Hvorfor valgte du den/de rasen(e) du har valgt?

[Mirai]

Whippet: Ønsket oss en >20 kg kosete, lettstelt, frisk hund med stor sannsynlighet for å gå overens med andre hunder (mye hund i familien og blandt venner). Rett og slett en "grei" hund i våre øyne  . Det fikk vi!

[Jeampi]

Pomeranian: Fikk mitt største ønske oppfyllt da jeg var 15 år gammel og det var å få bruke konfirmasjonspengene på hund. Jeg visste dog å ikke tøye strikken for langt da min mor ikke er glad i hunder, og måtte derfor velge en liten rase. Etter timevis,dagevis, månedsvis med tråling av hundesider på internett så fant jeg en nydelig skapning jeg ble helt forelsket i. Litt "tilfeldig" fant jeg en oppdretter som hadde en 8 mnd gammel valp hun skulle selge, og dermed kom min første pommefrøken inn i livet mitt.Jeg ville gjerne stille på utstilling også, og etterhvert så jeg at denne frøkna ikke kom til å gjøre det bra i ringen - noe jeg også fikk bekreftet i ringen. Fikk så stå på venteliste for en pommefrøken til hos en annen oppdretter, som også avlet på favorittfargen min - grå/kremsobel. Etter ett år kom Twiggy inn i livet mitt.

Pomeranian er en helt fantastisk rase som kommer til å ha et veldig spesiell plass i hjertet mitt. Deres tøffe, uredde vesen kombinert med deres ekstreme kjærlighet og lojalitet for deres familie gjør meg varm om hjertet å tenke på. De hadde gått i døden for familien sin.

 

Whippet: Når jeg var rundt 5 år gammel var vi på besøk hos en kompis av min far sin mor. Hun hadde x antall mynder i huset sitt. Blandt annet Greyhound, Whippet og Italiensk mynde. Dette besøket gjorde noe med meg. Det var noe med de yndige skapningene som lå strødd i sofaene og man merket ikke at de var der, samtidig som de var helt ekstremt elegante i sine bevegelser. Siden den gang har jeg hatt en forkjærlighet for mynder. Jeg har alltid stukket bort og stått ved mynderingen på utstilling når jeg selv var ferdig å stille og bare observert og drømt. Nå skal den drømmen virkeliggjøres. 
Gleder meg også til å få litt større rase som er litt mer "bruks" og som kan slite meg ut på turer (selv om en trent pom kan også det)

 

Det skal bli kjekt å få en rase som ikke har "varselknapp" på alt som går forbi huset og som lager tannmerker i tapeten når det ringer på døren Det er største raseegenskapen til Pommen jeg ikke er gal etter. 

[Mirai]

@Jeampi velkommen "tilbake"! (IW her). 

[Jeampi]

18 timer siden, Mirai skrev:

@Jeampi velkommen "tilbake"! (IW her). 

Tusen takk! Gøy å se "kjentsfolk" 

[Cavalierflat]

På 17. april 2017 at 6:06 PM, Turb skrev:

  og jeg saver intenst retrieverjakt, det er søren meg vanedannende trening... 

Følte jeg bare måtte kommentere:

Retrieverjakt  

[Kristiin]

Briardmix: Briarder var noen kule hunder tenkte jeg etter så vidt og ha lest litt om de og sett noen bilder her på sonen.  Jeg ville ha en trenbar hund med futt å fart. Agility var et absolutt mål! Hun kom først til oss i krisehjem, men dro aldri videre! Fikk alt jeg ville ha, pluss litt mer  Hun er høyt, lavt, elsker trening og er gjennomgående snill og omgjengelig.

Pyreneisk gjeterhund (korthårs): Ville ha en hund som var like mye "hund" som briardmixn. Som alltid ville trene å ut på tur. Vell, hun var vell mer en sofagris enn noen treningshund - trening er ikke SÅ gøy . Så de blir nok litt for rolige, søker videre etter noen som er mer lik briardmix i aktivitetsnivå og trenbarhet til neste hund.

 

 

[tillien]

Fikk min første hund sent i juli i fjor. Det var MYE tenking før det ble som det ble. Alt jeg visste var at jeg skulle ha en brukshund. En som kunne være med på kortere og lengre turer i skog, fjell og fjæra. Er mye ute, først og fremst fisketurer. Ikke noen ekspedisjonsmann, det blir stort sett dagsturer. En og annen telttur på et døgn eller tre.

Så var det jo bare det at de fleste hunder av en viss størrelse (og det skulle jeg jo ha, for kløv måtte den bære) oppfyller disse kriteriene. Av en eller annen grunn så fant jeg i alle fall ut at jeg skulle ha en Hvit Gjeterhund. Vakre hunder som går for å være milde og snille. Allsidige. Muligens, sånn gjennomsnittlig, ikke en hund man tar til seg om man har store ambisjoner innenfor hundesport (selv om enkelte gjør det bra i feks blodspor!), men jeg hadde ingen slike ambisjoner. Ville bare ha en turkamerat og en hund jeg kunne trene med for moro skyld. Enten det var spor, lydighet ... det vi evt trivdes med.

Mild og snill ble vel etterhvert utgangspunktet for videre søk, for oppdretteren som jeg virkelig følte at jeg hadde god kjemi med sluttet plutselig å svare på spørsmålene mine... Det ble ingen Hvit Gjeter. Da fant jeg ut at jeg måtte begynne å utvide søket mitt. Jada, jeg la inn forespørsel hos flere oppdrettere på hvit gjeter, men det ville seg ikke helt. Luktet litt på Schæfer også, men ble så i villrede med tanke på all den dårlige avlen det har blitt på rasen. Schæfer er utrolig flotte hunder når de "virker", samtidig kan de bli mye og hanskes med for en førstegangseier om de ikke "virker" - det er jo en rase som tross alt har en del skadepotensial om ting går galt. Så jeg slo det fra meg.

Så plutselig fikke jeg en åpenbaring. Hadde tidlig bestemt meg for at noen retriever det skulle jeg i alle fall ikke ha. Kjedelige, vanlige hunder. Men jo mer jeg leste om dem, jo fler jeg traff, jo mer skjønte jeg at til mitt bruk ble det vanskelig å komme unna dem. Snille, menneskeglade, entusiastiske hunder. Jeg ble glad bare jeg så en av dem. Jeg prøvde å fortrenge tanken, men det gikk ikke! Det hjalp jo heller ikke at hunden faktisk skulle være med på jakt ... noe som gjorde matchen enda bedre. Jeg begynte å leke med tanken at når jeg først skulle velge en eller annen gren å trene hunden i, hvorfor ikke trene noe "nyttig"?

Jeg hadde ett ufravikelig kriterie som gjorde valgmulighetene få. Jeg ville ha en oppdretter i relativ nærhet. Sånn innen en halv dags kjøring i alle fall. Det var utfordringen med Hvit Gjeterhund også - det er ikke mange totalt sett og enda færre i nord. Derfor ble nok skuffelsen når jeg ble avvist av en oppdretter som bodde i samme by som meg ekstra stor. Uansett, jeg ville ha muligheten til å stikke innom å sjekke forholdene, snakke med oppdretter ansikt til ansikt. Siden jeg bor langt i nord så begrenset det seg til Troms og deler av Nordland og Finnmark. Muligens hele Nordland og deler av Trøndelag siden jag kunne ha en alternativ base litt lenger sør i Nord-Norge. Jada, det finnes fly, men det blir fryktelig dyrt (spesielt om det blir bomtur!) og jeg så også veldig mørkt på å starte mitt hundeeierliv ombord i et fly.

Vel, jeg saumfarte landsdelen for oppdrettere av Labrador, Golden og Flat. Oppdretter som avlet hunder som var ment for å brukes. Det skulle vise seg å bli vanskelig. Ganske raskt så jeg at når det gjaldt Golden, så måtte det mest sannsynlig være snakk om en Jaktgolden. Og ganske raskt ble Jaktgolden førstevalget. Fantastisk vakre hunder. Jeg fant ingen oppdrettere av labrador som tiltalte meg, men jeg fant et par Flat-oppdrettere. Og en oppdretter av "vanlig" Golden som kanskje kunne fungere godt. Men viktigst av alt så fant jeg en oppdretter av Jaktgolden bare et par timers kjøretur unna! Og hun hadde valper planlagt til drømmetidspunktet. Det er ikke mange seriøse, gode oppdrettere av Jaktgolden i Norge, så jeg kunne nesten ikke tro at det var mulig. Og oppdretteren fikk bare gode skussmål rundt omkring både når det gjaldt hundene og når det gjaldt mennesket bak.

Så forespørsel ble sendt, og i slutten av mai 2016 kom det 8 nøster til verden. Av en eller annen grunn så fant oppdretteren ut at jeg skulle få en av dem. Nybegynner (dog med hund i familien når jeg vokste opp, men det blir ikke det samme som å få ansvaret for en valp), uten enorme ambisjoner - ønsket bare å kunne trene hunden til å fungere godt i praktisk jakt. Men halve kullet ellers gikk til drevne personer som trener til redningshund. Jeg skjønner fremdeles ikke helt hvordan det gikk til, for det var en 70-80 stykker som hadde meldt sin interesse. Men jeg er henne evig takknemlig!

Så i slutten av juli 2016 kom Sansa (Rist av Soltrollet) til meg. Det har vært fantastisk fint og jeg er så glad for at tilfeldighetene gjorde at ting ble som de ble. For her var det snakk om mange tilfeldigheter. Og det er det som er poenget med denne historien. Jada, jeg hadde noen ideer og kriterier, men til slutt var det tilfeldigheter som gjorde at jeg endte opp med akkurat den rasen jeg endte opp med.

[Raksha]

På 18.4.2017 at 2:03 PM, Sissi skrev:

( takk @Raksha )  

Og det var full pott det!  Følte rasen fylte både pose og sekk ang egenskaper jeg var ute etter. Likte ikke så veldig utseende i starten. Men  Oppdretter ble kontaktet og vi ble godkjente som valpekjøpere. Tanken på pelsstell var skremmende først. . Det er en overgang å gå fra whippet eier i mange år og ellers  bare korthåret hunder til en slik pelsball hehe.. men angrer ikke et sekund!  Han er perfekt   og nå elsker jeg utseende hans også. Og drømmer om flere pelsballer ? 

 

Jeg blir så glad når jeg leser hvor fint dere har det med pelsdotten   Jeg håpet jo det skulle bli klaff da jeg sa du burde se på dem   Han er jo vanvittig søt da!

 

[tutle]

Kom litt tilfeldig over whippeten. Satt vel egentlig og leste hest på ei dames hjemmeside, og fant en link til whippetoppdrettet hennes. Var et veldig spesielt utseende på de, og ble sittende og lese da det var en veldig informativ og utfyllende side. Jeg likte veldig godt det jeg så, og en del år senere når drømmen om egen hund skulle realiseres kom jeg meg rundt og fikk treffe noen individer på utstilling, samt en oppdretter.  Disse yndige vesnene (de var så rolig og sindig - hvertfall ved siden av stafferingen ) ble mer og mer forlokkende og etter litt søken, som blant annet sendte meg hit, forlot jeg Gardermoen en vakker vårdag med valp på hånda  

Etter å ha blitt kjent med hunden og rasen, dens herlige væremåte, tankesett, mentalitet og personlighet - har jeg funnet ut at dette er min hjerterase. Så er det bare positivt i mine øyne, at de er korthåret og lettstelt, røyter lite, er fornøyd med lite men er alltid med på hva det skulle være, omgjengelig med de fleste og de er veldig smarte! Ikke de enkleste å trene med, men det går og de får til veldig mye - eierens manglende ambisjoner tatt i betraktning. Jaktinstinkt kommer man seg stort sett ikke foruten, men man lærer og leve med det, og i mine øyne blir ikke dette sett på som noe problem/ulempe (her løses det med litt vett, god innkalling og øyne i nakken). Det er greit å ha en liten garderobe til de, og for enkelte er slikt bare gøy  Mange mener de ser pinglete og skjøre ut, men ruller tunga inn når hun imponerer med sin hurtighet, akselerasjon eller muskuløse elegante kropp.

[Monikawt]

Drever: vi skulle ha hund til hovedsakelig rådyrjakt. Samboer er oppvokst med drever, så valget var enkelt der. 

Stabij: denne gangen var det min tur til å bestemme rase, og type hund til mitt bruk. Jeg ville ha en noe større hund, samtidig som den hadde en praktisk størrelse. Trenbar og aktiv, men som samtidig kunne takle rolige dager litt bedre enn dreveren  lite pelsstell (jeg hater pelsstell  ). Jeg har fått den perfekte hunden i stabijen min, med alle de gode kvalitetene jeg ønsket. Dessverre har han noen mentale brister, så han vil nok aldri fungere til det han var tiltenkt.

[Pringlen]

Strihåret dachshund: da jeg var liten ønsket jeg meg HUND. Det var egentlig litt samma hva, bare det var hund. Dog så jeg for meg vorsteh, schäfer eller noe annet stort. Eller cocker, som vi hadde hatt før. Men muttern hadde et veldig klart kompromiss, skulle det hund i huset, måtte det være en strihår, det var nemlig den eneste hunden av liten størrelse, som fortsatt var HUND (hun var kjent med rasen fra sine slektninger i Tyskland, jeg hadde aldri sett en slik) Men da ble det jo sånn, for hund skulle jeg ha! Til å begynne med var jeg nok litt lunken til rasevalget. Men snart forsto jeg jo hva denne rasen var laget for. Så ble det flere bikkjer, og med det jegertype nr 1, som etterhvert ble byttet ut med ny jegertype og dachshundoppdretter. Det ene rasevalget har i grunn formet hele livet.

Hygenhund: med rådyrhunder og rådyrjakt bør man helst kunne gå litt i skogen, så jeg tenkte harejakt måtte være fint å supplere med. Eksen hadde en hygenblanding som jaget utrolig bra, så da falt valget på hygenhund. De har også fin størrelse, sammenlignet med feks finne. Og så støtter man opp om Norsk jakttradisjon!

[Silyeah]

Rasen jeg har nå er Bearded collie. 

Når jeg var mindre hadde jeg en cocker som hadde mye ressursforsvar. Moren min jobber da med en som hadde beardiser. Han mente det var den perfekte rasen for de fleste familier. Jeg fikk en brosjyre. Men jeg falt ikke for utseende. De så jo ut som noen gamle professorer! 

Etter å ha hatt cockeren ville jeg være sikker på å få en snill hund. Da fikk jeg en 1 år gammel BC/setter mix. Han var helt utrolig fantastisk på alle måter. Sorgen var stor da han fikk lymfekreft 6 år gammel. En glad, livlig, lydig, følsom, lettlært, enkel og flott hund.  

Jeg begynte da å lete etter en hunderase som kunne være like fantastisk som mixen. Da kom jeg til å tenke på anbefalingen jeg fikk som liten. Jeg gravde og spurte og gjorde masse undersøkelser for om det kunne være rette rasen. At de så ut som gamle professorer fikk være så som så.  Nå har jeg en vannvittig leken, humoristisk rampette og ikke minst rotette hund! Jeg merker at det går litt senere i topplokket enn på BC mixen. Men han er virkelig Snill. Han er temmelig aktiv så foreløpig som 1.5 åring krever han en del. Jeg krysser fingrene for at han blir roligere med alderen. Må velter han alt av barn og bestemødre i pur glede. 

[jma]

Jeg valgte presa canario fordi jeg ville ha en litt stor hund, men ikke for stor, som trengte lite pelsstell og ikke var så vanlig. Og jeg ville ha en rase det er litt futt i, men som samtidig ikke krever alt for mye. (er ikke futt i alle presaer med  de fleste!) Jeg synes også de er flotte utseendemessig. Og etter at jeg har blitt kjent med rasen, så har jeg fortsatt med den fordi jeg også liker at de er veldig lojale, snille med familien, de knytter seg veldig til eieren, gode vakthunder, har en god av og på knapp, og kan brukes i div hundesporter/trening. 

[Guest Snusmumrikk]

Tervueren fordi jeg ville ha en kjapp brukshund med stor arbeidskapasitet, som samtidig var stor og atletisk nok til snørekjøring og kløvturer. Huskyene fordi de er gode trekkhunder og enkle sjeler.

[Elisabeth00]

Kriterier: Frisk rase, helt korthåret glatt pels uten underull, minimalt med pelstell, lite røyting, ingen typisk hundelukt, under 15 kg, omgjengelig mot folk og andre hunder, enkel og grei uten spesielle krav til mentaltrening eller mye fysisk aktivitet.

Landet på whippet, og er utrolig fornøyd med valget