Gå til innhold
Hundesonen.no

Mor byttet barnehage-mente de ansatte var for tykke


QUEST
 Share

Recommended Posts

2 timer siden, QUEST skrev:

Kan jeg spørre dere i moderatorteamet om noe, av ren nysgjerrighet? :) Denne tråden ble åpnet igjen, husker jeg ikke helt feil, så har en del andre tråder som har blitt stengt, ikke blitt åpnet igjen? Hva er det som avgjør om en tråd forblir stengt, eller åpnes igjen? :) 

Kommentering på moderering skal egentlig tas på pm, men jeg svarer nå. Fint hvis ytterligere spørsmål tas på pm, så det ikke blir en diskusjon i diskusjonen. :)

Det skyldes rett og slett bare at hvis ingen moderatorer har tid til å rydde før det har gått for lang tid, så glemmes tråden og forblir stengt. Så veldig dumt å risikere stengt tråd egentlig. Men vi gjør det frivillig i fritiden vår, så sånn er det bare dessverre. 

Moderator Marie 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 234
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Å være overvektig er ikke synonymt med å være uskikket fysisk til å holde følge med barn. Heldigvis. 

Det som er litt for enkelt er at man setter likhetstegn mellom overvektig og handlingslammet.  Det er ekstremt overfladisk å tro at en overvektig persons matvaner overføres til barnehagebarn, bas

Det er faktisk helt motbydelig. Hun har en kropp som alle andre. Den er hennes og ingen andre sin business. Det er jo for øvrig hodet hennes som skal styre landet og ikke kroppen hennes. 

Ang. hvem som kommenterer på vekt og sånt. Jeg har endelig kommet opp i en vekt som gjør at folk har sluttet å fortelle meg hvor tynn jeg er. Jeg var lenge undervektig. Ikke fordi jeg ville, men fordi jeg er så høy som jeg er og vokste veldig fort, i tillegg til høy forbrenning greide jeg ikke legge på meg. Selv om jeg spiste hva jeg ville og spiste mye. Det er litt slitsomt at folk skal plent fortelle deg at du er for tynn og at du må spise når du ikke kan noe for deg. Ikke bare fra andre, men også fra familien. Spesielt mamma. Ironisk nok fortalte hun senere at hun var like tynn da hun var på min alder. Jeg er fortsatt tynn, men ikke så tynn lenger at det blir kommentert så ofte lenger. Vi er litt uheldige her da, for når vi legger på oss så legger det seg mest rundt magen, og det er ikke spesielt sunt. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 timer siden, Marie skrev:

Kommentering på moderering skal egentlig tas på pm, men jeg svarer nå. Fint hvis ytterligere spørsmål tas på pm, så det ikke blir en diskusjon i diskusjonen. :)

Det skyldes rett og slett bare at hvis ingen moderatorer har tid til å rydde før det har gått for lang tid, så glemmes tråden og forblir stengt. Så veldig dumt å risikere stengt tråd egentlig. Men vi gjør det frivillig i fritiden vår, så sånn er det bare dessverre. 

Moderator Marie 

Takk for svar, behøver ingen ytterligere forklaring :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 hours ago, Sprettballen said:

Ang. hvem som kommenterer på vekt og sånt. Jeg har endelig kommet opp i en vekt som gjør at folk har sluttet å fortelle meg hvor tynn jeg er. Jeg var lenge undervektig. Ikke fordi jeg ville, men fordi jeg er så høy som jeg er og vokste veldig fort, i tillegg til høy forbrenning greide jeg ikke legge på meg. Selv om jeg spiste hva jeg ville og spiste mye. Det er litt slitsomt at folk skal plent fortelle deg at du er for tynn og at du må spise når du ikke kan noe for deg. Ikke bare fra andre, men også fra familien. Spesielt mamma. Ironisk nok fortalte hun senere at hun var like tynn da hun var på min alder. Jeg er fortsatt tynn, men ikke så tynn lenger at det blir kommentert så ofte lenger. Vi er litt uheldige her da, for når vi legger på oss så legger det seg mest rundt magen, og det er ikke spesielt sunt. 

Hvor gammel er/var du når det snudde. Spør for en venn osv... :fear:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Kangerlussuaq skrev:

Hvor gammel er/var du når det snudde. Spør for en venn osv... :fear:

Mellom 19-20 en gang. Begynte å legge på meg når jeg flytta hjemme i fra :P 

Edit: Jeg gikk fra å være +/- 60 kg. og 186 høy, til nå å være 74kg og like høy. Har ligget ganske stabilt i vekt nå de siste hvert fall 2 årene. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

30 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

Hvor gammel er/var du når det snudde. Spør for en venn osv... :fear:

Her var å gå gravid tingen. Tydeligvis litt krisetilstand for kroppen som begynte å lagre for harde livet, kombinert med å være kjempesulten hele tiden i ammeperioden. :lol:

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

21 minutter siden, Marie skrev:

Her var å gå gravid tingen. Tydeligvis litt krisetilstand for kroppen som begynte å lagre for harde livet, kombinert med å være kjempesulten hele tiden i ammeperioden. :lol:

Jepp, regner med det vil hjelpe på her også :P Både mamma og søster har noen kilo ekstra etter at de ploppa ut noen unger. Mamma var ganske stor en periode, men så skaffa de seg hund...jakthund som må ha båndturer og da gikk mange av de overflødige kiloene av gitt. Nå er hun ganske normalvektig tror jeg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Oh. Jeg er 1,75 og 53 kg. Så jeg har relativt lyst å gå opp i vekt, for jeg er lei av at folk tar meg på bakrommet og spør om jeg har anoreksi.  Får bare bli preggo ass, enda en god grunn :P 

Det der synes jeg bare er utrolig dårlig gjort. Si du hadde hatt anoreksi, det er ikke noe mer greit å spørre om! Du går ikke rundt og tar folk til side og spør om de har en alvorlig psykisk sykdom liksom. 

Ellers er det vel å spise flere og litt større måltider til dagen(det har jeg aldri vært flink til da...) og putte så mye du kan av fett i :P Aldri velg sukkerfritt eller lettprodukter. Det går også an å få kjøpt proteinpulver du kan ha i maten for å hjelpe til. Jeg har brukt det i maten jeg har laget til brukere som er veldig undervektige. Det smaker ingenting. Putter det i potetstappe, sauser eller lignende. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Sprettballen said:

Det der synes jeg bare er utrolig dårlig gjort. Si du hadde hatt anoreksi, det er ikke noe mer greit å spørre om! Du går ikke rundt og tar folk til side og spør om de har en alvorlig psykisk sykdom liksom. 

Ellers er det vel å spise flere og litt større måltider til dagen(det har jeg aldri vært flink til da...) og putte så mye du kan av fett i :P Aldri velg sukkerfritt eller lettprodukter. Det går også an å få kjøpt proteinpulver du kan ha i maten for å hjelpe til. Jeg har brukt det i maten jeg har laget til brukere som er veldig undervektige. Det smaker ingenting. Putter det i potetstappe, sauser eller lignende. 

Ja jeg er relativt hardhuda så jeg orker ikke ta det innover meg, men at folk tar seg sånne friheter er leit.
Kjenner til alle triksa, og gjorde de/gjør de. Men utgjør lite forskjell. Jeg frykter at alt fettet bare setter seg i blodårene og ellers ikke :lol: Kjøper bare helmelk, sæterrømme, aldri lightprodukter. Men det hjelper liksom ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Kangerlussuaq skrev:

Ja jeg er relativt hardhuda så jeg orker ikke ta det innover meg, men at folk tar seg sånne friheter er leit.
Kjenner til alle triksa, og gjorde de/gjør de. Men utgjør lite forskjell. Jeg frykter at alt fettet bare setter seg i blodårene og ellers ikke :lol: Kjøper bare helmelk, sæterrømme, aldri lightprodukter. Men det hjelper liksom ikke.

Jeg tenker at det kan være like vondt for folk å være for tynne og ikke greier å gjøre noe med det, som å være for overvektige og ikke får gjort noe med det. Og kommentarer på begge deler kan være like vondt å høre. Man vet jo aldri hvem som ikke bryr seg, bare blir irritert eller hvem som blir veldig leie seg. 

Ang. triks, så har jeg ikke så mye mer å komme med :P Det løste seg liksom av seg selv hos meg. Selv om jeg bare er akkurat innafor normalvektig da. Vet ikke om det er noen medisinske årsaker til at man ikke går opp i vekt? Sånn for min del tenker jeg det var naturlig å slite med å gå opp i vekt når man driver og vokser som ugress :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, Stine skrev:

Jeg synes folk bare skal holde kjeft om andre sitt utseende!

Virkelig! For meg er det helt absurd at folk får seg til å tro at det er greit å kommentere at det ser ut som folk har anoreksi, for eksempel... Jeg hadde en bestefar som ikke tok fem øre for å fortelle meg at jeg så ut som en krigsfange. Morro.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, Wilhelmina skrev:

Virkelig! For meg er det helt absurd at folk får seg til å tro at det er greit å kommentere at det ser ut som folk har anoreksi, for eksempel... Jeg hadde en bestefar som ikke tok fem øre for å fortelle meg at jeg så ut som en krigsfange. Morro.

De fleste(?) i alle fall voksne mennesker kvier seg vel for å påpeke overvekt, andre veien derimot..der er det fritt frem! 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, QUEST skrev:

De fleste(?) i alle fall voksne mennesker kvier seg vel for å påpeke overvekt, andre veien derimot..der er det fritt frem! 

Jeg håper virkelig folk kvier seg til å uttale seg om overvekt, så mye at de faktisk lar være. Motsatt vei har man fortsatt en lang vei å gå. Det skal ikke være bekvemt å uttale seg om folks utseende. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Emilie skrev:

Jeg håper virkelig folk kvier seg til å uttale seg om overvekt, så mye at de faktisk lar være. Motsatt vei har man fortsatt en lang vei å gå. Det skal ikke være bekvemt å uttale seg om folks utseende. 

Kan jeg spørre om du opplever/har opplevd at voksne kommenterer din vekt? Og da tenker jeg ikke på de aller nærmeste. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 minutter siden, QUEST skrev:

Beklager, det var ikke meningen å være invaderende. Selv ville jeg ikke kommentert vekta til noen med mindre de selv ville snakke om det. 

Det var ikke invaderende mtp hva jeg allerede har delt i denne tråden :lol: Men jeg satt det med et utropstegn fordi det har skjedd mange ganger, fullstendig uoppfordret. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

16 timer siden, Sprettballen skrev:

Det der synes jeg bare er utrolig dårlig gjort. Si du hadde hatt anoreksi, det er ikke noe mer greit å spørre om! Du går ikke rundt og tar folk til side og spør om de har en alvorlig psykisk sykdom liksom. 

Jeg legger huet på blokka, og sier at jeg ikke er helt enig. Med forbehold om hvem som spør og hvordan man gjør det. Man skal selvfølgelig ikke spørre tilfeldige bekjentskaper direkte om sånne ting, men folk man kjenner godt, familie og venner, ikke bare bør man, men skal man, spørre. Man skal bry seg om andre, og det gjør man ikke ved å la folk lide i stillhet. Som med mye annet, så er det mye enklere å svare ja eller nei på direkte spørsmål enn å forme setningene "jeg trenger hjelp", "jeg er syk" eller "jeg har det ikke bra" selv. Er man bekymret for noen, så bør man spørre, rett og slett. Om vedkommende ikke akkurat da klarer å innrømme for seg selv engang at h*n trenger hjelp, så vil det likevel starte en prosess i hodet. Og trenger man faktisk ikke hjelp, bør man være raus nok til å sette pris på at noen bryr seg. Alternativet er langt mindre hyggelig.

Etter at jeg fikk total nedsmelting i fjor, så spurte folk om hvordan det gikk med meg etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg bor på en liten plass, og siden jeg ikke ville skjule noe, så visste alle hva som hadde skjedd. Faktisk spør noen ennå, og holder et øye med at jeg fortsatt er så frisk som mulig. Jeg setter ufattelig stor pris på at folk i nærmiljøet mitt bryr seg nok om meg til å passe på at jeg ikke blir like syk igjen. Jeg vil ikke leve i et samfunn der alle bare skal passe sine egne saker, og ikke byr seg om andre. 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Lene_S said:

Jeg legger huet på blokka, og sier at jeg ikke er helt enig. Med forbehold om hvem som spør og hvordan man gjør det. Man skal selvfølgelig ikke spørre tilfeldige bekjentskaper direkte om sånne ting, men folk man kjenner godt, familie og venner, ikke bare bør man, men skal man, spørre. Man skal bry seg om andre, og det gjør man ikke ved å la folk lide i stillhet. Som med mye annet, så er det mye enklere å svare ja eller nei på direkte spørsmål enn å forme setningene "jeg trenger hjelp", "jeg er syk" eller "jeg har det ikke bra" selv. Er man bekymret for noen, så bør man spørre, rett og slett. Om vedkommende ikke akkurat da klarer å innrømme for seg selv engang at h*n trenger hjelp, så vil det likevel starte en prosess i hodet. Og trenger man faktisk ikke hjelp, bør man være raus nok til å sette pris på at noen bryr seg. Alternativet er langt mindre hyggelig.

Etter at jeg fikk total nedsmelting i fjor, så spurte folk om hvordan det gikk med meg etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg bor på en liten plass, og siden jeg ikke ville skjule noe, så visste alle hva som hadde skjedd. Faktisk spør noen ennå, og holder et øye med at jeg fortsatt er så frisk som mulig. Jeg setter ufattelig stor pris på at folk i nærmiljøet mitt bryr seg nok om meg til å passe på at jeg ikke blir like syk igjen. Jeg vil ikke leve i et samfunn der alle bare skal passe sine egne saker, og ikke byr seg om andre. 

Ja, jeg er enig i at det i enkelte tilfeller bør tas opp. Men da på en ordentlig måte, av rett person og på rett tid og sted.

Jeg har selv "oppdaget" tendenser til anoreksi hos en bekjent, og jeg ble veldig bekymret. Jeg tok det opp med noen som kunne ta det opp med personen selv, noe som ble gjort, og det viste seg at personen var på vei inn i anoreksiens verden. HELDIGVIS tok vedkommende jeg alarmerte tak, og personen fikk hjelp til å komme seg ut av det før det eskalerte. Ingen andre hadde reagert, og personen var i ettertid veldig glad for at noen faktisk sa noe og hjalp dem på vei ut av det.

Nå snakker jeg ikke om folk som er naturlig tynne, men om normalvektige folk som plutselig utvikler et illevarslende spisemønster, blir overdrevent opptatt av hvordan de ser ut og hvor sunt de spiser osv, osv, samtidig som de raser ned til en unaturlig lav vekt.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nasjonale prøver

Fikk sjokk av datteras matteoppgave:- Flere jeg har vist den til trodde ikke at det kunne være sant

13 og 14-åringer måtte regne ut hvor mange spensthopp som forbrenner 100 gram melkesjokolade i den nasjonale prøven i regning. Utdanningsdirektoratet får skarp kritikk.

 

Sånn apropos selvbilde og for lavt fokus på fedme, liksom. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Finner ikke noe om noen grupper i området på nett, så lurer på om noen er interesserte i å starte en og leie hall sammen i vinterhalvåret?  
    • Lurer på hvor det ble av alle hundeparkeringsboksene. Er det noen som vet om butikker som fortsatt har sånne? Vi bruker ikke bur hjemme og trenger trene på det, samt at det er kjekt å kunne handle mat med hunden når den mestrer situasjonen. 
    • Jeg kjenner kun til engelsk setter, og synes noen ganger de er litt vel myke/milde. Så ville vært nøye på å finne en oppdretter som avler på trygge fine hunder. Tror nok fysisk mosjon er viktigere enn mental trening for en engelsk setter 😊 
    • Narsisistens smørbrødliste over hvordan skape avhengighet i new supply fungerer som bare det så langt. Vi er vel og merke fortsatt i innledende love bombing fase, men jeg har allerede vært avvisende og ikke svart på meldinger, og forlatt ham for å prate med andre så han hører det gjennom den stengte døren, noe som sender ham inn i en emosjonell berg og dalbane, og han vil bare være sammen med meg hele tiden. Truly toxic behaviors jeg har kommet unna med i dag, uten å bli forlatt til fordel for en annen, fordi han nå er så emosjonelt avhengig av meg allerede: Bading. Vasket til og med barten og skjegget med sjampo Tørking med håndkle Føning (!) Skamklipp med maskin  Potesokker  Greit, han protesterte litt mens det stod på og jeg skal innrømme det ble love bombet med K9 Nom Noms. Vi er for tidlig i toxic relationship prosessen til å bare kjøre på med den typen mishandling uten å tilsløre at det er hva det er ennå, men soon.. Har allerede begynt å tøye strikken litt. Bedt om sitt ved døren og så ikke belønnet med godis, bare en "kom da!". Bedt om stå, fortsatt med rygge uten godis mellom. Hvis en koker frosken sakte, så legger den ikke merke til at love bombingen sklir over i ren og skjær utnytting. Jeg er høy på dopamin av å ha fått ham til å: Sitt - dekk - stå (eller pølse-bacon-ost, som det heter for å snakke et språk han forstår) Spin og twirl Åttetall mellom beina  Utgangsstilling høyre og venstre  Sitte i front  Sitte på stedet hvil mellom beina Touch snute i hånd  Rygge Ligge på ryggen  Sitte bamse  Danse med muttern Gi labb(er) High five  Riste på hodet: "Neeei" Sitt-bli med dobbeltkommando håndsignal fordi jeg klebber ting til iblant ved å ville for fort frem Fra sitt frem til target pad Jeg har ikke lagt noen plan for å trene øvelser så jeg får tilfredsstilt min indre kontrollsyke. Det haster ikke å ha et repertoar av underholdningstriks, men det var så ****** kaldt ute, vi måtte gjøre noe inne. ..og Ede er helt med, lykkelig uvitende om hvordan han vil bli kokt sakte av en manipulativ Maskot som tenker at han uten å selv legge merke til prosessen vil måtte gjøre alt det der og mye mer uten en eneste godbit underveis.   Edit: Shit, nei, jeg er ikke helt profesjonell på dette. Det ser ut som det straffer seg ved at han allerede har begynt å snoke gjennom sakene mine. Han åpnet nettopp en skuff og begynte syte fordi han fant masse ubrukte godbitposer oppi der. —HVEM er det lageret der tiltenkt, liksom? Hva var det jeg gjorde da jeg stappet en sånn pose i lomma og forlot ham hjemme alene i nesten et minutt uten å svare på meldinger? Han får bare tro meg på at de er til ham og bare ham fordi jeg elsker ham og bare ham. 
    • Fikk endelig blitt kjent med lukten av alkoholkonsum i går. Busser og gater med feststemte brisne i godt humør. De aller fleste ignorerte ham. Noen vekslet noen ord på avstand. Mange flørtet i forbipassering. Ingen tok på ham. På den ene bussen var vi heldige og fikk 10 minutter selskap av tre glade brisne som selv hadde hunder de pratet om, mellom å henvende seg til Ede i passende intervaller for å fortelle ham at han er en søtnos, mens han satt rolig på fanget mitt i grei høyde og var inkludert i den midlertidige flokken.  Folk har blitt utrolig flinke til å ikke nævle på fremmede hunder. Det var verre å ha valp før, da de aller fleste ville ta på og gi førerne større utfordringer ved å lære valpen at det lønner seg å hoppe opp på folk, for da blir de skikkelig glade og kosemose - helt til valpen blir stor sånn som blandingshunden Bamse, og dømt til døden ved giftsprøyte for å gjøre hva alle belønnet Bamse for da han var liten: å hoppe opp på for å receive much love og gjøre en forbipasserende veldig glad.  Kanskje det hjelper at Ede er såpass stor valp. Han kan lett se ut som en voksen schnoodle-cockadoodle blanding om en ikke ser labbene og de klumsete bevegelsene. Folk som ser at det er en valp har kanskje nok peiling til å vite hvor dumt det er å trene ham til å forvente å bli fysisk med tilfeldige fremmede på gata. Kanskje er det også mutterns alder og mer seriøse holdninger som gjør det. Ser antakelig mer myndig og mindre approachable ut enn før. Vibber noe annet nå enn som yngre og mer sosial vimsevirre fjolle med mindre kunnskap og uten noen plan med sosialiseringen. Klar forbedring.  Råd fra instruktøren Ede er mindre fornøyd med at vi betaler for å veilede muttern om hvordan gjennomskue og outsmarte ham, det var å redusere mengden godis som bestikkelser. Jeg er fæl til å holde ham passiv og gi illusjonen av veloppdragen med godis. Han trenger lære å slappe av uten. Det rådet var vanskelig for muttern å følge opp på fulle busser og gater med folk tett i tett og ikke en eneste kommando for oppgaver han kan få fokusere på fremfor godbiten i mutterns hånd. Eksempelvis da dørene åpnet seg på den ene forholdsvis sparsomt befolkede bussen vi skulle av, og det var en to meters dyp, tett vegg av folk rett utenfor, på byens travleste holdeplass. Ede er typen som instinktivt ønsker ta inn og vurdere situasjoner før han tar beslutninger. Det er unaturlig for ham å bare følge muttern på blind tillit og valse rett inn i alt uten å se an ting først - og så valse uti på tillit til at mutterns lederskap er beste løsning. Han er tøff, men han er glup også.  Å ha valp som blir sittende midt i døråpningen mens tjue stk vil inn der, det går ikke, så å gå av bussen på egne poter er nå en arbeidsoppgave han har lært at det lønner seg med sitt-ned-aksjon mot. Å stoppe igjen, for å analysere og sniffe hender, bukselommer og mer og mindre edle private deler på fremmede, midt inni en ganske tett masse av mennesker i kaotisk bevegelsesmønster, det har han lært er måten å få muttern til å småpanisk fiske det beste hu har å by på ut av "In case of emergency"-lomma og la ham gomle på det mens vi navigerer ut av kaoset.  Hvem som trener hvem er altså et spørsmål om synsvinkel.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...