Hvorfor vil folk ha raser som er kjent for samkjønns/hundeaggressivitet?

[Malamuten]

Just now, Raksha said:

Du quota meg, så trodde du var uenig med meg 

Svaret mitt på TS spørsmål er jo at det ikke nødvendigvis er et problem i det enkelte hundehold.  Derfor velger man de rasene som har dette som et trekk, fordi man ikke opplever det som problem/stort problem. Rasene er jo mye mer enn bare hundeaggresjonen.  Da legger man jo nødvendigvis opp hundeholdet etter det og da, om man har litt omløp, som at man ikke behandler staffehanner som cavalierer,  mangler man det omløpet så blir det jo et problem, men igjen eierproblem... Det er jo de verste problemene. 

At det kan være et problem at ikke malamutter som bør kunne jobbe sammen, sammen. Det ser jeg, så der må det jo være særdeles ufordelaktig for rasen med samkjønnsagresjon. Hvor kom den aggesjonen inn? Aner du noe om det? Kommet i senere år i forbindelse med showavl eller?  Ble litt nysgjerrig kjenner jeg. 

 

Var bare uenig i at det er så enkelt som å ta forhåndsregler som ikke hundepark osv, ettersom man sjeldent har kontroll på omgivelsene osv på tur, og de fleste av oss beveger oss jo ut i offentligheten med hundene våre. Men hvor problematisk man opplever det om det blir slossing er jo også individuelt så  

Jeg kan ikke se for meg at det var et stort problem opprinnelig ihvertfall da det nok var ganske harde kår. Dvs, ikke ubegrunnet aggresjon iallefall. Dog har det nok vært en kamp for å overleve også og det er nok mye der hardheten kommer fra, i tillegg til at de er ment å skulle jobbe tungt og tregt, og da trenger man å være ganske hard i toppen. Så at det er mye dominans osv er nok både meningen og en fordel på mange måter, også følger det nok med noen mindre positive sider av den egenskapen og. Men i en etablert flokk iallefall så går det nok veldig fint med "normale" malamuter for det meste. 

Usikker på hvorfor, men med annen fokus på avl kommer jo gjerne sånne ting da så ikke utenkelig at det er en sammenheng nei. Evt fordi det er/var en liten rase, og avlsbasen er ganske liten, kanskje.

[QUEST]

8 minutter siden, Malamuten skrev:

Til resten av tråden, det er vell ikke så vanskelig å skjønne hvor trådstarter vil hen sånn egentlig? Det er vell ikke mange her inne som ikke vet/forstår at det er forskjell på hunder og reaksjonsmønster? Alle hunderaser kan sloss, men det er vell noen som har litt større sannsynlighet for å gå godt sammen enn andre, og ikke minst kan det være tildels stor forskjell i utfallet av en evt klinsj ifht hvilke raser man velger. Det er forskjell på temperament, mentalitet, hardhet, osv i hunder, det er derfor vi har mer enn en rase.. Og det er nok heller ikke tilfeldig at visse type hunder er mer representert enn andre på finn.no for en type utfordring. Hunder kan få en klinsj selv om det ikke nødvendigvis er feil kjemi, utfallet av den klinsjen og hvor problematisk det blir i ettertid derimot kan være veldig avhengig av rase, selv om det var to individer som gikk veldig fint over ens før. osv. 

Man trenger vell ikke å lete lenger enn forumet her for å finne ut at det ikke er vanlig å ha mange staffehanner hjemme feks? De fleste som har sånne tar ikke sjansen på det, selv om det ikke har vært bråk. De tar rett og slett forhåndsregler fordi det er noe rasen er kjent for. Og jeg ser vell ikke for meg at det er veldig mange som har flokker med rottweilere sammen alene hjemme osv heller.. Bare for å nevne noen. Det er vell heller ikke veldig vanlig at malamutter står sammen alle sammen når de er alene, de blir vell ofte satt i par etter hvem som er trygge sammen. osv. Ikke at jeg mener at folk nødvendigvis skal synes det er et problem å ha sånne hunder, men det er vell ikke så vanskelig å skjønne essensen i startspm her?

Jeg tipper svaret for de fleste er at de ønsker hunden på tross av evt utfordringer (feks hundeaggresjon) fordi den har veldig mange andre ting man liker eller trenger i en hund. 

Takk, du skjønte hva jeg var nysgjerrig på  Jeg burde muligens formulert meg klarere men jeg var altså interessert i å vite hva det var som fikk folk til å kjøpe raser der hundeaggressivitet er relativt vanlig forekommende og man vet om det på forhånd. For som du sier, de færreste ønsker vel den egenskapen i en hund. Så da må det jo være andre ting som veier opp for ulempen

[Guest Snusmumrikk]

6 minutter siden, Malamuten skrev:

Nettopp, og det var alt jeg svarte på, for det var vell det trådstarter spurte om. Jeg synes det er et problem, og velger da ikke en sånn type hund igjen.  Andre får velge det de vil. Jeg ser jo også hvorfor man kanskje vil ha en sånn hund, dvs ikke fordi man ønsker en hundeaggressiv hund, for det tror jeg ikke det er mange som ønsker i seg selv, men fordi den hunden har andre egenskaper som man ønsker og da tar med hundeaggresiviteten på tross av. For ofte så er det som sagt en sammenheng mellom trekk i hunden og sannsynligheten for at man endrer også det positive i rasen ved å prøve å ta vekk en sånn utfordring er absolutt til stedet.

 

Det jobbes en del med vet jeg ja, min oppfatning er at rasen ikke nødvendigvis er hundeaggresiv/samkjønnsaggressiv, det finnes absolutt, men det er det de jobber med og det har blitt mye bedre, dog er de litt hissige/dominante eller hva man nå skal kalle det, så blir det bråk så takker de sjeldent nei. Mine kunne være kjempefine med andre hunder og de kunne stort sett slippes med hva som helst av raser og kjønn, inkl ukjente for det meste. De var kjempetålmodige og trygge hunder når de ble kjent, men ble de møtt med høy hale, stiv kropp og utfordrende blikk eller noen prøvde å være dust på en ressurs så kunne det smelle rimelig kjapt. Og det er vell mer der jeg føler at problemet i rasen ligger ifht omgang med andre hunder. Og akkurat det vet jeg ikke om er noe som man forsøker å jobbe bort i veldig stor grad. Litt av den hardheten er vell det som gjør malamute til malamute og ikke husky, selv om potensielle basketak mellom hunder er en uønsket side av det. 



Til resten av tråden, det er vell ikke så vanskelig å skjønne hvor trådstarter vil hen sånn egentlig? Det er vell ikke mange her inne som ikke vet/forstår at det er forskjell på hunder og reaksjonsmønster? Alle hunderaser kan sloss, men det er vell noen som har litt større sannsynlighet for å gå godt sammen enn andre, og ikke minst kan det være tildels stor forskjell i utfallet av en evt klinsj ifht hvilke raser man velger. Det er forskjell på temperament, mentalitet, hardhet, osv i hunder, det er derfor vi har mer enn en rase.. Og det er nok heller ikke tilfeldig at visse type hunder er mer representert enn andre på finn.no for en type utfordring. Hunder kan få en klinsj selv om det ikke nødvendigvis er feil kjemi, utfallet av den klinsjen og hvor problematisk det blir i ettertid derimot kan være veldig avhengig av rase, selv om det var to individer som gikk veldig fint over ens før. osv. 

Man trenger vell ikke å lete lenger enn forumet her for å finne ut at det ikke er vanlig å ha mange staffehanner hjemme feks? De fleste som har sånne tar ikke sjansen på det, selv om det ikke har vært bråk. De tar rett og slett forhåndsregler fordi det er noe rasen er kjent for. Og jeg ser vell ikke for meg at det er veldig mange som har flokker med rottweilere sammen alene hjemme osv heller.. Bare for å nevne noen. Det er vell heller ikke veldig vanlig at malamutter står sammen alle sammen når de er alene, de blir vell ofte satt i par etter hvem som er trygge sammen. osv. Ikke at jeg mener at folk nødvendigvis skal synes det er et problem å ha sånne hunder, men det er vell ikke så vanskelig å skjønne essensen i startspm her?

Jeg tipper svaret for de fleste er at de ønsker hunden på tross av evt utfordringer (feks hundeaggresjon) fordi den har veldig mange andre ting man liker eller trenger i en hund. 

Grunnen til at jeg trakk fram malamute er at dette er hunder som i utgangspunktet er skapt for å jobbe mange, tett sammen. Både som opprinnelse og for en del sitt tilfelle, noe de fortsatt brukes til. Når man skal ha mange sammen og mange skal jobbe sammen, så er aggresjon et problem. Selvfølgelig finnes det aggresive hunder hos siberian, samojed og alaska husky også, men det er ikke vanlig. Nettopp fordi det er problematisk å trene opptil over 20 hunder samtidig når de har lyst til å sloss med hverandre. Mener du at malamute ikke vil skille seg fra de andre trekkhundene hvis de blir mer omgjengelige med andre hunder? 

Jeg vet ikke med malamute, men grønnlandshunder er vel egentlig kjent for å være kranglete fra opprinnelsen. Om du leser bøker som Helge Ingstad osv, så er det ikke uvanlig at de bikkjene også sloss og bli skada av slosskamper. Det virker nesten som det er underholdning, helt til de barker sammen i krevende situasjoner, da er det forløperen til katastrofe med skadede hunder. Så det er vel ikke umulig at det har vært et rasetrekk hos malamute også fra opprinnelsen. Men det er jo ikke sånn at en kranglete hund trekker bedre enn en hund som ikke bryr seg om hunden som går ved siden av seg. 

[Heidihj]

Akkurat nå, Snusmumrikk skrev:

Jeg vet ikke med malamute, men grønnlandshunder er vel egentlig kjent for å være kranglete fra opprinnelsen. Om du leser bøker som Helge Ingstad osv, så er det ikke uvanlig at de bikkjene også sloss og bli skada av slosskamper. Det virker nesten som det er underholdning, helt til de barker sammen i krevende situasjoner, da er det forløperen til katastrofe med skadede hunder. Så det er vel ikke umulig at det har vært et rasetrekk hos malamute også fra opprinnelsen. Men det er jo ikke sånn at en kranglete hund trekker bedre enn en hund som ikke bryr seg om hunden som går ved siden av seg. 

Malamuter er også beskrevet av flere ganger, og da også på samme måte som grønlandshunden (Jack London har bl.a. skrevet om "fryktinngytende malamutehunder"). Dette er en hundetype som i utgangspunktet er ganske samme hunden. Det er ganske trolig at grønlandshunder og malamutehunder har blitt brukt om hverandre av inuiter og indianere som brukte de. Det har antakelig vært en viss utskiftning av hunder mellom Grønland og Nord-Amerika. 

Når det kommer til dette med krangling i flokk, er det ikke uvanlig at flokker har en grei harmoni seg i mellom, men det blir ball når man trekker inn nye hunder. På ekspedisjonene fikk de hunder fra ulike flokker, såvidt jeg vet, så det er jo ikke så rart det ble krøll når de ble satt sammen. Dette er nok et trekk som henger ganske igjen hos både grønlandshund og malamute den dag i dag. Men helt klart i ulik grad, og med store variasjoner på individer og linjer. 

[Malamuten]

Just now, Snusmumrikk said:

Grunnen til at jeg trakk fram malamute er at dette er hunder som i utgangspunktet er skapt for å jobbe mange, tett sammen. Både som opprinnelse og for en del sitt tilfelle, noe de fortsatt brukes til. Når man skal ha mange sammen og mange skal jobbe sammen, så er aggresjon et problem. Selvfølgelig finnes det aggresive hunder hos siberian, samojed og alaska husky også, men det er ikke vanlig. Nettopp fordi det er problematisk å trene opptil over 20 hunder samtidig når de har lyst til å sloss med hverandre. Mener du at malamute ikke vil skille seg fra de andre trekkhundene hvis de blir mer omgjengelige med andre hunder? 

Jeg vet ikke med malamute, men grønnlandshunder er vel egentlig kjent for å være kranglete fra opprinnelsen. Om du leser bøker som Helge Ingstad osv, så er det ikke uvanlig at de bikkjene også sloss og bli skada av slosskamper. Det virker nesten som det er underholdning, helt til de barker sammen i krevende situasjoner, da er det forløperen til katastrofe med skadede hunder. Så det er vel ikke umulig at det har vært et rasetrekk hos malamute også fra opprinnelsen. Men det er jo ikke sånn at en kranglete hund trekker bedre enn en hund som ikke bryr seg om hunden som går ved siden av seg. 

Det er mulig at det er noe som har vært med fra starten av, men jeg er ikke helt enig i at den er eller skal være aggressiv. Men at den hardheten og det temperamentet man ønsker også kan føre til litt mer opphetede situasjoner der man har spesifikke triggere. Ikke bare fordi. At det er utelukkende fordelaktig, nei, men jeg antar noen synes at fordelen med de positive egenskapene som følger med denne mentaliteten oppveier for evt klinsjer som kan oppstå.  

Jeg hadde gjerne tatt en malamute som var like omgjengelig som en gjennomsnittlig husky jeg, men jeg er ikke så sikker på at man får det uten å endre på mentaliteten til rasen (og da mener jeg utover bare de sosiale egenskapene). Om det evt er ønskelig får de som driver med rasen nesten avgjøre, men så vidt jeg opplever det fra oppdrettere og hundekjørere som jeg kjenner så opplever de det ikke veldig problematisk. De fleste har tatt ei bikkje eller to som rett og slett er ustabile, men de fleste er stort sett trivelige i flokken.  Og ellers virker det som fokus er på ikke- aggressive, men fortsatt tøffe/harde hunder. 

[Guest 2ne]

7 hours ago, Malamuten said:

Jeg tipper svaret for de fleste er at de ønsker hunden på tross av evt utfordringer (feks hundeaggresjon) fordi den har veldig mange andre ting man liker eller trenger i en hund. 

Det er så åpenbart at det burde det ikke være et spørsmål om? Det er ytterst få som setter opp som kriterium når de skal ha seg ny hund at den skal være hundeaggressiv, liksom.

[Stine]

Hvorfor? Jeg vil jo ikke ha den egenskapen, men jeg vil ha rasen på tross av den egenskapen. 

Hadde staffen kommet uten den egenskapen så hadde den vært en perfekt rase for meg, men det er ikke noe jeg har problemer med eller plages med i det daglige. Nå er jo ikke mine spesielt aggresive og kan gå overens med samme kjønn, sålenge det er på deres premisser (selv om søsterns pensjonist tispe kan bitche så mye hun vil med begge to uten at de bryr seg om det) men det er sjeldent mine får hilse på fremmede hunder siden jeg ikke ser poenget med det.

I bånd er de noen brøleaper, så jeg forstår at folk tror de er klin idioter da 

[Zitka]

Jeg har hatt en hund som i utgangspunktet ikke kunne få hilse på fremmende hunder, med mindre jeg kjente til hunden litt eller så den hadde et veldig godt språk. 

Joda, det kunne gi litt ekstra utfordringer på trening, men hun fikk 10 på fellesdekker og var ikke sånn som raset avgårde for å drepe alle. Jeg kunne møte løse hunder på tur også, jeg ba henne sitte og jeg gikk imellom de to hundene. Hadde hun derimot fått muligheten, så hadde det nok blitt skader hvis den andre hunden bare var litt frekk i hilsingen.

Hun var hjertebarnet mitt og hadde lett tatt en kopi liksom. MEN; jeg trente mye med henne. Så jeg hadde mye lydighet på henne og god kontakt. 

Men så lenge vi ikke dro på frislipp, så var ikke hun problematisk i hverdagen. 

[QUEST]

13 minutter siden, Stine skrev:

Hvorfor? Jeg vil jo ikke ha den egenskapen, men jeg vil ha rasen på tross av den egenskapen. 

Hadde staffen kommet uten den egenskapen så hadde den vært en perfekt rase for meg, men det er ikke noe jeg har problemer med eller plages med i det daglige. Nå er jo ikke mine spesielt aggresive og kan gå overens med samme kjønn, sålenge det er på deres premisser (selv om søsterns pensjonist tispe kan bitche så mye hun vil med begge to uten at de bryr seg om det) men det er sjeldent mine får hilse på fremmede hunder siden jeg ikke ser poenget med det.

I bånd er de noen brøleaper, så jeg forstår at folk tror de er klin idioter da 

Jeg burde kanskje presisert at jeg var nysgjerrig på hvilke egenskaper i en gitt rase man liker/ønsker, som gjør at man velger rasen på,tross av f.eks hundeaggressivitet.  ( og her går jeg ut fra at man vet om adferden  på forhånd)

For å bruke meg selv som eksempel; jeg liker ikke pelsarbeid og jeg liker definitivt ikke puddelpels. Likevel har jeg hatt en puddel og det var en hund jeg absolutt ville ønsket igjen. Nå er selvfølgelig en hund ikke noe grunnlag å bedømme en hel rase på men hvis vi tenker oss at han var en grei representant for rasen, så var han førerorientert uten å være klengete/masete, hadde null jaktlyst, bjeffet lite og var grei og rolig innendørs. Fungerte utmerket i flokk og  traff andre  hunder uten problemer. Kort sagt en veldig god hund. Hvis jeg skulle vurdere puddel igjen, så er det de ovennevnte egenskapene som ville fristet meg, på tross  av pelstypen, som jeg ikke liker. 

[Siri]

13 minutter siden, QUEST skrev:

Jeg burde kanskje presisert at jeg var nysgjerrig på hvilke egenskaper i en gitt rase man liker/ønsker, som gjør at man velger rasen på,tross av f.eks hundeaggressivitet.  ( og her går jeg ut fra at man vet om adferden  på forhånd)

Jeg tror kanskje ikke man nødvendigvis er så himla bevisst på akkurat det der når man skaffer seg en rase, jeg... eller... ehhhh... jeg får vel snakke for meg selv her kanskje. Jeg vet ikke hvorfor jeg falt for briarder liksom, men det var en rase jeg så for meg at kunne oppfylle mine ønsker om en stor og robust hund som kunne bli utmerket turfølge, som jeg kunne snørekjøre på ski med, som kunne bære kløv og ellers være en fin hund for meg. Hva som lå bak det rufsete utseendet ante jeg jo ikke egentlig. Og pelsen var vel ikke noe jeg ønsket meg, men heller ikke ble skremt av. Det var bare sånn rasen var og jeg hadde lyst på en. Ikke dypere tanker enn det. Så kjøpte jeg en da, og ble på en måte stuck i rasen - med alle positive og negative sider... av en eller annen grunn. Den bare traff meg i hjertet - og siden har den blitt der liksom. Også må man gjøre det beste ut av den hunden man har fått, enten den er si eller så. 

 

[Tuvane]

2 hours ago, QUEST said:

Jeg burde kanskje presisert at jeg var nysgjerrig på hvilke egenskaper i en gitt rase man liker/ønsker, som gjør at man velger rasen på,tross av f.eks hundeaggressivitet.  ( og her går jeg ut fra at man vet om adferden  på forhånd)

Jeg tror det varierer litt fra rase til rase... Ut i fra en staffegruppe på facebook, virker det jo som en stor andel av staffeeiere tror at "sosialisering" fikser alt og at staffen egentlig bare er en misforstått hund som er snill med alt og alle. Samtidig legger de gjerne ut et bilde av staffen sin sammen med et barn og sier at den er fantastisk med barn/babyer. Hunden er gjerne 6-7 mnd gammel, og alt er fryd og gammen, helt til den plutselig runder et år eller to og begynner å vise at den egentlig har lyst til å myrde både dvergpuddelen til tante Olga og setteren til onkel Arne.

Et skrekkeksempel jeg bet meg merke i, var en staff som ca en ukes tid etter at eieren la ut at den var fantastisk med alt og alle osv, osv, og en uke etter så hadde den plutselig angrepet og drept en mindre hund som bodde i samme hus.

Folk som har schäfere, malamuter, rottweilere mm. synes i litt større grad å være klar over at hundene deres potensielt kan være drittale med hunder av samme kjønn, og oppsøker i mindre grad situasjoner der hunden blir satt i situasjoner som potensielt kan utarte.

For min del er det ikke noe must at hunden min må gå overens med alt og alle av andre hunder. Jeg har ikke noe behov for hundepark eller løsslipp med fremmede hunder. Slipper jeg ham med noen, så er det kjente hunder (eller kjente eiere), og kun tisper (eller kastrerte hanner), for jeg gidder ikke å risikere at det skjer noe "bare fordi hundene skal få leke". Det fungerer helt greit for meg, og ellers har man jo som regel kontroll på hunden via ren lydighet eller via bånd (fysisk kontroll). Drittoppførsel er ikke lov, enkelt og greit.

[QUEST]

På 14. oktober 2017 at 10:36 PM, MaritaS skrev:

Det er én akita inu på finn.no der og der står det i teksten at hun er en «Uproblematisk hund på alle måter er med på alt. Snill med barn og andre dyr, katter kan diskuteres.» 

 

Litt OT men hva er egentlig forskjellen på am.akita og inu? Og her tenker jeg ikke på eksteriøret  

[Stine]

80% av de som eier staff er neper 

Jeg ville ha en "mindre" hund med kort lettstelt pels (hadde nuffe før) som var robuste og ville være med på alt. Jeg hadde engelsk bulldog når første staff kom i hus for snart 9 år siden, så jeg vurderte olde English bulldog, fransk bulldog og boston terrier, jeg ville stille ut så OEB utgikk, de to andre utgikk pga snutelengden siden jeg så hvor mye den engelske sleit med pusten.

Jeg var med på et par fellesturer og meldte meg inn i staffeforumet, og jeg likte det jeg så og hørte (miljøet var 10 X bedre da ) de var så happy go lucky og så mye energi, klovnete pg kosete 

Jeg ble forelsket rett og slett Jeg har enda ikke funnet en annen rase som treffer meg like godt, selv om jeg vurderer andre raser neste gang jeg skal ha ny hund. En uten sammekjønnsaggresivitet. Ikke kun pga det altså! Det er en bitteliten del, men noen ganger så drømmer jeg om å være den kjerringa som ikke veit hvordan stoppknappen på flexien virker og slipper Fluffen bort til alle andre hunder siden han er så søt og snill selv Meeen jeg kommer nok aldri til å klare og bestemme meg for en annen rase, så ender vel opp med det gode gamle og trygge valget.

[Siri]

Akkurat nå, Stine skrev:

men noen ganger så drømmer jeg om å være den kjerringa som ikke veit hvordan stoppknappen på flexien virker og slipper Fluffen bort til alle andre hunder siden han er så søt og snill selv 

 Jeg VAR den dama da jeg fikk Willy som valp  Alt jeg hadde erfart og lært og tenkt og skrevet var som visket bort fra hjernebarken... Så han fikk styrte bort til alt som var av hunder på Nesbyen-utstillingen da han var 12 uker gammel liksom, digre beist og små hissigpropper... jeg bare observerte og var sååå glad for å ha en trygg og stødig valp!!! At det gikk bra var kanskje et under, men han hadde jo et så tydelig og godt språk at han aldri hadde noen dårlige opplevelser heller. Og sånn fortsatte det... Jeg var en sånn skikkelig tankeløs hundeeier ei stund  Heldigvis kom jeg til meg selv da han begynte å bli mer hormonell, så etter det fikk han ikke så mye frie tøyler lenger. Men jo  - jeg har mange ganger tenkt tanken på at det hadde vært deilig å ha en rase som man nesten er garantert at er sosiale og hyggelige med alle de møter  

[Stine]

17 minutter siden, Siri skrev:

 Jeg VAR den dama da jeg fikk Willy som valp  Alt jeg hadde erfart og lært og tenkt og skrevet var som visket bort fra hjernebarken... Så han fikk styrte bort til alt som var av hunder på Nesbyen-utstillingen da han var 12 uker gammel liksom, digre beist og små hissigpropper... jeg bare observerte og var sååå glad for å ha en trygg og stødig valp!!! At det gikk bra var kanskje et under, men han hadde jo et så tydelig og godt språk at han aldri hadde noen dårlige opplevelser heller. Og sånn fortsatte det... Jeg var en sånn skikkelig tankeløs hundeeier ei stund  Heldigvis kom jeg til meg selv da han begynte å bli mer hormonell, så etter det fikk han ikke så mye frie tøyler lenger. Men jo  - jeg har mange ganger tenkt tanken på at det hadde vært deilig å ha en rase som man nesten er garantert at er sosiale og hyggelige med alle de møter  

Labrador skulle ha kommet i miniutgave og uten underull 

[Malamuten]

8 hours ago, 2ne said:

Det er så åpenbart at det burde det ikke være et spørsmål om? Det er ytterst få som setter opp som kriterium når de skal ha seg ny hund at den skal være hundeaggressiv, liksom.

Åpenbart ikke. Dvs, jeg regner jo med at folk forstår at det er en grunn til at folk har de hundene de har, men så er det kanskje ikke så åpenbart alltid hvorfor. Eller kanskje man rett og slett er nysgjerrig på hvordan andre takler visse adferder fordi man selv synes det er så problematisk at man ikke ville hatt sånne hunder på tross av heller, samme hvor mye de passer ellers. Og her var det jo et bonus spm innbakt også, hvorfor man evt ikke vil forsøke å ha samme rase bare uten hundeaggresjon latent.

[SandyEyeCandy]

On 10/15/2017 at 1:19 PM, QUEST said:

Jeg er både enig og uenig at andre ikke 'skal bry seg' dog . Så lenge man vet hva man har og tar forhåndsregler ut fra det, helt klart, da er det ingen som har noe med hva slags rase du velger  Problemet er jo når man treffer på typen ' Det er bare sosialisering som skal til, alle raser er like' eller sløve eiere.. Jeg vil jo helst ikke at mine hunder skal være de  som åpner øya på sånne folk, som tror at alle raser er like.. :/

Forøvrig ( og dette har ikke noe med deg eller ditt innlegg å gjøre:) ) så er jo overdrevent ressursforsvar også en interessant ting å diskutere og burde vel være nevnt i startinnlegget/ overskriften. De aller fleste hunder har vel ressursforsvar, i større eller mindre grad ( nå snakker jeg kun ovenfor andre hunder) . Problemet er jo når dette ressursforsvaret går over alle grenser.. For en del år tilbake siden, så var det jo f.eks ikke helt ukjent at bullmasifftispene ( i alle fall på enkelte linjer) måtte skilles fra hvalpene sine, når disse begynte å kravle og kunne nærme seg tispas matskål. Hvis ikke kunne tispa finne på å drepe hvalpene. Et slikt ekstremt ressursforsvar er jo 'borti staur og vegger' og som enhver skjønner direkte naturstridig. Skulle vært interessant å vite om dette forekommer fremdeles, både på bm og eventuellt andre raser. 

Personlig mener jeg at når ressursforsvaret blir så kraftig at forsvaret går på liv og helse løs, så er det noe galt.

 

Jeg er helt enig med deg i at det er kjempeproblematisk at mange helt oppriktig later til å tru og mene at det kun skal litt sosialisering til, så blir alle hunder omgjengelige som tamme lam. Derfor snakker jeg MYE med potensielle og ferske shibaeiere om at de kan gjøre så godt de kan (og det skal de!), men om hunden deres ender opp med å ikke like hunder av samme kjønn, så er det høyst sannsynlig ikke deres feil, men noe som ligger i bikkja, og som de som eiere må lære seg å håndtere og kontrollere.

Når det gjelder ressursforsvar, så er også det utbredt på min rase, men ikke i en sånn utstrekning som du her beskriver. Shibaer har så og si alltid ukompliserte fødsel og ordner ting sjøl, og har en veldig harmonisk måte å være melkebar på. Det dreier seg som oftest om atferd overfor andre hunder, både når det gjelder mat, mennesker og områder, og det er helt greit å kontrollere, så lenge eier er våken og ikke gnåler om at bikkja er "sjalu" og synes det er søtt. Jeg har også hørt om hunder (andre raser enn shiba) som ikke lar oppdretter nærme seg valpekassa ved fødsel, og en sånn vokting høres mildt sagt utrivelig ut.  En annen ting jeg synes en skal være obs på, er at jo mer "primitiv" eller ekstrem en rase er på den ene eller andre måten, jo mer vil visse atferdstrekk slå ut på en voldsom måte. Jeg opplever jo feks at en shiba som virkelig ikke vil, slåss for livet til tross for at det dreier seg om "udramatiske" ting som kloklipp, veterinærbesøk og det å ha på sele, mens en annen, mjukere rase gir etter og kapitulerer. 

2 hours ago, QUEST said:

Litt OT men hva er egentlig forskjellen på am.akita og inu? Og her tenker jeg ikke på eksteriøret  

Det ene er en mastiff/molosser/spisshund-basert rase som heter amerikansk akita, og det andre er den største av de japanske nasjonalrasene, og heter akita. Inu betyr hund, og brukes av engelsktalende mennesker og japanere, fordi alle de japanske rasene har navn etter opphavssted, så for å skille sted fra dyr, kalles hundene shiba inu, hokkaido inu, akita inu osv, men også shiba ken, hokkaido ken osv. Inu er altså egentlig ikke en del av rasenavnet. Etter amerikanernes inntog i Japan blei akitaen blanda ut med importer og andre hunder, så i mange år fantes det bare stor japansk hund. Så begynte arbeidet med å splitte rasene for å gjenoppbygge den japanske varianten, og det endte med de to ulike hunderasene, hvor amerikansk akita nok passer bedre inn i gruppe to (og tilhørte også den før), mens akitaen er en mer reindyrka spisshund. Ser en på bilder av akitaer fra noen tiår tilbake, har de akita-kropp og amerikansk akita-hode, ganske morsomt å observere. I atferd er de etter hva jeg har forstått ganske like, bare at amerikaneren er litt mer av alt. 

[Alvira]

Tråden er ryddet. Ber om at dere holder dere til sak og ikke person, især personer som ikke er aktiv i tråden.

Moderator Alvira

[jma]

Fordi rasen har andre gode egenskaper som er viktigere for meg, og fordi jeg ikke har behov for en hund som går bra sammen med alt av andre hunder. 

Vi hilser ikke på hunder ute på gata, vi går pent forbi, og i huset så sørger jeg for at hundene alltid er under kontroll hvis de er løse sammen, og at det ikke er noe som kan trigge en konflinkt (feks mat/leke). En veloppdratt hund som ikke er veldig usikker på andre hunder klarer fint å være i nærheten av andre hunder, selv om den er samkjønnsaggresiv, uten å klikke. Er nok som andre sier, at mange har en fryktag. hund som de kaller for samkj.ag. fordi de ikke ser (eller vil innrømme...) at hunden er usikker. Jeg hadde en hanne som var kjempeflink med valper og gikk bra med alle tisper og små hunder. Men når han møtte en hanne på sin egen størrelse, så hadde han veldig lyst til å lage en liten krig. Men det fikk han ikke lov til.  Så det gjorde han da heller ikke. Han blei bare veldig stiv i kroppsspråket, fikk veldig høy hale, brumma litt, og tusla videre. 

Det skjedde jo faktisk flere ganger at andre hanner, rottweilere blandet annet, gjorde utfall mot han bare noen få meter unna, men han svarte aldri med noe mer enn litt knurring. Man kommer langt med god oppdragelse og god mentalitet ?