Gå til innhold
Hundesonen.no

Store selvskapshunder


bianka
 Share

Recommended Posts

Er bare det at siden gruppe 9 kalles for selvskapshunder så tenkte jeg at det kun var de små som er selvskapshund. Finnes det større også? Selvskapshund tenker jeg er det samme som familiehund. En hund som ikke trenger altfor mye mosjon. En som trenger middels mosjon. En hund som ikke er avlet som en typisk brukshund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På feks. Kjopehund.no sin hunderasevelger så står det haket av de forskjellige størrelsene, aktivitetsbehov, pelspleie, samarbeidsegenskaper og krysset av på feks. Selvskapshund,jakthund, brukshund, agility, lydighet, tallrik rase. Hvor mye skal man legge vekt på disse? Noe av det samme står på canis sin rasevelger, eller på dyrebar.no. Hvor mye skal man vektlegge disse?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Meh, i stedet for å kverulere kan vi jo heller besvare spørsmålet.

Prinsippielt er alle hunder i Norge familie og/eller hobby-hunder, men det er jo fint når noen sier at de ikke har lyst å drive på i Alaskan Malamute eller Malanois-aktivitetsnivå.
 

F.eks er jo en golden retriever også en stor selskapshund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

21 minutes ago, bianka said:

Gå en times tur med hunden hver dag.litt Lydighet på hobbybasis. Pelsstell er bare koselig. Gjerne også en rase som kan være inne en dag eller to eller tre hvis man er syk uten å gå på veggene. Satt på spissen.

Da har du egentlig ganske mange raser å velge mellom, så da er spørsmålet videre hva du foretrekker. Stort og hårete, middels og korthåret, middels og pelset? Grand danois, collie, springer spaniel, pinscher, berner sennen, whippet, golden, eller bearded collie er alle raser som mer eller mindre passer inn i de kriteriene (dog vil jeg si at den timen er minimum på generell basis, men det gjelder egentlig uansett rase).

Just now, Kangerlussuaq said:

Meh, i stedet for å kverulere kan vi jo heller besvare spørsmålet.

Prinsippielt er alle hunder i Norge familie og/eller hobby-hunder, men det er jo fint når noen sier at de ikke har lyst å drive på i Alaskan Malamute eller Malanois-aktivitetsnivå.
 

F.eks er jo en golden retriever også en stor selskapshund.

Du kaller det kverulering, jeg kaller det å finne frem til hva som egentlig passer ønskene - og da må man nesten vite hva kriteriene er..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en rase som er definert som medium stor selskapshund. En times tur om dagen er definitivt ikke nok for ham, men jeg vet andre med samme rase har hunder som fint kan sove seg gjennom en hel regnværsdag. Han er riktig nok ung, men for at han skal være tilfreds bør han få minst en times tur to ganger om dagen pluss lek og hjernetrim. To-tre ganger i uka bør han få anledning til å virkelig løpe fra seg, enten løs i skogen eller i dagpark med andre hunder. Vi prøver også å delta på organisert trening minst en gang i uka.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange av de store myndene defineres som selskapshunder, fordi de ikke lengere brukes til det de er avlet for. (jakt) Jeg mener at ordet selskapshund kan være neagtivt iform av at da tror folk det er hunder som ikke kreves spesielt mye.  Mange store raser krever mer mosjon enn de "klassiske" små selskapshundene. Flere i den kategorien er avlet nettopp som selskapshunder, og mange av de andre (store) rasene som hadde en funskjon før, blir kategorisert som det nå, så da blir det naturlig nok mer instinkter og atktivitetsbehov. Du har jo selvfølgelig store raser som krever litt mindre mosjon enn andre.  Vet ikke om st. bernard, berner, new foundland, div mastiffer om de er kategorisert som selskapshunder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Leonberger etter litt sedate linjer? Noen av dem er det en hel del trøkk i og trenger mye, mens andre er mindre krevende og egentlig fornøyd med å være med på alt. Tipper man finner det samme innen Bernerne...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke sagt at de store rasene i gruppe 2 trenger mindre mosjon enn rasene i gruppe 9, om det var sammenligningsgrunnlaget, men mulig jeg misforsto. Det er tvert imot viktig med god mosjon på en så stor hund, så den får beholde en sunn kropp som klarer å bære sitt tunge skjelett.

I tidligere gruppefordeling, så var berner sennenhund og flere av de andre rasene nevnt i de siste innleggene samlet i gruppe G - selskapshunder. På 1970- og 1980-tallet var flere av rasene sammen i en raseklubb som het Klubben for Store Selskapshundraser, men etter hvert så ble rasene så store at de ønsket og evnet å danne egne raseklubber, KSS ble gjort om til Klubben for Større Selskapshundraser (fordi de inkluderte litt mindre raser), og nå heter de Klubben for Gårds- og Fjellhunder, og inneholder en del i populasjon småraser fra gruppe 1 og 2. 

Jeg vet ikke om berner og tilsvarende er det trådstarter leter etter, for jeg vet ikke helt hva som menes med middels mosjon og at pelsstell er gøy - for med disse rasene så får en ikke bare pelsstellet, en får støvsugingen også :D Det er de som koser seg med timesvis av napping, trimming, børsting og klipping, men som får spader av en eneste hårdott på stuegulvet. Så jeg synes kanskje kriteriene til trådstarter er litt vel vage og runde.

På noen av molosserne, mastiffene og tilsvarende kan en få med (litt) vokt, fordi de har hatt det som tidligere oppgave, det er ikke bare en stor og lodden kosebamse. 

Det er en del berner-eiere som blir allergisk mot hund eller får allergiske barn når valpen begynner å bli åtte-ni måneder gammel, og derfor må omplassere (noen avliver) - så selv om en voksen berner kan være en sedat sofagris som er fornøyd med det den blir tilbudt og livet generelt, så skal mange av dem gjennom en tenåringsperiode som kan være overraskende om en er innstilt på et så enkelt hundehold som mulig.

Jeg synes også enkelte spisshundraser, som eurasier og finsk lapphund, blir trukket fram som gode familiehunder - men de kommer jo også med sin spisshundbagasje. På samme måte som at miniatyrhundraser også har sin bakgrunn - når en rase har hatt som oppgave å beskytte munker mot spøkelser og onde ånder ved å skremme dem bort gjennom bjeffing i flerfoldige generasjoner, så sier det seg selv at disse hundene har lett for å bjeffe i dag også, uansett om de ser spøkelser eller ei. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Hvilke hunderaser er store selvskapshunder? Skjønner at gigantene som irsk ulvehund, Berner sennen, grand danois, sant bernardshund, nuffe, landseer ol. Regnes som giganter. Jeg vet jo at disse rasene ofte har redusert levealder enn de som er mindre type 30 kilo med litt pluss og minus. Hvilke store hunderaser lever lengre ? Skjønner dette er invidiellt og helse og arv osv. Har mye å si. 

Jeg har også lyst på en stor hund som vakthund da jeg bor alene i ett stort hus.

Gjerne ramse opp flere hunderaser.

Har alle hunderasene på canis.no blitt borte?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 9/4/2017 at 11:58 AM, Djervekvinnen skrev:

Mange av de store myndene defineres som selskapshunder, fordi de ikke lengere brukes til det de er avlet for. (jakt) Jeg mener at ordet selskapshund kan være neagtivt iform av at da tror folk det er hunder som ikke kreves spesielt mye.  Mange store raser krever mer mosjon enn de "klassiske" små selskapshundene. Flere i den kategorien er avlet nettopp som selskapshunder, og mange av de andre (store) rasene som hadde en funskjon før, blir kategorisert som det nå, så da blir det naturlig nok mer instinkter og atktivitetsbehov. Du har jo selvfølgelig store raser som krever litt mindre mosjon enn andre.  Vet ikke om st. bernard, berner, new foundland, div mastiffer om de er kategorisert som selskapshunder?

Nå har jo faktisk myndene bruksklasse på utstilling, og det skal bo en hel haug instinkter i de om man skal følge radestandarden, så jeg er litt usikker på om jeg synes betegnelsen selskapshund passer på de, egentlig?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

28 minutes ago, Mumle Mu said:

Nå har jo faktisk myndene bruksklasse på utstilling, og det skal bo en hel haug instinkter i de om man skal følge radestandarden, så jeg er litt usikker på om jeg synes betegnelsen selskapshund passer på de, egentlig?

Enig. De passer som "selskapshund" i den grad at de krever lite og stort sett er umerkelige innendørs. Men det bor jo en del villskap i de fleste - da tenker jeg på jaktinstinkt, radius og førerorientering. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

53 minutes ago, bianka said:

Hvordan er det å ha en gigant hund i hus i forhold til de mindre? 

Jeg hadde irsk ulvehund, og han tok litt mer plass, men ble egentlig ikke merket inne. Man å løfte beina litt ekstra når man går over ham, kanskje til og med dytte litt når han hadde lagt seg foran dodøra. Og brukte vesentlig mer plass i sofaen enn en mindre hund. Dog mye mindre mas inne enn mange andre hunder jeg kjenner :)

Og glad IU som hilser som om han var en 3 kg stor hund - ingen hopping, men sirkler og koser og lener seg mot folk - ikke settes pris på av alle. 1 halvmeter med gladhale kan gjøre vondt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider



Mange av de store myndene defineres som selskapshunder, fordi de ikke lengere brukes til det de er avlet for. (jakt) Jeg mener at ordet selskapshund kan være neagtivt iform av at da tror folk det er hunder som ikke kreves spesielt mye.


Synes da det er litt å dra definisjonen langt. Mange oppdrettere med hunder som gjør det bra på utstilling bruker faktisk også Lurecoursing som et verktøy for å sikre at hunden faktisk også fungerer til sitt opprinnelige formål. De større rasene som Borzoi og IU og Galgo er faktisk godt representert.

Sent fra min SM-G955F via Tapatalk


Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ridgeback vil jeg jo definere som relativt stor, om ikke gigant, og selv om min er liten. Inne tar han lite plass. Vi har vært ganske viktige på at han ikke får brøyte seg fram mellom oss når han vil noe (gjennom kjøkkendøra eller hagedøra f.eks.). I forhold til småen er det ikke noe problem, han har hatt respekt for Odin siden han var valp. Men klart, da Kovu var valp/unghund måtte vi passe på, siden han ikke er klar over sin egen styrke.

En større utfordring er plass i bil, ha med hunden på offkom eller på trange steder, og at ikke hvem som helst kan passe ham rett og slett fordi han er så sterk at man må kunne holde ham igjen (mamma er litt dårlig til beins osv).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...