Jump to content
Hundesonen.no

Særbo?


QUEST
 Share

Recommended Posts

http://www.kk.no/livstil/gunn-hild-lem-40-og-mads-blegen-49-er-saerboere-67801175

https://www.bt.no/nyheter/innenriks/i/xrxmG/Stadig-flere-par-blir-sarboere

https://www.nrk.no/trondelag/xl/saerbo---saert-eller-lurt_-1.13382009

Kunne du tenkt deg å være i et særboforhold? Hvorfor/hvorfor ikke? 

Selv ser jeg mange fordeler med en slik boform/forhold, det eneste negative jeg kan komme på i farten, er jo at man ikke drar nytte av deling på utgifter i ett hushold. 

Link to comment
Share on other sites

13 minutter siden, 2ne skrev:

"Særbo"? Hva er forskjellen på det og et fast forhold, egentlig? 

Det kommer vel an på hva du legger i begrepet 'fast forhold'? Jeg for eksempel bruker ikke begrepet 'kjæreste/r' om voksne mennesker( over 18) , det er for meg et fjortisbegrep men for andre kan det nok være helt naturlig. 

Link to comment
Share on other sites

Just now, QUEST said:

Det kommer vel an på hva du legger i begrepet 'fast forhold'? Jeg for eksempel bruker ikke begrepet 'kjæreste/r' om voksne mennesker( over 18) , det er for meg et fjortisbegrep men for andre kan det nok være helt naturlig. 

Vel, jeg brukte fast forhold fremfor kjærste av samme grunn. Så jeg har strengt tatt ikke fått noe svar på det jeg lurte på :) 

Link to comment
Share on other sites

37 minutter siden, Wilhelmina skrev:

Det er nok den eneste type forhold jeg kunne tenke meg. Får pusteproblemer bare av tanken på å bo sammen med noen :P

Jeg ser den :) Jeg ser med en viss 'forskrekkelse' på en del uttalelser/forhold, der det later til at man opphører å være to individer men forventes å være 'vi' i omtrent alle sammenhenger. Jeg tror mange forhold går dukken pga av den ene partens uselvstendighet og 'klamring', for det later i mange tilfeller til å være spesiellt den feminine parten av et forhold som er veldig oppsatt på at det hele tiden må være 'vi/oss to', og ikke meg og deg..

Siden slike ting interesserer meg, har jeg 'intervjuet' en del menn om saken, og det som ofte går igjen er at 'needy' damer er lite attraktive i lengden. Kvelende og usexy, er betegnelser som går igjen. Derimot oppfattes ofte kvinner som er tøffere og mer selvstendige, som attraktive. 

Damer som 'finner seg i alt' og føyer seg etter mannens ønsker først og fremst, blir sett på som uselvstendige og kjedelige. Når denne tilsynelatende 'føyinga' blir akkompagnert med sutring, så er det over og ut for mange menn. Ett par stykker har fortalt at de prøvde å 'provosere' ( ikke fysisk) frem en reaksjon eller tegn til 'egenvilje' hos partneren , dog uten suksess. Noen menn går da, andre lar det skure og gå og håper dama skal ta hintet og avslutte forholdet, bla for å slippe drama, hvis de ( mennene) går først.  

Link to comment
Share on other sites

Akkurat nå, 2ne skrev:

Vel, jeg brukte fast forhold fremfor kjærste av samme grunn. Så jeg har strengt tatt ikke fått noe svar på det jeg lurte på :) 

Jeg skjønte ikke helt hva du lurte på men det kan vel kalles 'fast forhold, der man bor hver for seg'. Enklere sagt 'særbo' :)

Link to comment
Share on other sites

Just now, QUEST said:

Jeg skjønte ikke helt hva du lurte på men det kan vel kalles 'fast forhold, der man bor hver for seg'. Enklere sagt 'særbo' :)

Jeg syns ikke det var enklere sagt. Særbo, da tenkte jeg mer på at mine ting var mine ting, og mine penger er mine penger, innenfor et samboerskap. Jeg trodde det var et gammelt og velbrukt begrep, men det er mulig hukommelsen min spiller meg et puss. Jeg har tydeligvis vært i et såkalt særbo-forhold, jeg så ikke helt behovet for å kalle det noe annet enn at jeg var i et fast forhold med en fyr. Det trengte heller ikke noe forklaring utover det, alle visste hva jeg mente når jeg sa jeg var i et fast forhold, liksom. 

Link to comment
Share on other sites

Akkurat nå, 2ne skrev:

Jeg syns ikke det var enklere sagt. Særbo, da tenkte jeg mer på at mine ting var mine ting, og mine penger er mine penger, innenfor et samboerskap. Jeg trodde det var et gammelt og velbrukt begrep, men det er mulig hukommelsen min spiller meg et puss. Jeg har tydeligvis vært i et såkalt særbo-forhold, jeg så ikke helt behovet for å kalle det noe annet enn at jeg var i et fast forhold med en fyr. Det trengte heller ikke noe forklaring utover det, alle visste hva jeg mente når jeg sa jeg var i et fast forhold, liksom. 

Men bodde dere sammen, eller hver for dere? Det er jo det hele begrepet,dreier seg om, i mine øyne i alle fall :)

Link to comment
Share on other sites

Særbo har jeg oppfattet hvor man først og fremst er i langvarige faste forhold, men har alt annet rundt separert. Bolig, bil, økonomi osv. Første gang jeg kom over begrepet var det snakk om folk som var gift som hadde hadde valgt denne løsningen som ble omtalt. For som @2ne sier så er det jo mange som er i faste forhold med mennesker de ikke bor sammen med. Det er jo blant annet helt normalt i starten av et forhold. Jeg vil jo likevel ikke si at de som ikke umiddelbart flytter sammen har et "særbo" forhold. 

Personlig kunne jeg ikke tenkt meg det. Noe av det jeg liker med mannen er jo partnerskapet, samarbeidet, arbeidsfordelingen og den felles støtten og drahjelpen man har av hverandre på alle områder. Fra noe så banalt som å fôre hundene til husarbeid og økonomi.  Jeg er likevel temmelig selvstendig, men har ikke noe imot "gi og ta" modellen som vårt forhold bygger på. Jeg er veldig glad i å ha ham i nærheten, men det betyr ikke at jeg ikke er selvstendig. Det skal også sies at jeg tror det er viktig for alle forhold som skal vare lenge at man står på nogelunde samme sted og ønsker nogenlunde det samme av forholdet. 

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Svensk begrep tror jeg, veldig vant til å høre det fra mine bekjente i Sverige. Kjenner flere som har blitt sammen i i 40 - 50 års alderen som egentlig har etablerte liv hver for seg (enten barn eller jobb eller gård osv) på hver sin del av landet, det passer rett og slett ikke å flytte sammen, men opprettholder et langdistanseforhold over mange år. 

Kjenner også et ektepar som bor i nabohus, de går hverandre på nervene ved at de har totalt forskjellig oppfatning av ryddighet og organisering. Så kan de trekke seg tilbake til hvert sitt hus når de trenger rom og fred - litt underlig ordning, men hey, hvis det fungerer så er vel det bra for dem tenker jeg.

Link to comment
Share on other sites

Just now, QUEST said:

Men bodde dere sammen, eller hver for dere? Det er jo det hele begrepet,dreier seg om, i mine øyne i alle fall :)

Selvsagt gjorde vi ikke det, da hadde han jo vært samboer. 

Link to comment
Share on other sites

Just now, QUEST said:

Ja, men da var dere jo særboere. :) Er det begrepet du ikke liker? Jeg forstår ikke helt hvor du vil hen? 

Jeg syns det er et unødvendig begrep, da de aller fleste skjønner at når du er i et fast forhold, er du ikke samboer eller gift med vedkommende. Jeg syns jo det var tydelig fra første spørsmål - hva er forskjellen på å være i et fast forhold og å være særboere? Jeg har fortsatt ikke fått med meg hva forskjellen på de to er. 

Link to comment
Share on other sites

Akkurat nå, Turb skrev:

Svensk begrep tror jeg, veldig vant til å høre det fra mine bekjente i Sverige. Kjenner flere som har blitt sammen i i 40 - 50 års alderen som egentlig har etablerte liv hver for seg (enten barn eller jobb eller gård osv) på hver sin del av landet, det passer rett og slett ikke å flytte sammen, men opprettholder et langdistanseforhold over mange år. 

Kjenner også et ektepar som bor i nabohus, de går hverandre på nervene ved at de har totalt forskjellig oppfatning av ryddighet og organisering. Så kan de trekke seg tilbake til hvert sitt hus når de trenger rom og fred - litt underlig ordning, men hey, hvis det fungerer så er vel det bra for dem tenker jeg.

Nettopp slike eksempler du nevner her, at man f.eks har veldig forskjellig oppfatning om hva som er ryddig,når og hvordan man skal gjøre ting, hva man kan /skal ha i huset, og siden vi er på hundesonen, hva skal hundene ha tilgang til?, gjør jo at mange som nok ellers ikke kunne bodd sammen uten gnisninger, kan være i ett forhold. Hadde noen kommet og sagt at hunder skal ikke ligge i seng/møbler ( i mitt hus) så  hadde det vært utgangsdøren neste. :P

Link to comment
Share on other sites

Akkurat nå, 2ne skrev:

Jeg syns det er et unødvendig begrep, da de aller fleste skjønner at når du er i et fast forhold, er du ikke samboer eller gift med vedkommende. Jeg syns jo det var tydelig fra første spørsmål - hva er forskjellen på å være i et fast forhold og å være særboere? Jeg har fortsatt ikke fått med meg hva forskjellen på de to er. 

Du har selvsagt rett til å mene at ordet 'særbo' er ett unødvendig begrep, selv syns jeg ikke det er selvsagt at 'fast forhold' betyr at man ikke bor sammen. Men har du noe å tilføye i diskusjonen utenom din motvilje mot selve begrepet? Siden du har erfaring med særboformen når det kommer til forhold, er du for eller imot, så og si? :) 

Link to comment
Share on other sites

Jeg tenker på det som å være kjærester. At man ikke bor sammen ,men er sammen.  For min del så er det mange praktiske ting med å være samboere fordi man får det lettere økonomisk og dele på huslige utgifter.  Jeg har vært samboer nå i 15 år, så for meg kan det til tider ha vært fristende å hatt eget bosted iblant, for å kunne ha det akkurat som man ønsker det, ha det så mye i orden man vil, bestemme når man vil være alene osv.  Men samtidig er man heldig som har et stort hus med stor plass, det er lett å trekke seg unna, man inngår noenlude greie kompromisser når det kommer til husarbeid og mannen er ikke så interør interessert så jeg får ha ting mest som jeg ønsker det.  Mulig det er lettere å se for seg særbo som voksen og når man er i et samboerskap (altså nyttet i det), kontra nyforelsket hvor alt man vil er å være sammen med den andre. Ofte blir det da en leilighet/hus som står tomt mesteparten av tiden, så da er det unødig økonomisk sett.  Og jeg synes ikke noe som særbo hvis man har barn. Er man uten barn ser jeg ikke så store problemer med det.

Link to comment
Share on other sites

Akkurat nå, Djervekvinnen skrev:

Og jeg synes ikke noe som særbo hvis man har barn. Er man uten barn ser jeg ikke så store problemer med det.

Jeg tror nok at for en del barn ( og foreldrene) hadde det vært vel så bra om ikke bedre, at foreldrene bodde hver for seg. Nå har jo selvsagt fysisk avstand en del og si, i ett slikt tilfelle. Det vil jo være forskjell på om mor/far bor i nabohuset eller to mil unna. :) 

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Ja hvis foreldrene har problemer er det bedre å bo hver for seg og fortsatt kunne ha et godt forhold sammen med barna. Men i mine øyne blir det rart at to velfungerende voksne som ikke har noen slags problemer skal bo i hver sitt hus og ha barna enten på besøk anenn hver uke, og at far og mor bare kommer på besøk til den andre. Jeg tror det gjør noe med familiedynamikken, og små barn forstår nok ikke konseptet så bra og kan bli forvirret av det.  Men igjen, jeg dømmer ingen, folk må gjøre det som passer dem best. :) Mange syns jo det er rart at voksne folk "bare" er kjæresten, spesielt hvis de har vært samboerer i åresvis og så ønsker å bli særboere. Det er nok rart å se for seg. Men noen funker bedre sammen med litt space.

Link to comment
Share on other sites

Akkurat nå, QUEST skrev:

Jeg tror nok at for en del barn ( og foreldrene) hadde det vært vel så bra om ikke bedre, at foreldrene bodde hver for seg. Nå har jo selvsagt fysisk avstand en del og si, i ett slikt tilfelle. Det vil jo være forskjell på om mor/far bor i nabohuset eller to mil unna. :)

Mine foreldre var særboere de siste...ehhh... 20 (?) årene av sitt ekteskap. Da hadde jo alle vi ungene flytta ut og var godt voksne, og pappa måtte oppfylle sin boplikt på småbruket etter sine foreldre, mens mamma blånekta å flytte til huttaheiti sammen med ham. Så da bodde de 13 mil fra hverandre, og det var nok bra for alle parter, det :). Mamma fikk bo igjen i barndomshjemmet mitt og fikk fortsette å pleie sine vennskaper med venninner og omgangsvenner der, mens pappa fikk dyrket sine eremittegenskaper i huttaheiti :D. Så møttes de i alle sosiale happenings, som juleferier, konfirmasjoner til barnebarn etc etc. Jeg så ikke en eneste negativ effekt av det særboerskapet for mine foreldre i hvert fall. 

  • Like 4
Link to comment
Share on other sites

Jeg kunne nok godt ha fungert i et særboforhold, ihvertfall senere i livet, i tiden fremover nå så er det jo andre ting som er mer aktuelt som feks å finne ut om man ønsker flere barn og ønsker man det så er det jo en fordel å bo sammen i samme hus bla. Ser både fordeler og ulemeper med det, det er liksom mulig å kunne ha en plass å komme seg unna på selv om man bor sammen og, om det er behov for det. Jeg tror liksom uansett ikke jeg hadde orket å vært sammen med noen som er så forskjellig fra meg at jeg ikke kan bo sammen med dem liksom. For man skal jo leve sammen de helgene/dagene man er sammen uansett.  Og for å bruke eksempelet ditt videre da, skulle jeg vært en hel helg til min kjæreste og hunder i sofaen ikke var lov så hadde jeg ikke brukt annenhver helg der heller.. Helt greit at folk har andre øsnker enn meg, men noen jeg skal være såpass mye sammen med tross alt og som skal være en del av mitt liv, da må jeg uansett gå bedre over ens med dem enn som så. 

Jeg hadde nok som sagt fungert fint i et sånt forhold, selvstendig som jeg er, men jeg foretrekker nok samboerskap, selv om det og er på godt og vondt. Det er det som gir flest fordeler som jeg ser det, og det uten at man må være sammen 24/7. Å være særboere uten at det er av naturlige årsaker som veldig stor avstand og barn som ikke kan/bør flytte osv så tror jeg det hadde kjentes litt merkelig ut, for meg, selv om det sikkert kunne fungert veldig fint i praksis. Men ser absolutt greia om man er to godt voksne som begge allerede er etablert på hver sin kant med hver sine barn osv at det kan være et mer naturlig og bedre alternativ. 

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Akkurat nå, Siri skrev:

Mine foreldre var særboere de siste...ehhh... 20 (?) årene av sitt ekteskap. Da hadde jo alle vi ungene flytta ut og var godt voksne, og pappa måtte oppfylle sin boplikt på småbruket etter sine foreldre, mens mamma blånekta å flytte til huttaheiti sammen med ham. Så da bodde de 13 mil fra hverandre, og det var nok bra for alle parter, det :). Mamma fikk bo igjen i barndomshjemmet mitt og fikk fortsette å pleie sine vennskaper med venninner og omgangsvenner der, mens pappa fikk dyrket sine eremittegenskaper i huttaheiti :D. Så møttes de i alle sosiale happenings, som juleferier, konfirmasjoner til barnebarn etc etc. Jeg så ikke en eneste negativ effekt av det særboerskapet for mine foreldre i hvert fall. 

En slik ordning forstår jeg godt. Også med tanke på jobb. Du har jo pendlere som bor i leilighet i ukedagene og sammen i helgene feks.  Og når barna er eldre forstår de mer også og er lettere å foklare ting for dem ,enn at pappa/mamma er borte hele tiden som de små kan føle. Plutselig er de hjemme, så borte, og de her og de der. "Ille" nok ved skilsmisser, men kanskje ekstra vanskelig at dette skjer når foreldrene har et kjærlighetsforhold, men virker som et skilsmisseforhold (satt på spissen)

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Akkurat nå, Malamuten skrev:

Jeg kunne nok godt ha fungert i et særboforhold, ihvertfall senere i livet, i tiden fremover nå så er det jo andre ting som er mer aktuelt som feks å finne ut om man ønsker flere barn og ønsker man det så er det jo en fordel å bo sammen i samme hus bla. Ser både fordeler og ulemeper med det, det er liksom mulig å kunne ha en plass å komme seg unna på selv om man bor sammen og, om det er behov for det. Jeg tror liksom uansett ikke jeg hadde orket å vært sammen med noen som er så forskjellig fra meg at jeg ikke kan bo sammen med dem liksom. For man skal jo leve sammen de helgene/dagene man er sammen uansett.  Og for å bruke eksempelet ditt videre da, skulle jeg vært en hel helg til min kjæreste og hunder i sofaen ikke var lov så hadde jeg ikke brukt annenhver helg der heller.. Helt greit at folk har andre øsnker enn meg, men noen jeg skal være såpass mye sammen med tross alt og som skal være en del av mitt liv, da må jeg uansett gå bedre over ens med dem enn som så. 

Jeg hadde nok som sagt fungert fint i et sånt forhold, selvstendig som jeg er, men jeg foretrekker nok samboerskap, selv om det og er på godt og vondt. Det er det som gir flest fordeler som jeg ser det, og det uten at man må være sammen 24/7. Å være særboere uten at det er av naturlige årsaker som veldig stor avstand og barn som ikke kan/bør flytte osv så tror jeg det hadde kjentes litt merkelig ut, for meg, selv om det sikkert kunne fungert veldig fint i praksis. Men ser absolutt greia om man er to godt voksne som begge allerede er etablert på hver sin kant med hver sine barn osv at det kan være et mer naturlig og bedre alternativ. 

Nei, eksempelet med hunder i sofaen, var nok ikke det beste..:P Men la oss si at den ene er tilhenger av en streng 'less is more' linje når det kommer til innredning og den andre parten mener at 'jo mer jo bedre' , så vil det jo unektelig bli mindre eller ingen friksjon, hvis man ikke bor i samme hus. Man kan jo like/være meget kompatible på de fleste andre områder, men ha full kræsj på ett eller to 'ufarlige' områder og da vil det vel være enklere og få ett forhold til å fungere, hver for seg :) 

Link to comment
Share on other sites

1 time siden, 2ne skrev:

Jeg syns det er et unødvendig begrep, da de aller fleste skjønner at når du er i et fast forhold, er du ikke samboer eller gift med vedkommende. Jeg syns jo det var tydelig fra første spørsmål - hva er forskjellen på å være i et fast forhold og å være særboere? Jeg har fortsatt ikke fått med meg hva forskjellen på de to er. 

Forskjellen er at i et særboerforhold har en ingen planer om å bo sammen i framtiden heller. De aller fleste starter jo forhold med å bo hver for seg, men for de aller fleste, har de en plan om å flytte sammen etterhvert. Særbo er etablert forhold med ingen planer om å bo sammen, at de har valgt at slik er greit. I et vanlig fast forhold har man som regel bare ikke kommet så langt at man flytter sammen, men at man ser for seg det etterhvert. Sånn leser jeg det hvertfall. Jeg vil ikke si at jeg har et særboforhold med typen fordi vi ikke bor sammen. Vi har bare ikke kommet så langt enda pga diverse årsaker. Men vi har ikke valgt at slik vil vi ha det i fremtiden liksom.

Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Har en hvit en også altså😄 Greier ikke helt slutte med dem. Ja, pleier vel å si at han er en ekte belger; mest Groenendael blandet med Malinois + en dæsj Tervuren. Veldig trivelig liten fyr som liker å bruke nesa. Var det ikke sånn at du snuste på ny? Moren til min svarte skal ha nytt kull nå...wink wink, nudge nudge😘
    • Det kan ta litt tid fra bytte av hjem til hunden reagerer på det og forstår at det ikke er midlertidig. Med løpetid i tillegg kan det godt spille inn. Det kan godt henne at hun opplever løpetiden annerledes på et nytt sted enn der hun har bodd hele livet. Jeg har dessverre ikke så mye innspill utover det.
    • Hei, jeg skal lage hundegård til en kommende huskyvalp som skal bo i Hagen. Vurderer betongheller eller skifteheller etc langs gjerdet sånn at den ikke graver seg ut. Hvor store trenger disse å være? Holder det med 30x30 cm eller blir dette for smått?
    • Min samboer og jeg overtok for noen uker (3 uker) ei nydelig samojed tispe på 3 år, fra hans foreldre. Hun bodde før i Trøndelag, mens vi bor på Sørlandet, så det har vært en klimaendring for henne. Vi har passet henne en del før, så vi er ikke ukjente for Mira.  Siden vi er friluftsmennesker så har vi gledet oss masse til å få hund, og vi dedikerer mye tid til tur, ski og trening - noe hun selvfølgelig elsker! Vi har også brukt en del tid på å trene grunnleggende lydighet, da hun er sta og helst vil gjøre det hun selv ønsker, som en ekte samojed (; her har vi likevel sett stor fremgang på tur. I tillegg er hun veldig sjelden alene, vi er stort sett alltid med henne, tross at hun er vandt til å være en del hjemme alene. Jeg vil derfor tro at endringen i adferd ikke skyldes at hun er understimulert. Det er også viktig å nevne at den endrede adferden hovedsaklig gjelder når vi er hjemme og ikke ute på tur. Mira er generelt sett en veldig rolig og avbalansert hund, som tross rasen sjelden bjeffer eller synger. Hjemme har hun alltid pleid å være veldig rolig, og hun er en svært høflig hund som er veldig «enkel» å ha med å gjøre.  Så til problemet - hun har begynt å bjeffe og ule mye mer enn hva som er vanlig for henne, selv på natten. Hun virker rastløs og piper også mer enn vanlig. Hun sliter med å komme til ro, og mest bekymringsverdig av alt så spiser hun nesten ikke. Vi har ikke skiftet fôr, så her er alt likt (ønsker heller ikke å skifte da hun har en sensitiv mage). Hun har løpetid, så noe av problemene kan nok skyldes dette. Da jeg snakket med svigers nevnte de at det var vanlig at hun blir rastløs og oppmerksomhetssøkende eller pipete, men ikke at hun slutter å spise og begynner å bjeffe/ule. Legg merke til at vi har hatt henne i 3 uker, og at adferden begynte å endre seg for 1 uke siden, så trolig er ikke problemet at hun har flyttet? Vi ønsker likevel å gjøre denne overgangen så enkel og bra som mulig for henne, og viktigst av alt; at hun skal spise som vanlig. Har noen her tips til hva dette kan skyldes, eller hva vi bør gjøre? Evt om vi bør oppsøke veterinær? 
    • Altså, den totale motsetningen av en sånn hvit 😆 Er det en groenendael? Ekstremt søt, om jeg får si det! 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...