Gå til innhold
Hundesonen.no

Gulvredde hunder og norsk vinter...


Tuvane
 Share

Recommended Posts

Etter å ha trasket rundt i en skog som har vært islagt så å si hele vinteren, har jeg fundert litt på hvordan hunder som er gulvredde/underlagsredde takler å gå på is (norske vinterforhold). Skiller de på glatt/ekkelt gulv inne og is ute? Eller er de redde for begge deler? Kommer de evt over redselen etter hvert, eller må man traske langs en vei hele vinteren?

Min hund trasker uførtrødent rundt på isen og bryr seg verken om at han sklir eller detter, dersom det skulle skje, men jeg ser jo at det ville ha vært veldig upraktisk dersom han hadde vært redd for å gå på is, siden vi gjerne har isføre store deler av vinteren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ei som var virkelig underlagsberørt. Det var ikke bare utrolig synd i hunden, men det var regelrett flaut å drasse rundt med henne :ahappy:

Hun reagere på is utendørs. Overganger fra snø - grus, gress - grus, asfalt. På utstillinger innendørs var det håpløst om det var streker på gulvet.

Jeg vet ikke hvordan vi taklet/overlevde 5 år med en så stor problematikk, men dette var bare en liten sak i forhold til alt annet hunden slet med i tillegg.

Men over til det du spurte om :teehe:Hun reagerte på alt, og kom seg ikke over det. Hun krøp til nød om vi dro henne etter oss. Turene ble nøye planlagt slik at vi slapp overganger. Våren når snøen tinte, og høsten når første snøen kom, var en seremoni i seg selv. Uff, blir sliten bare jeg tenker på det vi styrte med :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den jeg hadde som var gulvredd reagerte mer på overgangen i mellom underlag enn glattheten.  

Veldig likt det @Anooni beskriver. 

Plutselig var bare flekker livsfarlig når han endelig hadde vent seg til snø etc..   Å gå fra asfalt ut på gress kunne være helt uoverkommelig.  

Men den bikkja sleit med så mye at det med underlag bare ble en bagatell.  Jeg vet ikke om man kan si han var klassisk gulvredd,  han var redd for sånn ca alt og tidligere eiere hadde prøvd å løse "problemet " med god gammeldags alfarulling og klyping i ørene, noe som gjorde at det tok litt av for han til tider.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hund som er redd gulv når det er trangt. For eks gang, trapper, trange haller etc. Hun går så og si ikke i trapper inne. Hjemme hos meg har jeg det samme gulvet i stua som i gangen, men hun får helt anfall av å måtte være i gangen og går inn i stua (som har likt gulv) når jeg skal kle av/på etter tur. Står vannskålen i en krok må hun strekke seg så lang hun er for å tørre å drikke. Jeg har maten i gangen hjemme og da må hun stå med bakbeina på et teppe for å klare å spise. Virker avslappet da.

Ute er hun ikke redd is. Hun er litt armer og bein noen ganger og da sklir hun lett - spretter rett opp igjen. Hun kan reagere på bytte av underlag. Fra grus til gress, asfalt til sand etc, men da reagerer hun med en slags raptus og det virker som hun synes det er veldig gøy. Forstå det den som kan.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 hours ago, Anooni said:

Jeg hadde ei som var virkelig underlagsberørt. Det var ikke bare utrolig synd i hunden, men det var regelrett flaut å drasse rundt med henne :ahappy:

Hun reagere på is utendørs. Overganger fra snø - grus, gress - grus, asfalt. På utstillinger innendørs var det håpløst om det var streker på gulvet.

Jeg vet ikke hvordan vi taklet/overlevde 5 år med en så stor problematikk, men dette var bare en liten sak i forhold til alt annet hunden slet med i tillegg.

Men over til det du spurte om :teehe:Hun reagerte på alt, og kom seg ikke over det. Hun krøp til nød om vi dro henne etter oss. Turene ble nøye planlagt slik at vi slapp overganger. Våren når snøen tinte, og høsten når første snøen kom, var en seremoni i seg selv. Uff, blir sliten bare jeg tenker på det vi styrte med :whistle:

Huff, dette hørtes jo helt skrekkelig ut... :( Var det en collie? Og gjaldt det flere i kullet og slekta, eller var det bare hun som var så berørt? Kan jeg spørre hva hun slet med i tillegg?

8 hours ago, Mud said:

Den jeg hadde som var gulvredd reagerte mer på overgangen i mellom underlag enn glattheten.  

Veldig likt det @Anooni beskriver. 

Plutselig var bare flekker livsfarlig når han endelig hadde vent seg til snø etc..   Å gå fra asfalt ut på gress kunne være helt uoverkommelig.  

Men den bikkja sleit med så mye at det med underlag bare ble en bagatell.  Jeg vet ikke om man kan si han var klassisk gulvredd,  han var redd for sånn ca alt og tidligere eiere hadde prøvd å løse "problemet " med god gammeldags alfarulling og klyping i ørene, noe som gjorde at det tok litt av for han til tider.  

Huff, stakkars hund, kan ikke ha hjulpet at redselen ble møtt med straff. :(

2 hours ago, mushi said:

Jeg har hund som er redd gulv når det er trangt. For eks gang, trapper, trange haller etc. Hun går så og si ikke i trapper inne. Hjemme hos meg har jeg det samme gulvet i stua som i gangen, men hun får helt anfall av å måtte være i gangen og går inn i stua (som har likt gulv) når jeg skal kle av/på etter tur. Står vannskålen i en krok må hun strekke seg så lang hun er for å tørre å drikke. Jeg har maten i gangen hjemme og da må hun stå med bakbeina på et teppe for å klare å spise. Virker avslappet da.

Ute er hun ikke redd is. Hun er litt armer og bein noen ganger og da sklir hun lett - spretter rett opp igjen. Hun kan reagere på bytte av underlag. Fra grus til gress, asfalt til sand etc, men da reagerer hun med en slags raptus og det virker som hun synes det er veldig gøy. Forstå det den som kan.

Interessant å lese om folks erfaringer, og at det kan varierer så mye fra inne til ute og omvendt. Interessant også at det ofte er endringer i underlag som er vanskeligst.

Dere som har hatt hunder som har hatt hunder med underlagsredsel/gulvredsel, har det vært noe som har ligget i slekta, eller har det kun vært deres hund som har vært berørt?

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kun min, og selv det er egentlig bare tull, for han skjerper seg innimellom... Men jeg vet ikke hva som utløste det (teorien er klaps fra pus pluss en strekk da han datt), for jeg hadde hundepass og fikk plutselig melding om til valpen nekta å gå ut av gangen... 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Tuvane skrev:

Huff, dette hørtes jo helt skrekkelig ut... :( Var det en collie? Og gjaldt det flere i kullet og slekta, eller var det bare hun som var så berørt? Kan jeg spørre hva hun slet med i tillegg?

Det var det, virkelig! Dette var en collie langhår, ja. Og det gjaldt hele kullet på 7 stk. Slekta er også veldig kjent for disse problemene, i tillegg til dårlig mentalitet som hun også slet med. Vi valgte å avlive da hunden var 5 år gammel, etter å ha sjekket hunden fra topp til tå, hodet og rævva :ahappy: Hunden hadde det ikke bra med seg selv, i tillegg til å være utagerende og uforutsigbar. Skummelt med små barn i hus når de blir sånn ..

Nå var jeg 15 år da jeg fikk den hunden. Og helt ærlig så tenkte jeg (vi) at hund er hund - collie er collie. Jeg visste ikke om engelsk, amerikansk, show og bruks, bare for å nevne noe. Og at noen linjer er så korka sammenskrudd, og at folk enda avler på dette(!!!) er for meg helt utenkelig. Det finnes mange typer collie, og jeg har ikke noe imot noen av de - det eneste jeg tenker er at vi liker ulike typer/utseende på hunden, men at vi skal ha SÅ ulike oppfatninger av hva som er en god hund mentalt er helt absurd :huh: At en hund klarer å gå på føttene og holde hodet såpass oppe at de tåler en overgang fra våt til tørr asfalt burde vel være et minstekrav .. 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Tuvane

Nope. Hunden kom fra en aktiv erfaren trener som hadde et treningsmiljø rundt seg i tilegg. Forrige eier forklarte både meg og oppdretter hvordan han var oppdratt . Man må være tydelig leder for usikre hunder må vite. 

Han hadde betydelig fremgang på mye av issuene (generell fryktaggresjon)  ved hjelp av andre metoder, men ble dement og fikk skumle tilbakefall når han bikket 9 år og ble avlivet..

Jeg har aldri hatt andre hunder som var gulvredde,  selv om Loke kunne late som han var redd både det og mye annet  med andre enn meg. Det var bare tull og belgertøys, og opphørte øyeblikkelig i mitt nærvær.  Han fikk nemlig ikke godbiter og oppmerksomhet for det med meg i nærhet . Han var ikke alltid så dum som han kunne virke :lol:

 

Toddy hadde forøvrig en issue med bevegelige underlag og glatt parkett sånn med en gang han kom fra de dype skoger ,  men han hadde en issue med trapper , biler , tog etc også den første tiden.  Det var bare manglende erfaring. 

Nå er han bare redd for å bli sliten...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 12.3.2017 at 5:29 PM, Krutsi skrev:

Min, lille, erfaring er at gulvredsel er som regel kun innendørs.. eller, jeg vet om ei da som ikke tør å der det er glatt ute.. men resten går ute uproblematisk.. 

Den jeg hadde med gulvredsel var redd ulike typer glatte gulv, trapper (de flestetyper, men ikke alle), også trapper utendørs, samt broer av mange typer. Ble en smule vanskelig når vi bor ved en elv og må krysse elven flre ganger på en tur.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minute ago, enna said:

Den jeg hadde med gulvredsel var redd ulike typer glatte gulv, trapper (de flestetyper, men ikke alle), også trapper utendørs, samt broer av mange typer. Ble en smule vanskelig når vi bor ved en elv og må krysse elven flre ganger på en tur.

Vil vel tro at det finnes i varierende grad, både når det gjelder underlag (inne og ute) og f. eks broer og nettinggulv i høyder, som jeg ser at mange hunder er skeptiske til, uten at de har noe redsel for underlag ellers. Det kan jo være relatert til selve høyden, hullene i gulvet eller rett og slett at hunden ikke er miljøtrent overhodet på den type ting - men da kommer de jo som regel over skepsisen etter en stund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Tuvane skrev:

Vil vel tro at det finnes i varierende grad, både når det gjelder underlag (inne og ute) og f. eks broer og nettinggulv i høyder, som jeg ser at mange hunder er skeptiske til, uten at de har noe redsel for underlag ellers. Det kan jo være relatert til selve høyden, hullene i gulvet eller rett og slett at hunden ikke er miljøtrent overhodet på den type ting - men da kommer de jo som regel over skepsisen etter en stund.

Broene var uavh av konstruksjon, om hunden ante høyden eller ikke. Men felles for alle her langs elva er at de er ganske glatte - enten av glatte gulvbord, eller metallplater. Eneste denne hunden takla var en bro av asfalt. der så man forøvrig høyden (ca 30 meter rett ned i foss/ur). Trapperedsel er en variant av gulvredsel.

Jeg tror at redsel for underlag slår ut i mange fasetter, og at det underrapporteres i rasemiljøer (spesielt hos gruppe 1 hunder), både av eiere og oppdrettere. Gulvredsel har høy arvelighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Mud skrev:

@Tuvane

Nope. Hunden kom fra en aktiv erfaren trener som hadde et treningsmiljø rundt seg i tilegg. Forrige eier forklarte både meg og oppdretter hvordan han var oppdratt . Man må være tydelig leder for usikre hunder må vite. 

Jeg tror jo at det å være en tydelig leder hjelper for usikre hunder, men jeg skjønner ikke helt hvordan alfarull gjør deg til en tydelig leder? Eller bruk av fysisk vold på en redd sjel, det er ikke det jeg vil kalle en tydelig leder. 

 

Nora er ikke gulvredd, men hun liker ikke trapper, særlig ikke åpne trapper. Vi har forøvrig løst det ved å ha på henne bånd og bare gå opp trappa uten å ta noen større hensyn til om det passer for henne :P For henne blir det verre jo mer oppmerksomhet det blir rundt det, så i trapper hun ikke vil gå, så tar jeg bare på henne bånd og så går vi sammen opp trappa :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, 2ne skrev:

Jeg tror jo at det å være en tydelig leder hjelper for usikre hunder, men jeg skjønner ikke helt hvordan alfarull gjør deg til en tydelig leder? Eller bruk av fysisk vold på en redd sjel, det er ikke det jeg vil kalle en tydelig leder. 

 

 

Nei , jeg skjønte ikke den jeg heller. Jeg er ganske så sikker på at bikkja ganske raskt anså meg som en langt tydeligere leder til tross for totalt fravær av fysisk straff.  Jeg lærte fort å aldri si nei til han tilmed,  for da blokkerte han og gikk i forsvar tvert. 

Jeg tror jeg er en ganske  tydelig leder ovenfor hundene mine helt uten at jeg blir sint eller tar de fysisk . Det virker i hvertfall sånn, selv om de kan fremstå som tildels dårlig oppdratt for de som ikke kjenner meg. Jeg liker litt humor i hverdagen og bikkjer med litt liv i :P

 Men tilmed pulien skjønner at jeg bestemmer,  helt uten at jeg må rulle henne på rygg og klype henne i øra. 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, 2ne skrev:

Jeg tror jo at det å være en tydelig leder hjelper for usikre hunder, men jeg skjønner ikke helt hvordan alfarull gjør deg til en tydelig leder? Eller bruk av fysisk vold på en redd sjel, det er ikke det jeg vil kalle en tydelig leder. 

Slike 'metoder' på en usikker/redd hund gjør det helt klart at man er en empatiløs idiot.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min kommer seg over skumle gulv når vi tar på ham bånd og bare går. Han strever og er flat, ja, men han kommer seg over. Hjemme får han bare hoppe fra teppe til teppe og styre på, jeg gidder ikke å leie ham rundt mer. Dersom han syns det er nødvendig å ta sats tre ganger for å krysse to meter gulv på stua så får han gjøre det uten at vi bryr oss om det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Mud skrev:

Nei , jeg skjønte ikke den jeg heller. Jeg er ganske så sikker på at bikkja ganske raskt anså meg som en langt tydeligere leder til tross for totalt fravær av fysisk straff.  Jeg lærte fort å aldri si nei til han tilmed,  for da blokkerte han og gikk i forsvar tvert. 

Jeg tror jeg er en ganske  tydelig leder ovenfor hundene mine helt uten at jeg blir sint eller tar de fysisk . Det virker i hvertfall sånn, selv om de kan fremstå som tildels dårlig oppdratt for de som ikke kjenner meg. Jeg liker litt humor i hverdagen og bikkjer med litt liv i :P

 Men tilmed pulien skjønner at jeg bestemmer,  helt uten at jeg må rulle henne på rygg og klype henne i øra. 

Hvis du må tvinge bikkja over på rygg for å underkaste seg, så er du hverken tydelig eller leder, tenker jeg. En påtvunget underkastelse er heller ikke verdt noe, vil jeg tro, det er jo en fysisk ting, mens en faktisk underkastelse krever at psyken er med på det. Man må ønske å underkaste seg for at det skal være en underkastelse, tror jeg? Jeg skjønner dog ikke hvorfor man vil ha en hund som ruller over på ryggen så fort det er noe, det er ikke noe jeg ønsker i mine hunder - til tross for at jeg er veldig klar på at har jeg bestemt noe, så må de bare finne seg i at det er sånn det blir. Men disse hundene som er så myke at de nærmest smelter over på rygg så fort de senser noe de syns er ubehagelig, er jo bare irriterende :P 

Sånn utover det, så er mine hunder såpass uoppdragne som de er av samme grunn som du har - jeg liker de sånn :lol: 

3 timer siden, QUEST skrev:

Slike 'metoder' på en usikker/redd hund gjør det helt klart at man er en empatiløs idiot.

En kunne jo håpet at noen prøvde å kurere evt redsler hos mennesket med tvang og vold, så de fikk kjenne på kroppen hvor effektivt det (ikke) er :) 

For å ta det litt tilbake til det tråden handler om, så reagerer ikke Nora på underlag ute, selv om hun ikke liker trapper. Jeg syns strengt tatt hun kunne hatt litt mer respekt for underlag ute, det har vært mer enn en gang i løpet av de 8 årene hennes jeg har tenkt at nå brekker hun et bein, nå løper hun inn i et tre eller nå stikker hun ut et øye i det hun stuper inn i et buskas, men hun har tydeligvis kontroll på det hun gjør, for til nå har hun ikke blitt skadd til tross for at det innimellom ser ut som at hun prøver på nettopp det :P Det er ironisk da, at hun har null problemer med å løpe opp eller ned steinete skrenter, men syns at trapper er ufyselig. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

4 timer siden, 2ne skrev:

 Men disse hundene som er så myke at de nærmest smelter over på rygg så fort de senser noe de syns er ubehagelig, er jo bare irriterende :P 

 

Jeg har en sånn og jeg signerer :innocent:

Jeg må virkelig ta meg sammen for å ikke bli sur når Toddy velter seg over på rygg og ber om nåde bare han ser klosaksa.  Det gjør det enkelt å klippe klørne forsåvidt,  men det er det karaktertrekket jeg liker minst hos den bikkja.  Jeg liker spesielt hvis vi skal prøve nye seler e.l og han begynner å gjøre seg til ved å leke mishandlet *ironi *  Da får jeg noen ganger nesten lyst til å mishandle han på ekte kjenner jeg :innocent: Merker han at jeg blir sur dør han omtrent.  Det rare er at andre synes det er søtt...

Der foretrekker jeg Nico som velger å snakke høyt om ting hun ikke har lyst til. Det får hun gjerne gjøre så lenge hun står i ro , og det gjør hun :P

 

Jeg tror det som gjør gulvredsel litt vanskelig er at det ofte er raser som er fryktelig følsomme for eiers signaler som er mest belastet med det. Noe av forekomstene skyldes nok utvilsomt at eier har gitt noen ubevisste signaler når bikkja har vært usikker ,  men neppe like mange som oppdretterne gjerne mener. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, Mud said:

Jeg tror det som gjør gulvredsel litt vanskelig er at det ofte er raser som er fryktelig følsomme for eiers signaler som er mest belastet med det. Noe av forekomstene skyldes nok utvilsomt at eier har gitt noen ubevisste signaler når bikkja har vært usikker ,  men neppe like mange som oppdretterne gjerne mener. 

Min første egen opplevelse med en gulvredd hund (som jeg ikke visste var gulvredd), var da jeg gikk med en groenendael (ikke min) og lette etter en annen hund. Jeg skulle ringe på i et hus i nærheten av der hunden hadde forsvunnet fra, og holdt et godt tak i lina mens jeg gikk opp trappa. Bikkja fulgte åpenbart etter, helt til den skjønte at vi gikk opp en trapp, for da bråsnudde den og jeg ble slept ned trappa. Dit skulle den ikke opp, og ikke på noen andre trapper heller. Hunden var helt uberørt av alt annet som skjedde den dagen, men trapper? Ikke sjans!

Hadde det vært min hund hadde jeg jo bare tatt den med opp, men denne hunden ble helt panisk da jeg prøvde, og jeg hadde ikke sjans til å få den med meg. Så lenge den fikk stå nedenfor trappa, var alt helt greit, men å sette en labb på trappa? Nope!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor utbredt er gulv/underlagsredsel på berørte raser, egentlig? Flere av hundene som er beskrevet i tråden ovenfor, er jo åpenbart direkte handicappede og frykten er jo uforenlig med et normalt liv.

 Ikke for å bagatellisere skuddredsel på noen som helst måte men det vil jo for de fleste bli småtterier i forhold til underlagsredsler, som beskrevet ovenfor. De fleste er vel ikke bosatt i 'skuddutsatte' områder og nyttårsaften er (heldigvis) bare en gang i året. Gulv/ underlag er man jo omgitt av, hele tiden..

Det forundrer meg en del , at en slik klart invalidiserende 'adferd' ikke har blitt/blir luket ut( i avlen) med hård hånd?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...