovet, hilsebehovet... Altså... mange ting. De mangler kontrollen. Men om man som eier er tålmodig og lærer de gjennom konsekvent hundehold med tydelige rammer at "sånn gjør man det" så tar det ikke mange repetisjone før de forstår det. De er ikke dum, de er bare forferdelig lykkelig   Hvis du vil kan jeg sende deg noen videoer med hunden min som kanskje beskriver det bedre, orker ikke legge det ut offentlig siden min populæritet er noe grumsete  

[Raksha]

Jeg lo godt av beskrivelsen din om full fart og ingen fører.  Det passer på veldig mange raser... 

Nå er det lengesiden jeg har hatt med labradorer å gjøre, men jeg har gjennomgående møtt trivelige labradorer. Hanhundene har nok kanskje vært litt "mye" hanhund i perioder. Men stort sett har de vært trivelige og greie å ha med å gjøre. Kan selvsagt hende at dette har endret seg siden jeg hadde med labbiser å gjøre, men jeg har heldigvis ikke helt det samme intrykket.  

 

[MarieR]

Se på hvor mange labradorer som er førerhunder, redningshunder, narkotikahunder osv. Å i det hele tatt betvile rasens intelligens blir for meg helt fjernt. Når det er sagt, så finnes det selvsagt labradorer med utfordringer og da blir de utrivelige, men jeg tror mye handler om avl og mye handler om eieren i enden av båndet. 

[Gjest]

Just now, MarieR said:

men jeg tror mye handler om avl og mye handler om eieren i enden av båndet

Det var egentlig et poeng jeg ville innom i mitt innlegg også; det med avl. Det er fryktelig mye hodeløs avl på Labradoren, som ikke direkte gagner rasen. Så her er mange faktorer inne i spill  

[Midas]

Jeg synes egentlig retrievere flest kan være mye av det gode og over gjennomsnittet interessert i både folk og andre hunder. Ellers har jeg lite å tilføye om labradoren. 

[Illiya]

4 hours ago, QUEST said:

Først, jeg har ingen som helst erfaringer med jaktvarianten av rasen, så de betraktninger jeg kommer med her, gjelder utstillingsvarianten eller de 'vanlige' labradorene. For de som har/har kjennskap til jaktvarianten, kunne det dog vært interessant å høre om de har de samme 'utfordringer'? 

Mitt inntrykk av rasen ( og nå snakker vi ikke om eksteriøret i det hele) er kort sammenfattet en bulldoser på full fart fremover, men føreren mangler i førerhuset..

De later til å mangle sosial intelligens , her er det ikke snakk om å bry seg med hvorvidt mottageren ( enten det dreier seg om hund eller menneske) av temmelig pågående og hardhendt hilsing gir tydelige tegn på at de ikke er interessert/ prøver å skape avstand. Når mottageren er en hund og mer alminnelige tegn på at man ikke ønsker nærkontakt blir totalt ignorert, så tenner labben når den andre hunden er tvunget til å si ifra på en mer tydelig måte.

Hannhundene er i ikke helt få tilfeller overseksuelle hormontroll som nærmest skal voldta det som kommer i deres vei.

Flere eiere nærmest gruer seg til å gå tur med hunden, for ikke nok med at den glupskt oppsøker alt av avføring i området, den spiser nesten 'alt' enten det er biologisk materiale eller ei..

 

Selvsagt er ikke 'alle' slik, og ikke alle har like mye eller noen av de beskrevne trekk heller. Men når det rapporteres fra både 'her og der' om slike trekk, så må man jo gå ut fra at det langt fra er ukjent innen rasen. 

 

For meg fremstår raseindividene i mange tilfeller som noe 'korte', pent sagt. De kan nok både være 'glade' og barnevennlige men likefullt gjenstår inntrykket av 'sterk i arma og tjukk i huet'..

Så for de labradoreiere/ entusiaster  som ikke har blitt dødelig fornærma på rasens vegne allerede, så kunne det vært interessant å høre deres erfaringer med rasen?   

Jeg har likt flere av innleggene du har fått etter ditt innlegg. 

Har selv en labrador hann på snart 6 år, og jeg kjenner ikke igjen det du beskriver i det hele tatt. Jeg har hatt/har cane corso og schæfer tidligere, og labradoren er vel den enkleste hunden jeg har hatt når det gjelder oppdragelse. Jeg har alltid hatt greie hunder, men han er nok den beste!

Min har aldri vært en bulldoser i full fart. Han har helt siden han var valp vært oppmerksom på meg, og veldig lite på andre. Men jeg begynte også med trening så snart jeg fikk han i hus. Han ble helt tidlig opplært til kontakt med meg, og trening på å gå forbi andre, samt å gå pent i bånd og løs.

Han har nok aldri vært så sosial som man tror at en labrador skal være (og det tror jeg handler om linjer). Han bryr seg lite om andre folk og hunder, og går lett inn i treningsmodus uansett situasjon. 

Jeg kan trene lydighet med han uten bånd på Karl Johan eller hvor som helst, og han er like oppmerksom. Han er faktisk mer oppmerksom der enn han er i skogen, men jeg har enda ikke opplevd i noen situasjon at han ikke vil trene (og når han får trene blokker han ut alt annet).

Vi har vært på hundetreninger med løpetisper, der han ikke har latt seg merke med det i det hele tatt. Jeg fikk ikke vite før etterpå at det var løpetisper der. Og vi har flere tisper i nærområdet, som sikkert har løpetid, men det har ikke vi merket noe til. Min labbe kan gå løs uansett og hvorsomhelst, han stikker ikke av, og han går ved fot når jeg ber han om det, gjerne over lang tid. Så vi kan gå fint gjennom by eller landevei uten bånd. Det er fordi han helst vil ha kontakt med meg, og ikke bryr seg om andre, og det handler om trening fra han var liten. 

Min labbe har et godt språk, og han er fin og forsiktig sammen med valper og små barn. Jeg hadde han sammen med en 12 uker gammel valp av mindre rase nettopp, og det var som å se min lekne labrador bli som en gammmel gubbe. Han var så forsiktig og så rolig, og tok til seg alle tegn på at den lille valpen var redd han. Han er den som er trygg å presentere valper for, og også små barn, for da demper han seg selv, og tar til seg alt de "sier".

Han går godt sammen med alle hunder, og velger "lekemodus" med alle om han blir sluppet fri med en fremmed hund.

Jeg har barnebarn på 1 og 5 år, og labben er fin og rolig sammen med dem, selv om han var unghund da de ble født. Ikke noe bulldoser! Han hopper aldri opp på folk, løper aldri mot folk, slikker ikke i fjeset om noen skulle bøye seg ned. Han er egentlig ikke interessert i andre enn meg og mannen min, så han er veldig rolig sammen med barn. De fleste andre er helt utenfor hans interesse, merkelig nok. 

Så oppsummert så er han en hund man kan bruke til både å venne barn, voksne og andre hunder til å være sammen med, en vennlig hund som oppfører seg fint. 

 

Vi går tur ca 4 ganger i uka med en annen labrador hann, og han er også veldig ok. Han er litt mer sosial enn min, og dermed mer hilseglad, men utover det er han veldig grei i sin familie, som består av flere barn og mye besøk. Ikke noe hormontroll han heller, og han reagerer heller ikke på tispene i nærheten med løpetid.

Jeg kjenner også mange flere labradorer gjennom mitt nettverk, og det jeg hører er at de er godt fornøyd med sine hunder. Jeg kjenner de også, og ser at deres hunder fungerer veldig fint. 

Hverken min egen eller de andre jeg kjenner spiser alt de kommer over. Min spiser ingenting fra grøfta, og ihvertfall ikke avføring fra andre. 

Han er faktisk en hund jeg gleder meg til å ta med på opplevelser, enten det er i by eller fjell. For han  kan tas med på alt, og oppfører seg fint overalt! 

Jeg vet ikke om du gadd å lese helt hit, men her er min erfaring med egen Labrador.

 

 

[Illiya]

2 hours ago, Kangerlussuaq said:

Det var egentlig et poeng jeg ville innom i mitt innlegg også; det med avl. Det er fryktelig mye hodeløs avl på Labradoren, som ikke direkte gagner rasen. Så her er mange faktorer inne i spill  

Enig i det! Det har jo vært flere "valpefabrikker" av Labrador, nettopp fordi de er så omgjengelige og greie. Og "hodeløs" avl vil jo også etterhvert innvirke på hviket inntrykk man har av rasen, fordi det da blir flere dårlige individer i omløp. Når disse folkene har 15 kull i året i 10 år, og det er flere av disse, vil det jo være veldig mange labradorer fra dem.  

Dette kan jo ha sitt å si for det inntrykket mange har av Labrador etterhvert.

 

[MarieR]

Jeg tror labradoren ville hatt godt av å få et noe mer korrekt/nyansert omdømme, hvor det legges mer vekt på at de ofte er utfordrende som unghunder, heller enn at de er så "greie og omgjengelige". For det er de jo, men det krever gjerne en viss innsats å få dem dit. Så populær som rasen er tror jeg allikevel at mange ikke er helt klar over akkurat det, og da kan jeg lett forstå at en del syns hverdagen med labrador blir en utfordring. I tillegg er labradoren blitt store hunder, som rent fysisk desverre minner stadig mer om mastiffer enn moderate retrievere, og det utgjør en ekstra utfordring ifht håndtering og kontroll. 

[Guest Mira2.0]

Jeg har bare kjent to av rasen, en av hvert kjønn. Begge var mye hund som unge, men særlig hannhunden er en utrolig trivelig gammel mann blitt. Jeg har et særs godt inntrykk av rasen som voksne, men tror jeg ikke hadde trivdes med unghundene ? jeg er lite glad i unghunder generelt skal sies.  

[patricia]

Jeg har hatt denne fantastiske rasen i mange år nå, og har gjort ymse erfaringer. Labbetispene mine har vært gløgge, lettrente, språksikre og omgjengelige. Myke, men samtidig litt sta , matglade og noen skikkelige griser som både har spist og rullet seg i dritt. Typisk for rasen er at de er hemningsløst aktive og oppfinnsomme i oppveksten, og trenger en mye fastere hånd enn mange tror. Folk som har sett en halvfeit, eldre labrador rusle avgårde på fortauet og tenke r at en sånn rolig, grei hund må vi ha - de får seg et sjokk.

Samtidig er de høyt skattet som fører-og servicehunder, de har en nese som gjør dem til flotte søkshunder i mange bransjer. Cluet er at de må jobbes med fra de er små, de må få bruke potensialet sitt , da blir de veltilpasset og greie¨å ha med å gjøre. Hanhunder har jeg litt andre erfaringer med : Kjønnsfrosker, råsterke, tunge energibunter som er skjønne, snille og litt korte i hodet . Uten strukturert trening kan de bli litt mye, ja.Likevel er det få labbiser som omplasseres.

[Malamuten]

Alt handler jo om avl, og er det mye dårlig avl så blir det fort merkbart på rasen og, uten at det har noe med hvordan rasen skal være etter standard etc. Men det er jo ikke feil å si at det er utfordringer/utbredt med sånn og slik, om det faktisk er tilfelle.  

De er jo ofte veldig åpne og utadvente hunder, og det kan jo fort bli en håndfull ifht hilsesituasjoner osv, men de fleste av de jeg kjenner til synes jeg er håndterbare. Så vet ikke om jeg direkte ville kalt det et problem, selv om det sikkert finnes noen som tar det enda mer over bord. Synes dog jaktlabbene virker mer sanset på disse tingene jevnt over selv om det er mer trøkk ellers. Hormonelle hannhunder er ihvertfall ikke noe tvil om at er utbredt, ihvertfall på de tradisjonelle. Tror ikke jeg kjenner/har møtt noen hannhunder av jaktlabbe faktisk så der aner jeg ikke. At de virker litt førerløse noen ganger () og kanskje mangler litt sosial intelligens betyr jo ikke at de ikke kan trenes med. Jeg kjenner flere som er godkjente i nrh feks, men jaggu har jeg overvært mye slit, svette og tårer på veien dit og. Ikke at det har noe med inteligens å gjøre egentlig, jeg tipper labber flest er mer eller mindre like smarte som andre hunder, hvor lett en hund er å jobbe med kommer jo an på veldig mye annet enn inteligens også. 

[QUEST]

21 timer siden, MarieR skrev:

Se på hvor mange labradorer som er førerhunder, redningshunder, narkotikahunder osv. Å i det hele tatt betvile rasens intelligens blir for meg helt fjernt. Når det er sagt, så finnes det selvsagt labradorer med utfordringer og da blir de utrivelige, men jeg tror mye handler om avl og mye handler om eieren i enden av båndet. 

Jeg tror ikke vi definerer 'intelligens' på samme måte  Å være trenbar og arbeidsvillig for en fører, er for meg ingen indikasjon på intelligens. Enkelt sagt så definerer jeg intelligens som 'evnen til å løse problemer til egen fordel'. Skulle jeg peke på en rase som jeg oppfatter som intelligent , så vil basenji komme høyt opp. Jeg mener at det er få av den rasen som brukes hverken som førerhunder,redningshunder, narkotikahunder o.s.v.. At man er villig til å gjøre ting for andre kan nok i enkelte tilfeller være sosialt intelligent da det kan medføre fordeler i en gruppe men sånn isolert sett, nei. Da er du bare lett  førbar. Å jobbe for andre for knapper og glansbildet..nehh..det er ikke intelligent..

 

Legger til; det er litt artig det der med hvordan 'intelligens' sees på når det kommer til hund versus menneske. Hvis noen hadde fortalt meg følgende; "Kjæresten min gjør alt for meg, hen gjør alt jeg ber om" Så hadde jeg ikke tenkt. 'Wow, det var en intelligent fyr/dame!' Jeg hadde tenkt som så; ' Jøss for en tosk, han/hun  må være rimelig desperat..'  Når hunder oppfører seg på samme hvis, så er de plutselig ekstra intelligente..? 

Endret 25. April 2018 av QUEST

[QUEST]

18 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

 

Labradoren er vel vitenskaplig bevist (kremt, BEKLAGER jeg mener: forskere har skrevet artikler om temaet som altså da er en teori med tung vitenskaplig bevispose på ryggen) at har en genfeil som gjør at de mangler kontroll på matbehovet. Jeg tror at dette genet ofte kan bidra til at Labradorer dertil mangler andre "inhibitorer" som gjør at de ikke klare kontrollere sexbehovet, gledebehovet, hilsebehovet... Altså... mange ting. De mangler kontrollen. Men om man som eier er tålmodig og lærer de gjennom konsekvent hundehold med tydelige rammer at "sånn gjør man det" så tar det ikke mange repetisjone før de forstår det. De er ikke dum, de er bare forferdelig lykkelig   Hvis du vil kan jeg sende deg noen videoer med hunden min som kanskje beskriver det bedre, orker ikke legge det ut offentlig siden min populæritet er noe grumsete  

Jeg er makelig anlagt, så jeg bruker bare dette avsnittet. Når det kommer til forskning på labradorenes ekstreme spising, så tror jeg faktisk at jeg la inn en link på sonen om akkurat det, husker dog ikke hvor. 

Mangelen på kontroll i sosiale situasjoner bl.a ( overdreven hilsing, voldtekt av motvillige tisper med mere..) er nok i høyeste grad medvirkende til at jeg oppfatter mange som temmelig kørka.. Dog overså nok både du og flere andre at jeg i startinnlegget skrev at det ikke gjaldt alle individer men at det slett ikke var ukjent adferd på rasen. 

Å hive seg på enhver fremmed med voldsom entusiasme, enten det gjelder hunder eller mennesker, oppfatter jeg ikke som særlig smart..Hverken hvis du er hund eller menneske..Det er adskillig smartere ( og ikke minst evulosjonært smartere) å være en smule reservert.. Hvilket ikke må misforståes som redd. Man vet ikke hva enhver fremmed har i sinne/er slags type således er det ikke særlig smart å ruse bortpå vedkommende 'Heyyy, du er min nye bestevenn/partner' Det er relativt hodeløst, enten du er hund eller menneske  på byen en kveld..

 

( beklager dobbeltpost men siteringen var ikke helt med på notene) 

[Poter]

Jeg har ikke anledning å svare langt nå, så kan si helt kort at sånn som jeg har skjønt det med jaktlabradoren, generelt sett, så har de ikke de samme "plagene" som ustillingsvarianten. Det enorme suget etter mat virker ikke å være der, det er mer på normalt nivå, de er passelig sosiale (dessverre har jeg hørt noen linjer har usikre individer), de har mindre stress og skal heller ikke være hyperseksuelle (min måtte dog kastreres pga det). Det virker som at jaktlabradorer generelt sett har mer balanse i egenskapene sine

[Gjest]

12 hours ago, QUEST said:

Jeg tror ikke vi definerer 'intelligens' på samme måte  Å være trenbar og arbeidsvillig for en fører, er for meg ingen indikasjon på intelligens. Enkelt sagt så definerer jeg intelligens som 'evnen til å løse problemer til egen fordel'. Skulle jeg peke på en rase som jeg oppfatter som intelligent , så vil basenji komme høyt opp. Jeg mener at det er få av den rasen som brukes hverken som førerhunder,redningshunder, narkotikahunder o.s.v.. At man er villig til å gjøre ting for andre kan nok i enkelte tilfeller være sosialt intelligent da det kan medføre fordeler i en gruppe men sånn isolert sett, nei. Da er du bare lett  førbar. Å jobbe for andre for knapper og glansbildet..nehh..det er ikke intelligent..

Legger til; det er litt artig det der med hvordan 'intelligens' sees på når det kommer til hund versus menneske. Hvis noen hadde fortalt meg følgende; "Kjæresten min gjør alt for meg, hen gjør alt jeg ber om" Så hadde jeg ikke tenkt. 'Wow, det var en intelligent fyr/dame!' Jeg hadde tenkt som så; ' Jøss for en tosk, han/hun  må være rimelig desperat..'  Når hunder oppfører seg på samme hvis, så er de plutselig ekstra intelligente..? 

Men dette høres ikke ut som en Labrador i det hele tatt? Altså, min Labrador gjør ikke en drit for meg. Hun hadde solgt meg for en råtten kattebæsj til å spise. Hun er - som jeg nevnte - manipulativ, gjennomtenkt, smart, intelligent. Hun kan nærmest bruke hjelpemidler for å få tak i ting hun vil ha, hun kommuniserer for å få ting hun vil ha, og er vanskelig å få til å samarbeide med mindre jeg har noe å gi i bytte. Folk som tror at en Labrador kommer med "will to please" (uten å ha noe i topplokket) går nok på en smell, etter min erfaring De er ekstremt sta, om du får rette hunden. Det er ikke at de "jobber for andre for knapper og glansbilder" - de jobber for å få det de vil, tilfeldigvis er labradoren ikke så hinsides kravstor til hva de vil, de vil like gjerne ha en tørr matkule som ett stykke biff.

 

 

[QUEST]

10 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Men dette høres ikke ut som en Labrador i det hele tatt? Altså, min Labrador gjør ikke en drit for meg. Hun hadde solgt meg for en råtten kattebæsj til å spise. Hun er - som jeg nevnte - manipulativ, gjennomtenkt, smart, intelligent. Hun kan nærmest bruke hjelpemidler for å få tak i ting hun vil ha, hun kommuniserer for å få ting hun vil ha, og er vanskelig å få til å samarbeide med mindre jeg har noe å gi i bytte. Folk som tror at en Labrador kommer med "will to please" (uten å ha noe i topplokket) går nok på en smell, etter min erfaring De er ekstremt sta, om du får rette hunden. Det er ikke at de "jobber for andre for knapper og glansbilder" - de jobber for å få det de vil, tilfeldigvis er labradoren ikke så hinsides kravstor til hva de vil, de vil like gjerne ha en tørr matkule som ett stykke biff.

 

 

Nå var nok det innlegget du referer til her mer et  generellt svar til Maries innlegg om hva slags kriterier man bruker for å definere intelligens hos hund versus menneske  Så akkurat det gjaldt ikke labrador spesifikt. 

Kan du komme med noen konkrete eksempler på din hunds manipulative evner, intelligens , smartness og gjennomtenkthet?  

[Djervekvinnen]

Vi har mange labbiser i hundeklubben. Jeg synes de virker som veldig greie, enkle hunder. Litt all round som kan brukes til det meste og har et bra gemytt. Ikke noe bråk og styr med dem.  Men de har jo en tendens å legge på seg,så vil tro det kan være litt vanskelig det med mat.  Vi har en koselig hannhund i klubben og han er som en stor rottweiler i hode og nakke. Sykt kraftig og sterk!

Endret 26. April 2018 av Djervekvinnen

[LinL]

Jeg er ganske aktiv i retrieverklubben her da vi trener jakt, så jeg har jo møtt "noen" labber de siste to årene. Det er jo klart det er forskjeller mellom jaktavlet og utstillingsavlet labrador, som det er hos andre raser hvor avlen er delt. Men jeg tror at mange som kjøper en jaktavlet labrador har noen planer for hundeholdet, og er litt ekstra interessert i hund. I jaktvarianten får du stort sett mer av alt, kanskje bortsett fra kjønnsdrift. Det er mer samarbeidsvilje, mer fart, mer eksplosivitet. Har inntrykk av at det på utstillingsavlet labrador er større utfordringer med kjønnsdrift hos hanner, og innbilt drektighet hos tisper enn hos jaktvarianten. Men her og handler det jo om avl og trening. Har møtt utrolig mange fine "vanlige" labber på trening som ikke står noe tilbake for "jakt" varianten, annet enn at de ikke løper like fort. Så du får hva du legger ned av arbeid, både før du kjøper valp, og etterpå.

Det har iallefall vært en utrolig hyggelig overgang fra agility og LP treninger, til jakttrening med retrievere. Det er gjengs over mye roligere og harmonisk atmosfære blant hundene på trening. Alle er ute samtidig og trener. Hundene er løse på trening, selv om man ikke har noe "høyt" nivå. Jeg trener endel med flere som er ferske, og vi har hunder fra 1-3 år, som ikke har startet konkurrere enda. Vi har ofte hundene løse på trening selv om det flyr dummyer, går fløytesignal, andre hunder apporterer rett foran nesa på, osv. Men det er jo lagt ned en god mengde trening i å få en apporteringsgal og supersosial hund til å ha impulskontroll.. Og ja, det spises bæsj. Men det gjør pinscheren, DSG og whippeten også  

Labradoren, utstilling eller jakt-varianten er alt annet enn dum. De skal jo være selvstendige og samarbeidsvillige, men sistnevnte kommer ikke nødvendigvis av seg selv. Og en hannlabrador i alderen 0 til 2-3 år er ofte en håndfull og trenger mye grunntrening. Labradoren er utrolig fin, trivelig og morsom, men det er en hund som trenger å utfordres, spesielt fysisk, og de kan som andre hunder bli litt for kreative hvis behovene ikke blir dekket. 

[Gjest]

On ‎25‎.‎04‎.‎2018 at 10:05 AM, QUEST said:

Jeg er makelig anlagt, så jeg bruker bare dette avsnittet. Når det kommer til forskning på labradorenes ekstreme spising, så tror jeg faktisk at jeg la inn en link på sonen om akkurat det, husker dog ikke hvor. 

Mangelen på kontroll i sosiale situasjoner bl.a ( overdreven hilsing, voldtekt av motvillige tisper med mere..) er nok i høyeste grad medvirkende til at jeg oppfatter mange som temmelig kørka.. Dog overså nok både du og flere andre at jeg i startinnlegget skrev at det ikke gjaldt alle individer men at det slett ikke var ukjent adferd på rasen. 

Å hive seg på enhver fremmed med voldsom entusiasme, enten det gjelder hunder eller mennesker, oppfatter jeg ikke som særlig smart..Hverken hvis du er hund eller menneske..Det er adskillig smartere ( og ikke minst evulosjonært smartere) å være en smule reservert.. Hvilket ikke må misforståes som redd. Man vet ikke hva enhver fremmed har i sinne/er slags type således er det ikke særlig smart å ruse bortpå vedkommende 'Heyyy, du er min nye bestevenn/partner' Det er relativt hodeløst, enten du er hund eller menneske  på byen en kveld..

 

( beklager dobbeltpost men siteringen var ikke helt med på notene) 

Selv om man som Labradoreier beskriver en Labrador som ustyrtelig hyggelig, betyr ikke at de er sosialt tilbakestående og ikke forstår enkelte ting. Jeg var f.eks ganske overrasket første gang jeg hørte hunden min knurre. Hun reagerte på en mann som lusket i skogen i skumringen. Til tross for at hun er det jeg mentalt vil karakterisere som et menneske som aldri lar seg skremme, så var denne mannen såpass "unormal" for henne at det kom et dypt grummel fra henne. En annen gang var jeg og vofs på spasertur på skaren relativt langt opp i fjellet. Der traff jeg plutselig slekt (altså.. nord-norge er lite blablabla), som var på skitur. Den delen av slekta er ikke så dyrekjær som jeg er, og de viste absolutt null interesse i hunden + hadde heftige fjellski på skaren + var svartkledde. Derfor ble hun usikker på de, hun trakk seg unna når de kom bort til oss og ville ikke hilse overhodet. Hun kan også være mer enn selektiv med hunder, særlig etter at den andre hunden kommuniserer "**** off". Poenget er at også Labradoren KAN tenke seg om 2 ganger angående mennesker og hunder.

Forøvrig synes jeg innlegget dit bærer en liten smule preg av menneskliggjøring, vi kan vel ikke direkte sammenlikne menneskers sunne skepsis mot "fugl og fe" en fuktig helgekveld på byen, versus behovet for skepsis mot fugl og fe hos hund  

[QUEST]

1 time siden, Kangerlussuaq skrev:

Selv om man som Labradoreier beskriver en Labrador som ustyrtelig hyggelig, betyr ikke at de er sosialt tilbakestående og ikke forstår enkelte ting. Jeg var f.eks ganske overrasket første gang jeg hørte hunden min knurre. Hun reagerte på en mann som lusket i skogen i skumringen. Til tross for at hun er det jeg mentalt vil karakterisere som et menneske som aldri lar seg skremme, så var denne mannen såpass "unormal" for henne at det kom et dypt grummel fra henne. En annen gang var jeg og vofs på spasertur på skaren relativt langt opp i fjellet. Der traff jeg plutselig slekt (altså.. nord-norge er lite blablabla), som var på skitur. Den delen av slekta er ikke så dyrekjær som jeg er, og de viste absolutt null interesse i hunden + hadde heftige fjellski på skaren + var svartkledde. Derfor ble hun usikker på de, hun trakk seg unna når de kom bort til oss og ville ikke hilse overhodet. Hun kan også være mer enn selektiv med hunder, særlig etter at den andre hunden kommuniserer "**** off". Poenget er at også Labradoren KAN tenke seg om 2 ganger angående mennesker og hunder.

Forøvrig synes jeg innlegget dit bærer en liten smule preg av menneskliggjøring, vi kan vel ikke direkte sammenlikne menneskers sunne skepsis mot "fugl og fe" en fuktig helgekveld på byen, versus behovet for skepsis mot fugl og fe hos hund  

Som tidligere nevnt, jeg sa ikke at alle labradorer var 'så eller slik' men endel av de beskrevne trekk går igjen hos flere individer i rasen. Hvilket også bekreftes av eiere av rasen. 

 

Tja..jeg vet nå ikke det da..'Sunn skepsis' ovenfor nye individer/arter kan være riktig så fornuftig det, for svært mange arter. Det kan rett og slett bety forskjellen på om du får sjanse til å videreføre dine gener eller ei..

[Gjest]

Just now, QUEST said:

Som tidligere nevnt, jeg sa ikke at alle labradorer var 'så eller slik' men endel av de beskrevne trekk går igjen hos flere individer i rasen. Hvilket også bekreftes av eiere av rasen. 

 

Tja..jeg vet nå ikke det da..'Sunn skepsis' ovenfor nye individer/arter kan være riktig så fornuftig det, for svært mange arter. Det kan rett og slett bety forskjellen på om du får sjanse til å videreføre dine gener eller ei..

Ja, men poenget er fra min side at selv om jeg beskriver labradoren som oversosial (sammenliknet med andre hunder) så betyr det ikke at den er DUMT oversosial  Man trenger liksom ikke ta den negative tolkninga av det  

Jeg er enig i uttalelsen, men tenker at for at hundedyret skal ha utviklet seg slik det har med mennesker så har denne "skesisen" mot mennesker og dyr ofte blitt slettet. Se gjerne til pingvinen som ikke har naturlige fiender på land = er ikke nødvendigvis redd mennesker og kommer vraltende bort til mennesker med nysgjerrighet.

[QUEST]

Akkurat nå, Kangerlussuaq skrev:

Ja, men poenget er fra min side at selv om jeg beskriver labradoren som oversosial (sammenliknet med andre hunder) så betyr det ikke at den er DUMT oversosial  Man trenger liksom ikke ta den negative tolkninga av det  

Jeg er enig i uttalelsen, men tenker at for at hundedyret skal ha utviklet seg slik det har med mennesker så har denne "skesisen" mot mennesker og dyr ofte blitt slettet. Se gjerne til pingvinen som ikke har naturlige fiender på land = er ikke nødvendigvis redd mennesker og kommer vraltende bort til mennesker med nysgjerrighet.

Som jeg sa tidligere i tråden, jeg oppfatter manglende skepsis ( som i å gå ut fra at alle er din 'venn' ) mot fremmede som lite smart eller dumt om man vil. Enten det dreier seg om dyr eller mennesker. Det finnes plenty eksempler på at det kan være rett så smart å betrakte 'nye' med en viss distanse, før man betror dem liv og helse..igjen, det gjelder både dyr og mennesker. 

Ja, endel raser( og individer)  har fått denne sunne skepsisen slettet i større grad enn andre. Hvilket nok kan oppfattes som sjarmerende av en del mens andre igjen ( som meg f.eks) oppfatter det som lite smart. 

Arter som ikke er vant til mennesker ( på isolerte øyer og steder) utviser ikke sjeldent en oppsikstvekkende tillit til mennesker, som i nevnte pingvineksempel. Det kan fort bli fatalt for artens videre eksistens..

[Gjest]

1 hour ago, QUEST said:

Som jeg sa tidligere i tråden, jeg oppfatter manglende skepsis ( som i å gå ut fra at alle er din 'venn' ) mot fremmede som lite smart eller dumt om man vil. Enten det dreier seg om dyr eller mennesker. Det finnes plenty eksempler på at det kan være rett så smart å betrakte 'nye' med en viss distanse, før man betror dem liv og helse..igjen, det gjelder både dyr og mennesker. 

Ja, endel raser( og individer)  har fått denne sunne skepsisen slettet i større grad enn andre. Hvilket nok kan oppfattes som sjarmerende av en del mens andre igjen ( som meg f.eks) oppfatter det som lite smart. 

Arter som ikke er vant til mennesker ( på isolerte øyer og steder) utviser ikke sjeldent en oppsikstvekkende tillit til mennesker, som i nevnte pingvineksempel. Det kan fort bli fatalt for artens videre eksistens..

Men pingviner er jo ikke dum av den grunn? Hva som er dumt i form av mennesker, er da ikke annet enn utvikling og evolusjon hos andre raser. Det er jo ikke pingviner eller fuglene i Australias skyld at de mangler redsler for noe som naturen har forberedt de på? Alle kan jo ikke være mennesker  

(egentlig OT ifht tråden, men samtidig relevant)