Gå til innhold
Hundesonen.no

Havanais eller mellompuddel


Marigull
 Share

Recommended Posts

Kimer bare inn for å si at havanisen absolutt er kjent for seperasjonsangst, og at flere oppdrettere av den grunn helst ikke selger hund til dem som ikke kan være sammen med hunden store deler av tida. 

Tibetansk terrier har fryktelig mye lyd, men her er det mulig at de drar hverandre opp i flokk, og at det er årsaken til at jeg aldri noensinne har hørt så mye bjeffing fra en rase noen gang, men om det er lytt mellom enhetene ville jeg styrt unna. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 88
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Nå vil jo ikke en MH avsløre et problem som separasjonsangst dessverre, men det du kanskje kan se etter, er oppdrettere som normalt sett er ute i jobb (utenom når de har valper f eks), og som ikke har

Veldig enig her. Det er nok mye 'kamuflert' sep.angst ute og går, enten fordi de stapper det stakkars dyret i bur( hvilket på ingen måte minsker angsten..) eller så er det en flerhundhusholdning. Jeg

Den er langt mer tallrik enn min rase, men vi greier da helt fint å unngå bruk av hunder med HD i avl uten at det går ut over verken kvalitet eller annet. Det er en utrolig dårlig unnskyldning for å b

6 timer siden, SandyEyeCandy skrev:

Kimer bare inn for å si at havanisen absolutt er kjent for seperasjonsangst, og at flere oppdrettere av den grunn helst ikke selger hund til dem som ikke kan være sammen med hunden store deler av tida. 

Tibetansk terrier har fryktelig mye lyd, men her er det mulig at de drar hverandre opp i flokk, og at det er årsaken til at jeg aldri noensinne har hørt så mye bjeffing fra en rase noen gang, men om det er lytt mellom enhetene ville jeg styrt unna. 

Veldig interessant.. det ante jeg virkelig ikke. Hadde lyst på havanais selv tidligere. Satte meg ikke så mye inn i rasen egentlig, men ble forelsket etter at jeg traff svigermors havanaiser. Pelsstellet utelukket rasen for meg, men seperasjonsangst utelukker den i hvertfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 minutter siden, Kaisen skrev:

Veldig interessant.. det ante jeg virkelig ikke. Hadde lyst på havanais selv tidligere. Satte meg ikke så mye inn i rasen egentlig, men ble forelsket etter at jeg traff svigermors havanaiser. Pelsstellet utelukket rasen for meg, men seperasjonsangst utelukker den i hvertfall.

Kan også bekrefte det, selv om vår ikke var berørt :) 

Og spytter inn til TS; en godt skrudd sammen havanais er verdens beste familiehund. Hundesport burde heller ikke være noen hindring :) Mye pels da, burde være glad i å pusle på ting :P 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

15 timer siden, SandyEyeCandy skrev:

Kimer bare inn for å si at havanisen absolutt er kjent for seperasjonsangst, og at flere oppdrettere av den grunn helst ikke selger hund til dem som ikke kan være sammen med hunden store deler av tida. 

Tibetansk terrier har fryktelig mye lyd, men her er det mulig at de drar hverandre opp i flokk, og at det er årsaken til at jeg aldri noensinne har hørt så mye bjeffing fra en rase noen gang, men om det er lytt mellom enhetene ville jeg styrt unna. 

Godt å vite, tusen takk! Kan det være at det kan være forskjell mellom linker på havanais ang separasjonsangst? Leser på forum at noen har havanaiser som klarer en arbeidsdag alene; den har jo blitt en populær hund så er jo flere i jobb som har den. Men så er det å vite hvilke linjer så oppdretter hvilke linjer; vanskelig å vite for en utenfor miljøet. Ser at noen oppdrettere både i sverige og Danmark har begynt med mh på havanaiser og det er jo interessant, kan jo gi en pekepinn om mentalitet på rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 minutter siden, Marigull skrev:

Godt å vite, tusen takk! Kan det være at det kan være forskjell mellom linker på havanais ang separasjonsangst? Leser på forum at noen har havanaiser som klarer en arbeidsdag alene; den har jo blitt en populær hund så er jo flere i jobb som har den. Men så er det å vite hvilke linjer så oppdretter hvilke linjer; vanskelig å vite for en utenfor miljøet. Ser at noen oppdrettere både i sverige og Danmark har begynt med mh på havanaiser og det er jo interessant, kan jo gi en pekepinn om mentalitet på rasen.

Nå vil jo ikke en MH avsløre et problem som separasjonsangst dessverre, men det du kanskje kan se etter, er oppdrettere som normalt sett er ute i jobb (utenom når de har valper f eks), og som ikke har hundene i bur. De vil antakelig ha større forutsetning for å si om egne hunder sliter med å være alene hjemme, enn dem som er hjemme hele tida, evt har hundene i bur når de er borte. Hunder i bur - og evt mange hunder hjemme - vil fort kunne kamuflere om hundene har problemer med å være hjemme alene. 

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Siri skrev:

Nå vil jo ikke en MH avsløre et problem som separasjonsangst dessverre, men det du kanskje kan se etter, er oppdrettere som normalt sett er ute i jobb (utenom når de har valper f eks), og som ikke har hundene i bur. De vil antakelig ha større forutsetning for å si om egne hunder sliter med å være alene hjemme, enn dem som er hjemme hele tida, evt har hundene i bur når de er borte. Hunder i bur - og evt mange hunder hjemme - vil fort kunne kamuflere om hundene har problemer med å være hjemme alene. 

Takk for godt innspill, det skal jeg ha i bakhodet. Men lurer bare på; jeg tenker at en hund som går en MH som f eks viser at den ikke reagerer sterkt på overraskelser og spøkelser, avreagerer godt, er ganske 'modig' og nysgjerrig, lite lydberørt etc,vil si noe om at denne hunden er ganske 'mentalt sterk' og således har større forutsetning for å ikke utvikle separasjonsangst,eller..? Selv om det selvsag ikke er direkte overførbart. Men at en hund med en slik MH profil vil kunne ha større sjanse for å kunne trenes til å være noen timer hjemme alene enn en hund som viser store redsler,  dårlig avreagering, og stor lydberørhet (for å sette det på spissen). Men å se på oppdretteres hundehold og høre deres erfaringer og refleksjoner rundt dette med om hunden kan være noe alene er jo en god indikasjon også ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Siri skrev:

Nå vil jo ikke en MH avsløre et problem som separasjonsangst dessverre, men det du kanskje kan se etter, er oppdrettere som normalt sett er ute i jobb (utenom når de har valper f eks), og som ikke har hundene i bur. De vil antakelig ha større forutsetning for å si om egne hunder sliter med å være alene hjemme, enn dem som er hjemme hele tida, evt har hundene i bur når de er borte. Hunder i bur - og evt mange hunder hjemme - vil fort kunne kamuflere om hundene har problemer med å være hjemme alene. 

Veldig enig her. Det er nok mye 'kamuflert' sep.angst ute og går, enten fordi de stapper det stakkars dyret i bur( hvilket på ingen måte minsker angsten..) eller så er det en flerhundhusholdning. Jeg er ganske sikker på at set er vesentlig mindre sjans for sep.angst med flere hunder i hus. 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, QUEST skrev:

Veldig enig her. Det er nok mye 'kamuflert' sep.angst ute og går, enten fordi de stapper det stakkars dyret i bur( hvilket på ingen måte minsker angsten..) eller så er det en flerhundhusholdning. Jeg er ganske sikker på at set er vesentlig mindre sjans for sep.angst med flere hunder i hus. 

Ja ser at mange har flere havanaiser for å holde hverandre med selskap. Det gjelder forresten mange selskapshunder, også pudler, separasjonsangst er vel ikke akkurat fremmed der heller 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Marigull skrev:

Takk for godt innspill, det skal jeg ha i bakhodet. Men lurer bare på; jeg tenker at en hund som går en MH som f eks viser at den ikke reagerer sterkt på overraskelser og spøkelser, avreagerer godt, er ganske 'modig' og nysgjerrig, lite lydberørt etc,vil si noe om at denne hunden er ganske 'mentalt sterk' og således har større forutsetning for å ikke utvikle separasjonsangst,eller..? Selv om det selvsag ikke er direkte overførbart. Men at en hund med en slik MH profil vil kunne ha større sjanse for å kunne trenes til å være noen timer hjemme alene enn en hund som viser store redsler,  dårlig avreagering, og stor lydberørhet (for å sette det på spissen). Men å se på oppdretteres hundehold og høre deres erfaringer og refleksjoner rundt dette med om hunden kan være noe alene er jo en god indikasjon også ja.

Jeg vet ikke om det er noen sammenheng her. Jeg hadde ei tispe for mange mange år siden. Hun var egentlig et mentalt vrak, var usikker på folk, var temmelig skuddredd, var dårlig på avreagering og hadde lite mot og nysgjerrighet - men hjemme alene hadde hun overhodet ingen problemer med å være. Det gikk greit fra hun kom i hus 8 uker gammel faktisk. 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, Siri skrev:

Jeg vet ikke om det er noen sammenheng her. Jeg hadde ei tispe for mange mange år siden. Hun var egentlig et mentalt vrak, var usikker på folk, var temmelig skuddredd, var dårlig på avreagering og hadde lite mot og nysgjerrighet - men hjemme alene hadde hun overhodet ingen problemer med å være. Det gikk greit fra hun kom i hus 8 uker gammel faktisk. 

Mye av den samme erfaringen her. Finnes ikke aleneproblematikk, selv om min har vært ekstremt lydsensitiv og avreagerer veldig dårlig.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 hours ago, Marigull said:

Takk for godt innspill, det skal jeg ha i bakhodet. Men lurer bare på; jeg tenker at en hund som går en MH som f eks viser at den ikke reagerer sterkt på overraskelser og spøkelser, avreagerer godt, er ganske 'modig' og nysgjerrig, lite lydberørt etc,vil si noe om at denne hunden er ganske 'mentalt sterk' og således har større forutsetning for å ikke utvikle separasjonsangst,eller..? Selv om det selvsag ikke er direkte overførbart. Men at en hund med en slik MH profil vil kunne ha større sjanse for å kunne trenes til å være noen timer hjemme alene enn en hund som viser store redsler,  dårlig avreagering, og stor lydberørhet (for å sette det på spissen). Men å se på oppdretteres hundehold og høre deres erfaringer og refleksjoner rundt dette med om hunden kan være noe alene er jo en god indikasjon også ja.

Separasjonsangst er nok en helt annen "dille", så selv om en hund har gjort det vi anser som en god MH eller en god mentaltest, betyr  ikke nødvendigvis at den ikke er disponert for separasjonsangst.

Jeg mistenker også sterkt, som flere andre i denne tråden, at separasjonsangst hos oppdrettere lett kamufleres av burbruk, selskap av andre hunder mm, og at mange av disse hundene som visstnok ikke har separasjonsangst, faktisk aldri har vært alene.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Siri skrev:

Jeg vet ikke om det er noen sammenheng her. Jeg hadde ei tispe for mange mange år siden. Hun var egentlig et mentalt vrak, var usikker på folk, var temmelig skuddredd, var dårlig på avreagering og hadde lite mot og nysgjerrighet - men hjemme alene hadde hun overhodet ingen problemer med å være. Det gikk greit fra hun kom i hus 8 uker gammel faktisk. 

En sånn har jeg nå. Redd fremmede folk, lydsensitiv og så stressa at vi måtte ta i bruk adaptil og beroligende tabletter en periode. Hun har aldri hatt problemer med å være alene. Begynte å trene smått når hun var 4 mnd. Og hun var fint alene 5-6 timer innimellom når hun var 6 mnd.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Siri skrev:

Jeg vet ikke om det er noen sammenheng her. Jeg hadde ei tispe for mange mange år siden. Hun var egentlig et mentalt vrak, var usikker på folk, var temmelig skuddredd, var dårlig på avreagering og hadde lite mot og nysgjerrighet - men hjemme alene hadde hun overhodet ingen problemer med å være. Det gikk greit fra hun kom i hus 8 uker gammel faktisk. 

Og jeg har hatt omvendt. Altså en hund som gjorde en super mh, og som fungerte med absolutt alt i hverdagen, men som sleit ekstremt med å være alene hjemme.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

7 timer siden, Marigull skrev:

Takk for godt innspill, det skal jeg ha i bakhodet. Men lurer bare på; jeg tenker at en hund som går en MH som f eks viser at den ikke reagerer sterkt på overraskelser og spøkelser, avreagerer godt, er ganske 'modig' og nysgjerrig, lite lydberørt etc,vil si noe om at denne hunden er ganske 'mentalt sterk' og således har større forutsetning for å ikke utvikle separasjonsangst,eller..? Selv om det selvsag ikke er direkte overførbart. Men at en hund med en slik MH profil vil kunne ha større sjanse for å kunne trenes til å være noen timer hjemme alene enn en hund som viser store redsler,  dårlig avreagering, og stor lydberørhet (for å sette det på spissen). Men å se på oppdretteres hundehold og høre deres erfaringer og refleksjoner rundt dette med om hunden kan være noe alene er jo en god indikasjon også ja.

Min tispe gikk en god mh. Veldig god avreagering, ingen problemer med håndtering, hun viste nysgjerrighet, ingen problemer med skudd osv. Hun er en utrolig godt skrudd sammen hund - men hun har slitt med seperasjonsangst. Noe som er vanlig på polarhunder. Hun er en hund som har en sterk flokktilhørighet, men dette merkes jo ikke på mh. Nå har vi flere hunder, så da er det ikke noe problem for oss i hverdagen, men hun hadde nok ikke fungert som alenehund der hun måtte være alene hele arbeidsdager.

24 minutter siden, Lunatic skrev:

Og jeg har hatt omvendt. Altså en hund som gjorde en super mh, og som fungerte med absolutt alt i hverdagen, men som sleit ekstremt med å være alene hjemme.

Dette stemmer for min malamutetispe ?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Etter en runde i tenkeboksen er det mellompuddel som frister mest. Men etter å ha titta på en del hjemmesider til oppdrettere blir jeg litt overraska over at det virker som om flere avler på dyr ikke bare med b-hofter, men også c. Stusser litt. Forstår at det er hd -problematikk på mellompuddel men nettopp derfor bør man vel avle på hd-frie dyr..Også dette med farge da. Ikke det viktigste, helse og gemytt er første prioritet, og svarte og brune har vel størst genpool så kanskje best å gå for det? (brune blir dog fort grå synes jeg..) Lurer også på hvordan mellompuddelen er ifht lyd. Støtte på to dvergpudler her om dagen som bjeffa infernalsk og høyfrekvent *grøss* Håper mellompuddelen genelt har mindre lyd og også dypere bjeff. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Marigull skrev:

Etter en runde i tenkeboksen er det mellompuddel som frister mest. Men etter å ha titta på en del hjemmesider til oppdrettere blir jeg litt overraska over at det virker som om flere avler på dyr ikke bare med b-hofter, men også c. Stusser litt. Forstår at det er hd -problematikk på mellompuddel men nettopp derfor bør man vel avle på hd-frie dyr..Også dette med farge da. Ikke det viktigste, helse og gemytt er første prioritet, og svarte og brune har vel størst genpool så kanskje best å gå for det? (brune blir dog fort grå synes jeg..) Lurer også på hvordan mellompuddelen er ifht lyd. Støtte på to dvergpudler her om dagen som bjeffa infernalsk og høyfrekvent *grøss* Håper mellompuddelen genelt har mindre lyd og også dypere bjeff. 

B-hofter er fri, og er helt vanlig å avle på på alle raser. Veldig mange raser avler på C-hofter, så lenge disse avles mot en som er fri. Det er svært kort tid siden det ble krav om å røntge mellom, så det er et stort steg frem å nå avle på kjent hoftestatus, selv om det er en C mot en A eller B. Det er også veldig forskjell på en C uten forkalkninger og en C med, og man bør også ta med slektningene til denne C-hunden i regnestykket om man skal si noe om det er smart å avle på denne C-en eller ikke. Og så er resten av hundens egenskaper viktig, hunder er ikke kun hofter. Jeg sier ikke at alle de som avler på C-hunder gjør rett, jeg sier bare at det kan være langt mer bak valget av avlshund enn akkurat denne C-diagnosen. (En bekjent har nå et kull på en mastiffrase, der tispa har C-hofter. Langt verre enn en lett liten mellompuddel vil jeg si..)

Når det kommer til lyd på småpudlene varierer dette veldig, og en god del av "gneldrepudlene" er et resultat av manglende oppdragelse/sysselsetting mer enn at rasene er gneldrete. Jeg har selv en dverg som svært sjelden bjeffer, det kan gå dager mellom hvert bjeff. Mellompuddelen er generelt grovere i målet enn dvergene ja, de er jo større.

Svart er helt klart enklest å finne, det er flest av dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Wilhelmina skrev:

Vær bare klar over at dersom en (eller begge) foreldrene har C-hofter (eller ikke er røntget i det hele tatt) så får du ikke en dritt dekket på forsikringa hvis din blir plaget med hoftene.

Å, det var greit å vite! Undres hvorfor folk avler på c- hofter uansett hvor bra hunden er ellers.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Stella skrev:

B-hofter er fri, og er helt vanlig å avle på på alle raser. Veldig mange raser avler på C-hofter, så lenge disse avles mot en som er fri. Det er svært kort tid siden det ble krav om å røntge mellom, så det er et stort steg frem å nå avle på kjent hoftestatus, selv om det er en C mot en A eller B. Det er også veldig forskjell på en C uten forkalkninger og en C med, og man bør også ta med slektningene til denne C-hunden i regnestykket om man skal si noe om det er smart å avle på denne C-en eller ikke. Og så er resten av hundens egenskaper viktig, hunder er ikke kun hofter. Jeg sier ikke at alle de som avler på C-hunder gjør rett, jeg sier bare at det kan være langt mer bak valget av avlshund enn akkurat denne C-diagnosen. (En bekjent har nå et kull på en mastiffrase, der tispa har C-hofter. Langt verre enn en lett liten mellompuddel vil jeg si..)

Når det kommer til lyd på småpudlene varierer dette veldig, og en god del av "gneldrepudlene" er et resultat av manglende oppdragelse/sysselsetting mer enn at rasene er gneldrete. Jeg har selv en dverg som svært sjelden bjeffer, det kan gå dager mellom hvert bjeff. Mellompuddelen er generelt grovere i målet enn dvergene ja, de er jo større.

Svart er helt klart enklest å finne, det er flest av dem.

Ja, b er jo også fri og jeg hadde kunnet kjøpe hund med et foreldredyr med b-hofter om historikk bakover var bra, og den ble paret mot hund med a-hofter. C-hofter forstår jeg imidlertid ikke at det avles på når det ikke er snakk om en liten populasjon. Ja, klart værre med c -hofter på større hunder, men hvorfor avle på svak hd i det hele tatt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, Marigull skrev:

Ja, b er jo også fri og jeg hadde kunnet kjøpe hund med et foreldredyr med b-hofter om historikk bakover var bra, og den ble paret mot hund med a-hofter. C-hofter forstår jeg imidlertid ikke at det avles på når det ikke er snakk om en liten populasjon. Ja, klart værre med c -hofter på større hunder, men hvorfor avle på svak hd i det hele tatt...

Svaret på akkurat dette skrev jeg i innlegget mitt over her. Hunder er mer enn hofter, og man må ta alle de andre faktorene med i beregningen. Om du ikke har spurt oppdretter om hvorfor vedkommende har valgt å avle på en C-hund, eller ikke selv har kunnskap om den aktuelle hundens slektningers helse, gemytt og eksteriør, så er det vel litt rart å dømme valget kun basert på C-diagnosen? Det kan godt hende en B-røntget hund har langt dårligere statistikk enn C-hunden, men det vises ikke om man kun ser på den konkrete hundens resultat.

Det er ikke så veldig stor populasjon av mellom.

Røntges havanaise?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, Stella skrev:

Det er ikke så veldig stor populasjon av mellom.

Den er langt mer tallrik enn min rase, men vi greier da helt fint å unngå bruk av hunder med HD i avl uten at det går ut over verken kvalitet eller annet. Det er en utrolig dårlig unnskyldning for å bruke HD-hunder i avl. 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

21 minutter siden, Stella skrev:

Svaret på akkurat dette skrev jeg i innlegget mitt over her. Hunder er mer enn hofter, og man må ta alle de andre faktorene med i beregningen. Om du ikke har spurt oppdretter om hvorfor vedkommende har valgt å avle på en C-hund, eller ikke selv har kunnskap om den aktuelle hundens slektningers helse, gemytt og eksteriør, så er det vel litt rart å dømme valget kun basert på C-diagnosen? Det kan godt hende en B-røntget hund har langt dårligere statistikk enn C-hunden, men det vises ikke om man kun ser på den konkrete hundens resultat.

Det er ikke så veldig stor populasjon av mellom.

Røntges havanaise?

Ja, ser at det er slik denne praksisen legitimeres, men jeg synes ikke argumentet om at 'en hund er mer enn' holder vann rett og slett. Klart at man skal se helhetlig på hundene ved avl, men det forsvarer ikke etter mitt syn avl på dyr med hd. Også i tillegg kommer dette med at man ikke får igjen på forsikringa om hunden skulle utvikle hd om foreldredyra har hd. Ja, enig i at man også bør se på hd-statistikk bakover i leddene. Legitimerer likevel ikke avl på c-hofter mener nå jeg. Og selvsagt er gemytt og andre helseindikatorer viktig, i tillegg til at dyra er hd-frie.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...