Gå til innhold
Hundesonen.no

Drektighet og røntgen


Pringlen
 Share

Recommended Posts

Det er jo blitt så populært å ta røntgen av tispa, for å se antall valper (jeg har aldri gjort det, ser ingen grunn til det) Når man ser til mennesker, så frarådes jo røntgen på det sterkeste under graviditet. Hvorfor er det helt greit å utsette valper for stråling? Har pratet med helsepersonell som stiller akkurat dette spørsmålet. 

Hos mennesker forbindes strålingen med ulike helserisikoer. Er det helt utenkelig at det gjelder hos hund også? Jeg finner i farta ikke noe stoff om dette, så regner med at det kanskje ikke er gjort noen undersøkelser på hund.

https://nhi.no/familie/graviditet/svangerskap-og-fodsel/sykdommer/undersokelser/rontgenstraling-under-graviditet/

Greit nok at det er størst risiko tidlig i svangerskapet. Men hunder går jo bare 9 uker, så mye utvikling skjer de siste ukene også.

  • Like 1
  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Presis det samme har jeg også tenkt på og spurt om også, tidligere. Rent bortsett fra helsrisikoen, så skjønner jeg helt ærlig ikke poenget?

Du får kanskje vite at tispa bærer 5 hvalper. Jaha og hva så? Hvalpene kan dø i livmora, under fødsel og etter fødsel, så hva gjør man egentlig med kunnskapen om hvor mange hvalper det er i livmora på et gitt tidspunkt? 

Endret av QUEST
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har inntrykk av at noen tenker på komplikasjoner. Å vite hvor mange som skal ut kan være greit i det henseende. Andre gjør det kanskje fordi det er mange andre som gjør det og fordi de er nysgjerrige.

Samme artikkel sier at ingen røntgenundersøkelser normalt overskrider det man anser som maks-grensen og at faren er størst tidlig i svangerskapet. Hunder og mennesker er forskjellige, så valper kan være mer sårbare selv så langt ut i svangerskapet. Hvilke negative effekter og i hvilken grad strålingen kan påvirke valpene har jo noe å si for om det er verdt å ta den risikoen eller ei.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, CrazyTerrierLady skrev:

Jeg har inntrykk av at noen tenker på komplikasjoner. Å vite hvor mange som skal ut kan være greit i det henseende. Andre gjør det kanskje fordi det er mange andre som gjør det og fordi de er nysgjerrige.

Samme artikkel sier at ingen røntgenundersøkelser normalt overskrider det man anser som maks-grensen og at faren er størst tidlig i svangerskapet. Hunder og mennesker er forskjellige, så valper kan være mer sårbare selv så langt ut i svangerskapet. Hvilke negative effekter og i hvilken grad strålingen kan påvirke valpene har jo noe å si for om det er verdt å ta den risikoen eller ei.

Ja, man tenker på risiko. Jeg har aldri opplevd å ikke merke om det er tomt eller ei, men det kan jo hende at det forekommer.

Nei, det er akurat det: vet man noe som helst om stråling kan påvirke valpene eller ei? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De eneste gangene jeg har røntget, har vært under selve fødselen pga komplikasjoner, eller s har tanken aldri streifet meg. En del av spenningen ved en valping er jo å se hvor mange som kommer, og man merker jo om tispen er tom eller ei. Og å utsette valpene for stråling mens de ennå har et par uke å utvikle seg på, ville jeg ikke gjort uten at jeg var pokka nødt.

  • Like 1
  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

39 minutes ago, Pringlen said:

Ja, man tenker på risiko. Jeg har aldri opplevd å ikke merke om det er tomt eller ei, men det kan jo hende at det forekommer.

Nei, det er akurat det: vet man noe som helst om stråling kan påvirke valpene eller ei? 

Jeg har aldri vært med på fødsel så hva man merker og ikke aner jeg ikke. :P Har bare fått det fortalt og det virket for så vidt fornuftig om noe først skulle gå galt. 

Røntgenstråling innebærer risiko. Etter litt kjapp lesing virker det som at faren for fosterskader ved stråling er størst i periodene der organer og sentralnervesystemet dannes, mens risikoen for å utvikle kreft senere i livet er ukjent. Det er fastsatte doser stråling som er forbundet med misdannelser, mens man ikke vet hvor høy eller lav dose som kan forårsake kreft. De fleste undersøkelsene, avhengig av utstyr og andre faktorer, er som sagt langt under det man regner som skadelig for menneskefostre. Forekomsten av misdannelser og kreft hos eksponerte fostre innenfor grenseverdiene vs. fostre som ikke har blitt eksponerte,  er også nesten forsvinnende lav.
Bekken- og abdomenundersøkelse er det som gir høyest eksponering, opp mot i underkant av grenseverdien for det som kan være skadelig. Spørsmålet er da om hunder er mer sårbare for strålingen, er de det kan det være potensielt mer uheldig enn det mange tror å ta røntgenbilder av tispene sine. Er de ikke, er det svært lav risiko forbundet med det.

Vi har noen medlemmer her som sikkert sitter på mer og mer oppdatert kunnskap om røntgenstråling generelt enn det jeg har med min bakgrunn. :)

Edit; Det jeg skriver er basert på undersøkelser av mennesker, ikke andre dyr.

Endret av CrazyTerrierLady
  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når man tar røntgen for å se på antall valper, så er valpenes utvikling så å si ferdig, de skal bare vokse i størrelse, og risikoen for ev. fosterskade er svært lav. Stråledosen på hver valp vil være langt lavere enn terskelverdien man normalt sett antar at kan medføre skade på et slikt tidspunkt. Å ta røntgen tidlig i drektigheten (av en annen årsak) vil jeg derimot ikke anbefale, men mindre det er høyest nødvendig.

Disse linkene gjelder mennesker, men er nok også høyst relevante for dyr også:

https://nhi.no/familie/graviditet/svangerskap-og-fodsel/sykdommer/undersokelser/rontgenstraling-under-graviditet/

https://www.nrpa.no/dav/8d99724e84.pdf

Den eneste grunnen til at jeg ev. ville ha droppet røntgen av drektig tispe, er om tispa blir veldig stresset av å være hos veterinæren eller om det for tiden er stort smittepress (kennelhoste, nesemidd, mage-tarm-sjauer ol.). DET er en langt større risiko for ei drektig tispe en å ta et par røntgenbilder.

Det er ingen nødvendighet å ta røntgenbilde, men om man f. eks mistenker at tispa kan ha bare én eller to valper, kan det være greit å få avkreftet/bekreftet dette, i tilfelle det blir nødvendig med veterinærbistand.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...