Gå til innhold
Hundesonen.no

Mor byttet barnehage-mente de ansatte var for tykke


QUEST
 Share

Recommended Posts

4 timer siden, Tuvane skrev:

Ja, jeg er enig i at det i enkelte tilfeller bør tas opp. Men da på en ordentlig måte, av rett person og på rett tid og sted.

Jeg har selv "oppdaget" tendenser til anoreksi hos en bekjent, og jeg ble veldig bekymret. Jeg tok det opp med noen som kunne ta det opp med personen selv, noe som ble gjort, og det viste seg at personen var på vei inn i anoreksiens verden. HELDIGVIS tok vedkommende jeg alarmerte tak, og personen fikk hjelp til å komme seg ut av det før det eskalerte. Ingen andre hadde reagert, og personen var i ettertid veldig glad for at noen faktisk sa noe og hjalp dem på vei ut av det.

Nå snakker jeg ikke om folk som er naturlig tynne, men om normalvektige folk som plutselig utvikler et illevarslende spisemønster, blir overdrevent opptatt av hvordan de ser ut og hvor sunt de spiser osv, osv, samtidig som de raser ned til en unaturlig lav vekt.

Så flott gjort av deg :thumbs: Det er ikke så lett å vite man skal gjøre i slike tilfeller, enten det nå gjelder spiseforstyrrelser, avhengighet eller andre former for psykisk sykdom. Det verste man dog kan gjøre er å late som ingenting. Mange kvier seg for å ta opp slike ting med den det gjelder, fordi vedkommende mest sannsynlig blir sint. Men sinnet stammer jo fra en forsvarsmekanisme, og vil avta når vedkommende blir friskere. Takknemligheten overtar for de fleste. Man kan redde både liv og helse ved å tørre å utsette seg for sinnet, slik du, og den du sa fra til, som jeg regner med sto den syke nærmere, gjorde. Da er litt sinne en liten pris å betale, føler jeg. Jeg vil i hvert fall mye heller angre på at jeg sa fra en gang for mye enn en gang for lite. Jeg er ikke interessert i å leve med skyldfølelse for at jeg var for feig til å ta opp en bekymring. Hvis det skulle vise seg at det ikke var noe å bekymre seg for, og vedkommende likevel ble furten og fornærmet, da er nok det noen jeg fint klarer meg bedre uten ;)

2 timer siden, 2ne skrev:

Nasjonale prøver

Fikk sjokk av datteras matteoppgave:- Flere jeg har vist den til trodde ikke at det kunne være sant

13 og 14-åringer måtte regne ut hvor mange spensthopp som forbrenner 100 gram melkesjokolade i den nasjonale prøven i regning. Utdanningsdirektoratet får skarp kritikk.

 

Sånn apropos selvbilde og for lavt fokus på fedme, liksom. 

Erre mulig?!? Jaja, nå skal unga lære å få spiseforstyrrelser på skolen, og. Flotte greier...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 234
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Å være overvektig er ikke synonymt med å være uskikket fysisk til å holde følge med barn. Heldigvis. 

Det som er litt for enkelt er at man setter likhetstegn mellom overvektig og handlingslammet.  Det er ekstremt overfladisk å tro at en overvektig persons matvaner overføres til barnehagebarn, bas

Det er faktisk helt motbydelig. Hun har en kropp som alle andre. Den er hennes og ingen andre sin business. Det er jo for øvrig hodet hennes som skal styre landet og ikke kroppen hennes. 

Akkurat nå, Kaja skrev:

Nei nå må dere gi dere altså. Det er greit at det er mye fokus (for mye) på slikt. Men den matteoppgaven er da virkelig ikke noe som skaper spiseforstyrrelser :lol:

 

Isolert sett, nei. Men det hjelper ikke når slankemas og forbrenning av kalorier også stappes inn i matteoppgaver i grunnskolen. Det der er sånne ting som ikke går en tenåring med et anstrengt forhold til selvbilde, hus forbi.

Husker jeg gikk på barneskolen da mattelæreren min begynte å bruke min antatte vekt i regnestykker. Og for sikkerhets skyld sammenlignet den med de andre elevenes antatte vekt. Jeg var kanskje ikke en spesielt stor unge, men jeg følte meg som en. Og at læreren la på 20 kg ekstra på min vekt kontra de andre var ikke så festlig. Jeg tviler faktisk på at jeg var 20 kg tyngre enn mine klassekamerater på den tiden. Jeg døde av skam da hun forklarte foran alle, hvordan hun løste mattestykker med vekten vår som utgangspunkt, der min antatte vekt stakk seg kraftig ut.  

Så nei, forbrenning av sjokoladeplater som er blitt omgjort til fettceller i kroppen, hører ikke hjemme i matematikk på grunnskolen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 timer siden, Lene_S skrev:

Jeg legger huet på blokka, og sier at jeg ikke er helt enig. Med forbehold om hvem som spør og hvordan man gjør det. Man skal selvfølgelig ikke spørre tilfeldige bekjentskaper direkte om sånne ting, men folk man kjenner godt, familie og venner, ikke bare bør man, men skal man, spørre. Man skal bry seg om andre, og det gjør man ikke ved å la folk lide i stillhet. Som med mye annet, så er det mye enklere å svare ja eller nei på direkte spørsmål enn å forme setningene "jeg trenger hjelp", "jeg er syk" eller "jeg har det ikke bra" selv. Er man bekymret for noen, så bør man spørre, rett og slett. Om vedkommende ikke akkurat da klarer å innrømme for seg selv engang at h*n trenger hjelp, så vil det likevel starte en prosess i hodet. Og trenger man faktisk ikke hjelp, bør man være raus nok til å sette pris på at noen bryr seg. Alternativet er langt mindre hyggelig.

Etter at jeg fikk total nedsmelting i fjor, så spurte folk om hvordan det gikk med meg etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg bor på en liten plass, og siden jeg ikke ville skjule noe, så visste alle hva som hadde skjedd. Faktisk spør noen ennå, og holder et øye med at jeg fortsatt er så frisk som mulig. Jeg setter ufattelig stor pris på at folk i nærmiljøet mitt bryr seg nok om meg til å passe på at jeg ikke blir like syk igjen. Jeg vil ikke leve i et samfunn der alle bare skal passe sine egne saker, og ikke byr seg om andre. 

Jeg er ikke uenig med deg der. Men det kommer jo helt an på hvem som spør og i hvilken hensikt man spør. Når Kranger skriver at hun er lei at folk "tar henne på bakrommet og spør om hun har anoreksi" så leser ikke jeg det slik at det er nære venner eller familie som spør fordi de er bekymra. Om nære venner spurte meg hvorfor jeg var så tynn da jeg var på mitt tynneste, hadde jeg ikke noe problemer med å svare de på det. Det var fra bekjente og tildels familie som snakket om det i et nedsettende tonefall, som var irriterende og plagsomt. Jeg kan ikke huske at noen spurte meg om hvorfor jeg var tynn fordi de var bekymra for meg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Emilie skrev:

Isolert sett, nei. Men det hjelper ikke når slankemas og forbrenning av kalorier også stappes inn i matteoppgaver i grunnskolen. Det der er sånne ting som ikke går en tenåring med et anstrengt forhold til selvbilde, hus forbi.

Husker jeg gikk på barneskolen da mattelæreren min begynte å bruke min antatte vekt i regnestykker. Og for sikkerhets skyld sammenlignet den med de andre elevenes antatte vekt. Jeg var kanskje ikke en spesielt stor unge, men jeg følte meg som en. Og at læreren la på 20 kg ekstra på min vekt kontra de andre var ikke så festlig. Jeg tviler faktisk på at jeg var 20 kg tyngre enn mine klassekamerater på den tiden. Jeg døde av skam da hun forklarte foran alle, hvordan hun løste mattestykker med vekten vår som utgangspunkt, der min antatte vekt stakk seg kraftig ut.  

Så nei, forbrenning av sjokoladeplater som er blitt omgjort til fettceller i kroppen, hører ikke hjemme i matematikk på grunnskolen. 

Det du skriver om her er jo ren mobbing :o Og kan da ikke sammenlignes med en oppgave basert på kunnskap?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

34 minutter siden, Pringlen skrev:

Det du skriver om her er jo ren mobbing :o Og kan da ikke sammenlignes med en oppgave basert på kunnskap?

Ja, det kan du si. Men de fleste som tar innover seg slike gitte oppgaver, er jo gjerne nettopp dem som har opplevd mobbing. Og mobbing er utbredt det. 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånne oppgaver har ikke noe i skolen å gjøre, det samme med den prinsesse dagboken. Når jeg var på den alderen visste jeg ikke hva kcal var eller forbrenning og sånt, men jeg var normalvektig. Jeg hadde venninner som kanskje hadde litt ekstra (uten at de var overvektige!) Som sleit mye med kropp og mat og sånne oppgaver hadde ikke gjort det bedre! Da ser jeg litt for meg scenarioer der gutta i klassen fniser litt og oppfører seg sånn som gutter i den alderen ofte gjør, det blir ydmykende.

Så sånne oppgaver gjør ikke noe for de som har et normalt syn på kropp og mat, men det gjør nok noe med de som ikke har det.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Emilie skrev:

Husker jeg gikk på barneskolen da mattelæreren min begynte å bruke min antatte vekt i regnestykker. Og for sikkerhets skyld sammenlignet den med de andre elevenes antatte vekt. Jeg var kanskje ikke en spesielt stor unge, men jeg følte meg som en. Og at læreren la på 20 kg ekstra på min vekt kontra de andre var ikke så festlig. Jeg tviler faktisk på at jeg var 20 kg tyngre enn mine klassekamerater på den tiden. Jeg døde av skam da hun forklarte foran alle, hvordan hun løste mattestykker med vekten vår som utgangspunkt, der min antatte vekt stakk seg kraftig ut.  

 

Dette her er jo ikke noe annet enn ren mobbing! Og så fra en lærer attpåtil.. Men..jeg er ikke så fryktelig overrasket dessverre.. Jeg er vel langt fra den eneste som har observert mye 'rart' blandt lærerstanden. Husker en lærer vi hadde som konsekvent plukket ut de aller dårligste til å lese høyt.. At ett par av dem også var 'svake' på andre områder, gjorde det ikke noe bedre.. Det var en pine for oss andre elever å overvære. Akkurat denne læreren ble 'tatt tak i', husker ikke om vedkommende ble overflyttet eller fikk 'nye' fag. 

Med tanke på hvor viktig jobb lærere har, ikke bare faglig men også på det menneskelige plan, så er det jammen mye rart i det yrket.. 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Emilie skrev:

Isolert sett, nei. Men det hjelper ikke når slankemas og forbrenning av kalorier også stappes inn i matteoppgaver i grunnskolen. Det der er sånne ting som ikke går en tenåring med et anstrengt forhold til selvbilde, hus forbi.

Husker jeg gikk på barneskolen da mattelæreren min begynte å bruke min antatte vekt i regnestykker. Og for sikkerhets skyld sammenlignet den med de andre elevenes antatte vekt. Jeg var kanskje ikke en spesielt stor unge, men jeg følte meg som en. Og at læreren la på 20 kg ekstra på min vekt kontra de andre var ikke så festlig. Jeg tviler faktisk på at jeg var 20 kg tyngre enn mine klassekamerater på den tiden. Jeg døde av skam da hun forklarte foran alle, hvordan hun løste mattestykker med vekten vår som utgangspunkt, der min antatte vekt stakk seg kraftig ut.  

Så nei, forbrenning av sjokoladeplater som er blitt omgjort til fettceller i kroppen, hører ikke hjemme i matematikk på grunnskolen. 

Herregud. Jeg får så vondt av deg. :(:hug:

(Jeg ble også mobbet, heldigvis bare på et sted vi ikke ble boende mer enn to år nettopp av den grunn, og læreren vår med på det i mitt tilfelle og. Jeg var for tynn jeg da. Og det irriterer meg at en så kort periode med mobbing ødela så mye. Trodde ikke jeg var verdt en dritt når jeg kom ut ut i andre enden, og kan slite med det fortsatt i noen sosiale sammenhenger. )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 hours ago, Kaja said:

Nei nå må dere gi dere altså. Det er greit at det er mye fokus (for mye) på slikt. Men den matteoppgaven er da virkelig ikke noe som skaper spiseforstyrrelser :lol:

Ikke matteoppgaven alene, nei. Men det ER et stort fokus på å spise sunt og veie minimalt, og det fokuset kommer inn tidlig. Jeg kan gjerne finne artikler om helsesøstre som ber folk slanke babyene sine - den yngste jeg husker på stående fot at jeg har lest om var 6 - SEKS - uker gammel. UKER. Veit du hvordan man slanker en så liten baby? Man sulter den. 

Så når det i denne tråden hevdes at overvekt og fedme normaliseres, til tross for slankehysteri både under svangerskapet - det er en "trend" å legge på seg minst mulig mens man går gravid, nemlig, noe som innimellom resulterer i lav fødselsvekt hos barnet - fra fødsel av, under hver eneste kontroll på helsestasjonen, og videre opp igjennom skoleårene, så lurer jeg på NÅR den normaliseringa er. Det er bare å gå inn i hvilken som helst kiosk eller butikk som selger blader, så kan dere se på forsidene på særlig "dameblader", og tell over hvor mange av de som ikke har ett eller annet slanketips eller en mirakelkur i seg, gjerne i stor skrift på forsiden, og så kan dere se litt på hvor mange normalt bygde jenter som er modeller i disse bladene (nei, de aller fleste av oss er ikke 178 cm høye og veier 52 kg), og hvor store disse plus size-modellene er, og fortell meg igjen hvor ille det er at overvekt og fedme normaliseres. Jeg venter spent. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, 2ne skrev:

Ikke matteoppgaven alene, nei. Men det ER et stort fokus på å spise sunt og veie minimalt, og det fokuset kommer inn tidlig. Jeg kan gjerne finne artikler om helsesøstre som ber folk slanke babyene sine - den yngste jeg husker på stående fot at jeg har lest om var 6 - SEKS - uker gammel. UKER. Veit du hvordan man slanker en så liten baby? Man sulter den. 

*klipp*

Ja det er helt sykt! :no: Er med i en ammehjelpsgruppe på Facebook og det er jevnlig fortvilte innlegg fra mødre som har fått beskjed om å slanke babyene sine. De får heldigvis fornuftige svar der da.

Ene delen av familien min er også veldig opptatt av kosthold og trening og jeg fikk faktisk kommentar da J var i verste baby blubb alder. Ble for sjokkert til å svare rasende. 

(De raser jo alt av seg igjen når de begynner å krabbe og gå.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 timer siden, Emilie skrev:

Ja, det kan du si. Men de fleste som tar innover seg slike gitte oppgaver, er jo gjerne nettopp dem som har opplevd mobbing. Og mobbing er utbredt det. 

Huff ja, ser den altså :(  Samtidig er jo kunnskap om kalorier og forbrenning noe man bør ha med seg. Sikkert ikke lett å legge opp undervisningen så ingen får negative assosiasjoner.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Pringlen skrev:

Huff ja, ser den altså :(  Samtidig er jo kunnskap om kalorier og forbrenning noe man bør ha med seg. Sikkert ikke lett å legge opp undervisningen så ingen får negative assosiasjoner.

Jo, men gjerne ikke i matematikk. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Line skrev:

http://www.minmote.no/#!/artikkel/24147171/er-elise-25-for-tjukk-for-kleskjedene

Hva tror man at et å måtte kjøpe bukser i XL gjør med en ung jente som er usikker på kroppen sin?

Jeg liker Zizzi, jeg, der får man litt boost av størrelsene. Var kry som en hane da jeg i sommer kjøpte en t-skjorte i str M, som jeg vanligvis ikke få over knollen engang :D 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Line skrev:

http://www.minmote.no/#!/artikkel/24147171/er-elise-25-for-tjukk-for-kleskjedene

Hva tror man at et å måtte kjøpe bukser i XL gjør med en ung jente som er usikker på kroppen sin?

Jeg må ha største str de har på cubus, str XL. Av gamle klær er str 38 akkurat for lite...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, Lene_S said:

Jeg liker Zizzi, jeg, der får man litt boost av størrelsene. Var kry som en hane da jeg i sommer kjøpte en t-skjorte i str M, som jeg vanligvis ikke få over knollen engang :D 

Jeg liker også veldig godt Zizzi, og går fremdeles innom der selv om jeg nå i utgangspunktet er "for liten" til å handle der. Men innimellom finner jeg enkelte plagg i S som passer. Fant joggebukser i S på salg til 100 kr stk i våres, og det var supert. :D

Da jeg var større så var det utrolig befriende å handle der. Man finner alltid noe som passer og det er ingen fare for at man står i prøverommet og ikke får på seg klærne eller ser ut som en stappa pølse. I tillegg er de som jobber på min lokale Zizzi veldig hyggelige og hjelpsomme.

Størrelsene på Bikbok og (tidvis) Zara synes jeg er helt koko, det minner nesten mest om barneklærstørrelser enn noe annet. Det er helt greit at de har små størrelser, men da får de i det minste la størrelsene gå litt oppover og ikke stoppe på L eller XL, som knapt tilsvarer M på en annen klesbutikk. Jeg bryr meg ikke om hva som står på størrelseslappen overhodet, og kjøper det jeg føler meg komfortabel i, men jeg husker at det var veldig viktig å ha minst mulig størrelse på ungdomsskolen og videregående... Da skulle man presse seg inn i den laveste størrelsen man kom inn i, uansett om den passet ordentlig eller ikke.

Det er forøvrig SÅÅÅ mye annet man kan la skolebarn regne på; det siste de trenger å lære seg er å regne kalorier!

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, Wilhelmina said:

Ja størrelser altså.. Hva er det med jeansene på HM? Jeg får de ikke over ræva engang, og jeg er ikke akkurat stor... Ser ut som barneklær.

Ja, jeg ble rimelig sjokka da jeg kjøpte olabukse der... Jeg måtte ha den NEST STØRSTE størrelsen de hadde, og jeg bruker M ellers... Ikke rart at folk får komplekser når man som normalvektig knapt får på seg klær i normale butikker. Og de uformelige greiene i "Big is Beautiful" eller hva det nå heter er ikke akkurat noen høydare for figuren, uansett hvordan man ser ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bruker som regel S og noen ganger M, evt 36/38, eller 27/28 i bukser (177 og 60 kg). Bruker som regel S eller 27/28 i bukser fra only, bikbok, gina tricot, cubus, HM og dr denim, har ikke lagt merke til at størrelsene har endret seg i løpet av årene på det jeg har kjøpt (jeg shopper veldig lite, så erfaringen min er begrenset til akkurat det som ligger i skapet og det lille jeg av og til prøver). Syns de fleste butikker jeg har vært innom har relativt jevne størrelser i bukser, +/- 1 størrelse.

Men jeg syns det er rart at jeg, da jeg hadde 12 i fettprosent, var så tynn jeg fikk hårtap og ikke så frisk ut, faktisk opplevde at en S-bukse ikke passet, gikk ikke over "rumpa"... Vel er jeg høy og er kraftig bygd (brede skuldre, etc), men likevel.. Jeg er enig i at noe er galt med størrelsene da...

Kjøpte faktisk klær for litt siden (for første gang på 2 år, så glad er jeg i shopping liksom :P), og la merke til at flere av butikkene jeg var innom ikke hadde inne mindre størrelser enn XS, så lurer på hvilke størrelse slanke eller tynne lave jenter skal bruke? Hadde jeg hatt min bygning og vært 160 hadde jeg ikke funnet mye som passet i de butikkene jeg besøkte. Kanskje handle i barnebutikken?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

15 minutter siden, Elisabeth00 skrev:

Kjøpte faktisk klær for litt siden (for første gang på 2 år, så glad er jeg i shopping liksom :P), og la merke til at flere av butikkene jeg var innom ikke hadde inne mindre størrelser enn XS, så lurer på hvilke størrelse slanke eller tynne lave jenter skal bruke? Hadde jeg hatt min bygning og vært 160 hadde jeg ikke funnet mye som passet i de butikkene jeg besøkte. Kanskje handle i barnebutikken?

Samme problem som vi som er høye og tynne. Skal buksene være lange nok, så detter de av. Jeg må kjøpe XL i joggebukser for at de skal være lange nok i beina...og de må strammes godt i livet. I gensere har jeg lenge kjøpt M, og etter jeg la på meg så passer de ganske greit nå, men da jeg var yngre så måtte jeg velge mellom å kjøpe S eller XS, som da passet rundt, eller M som var lange nok i armene og nedover. Hjelper liksom ikke når genserene og jakkene passer rundt, men ikke går lengre ned til navlen og stopper flere cm over håndleddet :P Mange med min høyde har også store bein og finner heller ikke sko som passer, spesielt ikke pensko. Nå er jeg heldig, jeg er ligger mellom 40-41, så jeg finner som regel noe. 

Nå finnes det noen spesialbutikker som har store størrelser i sko, og som har klær som er laget til lange, men det må som regel bestilles på nettet og jeg er ikke glad i å kjøpe klær på nett. Stormberg har ofte fritidsklær som passer da, det er kjekt. Brandsdal? Alt for kort. I butikker der du kan kjøpe bukser livvidde/lengde, så bruker jeg 28/34, og det har de som regel bare en eller kanskje to av, så om jeg er uheldig, så har de solgt de ut. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, Sprettballen skrev:

Samme problem som vi som er høye og tynne. Skal buksene være lange nok, så detter de av. Jeg må kjøpe XL i joggebukser for at de skal være lange nok i beina...og de må strammes godt i livet. I gensere har jeg lenge kjøpt M, og etter jeg la på meg så passer de ganske greit nå, men da jeg var yngre så måtte jeg velge mellom å kjøpe S eller XS, som da passet rundt, eller M som var lange nok i armene og nedover. Hjelper liksom ikke når genserene og jakkene passer rundt, men ikke går lengre ned til navlen og stopper flere cm over håndleddet :P Mange med min høyde har også store bein og finner heller ikke sko som passer, spesielt ikke pensko. Nå er jeg heldig, jeg er ligger mellom 40-41, så jeg finner som regel noe. 

Jeg skjønner godt at du har problemer med det når selv jeg, som er nesten 10 cm kortere, har problemer med det samme når det gjelder overdeler :lol: Har samme størrelse som deg i bein, det er ikke mye i typ pensko som ser fint ut, men finner heldigvis alt jeg trenger i sko av den typen jeg liker - fritidssko, joggesko, tursko.

Var så glad da jeg fant en Fjellreven skalljakke for noen år siden. Den sitter fint og er lang nok alle veier :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Elisabeth00 skrev:

Jeg skjønner godt at du har problemer med det når selv jeg, som er nesten 10 cm kortere, har problemer med det samme når det gjelder overdeler :lol: Har samme størrelse som deg i bein, det er ikke mye i typ pensko som ser fint ut, men finner heldigvis alt jeg trenger i sko av den typen jeg liker - fritidssko, joggesko, tursko.

Var så glad da jeg fant en Fjellreven skalljakke for noen år siden. Den sitter fint og er lang nok alle veier :D

Jeg kjøper ikke mye finsko, så det er ikke noe jeg biter meg veldig merke i. De går likevel ofte opp til hvert fall 40. I høye hæler kan jeg til nøds gå ned i 39 faktisk. Vet ikke helt hvorfor. Men for det meste handler jeg jo tursko i forskjellige varianter, og da er ikke skostørrelse noe problem. Utenom Salomon, de går ikke så høyt opp og har teite størrelser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...