Gå til innhold
Hundesonen.no

Sterilisering av nervøs tispe


borderen
 Share

Recommended Posts

Er det noen som har erfaring med atferdsforandring på nervøs/redd tispe etter sterilisering?

Jeg har hørt meg om i flere fagmiljøer og lest mye litteratur, men det meste omhandler hannhunder/testosteron, hvilket ikke kan sammenliknes i noen grad med tisper. Derfor spør jeg her om noen har erfaring.

CASE: Hunden det gjelder er en voksen tispe (3-4 år) som fra hun var 8-9 uker har vært redd for det meste, og aller mest redd for mennesker. Det samme gjelder kullsøsken (noen er avlivet, andre er omplassert...). Med noen år målrettet trening begynner hunden å bli ganske normal og tillitsfull til de fleste og kan både runderede, kampe med fremmede og tåle krevende miljøer som tog, hundehaller osv. Hver gang rundt løpetid er det tilbake til sitt værste der hun blir redd for omtrent alle mennesker. Hun blir også litt usikker/skvetten for sine eiere, som hun normalt har enorm tillitt til. Bristene rundt løpetid er såpass store at det er dårlig dyrevelferd.

Hunden har aldri opplevd noe vondt/blitt tatt, og blir selvsagt trent positivt av svært erfarne hundeeiere som har lang og bred erfaring med hundetrening (ink. atferdsproblematikk).

Kan sterilisering og mer stabilt hormon-nivå hjelpe hunden til å unngå svingningene? Er det noen som har erfaring?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke direkte erfaring, men jeg har en hund som var ekstremt lydsensitiv (ekstra ille ved løpetid) og kastrering ble faktisk nevnt av veterinær som en mulig løsning. Det var ikke aktuelt for min del å prøve det, men det kan virke som om det hjelper på redsler hos noen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den forrige hunden min var veldig nervøs med påfølgende aggressivitet. Hun hadde også mye innbilt. Løpetid/innbilt gjorde det mye verre og valget sto mellom å prøve kastrering eller å avlive. Etter kastreringen ble hunden en del bedre og jeg var glad jeg gjorde det. Hun hadde mye vondt de første dagene, så gikk det bedre. Hun ble kastrert da hun var 1,5 år, etter løpetid nr to. Det er viktig å gjøre det når hormonene er mest mulig i "balanse", altså midt i mellom løpetider. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en tispe som er i nogenlunde samme situasjon. Hun er en 3 år gammel tispe som fra jeg fikk henne har vært usikker og nervøs. Vi har trent mye for å gjøre henne tryggere, men hun er fortsatt usikker. I periodene med løpetid og med påfølgende innbilt blir alt forsterket, jeg må skjerme henne fra omverdenen i denne perioden. Hun blir da plutselig redd for helt vanlige ting i omgivelsene, som steiner som stikker opp fra vannet. Hun stresser også veldig. Denne perioden varer i omtrent 4 måneder, og så har vi en rolig periode fram til neste løpetid ca 2,5 mnd senere. 

Diskuterte dette med veterinær, og han mente det var riktig å kastrere henne. Han sa hun da ville være sånn som hun er i perioden med lite hormonpåvirkning. Jeg valgte da å gjøre det, nå er det bare 13 dager siden, så jeg skal ikke si så mye om virkningen enda, men foreløpig er hun veldig rolig og behagelig (selv med kun turer i kort bånd!). Hun er seg selv, en litt forsiktig sjel, men hvis hun framover er sånn som hun er i de gode periodene, er usikkerheten noe vi kan trene på og hjelpe henne med i større grad. 

Hvis hun har såpass store plager i forbindelse med løpetid at det er dårlig dyrevelferd, er kastrering noe jeg absolutt ville diskutert med veterinær. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hos en slik hund er det nok et veldig godt tiltak å kastrere. Endel tisper blir veldig hormonpåvirket, og når det har så stor negativ påvirkning på henne, så er det absolutt indikasjon for kastrering av dyrevelferdsmessige årsker. Om hunden slipper disse "down"-periodene som gir tilbakefall i trening og trygghet, er det jo også en mulighet for at hun vil klare å lande på et mer "stabilt" nivå.

Vår forrige tispe ble kastrert grunnet gjentagende pyometra, men vi merket også at hun ble en mye mer harmonisk hund etter kastreringen (hun ble også usikker rundt løpetid).

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Frøkna her ble kastrert pga jursvulster (3 år gammel på det tidspunktet), men jeg vurderte også å kastrere henne pga hormonene. Hun fikk seg en skikkelig hormonell smell etter op (to-tre uker etter) og denne varte vel 6-8 måneder. Nå har det gått 1,5 år og hun har blitt en mye bedre hund. Tydelig at hun har hatt godt av å slippe hormonene.


Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ei stødig og stabil tispe som er trygg på seg selv. Hun ble kastrert i godt voksen alder (jursvulster). Merket ingen forskjell. Eneste er at hun kanskje er mer glad og spretten. (markerer dog som en gris enda, med foten høyt hevet :lol:)

Har også ei tispe til, som er usikker på mye, og vurderer på sikt og kastrere (2,5 år). Hun har bare hatt 2 løpetider. Men merker ikke at hun blir verre, bare mer innersluttet. Vil ikke gå tur, vil ikke trene, vil ikke være med...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...