Den store baby- og barntråden 2018

[*Marianne*]

Akkurat nå, Marie skrev:

 

Random.

Hvordan gikk det med nattavvenningen med H?

Husker jeg svarte deg så kjekt og greit da du spurte her om tips til hvordan gå frem. Nå skal jeg snart avvenne Berit, gruer meg og husker ikke noe av mine egne tips.

Jeg endte med å bare bestemme meg for at "nå må jeg sove" og i og med at jeg visste at han ikke trengte ammingen bare for kos, så bare "reiv jeg av plasteret" og bestemte meg for en natt jeg bare ikke skulle gi han muligheten til amming. Første natten tror jeg han fikk litt sjokk, så når vi kom oss igjennom første runden med ammemas (tok han opp, trøstet, gav smokk og la han ned (han lå vel mellom oss i sengen da mener jeg å huske)) så ble det med det den natten, de neste to nettene var han litt mer sta, men jeg tok han fortsatt bare opp, gav han smokk og la han ned igjen (ble bare litt flere runder). Etter tre netter (og noen litt til og fra etter det) var vi ferdig med ammebehovet om natten, men han har fortsatt å våkne og komme inn til oss en gang om natten inntil nå (og nå føler jeg vel at vi må jobbe litt med det at han bør ligge i sin egen seng hele natten, for han er en meget krevende sengenabo som begynner å bli veldig lang) Etter at jeg sluttet å amme om natten fadet dagammingen (eller det som var igjen av det) også helt ut her hos oss, men da hadde jeg ammet (delammet siste tiden) helt til han ble nesten et år så da var vi ganske fornøyde.

Jeg prøvde meg jo på litt sånn gradvis og snill avslutning av nattammingen, men det førte jo bare til at han krevde mer og mer på natten, på slutten ville han helst amme fem ganger hver natt, og det blir litt vel mye når man er ett år (og nærkontakt ellers var det ikke noe mangel på, han sov jo oftest i vår seng, eller i sin egen inntil vår), så jeg måtte bare bite tenna sammen og si til meg selv at "nå blir det noen litt tøffe netter, men det er antagelig verst for meg" og så la jeg det til en helg, eller startet vel natt til fredag tror jeg...

[Gjest]

Takk for svar!

I mitt tilfelle er hun litt yngre, men jeg har fortsatt mye melk som kommer veldig fort, som hun sliter med å ta imot i halvsøvne. Merker at hun får magetrøbbel av å amme om natten. (Hun ynker seg, vekkes og det kommer luft.) Og da vil hun jo ha trøst og amme igjen. Så gjør det for begges skyld egentlig. Må bare vente til hun er helt frisk igjen.

Legger det nok til en helg her og, siden å gjøre det i juleferien gikk dårlig da hun ble syk.

[*Marianne*]

Akkurat nå, Marie skrev:

Takk for svar!

I mitt tilfelle er hun litt yngre, men jeg har fortsatt mye melk som kommer veldig fort, som hun sliter med å ta imot i halvsøvne. Merker at hun får magetrøbbel av å amme om natten. (Hun ynker seg, vekkes og det kommer luft.) Og da vil hun jo ha trøst og amme igjen. Så gjør det for begges skyld egentlig. Må bare vente til hun er helt frisk igjen.

Legger det nok til en helg her og, siden å gjøre det i juleferien gikk dårlig da hun ble syk.

Da kan det jo være greit å legge ammingen om dagen, ja:) Lykke til, det var mindre tøft enn jeg så for meg på forhånd...

[Gjest]

Akkurat nå, *Marianne* skrev:

Da kan det jo være greit å legge ammingen om dagen, ja:) Lykke til, det var mindre tøft enn jeg så for meg på forhånd...

Ja sånn var det med Johanne og.

Får håpe på det igjen!

[Mud]

Jeg har lært meg noen life-hacks som mamma. 

Feks : Ha alltid noe du kan hakke opp og servere som pyttipanne i tilfelle man plutselig blir flere enn først planlagt til middag.  

Det kommer og går unger her hele tiden til tider føler jeg. Naturlig nok, siden faren bor lengre unna og det er i mammauker A kan holde åpent hus. Men jeg kan virkelig ikke huske at vi var på besøk hos hverandre sånn ca hele tiden når vi var små ? 

Åh, stemmer det. Vi lekte ute vi...

[Annik]

1 time siden, Mud skrev:

Jeg har lært meg noen life-hacks som mamma. 

Feks : Ha alltid noe du kan hakke opp og servere som pyttipanne i tilfelle man plutselig blir flere enn først planlagt til middag.  

Det kommer og går unger her hele tiden til tider føler jeg. Naturlig nok, siden faren bor lengre unna og det er i mammauker A kan holde åpent hus. Men jeg kan virkelig ikke huske at vi var på besøk hos hverandre sånn ca hele tiden når vi var små ? 

Åh, stemmer det. Vi lekte ute vi...

Vi tar 5 unger som bodde hjemme. Alle hadde besøk av minst en venn hver, omtrent hver dag

[Mud]

46 minutter siden, Annik skrev:

Vi tar 5 unger som bodde hjemme. Alle hadde besøk av minst en venn hver, omtrent hver dag

Herregud...

Jeg setter grenser da. Feks får han ikke ha med seg noen i morgen for da har han mye lekser. Men jeg må liksom avtale med ungen dagen i forveien at han IKKE får ha med seg kompiser nå , før avtalte vi lekedates foreldrene i mellom liksom  Det er fortsatt en risiko for at det står en liten pjokk eller to på døra i morgen. Jeg har jo ikke hjerte til å jage de . De har blitt hundevante disse vennene da

[Symra&Pippin]

Da vi var små så ringte vi på døra til hverandre og spurte "Får æ vær inn?". Svaret var enten ja eller nei, enkelt og greit. Dette dukka bare spontant opp som et avglemt minne akkurat nå, nå er det vel andre tider og andre hensyn å ta.  

[Perfect Image]

Jeg sier det ikke passer om det ikke passer og det blir alltid godt mottatt. Men jeg strekker meg langt og ønsker å være et åpent hjem der naboungene vet de er velkommene. Vi har som regel med et par barn fra bhg eller skole hjem hver dag, og jeg hjelper til med andre som jobber lenger enn åpningstidene i bhg og slikt. Jeg synes det er en god følelse, og vi har snakket litt om hva slags hjem vi ønsker å ha, og vi ønsker at ungene skal tenke tilbake på å huske at de hadde  Nå lager jeg alltid minst mat til to-tre ekstra uansett siden vi driver gården som vi gjør og det ofte er noen ekstra til middag, men det er hyggelig å ha noen ekstra unger ved matbordet synes jeg.

 

[Aya]

På 9.1.2018 at 9:50 PM, Maria skrev:

Takk for masse gode refleksjoner, dere! Det er innmari nyttig å høre hva dere tenker. 

Jeg er jo heldig og har en innmari snill og hjelpsom mann, mamma bor like borti gata og når det kommer til barnehage og slikt så bor vi rett ved siden av to barnehager og barneskolen (der min mor for øvrig er rektor/leder for begge deler, så hun kan kanskje bidra der også?). Logistikken håper jeg at skal gå fint, men det avhenger selvsagt av hvilken jobb jeg har og hvor jeg jobber når vi kommer så langt. 

Til sommeren er det en sjanse for førstevalg etter en tispe jeg selv var med å plukke ut i sin tid, så det er en forlokkende tanke å ha valp fra henne. Tispa selv bor faktisk med ei jente som er 10 mnd yngre enn seg, så hun har vist seg å være barnevennlig. Men så har jeg jo faktisk to hunder fra før, hvorav den ene ikke er særlig barnevennlig. Mini er jo ikke den stødigste med unger, men jeg har et håp om at det skal gå fint tross alt. 

Konklusjonen min er vel egentlig at vi får vente og se hva som skjer. Håper på 2019-baby, og eventuelt 2018-valp, men baby går nok først hvis jeg må velge  

Det er jo veldig mye hjelp i å være flere som kan trå til, og jeg tenker også at man får det til uansett - dersom man vil det nok. Men så er det jo sånn at du vet hva du har og ikke hva du får. Jeg hadde valgt å vente med ny valp og få barn først, og så få valp når du føler dere er på et sted i småbarnslivet der det passer godt. Det kan jo skje med en gang, eller det kan skje etter en lengre tid. Men å ha to godt voksne hunder som er stabile, lydige og som klarer seg med litt mindre en periode uten å bli et irritasjonsmoment - det er ikke noe problem å ha sammen med barn ut fra min erfaring. Jeg hadde jo to stykker da L ble født, begge voksne hunder som for eksempel fint tålte at det ble veldig lite tur i perioder. Jeg hadde en tøff graviditet, fødsel og babytid, og jeg tror det ville vært veldig vanskelig for meg å ha en unghund i tillegg. Nå fungerte jo ingen av mine med barn i hus da hun ble mer mobil, og jeg måtte dessverre la begge slippe, men det er for så vidt en annen historie! 

For min del ble det sånn at det ikke fantes energi og overskudd til annet enn å ta seg av barnet. Da var det innmari deilig at det gikk helt fint også for de firbeinte, som var fornøyde nok med å ha meg i nærheten. Men samtidig - er det drømmekullet og dere er innstilt på dette begge to - hvorfor ikke?

[QUEST]

17 timer siden, Mud skrev:

Herregud...

Jeg setter grenser da. Feks får han ikke ha med seg noen i morgen for da har han mye lekser. Men jeg må liksom avtale med ungen dagen i forveien at han IKKE får ha med seg kompiser nå , før avtalte vi lekedates foreldrene i mellom liksom  Det er fortsatt en risiko for at det står en liten pjokk eller to på døra i morgen. Jeg har jo ikke hjerte til å jage de . De har blitt hundevante disse vennene da

Men Mud da..hva er du slags mor egentlig?? Ikke får den stakkars gutten ha hund og nå vil du attpåtil at han ikke skal ha venner heller..?? *himle, himle, mumler at noen skulle ikke hatt barn altså..*

Sorry, klarte ikke å dy meg.. Som du sier, før så lekte vi ute..og det var ingen selvfølge at man bare kunne drasse med seg venner inn og slett ikke rundt middagstid, da skulle liksom alle hjem og spise uansett. Er det bare jeg som syns det eller er barn mye mere innendørs nå, enn før? Det var forventet at vi skulle være ute og leke, medmindre været var direkte ufyselig mens nå later det til at veldig mye samvær er innendørs? 

 

[Perfect Image]

Men er det ikke så enkelt som å kaste ungene ut da? Det gjør jeg.  Med mindre det er veldig kaldt eller veldig vått med vind så må man ut her :p6

[Mud]

16 minutter siden, Perfect Image skrev:

Men er det ikke så enkelt som å kaste ungene ut da? Det gjør jeg.  Med mindre det er veldig kaldt eller veldig vått med vind så må man ut her :p6

Kanskje når man bor på gård

Jeg synes de er for små til å reke rundt alene i trafikken i mørket enn så lenge

[Perfect Image]

23 minutter siden, Mud skrev:

Kanskje når man bor på gård

Jeg synes de er for små til å reke rundt alene i trafikken i mørket enn så lenge

Herregud, det slo meg faktisk ikke  Ja heldig sånn.

[Mud]

57 minutter siden, Perfect Image skrev:

Herregud, det slo meg faktisk ikke  Ja heldig sånn.

Vi har et jorde bak oss altså , men det har liksom vært ubrukelig i vinter  frem til i dag (!) pga for lite snø. I dag har jeg og poden gått opp skiløyper der med bikkjene. Det jordet er det eneste stedet man når uten å traske rundt ved trafikkert vei

 

Edit : det er ikke fryktelig trafikkert her altså , ca 3-4 biler i minuttet utenom rushen.  Men jeg liker ikke at han er der alene i mørket. 

 

[Lillekrapyl]

Vi bor ikke på gård, men har en stor lekeplass rett foran hagen. Genialt!

[Mud]

Akkurat nå, Lillekrapyl skrev:

Vi bor ikke på gård, men har en stor lekeplass rett foran hagen. Genialt!

Vi har en lekeplass ikke så langt unna vi også. Den er liten da. Og så er det ikke fortau de siste 200 meterne dit

Han får lov å gå dit med venner når det er lyst. Og til akebakken rett bortenfor. Men ikke i mørket. 

[Guest 2ne]

Jeg hadde tydeligvis ****** ålreite foreldre, vi fikk lov til å leke inne og vi, selv om jeg var barn i forrige årtusen en gang. Det var faktisk så greit at det alltid var unger hos oss, en eller flere hos meg, en eller flere hos brodern. Det var da ikke helt uvanlig det? Tror jeg bare hadde ei venninne jeg, som vi aldri fikk være hos, jeg var vel inne hos henne en gang, da fikk jeg aller nådigst vente på henne på rommet hennes mens de spiste middag. Var alltid koselig å komme dit, liksom. 

Det var sånn da mine unger var små og, helt i slutten av forrige årtusen, og i begynnelsen av dette. De fikk lov til å være hos oss, de fikk lov til å leke, og de fikk lov til å være unger inne - så lenge de rydda opp etter seg. Så alle var hos oss. Fordi et sted må de jo få lov til å være, så sant man ikke syns det er greit at de reker gatelangs. 

[Perfect Image]

Mine reker heldigvis ikke gatelangs, men så lenge det er ok vær& temperatur så kan de få være ute og bruke fantasien sin  Jeg er nok ikke "ikke ålreit" forelder av den grunn, bare synes utetid er viktig.

[Mud]

2 timer siden, 2ne skrev:

Jeg hadde tydeligvis ****** ålreite foreldre, vi fikk lov til å leke inne og vi, selv om jeg var barn i forrige årtusen en gang. Det var faktisk så greit at det alltid var unger hos oss, en eller flere hos meg, en eller flere hos brodern. Det var da ikke helt uvanlig det? Tror jeg bare hadde ei venninne jeg, som vi aldri fikk være hos, jeg var vel inne hos henne en gang, da fikk jeg aller nådigst vente på henne på rommet hennes mens de spiste middag. Var alltid koselig å komme dit, liksom. 

Det var sånn da mine unger var små og, helt i slutten av forrige årtusen, og i begynnelsen av dette. De fikk lov til å være hos oss, de fikk lov til å leke, og de fikk lov til å være unger inne - så lenge de rydda opp etter seg. Så alle var hos oss. Fordi et sted må de jo få lov til å være, så sant man ikke syns det er greit at de reker gatelangs. 

Jeg tror ingen i vennekretsen min fikk lov til å ha med seg unger inn hver dag.. Det hendte vi fikk lov til å leke inne hos hverandre, men da skulle været være virkelig dårlig. 

Ellers måtte vi alle ut. 

Vi bodde i et lite byggefelt i skogen da. Vi hadde lekeplass på alle kanter

Jeg har en regel : ingen leking i 1 etasje.. De har strengt tatt en hel ( liten vel og merke ) 2 etasje oppe å boltre seg på. Der har de b.l.a  pc, PlayStation og flere tusen milliarder Lego.. Jeg er så innmari "grei " at jeg gjerne  serverer maten der oppe hvis de vil det også

Og ingen hunder opp når de er der oppe. Det er vanskeligere for bikkjene å skjønne enn ungene av en eller annen grunn.

 Det er bare en av vennene til A som er vokst opp med hund, så jeg vil ha kontroll på samspillet. Helt ærlig har jeg ganske store problemer med oppførselen mange barn som har vokst opp med hund har rundt hunder også , sånn sett er kompisene til A greie , de er "hundeoppdratt" av meg og kjefter og maser ikke på bikkjene

 

 

[Guest 2ne]

Hos oss var alltid døra åpen den, så mamma og pappa var reserveforeldre for noen unger som ikke hadde så ålreit forhold til sine foreldre igjen. 

Vi var ute og lekte også altså, men om vi ville være inne, fikk vi stort sett lov til det. Og hjemme hos oss var en av få steder hvor det ikke føltes som at vi var til irritasjon og/eller i veien.. Jeg har hatt en veldig fin barndom, jeg er glad jeg blir påminnet det med jevne mellomrom  

[Gjest]

Jeg og! Vi hadde hus med lekeplass foran og hage bak. Alle var hos oss bestandig både inne og ute. Og var også med oss på turer i skogen, på stranda osv. Mine foreldre sa alltid ja.

Jeg har forresten 3 søsken.

Har så mange gode minner og husker mange av lekene vi fant på. 

Det er ikke så lett her i leilighet, men prøver å tilrettelegge så godt vi kan.

[Absolute Entertainer]

Første årene av barndommen var det helt supert. Der vi bodde til jeg var 6 år kunne vi gå til hverandre hele tiden og vi fikk sjeldent nei om vi spurte om vi kunne leke sammen. Så flyttet jeg til et typisk boligfelt med barn og da var vi hos hverandre hver dag etter skolen. Som regel ute. Vi dro hjem for å spise, så gikk vi gjerne ut igjen. Men var typ 50 meter mellom meg og venninnen min. 

Dessverre skilte foreldrene mine, og begge flyttet ut av den «trygge» sonen i forhold til å gå hjem. Ingen fikk lov å gå helt til mamma (tok typ 40-50 min og var mye vei med biler og uten fortau) før vi var mye eldre. De måtte også da hentes da det tok en god time fra meg til dem. Og hos pappa var det en hovedvei mange ikke fikk krysse, men som oftest ble jeg da bare med noen av de andre hjem. 

Men hjemmet til pappa var alltid åpent for besøk og vi fikk aldri nei uten grunn, både i forhold til besøk og overnatting. Samme hos de 2 bestevennene mine, dog overnattet vi sjelden hos hun ene.

Så jeg ønsker et åpent hjem for mine barn og at vi skal bo i nærheten av mange andre jevngamle. Ønsker å være en slik forelder som barnas venner ønsker være hos og føler seg trygg med. Det har alltid pappa vært. 

[Malinka]

Jeg la alltid vekt på at alle venner av mine gutter var velkomne hjem til oss, i perioder har jeg bare ringt hjem for å høre hvor mange vi var til middag, slik at jeg kunne handle med litt ekstra hvis vi plutselig var 2-3 ekstra personer. Selv om de var hos oss så var de inn og ut dørene og ned til ballbingen og opp igjen osv. De sitter jo ikke bare i ro.

Jeg har også kjørt der de har trengt å bli kjørt (gikk ikke så mye busser i det området) og blitt kjent med vennene deres slik at de fortsatt hilser på meg og prater litt når vi treffer hverandre. Eldstemann fikk en kommentar fra en kompis en gang jeg hentet de: Du burde kjøpt sånn taxi-skilt til din mor.  Da vet man at man har kjørt gjengen noen ganger   Jeg traff en kompis av eldstemann ute på byn en gang og da var første reaksjonen hans å gi meg en klem, jeg tar det som et tegn på at de følte seg velkommen hos oss.  

Grunntanken min har vært at jeg ville at de skulle ha en plass å være slik at de ikke var ute og fant på tull. Noe slikt ble det jo uansett, men mindre enn det gjerne ellers ville blitt. Samtidig så så jeg jo hvordan guttegjengen var sammen og følte meg trygg på at de passet på hverandre. 

[Midas]

Når jeg var liten bodde jeg i et boligfelt med mange andre barn. Vi var stort sett ute og lekte, alle ungene i gata på tvers av alder. Av og til var vi inne hos hverandre, men tror vi for det meste var ute. 
Nå er min bare 3,5 år og for liten til å være ute alene, men når hun blir større skal det være åpent hus her så hun kan få ha med seg venner hit når hun vil. Av helsemessige årsaker til meg er jeg ganske sikker på at hun kommer til å forbli enebarn, og det er jeg litt stressa for  Mine to søstre har hver sin gutt som er jevngamle med min, dvs de er 2,5 år, Milla er 3,5 og eldste er 4,5 år. De er mye sammen og nesten som søsken. Jeg tenker at når hun bli enebarn så må vi ta ansvar for at hun skal få ha med seg venner på ferie og ha besøk så hun ikke føler seg alene selv om hun ikke har søsken.