Gå til innhold
Hundesonen.no

Twiggy og Tia - Pomeranian og Whippet


Jeampi
 Share

Recommended Posts

Får starte meg en tråd jeg også og presentere min lille flokk :)

 

NUCH Pom-classic queen of shade - Twiggy er en snart 11 år gammel pommefrøken. Fremdeles frisk og rask, men alderen har gjort henne litt stiv og støl. Hun er derfor fast inventar i sekken når jeg går litt lengre turer i fjellet.

 

Brilliant Peral crazy banana - Tia er en snart 8 uker gammel whippetjente som blir hentet om 5 dager. Blir litt mer bilder når hun er kommet i hus 

 

 

IMG_2110.PNG

IMG_2111.PNG

 

IMG_2649.JPG

IMG_2696.PNG

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Da har lille Tia vært hos meg i en uke og hun er verdens fineste rumpetroll. Skal sies at det er snart 11 år siden jeg hadde valp sist,  og det merkes :P Alt skal smakes på, det som ikke er lov å tygge på må prøvetygges litt på flere ganger om dagen bare for å teste grensene litt, og det er lopper i blodet :blink:

 

men ser st hun er vokst på bare den ene uken så valpetiden må nytes - for plutselig er den forbi :wub:

IMG_2774.JPG

IMG_2752.JPG

IMG_2790.PNG

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
  • 3 weeks later...
  • 1 month later...

Lille rumpetrollet er begynt å bli voksen, snart 5 mnd gammel :blink:

 

Personlighet har hun hatt fra dag 1! Men har gått fra å være en spinnvill piraya som måtte smake på alt og alle så er det litt lengre avknapper nå.

 

er blitt veldig glad i rasen, ingen bjeffing (etter 14 år med pomeranian er det utrolig uvant) og utrolig mye humor. Jeg ler av henne flere ganger om dagen :P

 

Litt bilder av ymse anledninger:

IMG_3953.JPG

IMG_3861.PNG

IMG_3920.JPG

IMG_3965.JPG

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 9 months later...

Vært igjennom den verste uken i mitt liv. Twiggy måtte dessverre gi opp kampen natt til torsdag. Kopi av tekst fra min egen facebookside: 

 

Det har vært et døgn så knust i sorg at man til tider vurderer om det å ha hund er verdt det. Men jeg vet at tiden leger sår, og man sitter tilbake med gode minner. Jeg har alltid tenkt at man må være dyreeier for å skjønne smerten det er å avlive sin beste venn, men så mye kjærlighet jeg har mottatt har virkelig motbevist det, og jeg er evig takknemlig. 

Twiggy sitt lille store hjerte klarte ikke mer, det kom brått på selv om jeg visste at det ikke var på sitt sterkeste.  Det begynte om ettermiddagen og kl 07 morgenen etter ga hun opp kampen på bordet. Etter timer med kamp og diskusjon med vetrinær på hvor mye det er forsvarlig å tyne en gammel kropp,sto jeg ovenfor mitt livs verste valg. Hun tok avgjørelsen for meg og ga slipp. Tilbake sto jeg i sjokk og så tung i sorg at jeg har ikke noe ord for å beskrive det. 

 

Jeg fikk dele nesten 12 år med noe jeg ikke kan beskrive som noe annet enn det vakreste vesenet på jord. Jeg kommer aldri til å få en ny Twiggy - og ikke vil jeg det heller for det finnes ikke. Jeg vet ikke hvor mange mil vi har delt i skog og på fjell, både side om side og med henne i sekken på sine eldre dager. Hun var med meg når jeg flyttet hjemmefra for første gang og på alle opp og nedturer siden. Det ligger mye terapi i den myke pelsen hennes. Hun bare «var der» , alltid. Aldri i bånd, bare diltende etter. Hun hadde gått over glødende kull og kastet seg utfor stup om jeg sto med åpne armer. Og vist en lojalitet ikke et menneske på denne jord er verdig. 

 

Det er ingen mer kosesnorking på teppet under stuebordet, ingen mer gledesdans når jeg står opp om morgenen. Kongler betyr liksom ingenting lengre da hun ikke er der for å hente dem. Bjeffingen kunne jeg tidligere vært for uten, nå skulle jeg gitt alt jeg eier for å høre den igjen. 

 

Det er en ganske ensom sorg, men det er min sorg. Det viser bare det sterke båndet vi hadde som ingen andre kan forstå eller kjenne - og det er slik det skal være. 

 

Hjertet mitt skriker av sorg, og til tider kjennes ut som det ikke tåler mer savn, men min fineste venn i verden er nå fri for smerter. Og det gjør det så utrolig verdt det ❤️

9F1214B0-3612-4573-97F1-F2743692D4B1.png

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...