Gå til innhold
Hundesonen.no

Forskjellen på sheltie og collie?


QUEST
 Share

Recommended Posts

Ja som tittelen sier, hva er egentlig forskjellen på sheltie og collie? Nå tenker jeg selvsagt ikke på de åpenbare som størrelse og at de ikke er samme rase men de har jo visse likhetstrekk..Så hva er forskjellen i 'væremåte' om man skal si det slik? :) 

Endret av QUEST
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke veldig mye erfaring med de to rasene, men har hatt begge to sammen i noen år. Jeg synes det virker som det er mer driv i sheltien. De er kjappere og mer villig på en måte. Hvis jeg skulle brukt hunden til noe og stod mellom de to ville jeg nok valgt sheltie. Det er ganske mye hund i en liten kropp, og de vil gjerne være med på det som skjer. Jeg har litt dårlig erfaring med mentalitet på collie, og synes det virker som sheltien er mer stabil sånn sett og. Collien er mer bedagelig og lat har jeg inntrykk av. Vanskeligere å få til å samarbeide med. Det er mitt inntrykk av de jeg har møtt og hatt, det er slettes ikke sikkert at det er sånn fordi ;) 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Genetisk sett er det nesten ingen forskjell i det hele tatt. Var tilstede ved et seminar om genetikk arrangert av den norske collieklubben i høst der genetikeren Dr Leigh Anne Clark var invitert. Hun er nok den genetikeren som har forsket mest på arvematerialet til collien. Hun kunne fortelle at sheltien er den rasen som er nærest beslektet med collien. Det er jo kjent at collie-rasen er en av rasene/hundetypene som sheltie-rasen er bygget på.

Om man ser på hundesporter som agility, så virker det som det er flere shelties som har fart og iver i kroppen enn langhårscollies, ja. Men at rasen er mer stabil mentalt sett vet jeg ikke helt om stemmer. Det finnes dessverre en god del usikre og nervøse sheltier rundt omkring også. De er jo ikke kjent for å være en veldig barske hunder akkurat men kan være litt myke og forsiktige. Helt generelt sett altså.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt og fullstendig subjektiv mening: Sheltien er såååå mye morsommere. Har min første i en krøll på stolen ved siden av meg, og hun er noe av det morsomste jeg har hatt i hele mitt liv med hund. Tonnevis av humor, tonnevis av personlighet, umulig å oppdra om det ikke passer henne (gitt opp dette med å gå eller sove på bordene). Nå skal det sier at Lilo er en av de få som er ekstremt sosiale og uten diller, og veldig veldig liten, samt ekstremt bortskjemt :P Maskothunder skal være bortskjemte ... 

Aner ikke hvordan en collie er, måtte bare skryte litt av diva'n i huset <3 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden jeg har lite 'nærkontakt' med shelties og collies har jeg jo ikke så mye erfaring med akkurat mentaliteten på rasene . Dog ser jeg jo at skral mentalitet nevnes relativt ofte hos begge raser.. Er det virkelig så ille som man kan få inntrykk av og hvilke utslag gir dette seg som oftest? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner tre shelties ganske godt, og alle tre er redde for håndtering av andre enn eier. Alle tre trekker seg unna folk, og bjeffer noe voldsomt mot dem, har tendenser til å bite. Dette er svært enkel forskning så klart, men gir jo et inntrykk av rasen for min del. 

Shelties jeg har møtt gjennom jobben (dyreklinikk) er litt i samme gate - men det er jo en annen setting så klart. 

  • Sad 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det jo ikke akkurat raser jeg kjenner ut og inn, men. Jeg har til gode å møte en mentalt bra collie. Men ser jo her på forumet at de absolutt finnes :) Har dog møtt bra (eller normale) sheltier. Må også si jeg har bedre inntrykk av helsa på sheltiene. Men det er sikkert fordi jeg har ei venninne med collier, og de feiler det alt mulig rart. I tillegg til at de er skrudde i nepa :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mer lyd i sheltie somregel, men også det er linjeavhengig. Ellers finner du begge deler i begge raser. Men generelt så er intrykket mitt at (et godt eksemplar) er mer sanset enn (et godt eksemplar)sheltien. Det er hakket mer hurramegrundt på gode sheltier. Men begge skal være lykkelige aktive klovner, som liker seg godt rundt eiern sin. 

For min del er det størrelsen som avgjør mest. 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 hours ago, mara said:

Kjenner tre shelties ganske godt, og alle tre er redde for håndtering av andre enn eier. Alle tre trekker seg unna folk, og bjeffer noe voldsomt mot dem, har tendenser til å bite. Dette er svært enkel forskning så klart, men gir jo et inntrykk av rasen for min del. 

Shelties jeg har møtt gjennom jobben (dyreklinikk) er litt i samme gate - men det er jo en annen setting så klart. 

Men du har jo de som er i andre enden av skalaen også, min og en til jeg kjenner finnes ikke reserverte, kos er kos, fang er fang, og en fremmed er bare en man ikke har koset med før.


Ellers kjenner jeg flere sheltier, og ingen av dem er sånn. Noen er litt reserverte/uinteresserte i fremmende, men selv den mest reserverte av dem hadde ikke noe problem med at jeg fikk båndet og gikk tur med henne når jeg skulle gå henne ned etter agility, selv om hun nesten ikke hadde sett meg før. Og det gjelder jo da fremmende/nesten fremmende, er det noen de treffer ofte så er det bare kos.

Endret av busann
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min lille erfaring med sheltie er fra vår første hund, for 16 år siden. Den var et engstelig vesen. Da vi fikk den som 8 uker gammel valp, var den så redd at vi måtte ligge helt stille på gulvet (!) for at den i det hele tatt skulle tørre å komme bort til oss fra tilfluktsstedet inn under ei hylle. Vi var helt ferske som hundeeiere, og lot oss overbevise av selger, som på telefon kunne fortelle at dette ville gå over, det var en litt forsiktig hunderase...  Det gikk på et vis i et par år, og den ble fortrolig med oss i kjernefamilien pluss søstra mi, men ingen andre. Så bet den faren min, og da var det nok- vi leverte den tilbake til oppdretter. I dag hadde jeg nok tenkt det var bedre den fikk slippe, men som uerfaren hundeeier er det ikke så lett å ta slike beslutninger. 

Collier har jeg kjent flere av, de fleste litt forsiktige, men ikke engstelige. En colliehann i nabolaget er forresten en av de fineste jeg har møtt, av alle raser. Vakker som en gud, stødig som et fjell, og vennlig mot alt og alle. Han hadde jeg tatt inn i mitt røytefrie puddelhus på dagen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes stress og bjeffing forekommer oftere hos sheltie, og har inntrykk av at de har blitt avlet som brukshund lengre enn det collien var/ble. Uten at jeg kjenner til om det faktisk er slik. Jeg har hatt inntrykk av flere sheltier som "forsiktige" men ikke nødvendigvis engstelige. Jevnt over det samme med collie egentlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har møtt det meste innen collie, og hatt det man ser som "begge ender av skalaen". Ikke eid sheltie, men har omgått de masse, så litt erfaring har en da dratt med seg.

Min erfaring er at har man en god sheltie og en god collie, så bunner det i størrelse. Lyd har man på begge, i større eller mindre grad,  kanskje litt mer unødvendig gneldring på sheltien. 

Man kan så klart dra det andre veien også. En dårlig sheltie og en dårlig collie har nok de samme issuesene:ahappy:

Endret av Anooni
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ingen erfaring med sheltie i det hele tatt, men har 2 collier selv og vært borti en del andre. Mine er veldig trivelige individer, elsker folk i alle aldre, og har ingen mentale brister selv om jeg vet at det eksisterer på noen linje. Tror uansett at det er viktig å gjøre god research på oppdretter og linjer og velge en oppdretter som har like mye fokus på god mentalitet som godt eksteriør. Her jeg bor er det ikke så mange collier så når jeg kommer med mine så blir folk veldig overraska over hvor mentalt stabile mine er, i motsetning til collie de har møtt før. Det er litt trist at de har så dårlig rykte, men desto viktigere å vise frem de bra individene så folk ser at det finnes gode collier også. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

36 minutter siden, busann skrev:

Men du har jo de som er i andre enden av skalaen også, min og en til jeg kjenner finnes ikke reserverte, kos er kos, fang er fang, og en fremmed er bare en man ikke har koset med før.


Ellers kjenner jeg flere sheltier, og ingen av dem er sånn. Noen er litt reserverte/uinteresserte i fremmende, men selv den mest reserverte av dem hadde ikke noe problem med at jeg fikk båndet og gikk tur med henne når jeg skulle gå henne ned etter agility, selv om hun nesten ikke hadde sett meg før. Og det gjelder jo da fremmende/nesten fremmende, er det noen de treffer ofte så er det bare kos.

Her har jeg samme erfaring. Det bor en del i området her og av 5-6 er 1 av den litt forsiktige og usikre varianten. Alle de andre ser på andre, både to og firbeinte, som potensielle bestevenner, og alle er bare ute etter å verdensfreden uten krig og med kjærlighet og all lykke på jord, eller noe slik ...  Slekta til min er også bare sosiale og fine dyr! 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Collie er en rase jeg har lite kunnskap om, men som jeg alikevel liker veldig godt :) Har sheltie i nærmeste familie, han er snill og god, meget lettlært og livlig, men lager mye lyd! Han blir med hvem som helst på tur, og kan godt finne på å finne en ny ‘flokk’ å følge på tur, og ditsje søstera mi ;) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også heldig å ha en sosial sheltie som setter seg i fanget til hvem som helst for å få kos, men det finnes absolutt de i andre enden av skalaen. Jeg kjenner to sheltier utenom min egen og begge de er trygge på folk, så om man gjør researchen sin kan man absolutt få en bra sheltie, og en bra sheltie er en veldig artig hund :) 

Collie har jeg ikke noe erfaring med :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg hatt en del sheltier, og kjenner til enda fler, og jeg synes en god sheltie er en bra (og veldig morsom!) hund, men en "skrotsheltie" ville jeg ikke tatt i med ildtang. Jeg har hatt en (Ganzie), og hun ble verdens beste med mye trening, og jeg ville ikke vært henne foruten. Men de første årene var det mye tårer og fortvilelse, før det løsnet og jeg fikk verdens beste og mest trofaste følgesvenn. 
Men hun bet aldri, og hadde aldri kommet til å gjøre det heller, hun var bare redd og engstelig for hunder og fremmede.

Men jeg vet av en del sheltier som ikke engang eier kan håndtere uten å måtte belage seg på både blåmerker og sår, og om fremmede bare tenker på å se på dem så dør dem på seg.

Collie har litt samme ting, men jeg har inntrykk av at gulvredsel forekommer litt vel ofte på collie, og det har jeg aldri hørt om på sheltie. Collie virker også å være noe tyngre å motivere. 

Lurer forøvrig på om @Margrete har halvsøstera til min Miriel? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, Ganzie skrev:


Collie har litt samme ting, men jeg har inntrykk av at gulvredsel forekommer litt vel ofte på collie, og det har jeg aldri hørt om på sheltie. Collie virker også å være noe tyngre å motivere. 
 

Det er jeg enig i, men jeg synes oftere Sheltiene (de dårlige altså.) går høyt over i stress, der Collien har mer berørhet på gulv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, Perfect Image skrev:

Det er jeg enig i, men jeg synes oftere Sheltiene (de dårlige altså.) går høyt over i stress, der Collien har mer berørhet på gulv.

Denne underlagsberørtheten, når viser den seg ? Altså ved hvilken alder? Ser man tegn  allerede ved levering eller 'oppstår' det senere? :) 

Endret av QUEST
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Margrete skrev:

Ingen aning, jeg digger bare vesenet, men jeg vet at hun er fra Monica, datter av Tindra og hun er født 2015 :P Så stju inn på dogweb med deg om du ikke alt vet :)

Var det jeg trodde, ja:ahappy: Miriel er også Tindra-datter:ahappy: og jeg er enig, hele den familien er råkul:D 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke noe erfaring med collie selv, men har min første sheltie nå og er interessert i å skaffe meg korthåra collie som neste hund så syns dette var en interessant tråd.

For meg var det veldig viktig å finne foreldre med sterk mentalitet da jeg bor i storby og ikke ville ha en for «skjør» hund som ikke hadde trivdes der jeg bor.

Min 10mnd sheltie absolutt ELSKER alle folk, han blir så glad hvis han får hilse på andre mennesker at hele rompa og halen sveier side til side :wub:  Samme rakkern hvem de er haha 

Han er en veldig tøff, definitivt sær og selvstendig kar, men også veldig sensitiv av seg. 

Etter min mening vil jeg si han er relativt lite vokal, han har perioder hvor han er mer varslete av seg, da skal han få ut et eller to små boff så er han liksom ferdig.

Jeg har hittil nærmest bare vært borti veldig mentalt sterke shelties, men også møtt noen som er mer nervøs og veldig bjeffete av seg så tror man bare må prøve å gjøre så mye research man kan og krysse fingra for å få en som ikke naturlig er allverdens vokal hvis man ikke vil ha det:icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
×
×
  • Opprett ny...