Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Det er jo blitt så populært å ta røntgen av tispa, for å se antall valper (jeg har aldri gjort det, ser ingen grunn til det) Når man ser til mennesker, så frarådes jo røntgen på det sterkeste under graviditet. Hvorfor er det helt greit å utsette valper for stråling? Har pratet med helsepersonell som stiller akkurat dette spørsmålet. 

Hos mennesker forbindes strålingen med ulike helserisikoer. Er det helt utenkelig at det gjelder hos hund også? Jeg finner i farta ikke noe stoff om dette, så regner med at det kanskje ikke er gjort noen undersøkelser på hund.

https://nhi.no/familie/graviditet/svangerskap-og-fodsel/sykdommer/undersokelser/rontgenstraling-under-graviditet/

Greit nok at det er størst risiko tidlig i svangerskapet. Men hunder går jo bare 9 uker, så mye utvikling skjer de siste ukene også.

  • Like 1
  • Thanks 1
Skrevet (endret)

Presis det samme har jeg også tenkt på og spurt om også, tidligere. Rent bortsett fra helsrisikoen, så skjønner jeg helt ærlig ikke poenget?

Du får kanskje vite at tispa bærer 5 hvalper. Jaha og hva så? Hvalpene kan dø i livmora, under fødsel og etter fødsel, så hva gjør man egentlig med kunnskapen om hvor mange hvalper det er i livmora på et gitt tidspunkt? 

Endret av QUEST
  • Like 1
Skrevet

Jeg har inntrykk av at noen tenker på komplikasjoner. Å vite hvor mange som skal ut kan være greit i det henseende. Andre gjør det kanskje fordi det er mange andre som gjør det og fordi de er nysgjerrige.

Samme artikkel sier at ingen røntgenundersøkelser normalt overskrider det man anser som maks-grensen og at faren er størst tidlig i svangerskapet. Hunder og mennesker er forskjellige, så valper kan være mer sårbare selv så langt ut i svangerskapet. Hvilke negative effekter og i hvilken grad strålingen kan påvirke valpene har jo noe å si for om det er verdt å ta den risikoen eller ei.

Skrevet
Akkurat nå, CrazyTerrierLady skrev:

Jeg har inntrykk av at noen tenker på komplikasjoner. Å vite hvor mange som skal ut kan være greit i det henseende. Andre gjør det kanskje fordi det er mange andre som gjør det og fordi de er nysgjerrige.

Samme artikkel sier at ingen røntgenundersøkelser normalt overskrider det man anser som maks-grensen og at faren er størst tidlig i svangerskapet. Hunder og mennesker er forskjellige, så valper kan være mer sårbare selv så langt ut i svangerskapet. Hvilke negative effekter og i hvilken grad strålingen kan påvirke valpene har jo noe å si for om det er verdt å ta den risikoen eller ei.

Ja, man tenker på risiko. Jeg har aldri opplevd å ikke merke om det er tomt eller ei, men det kan jo hende at det forekommer.

Nei, det er akurat det: vet man noe som helst om stråling kan påvirke valpene eller ei? 

Skrevet

De eneste gangene jeg har røntget, har vært under selve fødselen pga komplikasjoner, eller s har tanken aldri streifet meg. En del av spenningen ved en valping er jo å se hvor mange som kommer, og man merker jo om tispen er tom eller ei. Og å utsette valpene for stråling mens de ennå har et par uke å utvikle seg på, ville jeg ikke gjort uten at jeg var pokka nødt.

  • Like 1
  • Thanks 1
Skrevet (endret)
39 minutes ago, Pringlen said:

Ja, man tenker på risiko. Jeg har aldri opplevd å ikke merke om det er tomt eller ei, men det kan jo hende at det forekommer.

Nei, det er akurat det: vet man noe som helst om stråling kan påvirke valpene eller ei? 

Jeg har aldri vært med på fødsel så hva man merker og ikke aner jeg ikke. :P Har bare fått det fortalt og det virket for så vidt fornuftig om noe først skulle gå galt. 

Røntgenstråling innebærer risiko. Etter litt kjapp lesing virker det som at faren for fosterskader ved stråling er størst i periodene der organer og sentralnervesystemet dannes, mens risikoen for å utvikle kreft senere i livet er ukjent. Det er fastsatte doser stråling som er forbundet med misdannelser, mens man ikke vet hvor høy eller lav dose som kan forårsake kreft. De fleste undersøkelsene, avhengig av utstyr og andre faktorer, er som sagt langt under det man regner som skadelig for menneskefostre. Forekomsten av misdannelser og kreft hos eksponerte fostre innenfor grenseverdiene vs. fostre som ikke har blitt eksponerte,  er også nesten forsvinnende lav.
Bekken- og abdomenundersøkelse er det som gir høyest eksponering, opp mot i underkant av grenseverdien for det som kan være skadelig. Spørsmålet er da om hunder er mer sårbare for strålingen, er de det kan det være potensielt mer uheldig enn det mange tror å ta røntgenbilder av tispene sine. Er de ikke, er det svært lav risiko forbundet med det.

Vi har noen medlemmer her som sikkert sitter på mer og mer oppdatert kunnskap om røntgenstråling generelt enn det jeg har med min bakgrunn. :)

Edit; Det jeg skriver er basert på undersøkelser av mennesker, ikke andre dyr.

Endret av CrazyTerrierLady
  • Like 2
Skrevet

Når man tar røntgen for å se på antall valper, så er valpenes utvikling så å si ferdig, de skal bare vokse i størrelse, og risikoen for ev. fosterskade er svært lav. Stråledosen på hver valp vil være langt lavere enn terskelverdien man normalt sett antar at kan medføre skade på et slikt tidspunkt. Å ta røntgen tidlig i drektigheten (av en annen årsak) vil jeg derimot ikke anbefale, men mindre det er høyest nødvendig.

Disse linkene gjelder mennesker, men er nok også høyst relevante for dyr også:

https://nhi.no/familie/graviditet/svangerskap-og-fodsel/sykdommer/undersokelser/rontgenstraling-under-graviditet/

https://www.nrpa.no/dav/8d99724e84.pdf

Den eneste grunnen til at jeg ev. ville ha droppet røntgen av drektig tispe, er om tispa blir veldig stresset av å være hos veterinæren eller om det for tiden er stort smittepress (kennelhoste, nesemidd, mage-tarm-sjauer ol.). DET er en langt større risiko for ei drektig tispe en å ta et par røntgenbilder.

Det er ingen nødvendighet å ta røntgenbilde, men om man f. eks mistenker at tispa kan ha bare én eller to valper, kan det være greit å få avkreftet/bekreftet dette, i tilfelle det blir nødvendig med veterinærbistand.

  • Like 3

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...