Schæfer som utagerer mot andre hunder

[Jack-Pot]

Eg har en schæfertispe på 1,5 år som sliter med passering av andre hunder. Når vi møter tilfeldige hunder på tur reiser busten seg med en gang hun får øye på de, og hun begynner gjerne å "boffe" litt. Hvis de da kommer nærmere (vi må passere hverandre på et fortau/gangvei feks.) begynner hun ofte å bjeffe og henger i selen for å prøve å komme seg bort til hunden, hvis ikke eg får dratt henne med meg videre fort nok. Eg er ofte på treninger/kurs der det er mange andre hunder tilstede, både kjente og ukjente, og da går det som regel bedre. Sannsynligvis fordi vi da er i en treningssituasjon, og det er litt enklere å få kontakt med henne og få fokuset på meg og treningen (eller kan det hende hun blir overveldet av antallet hunder og føler det er bedre å følge meg?). Det er hovedsakelig passeringssituasjoner på tur som er problemet. 

Eg har i noen tilfeller hatt anledning til å kunne slippe hun sammen med den hunden hun bjeffer på (har spurt den andre eieren om det er ok, og at den andre hunden oppfører seg greit og evt. tåler det/sier fra om min hund ikke skulle gjøre det) og da løper hun rett bort til den andre hunden med høyt hode og hale og mye lyd (og bust), og det ser på en måte ut som om hun prøver å jage den andre hunden rundt. Hun har så langt ikke gått til angrep på andre hunder. Ved ett tilfelle har vi uplanlagt møtt på løs hund (der min også var løs), og da løp den andre hunden tilbake til eieren mens min jagde etter, og stoppet ikke før den andre hunden var nådd eieren sin og snudde for å bjeffe på min. Da kom min tilbake til meg, før det var hun umulig å få kontakt med. Hun er lett å rope av om hun skulle begynne å løpe etter fugler eller katter, men med andre hunder blir hun fullstendig døv. Eg har alltid latt henne gå løs i skogen utenfor båndtvangen, men etter den hendelsen med hunden så tør eg ikke dette lenger.

Hun har hele livet vært rundt andre hunder, og har alltid hatt en fast gjeng som hun har fått sosialisere og leke med. Hun har ikke fått hilse på hunder vi møter tilfeldig. Når hun var mindre virket det som at hun bare ville leke med alt og alle, det var ingen bust og ingen lyd, men ørene bakover og lav holdning. Dette endret seg rundt ett-årsalder. Da ble hun mer usikker på alt mulig, lyder, folk og andre hunder. Eg ble fortalt at det sannsynligvis bare var en fryktperiode, men det kan det da ikke være når det har vart så lenge? På mennesker kan hun også finne på å reise bust og bjeffe på, men det er ikke på langt nær så ille som på andre hunder. Eg tror ikke hun har opplevd noe negativt i møte med andre hunder som kan ha forårsaket dette, altså blitt angrepet eller lignende.

Eg er så usikker på hvorfor hun reagerer sånn, om det er fordi hun er usikker, har ressursforsvar eller bare rett og slett er en bølle. De hundene hun har vært mye med i oppveksten har vært greie med henne, og de har lekt fint sammen. Men de fleste hundene kan være vanskelige i møte med fremmede hunder, kan det ha noe å si for hvordan min har blitt? Eg har en schæfer til som ikke bryr seg om andre hunder i det hele tatt, men denne adferden smitter ikke over på den yngste dessverre.

Eg syns det er så utrolig ubehagelig at hun er sånn, fordi alle eg møter på i sånne situasjoner tror at hun er livsfarlig og at eg ikke har kontroll. Spesielt når hun bjeffer på folk! Det hjelper overhodet ikke på at hun er schæfer, det er så utrolig mange fordommer mot dem. Og eg skjønner det jo, hvis det er sånne schæfere som min de alltid møter på. Eg har vært på passeringskurs, og trener en del på dette, og eg klarer jo å håndtere hun i de fleste situasjoner hvis eg får forberedt meg litt. Men hvis eg begynner for seint så får eg ingen kontakt med hunden.

Huff, dette ble langt, men er det noen som har erfaring med dette (spesielt med schæfer)? Hun er jo ikke så gammel, kan det hende hun vokser det litt av seg? Er det bare mye lyd og lite action, eller er hunden min rett og slett farlig?

[simira]

Det høres ut som hun er usikker, og hun er også i en alder hvor det er ganske viktig at dette ikke får utvikle seg. Jeg har ikke tid til å skrive så mye nå, men om du søker på "passering" og leter litt under trening og adferdsdelen av forumet så bør du finne en god del tråder om samme problem, med mange gode råd.

[Magica fra Tryll]

Kanskje @Margrete også har noen gode råd?

[Tuvane]

35 minutes ago, Jack-Pot said:

Huff, dette ble langt, men er det noen som har erfaring med dette (spesielt med schæfer)? Hun er jo ikke så gammel, kan det hende hun vokser det litt av seg? Er det bare mye lyd og lite action, eller er hunden min rett og slett farlig?

Jeg har dessverre ikke tid til å svare utfyllende på dette akkurat nå, men vil bare kommentere raskt likevel.

Du har sannsynligvis en hund som er usikker, og som løser usikkerheten sin ved å oppføre seg slik som du beskriver. De færreste slike hunder er farlige, det er sjelden mer enn bare lyd, og hun har nok sannsynligvis ikke noe ønske om å skade verken andre hunder eller folk. MEN, du må unngå at det utvikler seg ved at hun får løpt bort og bjeffet på folk/andre hunder, da slik atferd fort blir veldig selvforsterkende.

Sannsynligvis trenger både du og hunden trening - jeg vil tro at du sikkert blir ganske stresset når dere møter på andre hunder, og forventer at hun kommer til å utagere, og er det noe en usikker hund merker, så er det om føreren også blir usikker!

Og nei, jeg tror ikke hun vokser det av seg, med mindre du jobber målrettet med saken. Det står mye om passeringstrening, kontakttrening, kindereggmetoden mm dersom du søker i forumet, men sannsynligvis vil det aller viktigste være å få praktisk hjelp av en hundekyndig person.

Lykke til!

[Margrete]

1 time siden, Jack-Pot skrev:

Huff, dette ble langt, men er det noen som har erfaring med dette (spesielt med schæfer)? Hun er jo ikke så gammel, kan det hende hun vokser det litt av seg? Er det bare mye lyd og lite action, eller er hunden min rett og slett farlig?

Jeg vet ikke hvordan dere trener i forhold til passeringskurset. Kan du fortelle litt om det? Så er det lettere å hjelpe deg i forhold til den type trening, det er ikke noe lurt å surre med forskjellige metoder, særlig ikke om det du alt har gjort har fungert, nå er det bare de brå møtene som er utfordring. Stemmer det? 

Hun er en ung frøken, og bare usikker slik jeg ser det. Ingen bølle, men hun kan fort bli en bølle om du lar henne holde på. Det er stort sett bare lyd og skremmede action, hun er slettes ikke farlig Schæfere er stort sett ikke det, men de kan være grusomme for andre å møte på når de er slik. Som @Tuvane sier, atfreden blir ikke borte om du ikke jobber intenst med den og passer på at hun aldri får løsninger på tullballet, med andre ord, ha henne i bånd, alltid, til det har løst seg

Du fortalte litt lenger opp om hunder som også har denne atferden, men de er greie med henne. Har de gjort slik med henne tidligere, eller gjør de slik nå også? Eller er de vennlige og hoppende glade for å se igjen hunden din? 

Ett forslag fra meg, er at du jobber mye med selvtilliten hennes. Ute i skogen finner du trær som har falt, la henne ballansere på de, hopp opp på steiner, krype under nedfallene trær, kast ut noe en vott/lue/sokk/sko og la henne finne den igjen. Hun må jobbe litt vekk fra deg og mestre ting som er litt skummelt for å få opp selvtilliten sin. Tren også på triks, og ikke krev for mye av henne, bittesmå steg hvor hun lykkes hele veien. Om du finner noen som du trives med og som kan gå spor/rundere er dette ypperlig for slike unge usikre frøkner.  

Dette fikser du, om du vil fortelle meg hvor du bor, kanskje jeg har forslag til hvem du få litt kyndig schæferhjelp

[Sprettballen]

Høres igrunnen ut som hvordan min schäfer oppførte seg som ung. Jeg tror ikke det er så fryktelig uvanlig. Min hadde litt mentale brister og var usikker på folk og hunder. Hunder hadde hun en skremmende opplevelse med som liten, mens mennesker alltid har vært greie med henne. Jeg kan jo fortelle litt om hva jeg gjorde og hvordan ting ble til slutt.

Mi hadde det veldig i kjeften. Hun utagerte på mennesker som gikk for nær oss, som sto stille, syklende, joggende, mennesker med annen hudfarge, folk som gikk rart, gikk for sakte eller gud forby; snakket til meg. Dette begynte hun med i 4 månedersalderen og vi la ned mye tid og arbeid i å håndtere dette. I tillegg utagerte hun så klart på andre hunder. Jeg skjønner godt du er frustrert, det er ikke noe gøy å være den som henger i andre enden av båndet til bråkebøtta. Mi satte nok hjerte i halsen på flere dessverre.

Den gode nyheten er at vi greide å løse det. Hun ble dessverre ikke så gammel pga. sykdom, bare 4,5 år, men jeg kan si det sånn at når hun ble voksen, så utagerte hun meget sjeldent på hunder og folk(det hente en og annen gang at det kom noen boff). Jeg merka også en veldig psykisk modning hos henne, som gjorde at usikkerheten avtok betraktelig, i tillegg til at hun begynte å oppføre seg litt mer hensiktsmessig. Hun trakk seg unna i stedet for å skulle skremme bort. 

Vi jobbet med dette ved å få inn en solid kontakt og kontaktlyd. Deretter tok vi det med ut og begynte å trene passering på ALT. I fryktperioder var jo også søppelkasser, rare pinner, en plastpose på bakken etc. noe som måtte kjeftes på. Så vi trente passering på alt hun fattet interesse mot. Når jeg så det ville komme et potensielt utageringsobjekt, gikk jeg med en gang i gang med å få henne i sitt og kontakt. Så fort hun kikket mot de "ekle", klikket jeg og gav godbit. Deretter hørtes klikkene nesten ut som et maskingevær, der jeg så fort hun hadde fått en godbit, klikket på nytt og gav en ny en. På den måten rakk hun å kikke på det ekle, men ikke begynne å bjeffe. 

Etter hvert lot jeg henne kikke lenger og lenger på det som var ekkelt, slik at hun faktisk skulle velge å ikke bjeffe, for så å belønne det. Når hun begynte å bli tryggere og forsto gamet, så ventet jeg henne litt ut i situasjoner som ikke var så utfordrende(f.eks. vanlige folk som gikk normalt forbi i passe avstand), for å se om hun selv tilbydde kontakt. Deretter belønne dette og så avansere til å kreve kontakt i mer og mer krevende situasjoner. Når hun ble flink på dette, sluttet jeg med sitten og gikk mot det vi skulle passere, men brukte samme framgangsmåte som ovenfor. 

Dette er ikke noe kjapp løsning og det krever at du er konsekvent. Jo mer hunden opplever å få utagert(skremme bort), jo mer vil den gjøre det. Det er selvforsterkende for hunden, fordi det virker. Den vet jo ikke at det skumle menneske vil forsvinne uavhengig av om hun skremmer eller ikke. Vi brukte nok hvert fall 1,5-2 år med nøye passeringstrening før vi kom dit at vi ikke trengte å gjøre der i alle situasjoner lenger. Ettersom du merker på hunden at passeringen ikke er noe problem lenger, så kan du jo velge å la være å belønne, eller rose og gi en godbit i det dere har passert. Det er likevel viktig at du fortsetter passeringstreningen så lenge hunden din viser usikkerhet og fikserer på det skumle. 

Litt av grunnen til at det tok så lang tid hos oss, er nok også fordi hun begynte så tidlig. Du har en mye eldre hund, det er kortere tid til din blir moden i hodet, så det er ikke sikkert det tar så lang tid for dere. Poenget er å være tålmodig og konsekvent og lage det til en rutine på turene deres. 

[Carpediem]

Høres kjent ut.
Jeg har jobbet mye med min schæfer hann ang dette. Han reagerer på alt som i hans øyne ikke er normal oppførsel, ved å bjeffe og fyke fra i båndet ( utagere).
Det var så ubehagelig for meg at jeg fikk hjelp på kurs med hvordan jeg skulle håndtere dette. Passeringer var værst for oss, og kan være enda ( men nå vet jeg hvordan jeg kan håndtere det, og da er alt mye greiere). På ham har jeg lært inn egen kommando "HER" som betyr gå ved siden av, og han får ikke lov til å gjøre noe annet enn å gå der. Alt annet utgår. Dette har hjulpet meg mye.
Nå har han etter et angrep, blitt mer på hugget ved passeringer av andre. Nå setter jeg ham ned, holder ham rolig i halsbåndet og dytter han inntil beina mine ( dette jobber jeg også med i andre situasjoner, for å kontrollere aktiviteten i ham). Det er vanskelig å forklare, og lettere å vise akkurat dette. Men det fungerer veldig bra, og jeg får skuldrene ned og stresser ikke ved passeringer lengre ( noe som gir bedre signaler til min hund).

Jeg ville anbefalt deg å gått kurs, eller fått hjelp til å takle akkurat dette. Det vil du ha igjen for resten av livet til hunden, om du får rett hjelp.
Utagering går ikke over og de vokser det ikke av seg. Erfaringsmessig skjer det motsatte, det vokser på seg og kan bli mye værre.

[Jack-Pot]

Tusen takk for svar alle sammen  Det passeringskurset eg har vært på var bare et endagskurs, eg skal se om eg finner et som går over flere ganger så kan eg kanskje få mer input underveis. Det kurset eg var på ble holdt av noen klikkertrenere, men det var egentlig ikke et kurs der det ble lagt vekt på bruk av klikker. Det eg gjør, eller prøver å gjøre, i en møtesituasjon er å få fokuset hennes på meg og så bare måke på med godbiter (eller i noen tilfeller kong/biteskinn) for å holde på fokuset.

Som sagt så fungerer det helt greit så lenge eg får jobbet opp fokuset hennes før vi møter på den andre hunden, men hvis hun får øye på den andre hunden før eg klarer det så er det en tapt sak. Noen tips til hva eg skal gjøre når eg ikke klarer å få fokuset hennes over på meg? Det eg gjør nå er rett å slett å bare dra henne raskt med meg videre samtidig som eg prøver å lokke henne med meg, og så jobber eg med å få fokuset så fort som mulig over på meg igjen. Det skjer som regel ikke før den andre hunden er et stykke unna. 

Eg har lest om kindereggmetoden nå, og tror kanskje eg skal prøve det. Nå husker eg at trenerene på det passeringskurset eg var på viste oss denne metoden, men de kalte den for noe annet, så eg koblet det ikke. Men da er det vel en forutsetning at hunden er veldig vant med å bruke klikker? Og er det viktig å ha en god kontaktlyd? Eller holder det å bruke klikkeren for å få kontakten?

On 6/2/2017 at 1:12 PM, Margrete said:

Ett forslag fra meg, er at du jobber mye med selvtilliten hennes. Ute i skogen finner du trær som har falt, la henne ballansere på de, hopp opp på steiner, krype under nedfallene trær, kast ut noe en vott/lue/sokk/sko og la henne finne den igjen. Hun må jobbe litt vekk fra deg og mestre ting som er litt skummelt for å få opp selvtilliten sin. Tren også på triks, og ikke krev for mye av henne, bittesmå steg hvor hun lykkes hele veien. Om du finner noen som du trives med og som kan gå spor/rundere er dette ypperlig for slike unge usikre frøkner. 

Eg trener rundering med henne, for det meste med figuranter hun kjenner til, men av og til med nye. Akkurat det går faktisk som regel greit, men dette startet eg med når hun bare var et halvt år gammel, så hun har kanskje et helt annet forhold til den settingen. Hun har dog reagert noen ganger på figuranter, en ny figurant som hadde caps på for eksempel. Det var skikkelig skummelt! Ellers trener eg mye lydighet, spor og felt med henne, som hun gjør det tålelig bra i.