Gå til innhold
Hundesonen.no

Gulvredde hunder og norsk vinter...


Tuvane
 Share

Recommended Posts

Etter å ha trasket rundt i en skog som har vært islagt så å si hele vinteren, har jeg fundert litt på hvordan hunder som er gulvredde/underlagsredde takler å gå på is (norske vinterforhold). Skiller de på glatt/ekkelt gulv inne og is ute? Eller er de redde for begge deler? Kommer de evt over redselen etter hvert, eller må man traske langs en vei hele vinteren?

Min hund trasker uførtrødent rundt på isen og bryr seg verken om at han sklir eller detter, dersom det skulle skje, men jeg ser jo at det ville ha vært veldig upraktisk dersom han hadde vært redd for å gå på is, siden vi gjerne har isføre store deler av vinteren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ei som var virkelig underlagsberørt. Det var ikke bare utrolig synd i hunden, men det var regelrett flaut å drasse rundt med henne :ahappy:

Hun reagere på is utendørs. Overganger fra snø - grus, gress - grus, asfalt. På utstillinger innendørs var det håpløst om det var streker på gulvet.

Jeg vet ikke hvordan vi taklet/overlevde 5 år med en så stor problematikk, men dette var bare en liten sak i forhold til alt annet hunden slet med i tillegg.

Men over til det du spurte om :teehe:Hun reagerte på alt, og kom seg ikke over det. Hun krøp til nød om vi dro henne etter oss. Turene ble nøye planlagt slik at vi slapp overganger. Våren når snøen tinte, og høsten når første snøen kom, var en seremoni i seg selv. Uff, blir sliten bare jeg tenker på det vi styrte med :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den jeg hadde som var gulvredd reagerte mer på overgangen i mellom underlag enn glattheten.  

Veldig likt det @Anooni beskriver. 

Plutselig var bare flekker livsfarlig når han endelig hadde vent seg til snø etc..   Å gå fra asfalt ut på gress kunne være helt uoverkommelig.  

Men den bikkja sleit med så mye at det med underlag bare ble en bagatell.  Jeg vet ikke om man kan si han var klassisk gulvredd,  han var redd for sånn ca alt og tidligere eiere hadde prøvd å løse "problemet " med god gammeldags alfarulling og klyping i ørene, noe som gjorde at det tok litt av for han til tider.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hund som er redd gulv når det er trangt. For eks gang, trapper, trange haller etc. Hun går så og si ikke i trapper inne. Hjemme hos meg har jeg det samme gulvet i stua som i gangen, men hun får helt anfall av å måtte være i gangen og går inn i stua (som har likt gulv) når jeg skal kle av/på etter tur. Står vannskålen i en krok må hun strekke seg så lang hun er for å tørre å drikke. Jeg har maten i gangen hjemme og da må hun stå med bakbeina på et teppe for å klare å spise. Virker avslappet da.

Ute er hun ikke redd is. Hun er litt armer og bein noen ganger og da sklir hun lett - spretter rett opp igjen. Hun kan reagere på bytte av underlag. Fra grus til gress, asfalt til sand etc, men da reagerer hun med en slags raptus og det virker som hun synes det er veldig gøy. Forstå det den som kan.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 hours ago, Anooni said:

Jeg hadde ei som var virkelig underlagsberørt. Det var ikke bare utrolig synd i hunden, men det var regelrett flaut å drasse rundt med henne :ahappy:

Hun reagere på is utendørs. Overganger fra snø - grus, gress - grus, asfalt. På utstillinger innendørs var det håpløst om det var streker på gulvet.

Jeg vet ikke hvordan vi taklet/overlevde 5 år med en så stor problematikk, men dette var bare en liten sak i forhold til alt annet hunden slet med i tillegg.

Men over til det du spurte om :teehe:Hun reagerte på alt, og kom seg ikke over det. Hun krøp til nød om vi dro henne etter oss. Turene ble nøye planlagt slik at vi slapp overganger. Våren når snøen tinte, og høsten når første snøen kom, var en seremoni i seg selv. Uff, blir sliten bare jeg tenker på det vi styrte med :whistle:

Huff, dette hørtes jo helt skrekkelig ut... :( Var det en collie? Og gjaldt det flere i kullet og slekta, eller var det bare hun som var så berørt? Kan jeg spørre hva hun slet med i tillegg?

8 hours ago, Mud said:

Den jeg hadde som var gulvredd reagerte mer på overgangen i mellom underlag enn glattheten.  

Veldig likt det @Anooni beskriver. 

Plutselig var bare flekker livsfarlig når han endelig hadde vent seg til snø etc..   Å gå fra asfalt ut på gress kunne være helt uoverkommelig.  

Men den bikkja sleit med så mye at det med underlag bare ble en bagatell.  Jeg vet ikke om man kan si han var klassisk gulvredd,  han var redd for sånn ca alt og tidligere eiere hadde prøvd å løse "problemet " med god gammeldags alfarulling og klyping i ørene, noe som gjorde at det tok litt av for han til tider.  

Huff, stakkars hund, kan ikke ha hjulpet at redselen ble møtt med straff. :(

2 hours ago, mushi said:

Jeg har hund som er redd gulv når det er trangt. For eks gang, trapper, trange haller etc. Hun går så og si ikke i trapper inne. Hjemme hos meg har jeg det samme gulvet i stua som i gangen, men hun får helt anfall av å måtte være i gangen og går inn i stua (som har likt gulv) når jeg skal kle av/på etter tur. Står vannskålen i en krok må hun strekke seg så lang hun er for å tørre å drikke. Jeg har maten i gangen hjemme og da må hun stå med bakbeina på et teppe for å klare å spise. Virker avslappet da.

Ute er hun ikke redd is. Hun er litt armer og bein noen ganger og da sklir hun lett - spretter rett opp igjen. Hun kan reagere på bytte av underlag. Fra grus til gress, asfalt til sand etc, men da reagerer hun med en slags raptus og det virker som hun synes det er veldig gøy. Forstå det den som kan.

Interessant å lese om folks erfaringer, og at det kan varierer så mye fra inne til ute og omvendt. Interessant også at det ofte er endringer i underlag som er vanskeligst.

Dere som har hatt hunder som har hatt hunder med underlagsredsel/gulvredsel, har det vært noe som har ligget i slekta, eller har det kun vært deres hund som har vært berørt?

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kun min, og selv det er egentlig bare tull, for han skjerper seg innimellom... Men jeg vet ikke hva som utløste det (teorien er klaps fra pus pluss en strekk da han datt), for jeg hadde hundepass og fikk plutselig melding om til valpen nekta å gå ut av gangen... 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Tuvane skrev:

Huff, dette hørtes jo helt skrekkelig ut... :( Var det en collie? Og gjaldt det flere i kullet og slekta, eller var det bare hun som var så berørt? Kan jeg spørre hva hun slet med i tillegg?

Det var det, virkelig! Dette var en collie langhår, ja. Og det gjaldt hele kullet på 7 stk. Slekta er også veldig kjent for disse problemene, i tillegg til dårlig mentalitet som hun også slet med. Vi valgte å avlive da hunden var 5 år gammel, etter å ha sjekket hunden fra topp til tå, hodet og rævva :ahappy: Hunden hadde det ikke bra med seg selv, i tillegg til å være utagerende og uforutsigbar. Skummelt med små barn i hus når de blir sånn ..

Nå var jeg 15 år da jeg fikk den hunden. Og helt ærlig så tenkte jeg (vi) at hund er hund - collie er collie. Jeg visste ikke om engelsk, amerikansk, show og bruks, bare for å nevne noe. Og at noen linjer er så korka sammenskrudd, og at folk enda avler på dette(!!!) er for meg helt utenkelig. Det finnes mange typer collie, og jeg har ikke noe imot noen av de - det eneste jeg tenker er at vi liker ulike typer/utseende på hunden, men at vi skal ha SÅ ulike oppfatninger av hva som er en god hund mentalt er helt absurd :huh: At en hund klarer å gå på føttene og holde hodet såpass oppe at de tåler en overgang fra våt til tørr asfalt burde vel være et minstekrav .. 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Tuvane

Nope. Hunden kom fra en aktiv erfaren trener som hadde et treningsmiljø rundt seg i tilegg. Forrige eier forklarte både meg og oppdretter hvordan han var oppdratt . Man må være tydelig leder for usikre hunder må vite. 

Han hadde betydelig fremgang på mye av issuene (generell fryktaggresjon)  ved hjelp av andre metoder, men ble dement og fikk skumle tilbakefall når han bikket 9 år og ble avlivet..

Jeg har aldri hatt andre hunder som var gulvredde,  selv om Loke kunne late som han var redd både det og mye annet  med andre enn meg. Det var bare tull og belgertøys, og opphørte øyeblikkelig i mitt nærvær.  Han fikk nemlig ikke godbiter og oppmerksomhet for det med meg i nærhet . Han var ikke alltid så dum som han kunne virke :lol:

 

Toddy hadde forøvrig en issue med bevegelige underlag og glatt parkett sånn med en gang han kom fra de dype skoger ,  men han hadde en issue med trapper , biler , tog etc også den første tiden.  Det var bare manglende erfaring. 

Nå er han bare redd for å bli sliten...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 12.3.2017 at 5:29 PM, Krutsi skrev:

Min, lille, erfaring er at gulvredsel er som regel kun innendørs.. eller, jeg vet om ei da som ikke tør å der det er glatt ute.. men resten går ute uproblematisk.. 

Den jeg hadde med gulvredsel var redd ulike typer glatte gulv, trapper (de flestetyper, men ikke alle), også trapper utendørs, samt broer av mange typer. Ble en smule vanskelig når vi bor ved en elv og må krysse elven flre ganger på en tur.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minute ago, enna said:

Den jeg hadde med gulvredsel var redd ulike typer glatte gulv, trapper (de flestetyper, men ikke alle), også trapper utendørs, samt broer av mange typer. Ble en smule vanskelig når vi bor ved en elv og må krysse elven flre ganger på en tur.

Vil vel tro at det finnes i varierende grad, både når det gjelder underlag (inne og ute) og f. eks broer og nettinggulv i høyder, som jeg ser at mange hunder er skeptiske til, uten at de har noe redsel for underlag ellers. Det kan jo være relatert til selve høyden, hullene i gulvet eller rett og slett at hunden ikke er miljøtrent overhodet på den type ting - men da kommer de jo som regel over skepsisen etter en stund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Tuvane skrev:

Vil vel tro at det finnes i varierende grad, både når det gjelder underlag (inne og ute) og f. eks broer og nettinggulv i høyder, som jeg ser at mange hunder er skeptiske til, uten at de har noe redsel for underlag ellers. Det kan jo være relatert til selve høyden, hullene i gulvet eller rett og slett at hunden ikke er miljøtrent overhodet på den type ting - men da kommer de jo som regel over skepsisen etter en stund.

Broene var uavh av konstruksjon, om hunden ante høyden eller ikke. Men felles for alle her langs elva er at de er ganske glatte - enten av glatte gulvbord, eller metallplater. Eneste denne hunden takla var en bro av asfalt. der så man forøvrig høyden (ca 30 meter rett ned i foss/ur). Trapperedsel er en variant av gulvredsel.

Jeg tror at redsel for underlag slår ut i mange fasetter, og at det underrapporteres i rasemiljøer (spesielt hos gruppe 1 hunder), både av eiere og oppdrettere. Gulvredsel har høy arvelighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Mud skrev:

@Tuvane

Nope. Hunden kom fra en aktiv erfaren trener som hadde et treningsmiljø rundt seg i tilegg. Forrige eier forklarte både meg og oppdretter hvordan han var oppdratt . Man må være tydelig leder for usikre hunder må vite. 

Jeg tror jo at det å være en tydelig leder hjelper for usikre hunder, men jeg skjønner ikke helt hvordan alfarull gjør deg til en tydelig leder? Eller bruk av fysisk vold på en redd sjel, det er ikke det jeg vil kalle en tydelig leder. 

 

Nora er ikke gulvredd, men hun liker ikke trapper, særlig ikke åpne trapper. Vi har forøvrig løst det ved å ha på henne bånd og bare gå opp trappa uten å ta noen større hensyn til om det passer for henne :P For henne blir det verre jo mer oppmerksomhet det blir rundt det, så i trapper hun ikke vil gå, så tar jeg bare på henne bånd og så går vi sammen opp trappa :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, 2ne skrev:

Jeg tror jo at det å være en tydelig leder hjelper for usikre hunder, men jeg skjønner ikke helt hvordan alfarull gjør deg til en tydelig leder? Eller bruk av fysisk vold på en redd sjel, det er ikke det jeg vil kalle en tydelig leder. 

 

 

Nei , jeg skjønte ikke den jeg heller. Jeg er ganske så sikker på at bikkja ganske raskt anså meg som en langt tydeligere leder til tross for totalt fravær av fysisk straff.  Jeg lærte fort å aldri si nei til han tilmed,  for da blokkerte han og gikk i forsvar tvert. 

Jeg tror jeg er en ganske  tydelig leder ovenfor hundene mine helt uten at jeg blir sint eller tar de fysisk . Det virker i hvertfall sånn, selv om de kan fremstå som tildels dårlig oppdratt for de som ikke kjenner meg. Jeg liker litt humor i hverdagen og bikkjer med litt liv i :P

 Men tilmed pulien skjønner at jeg bestemmer,  helt uten at jeg må rulle henne på rygg og klype henne i øra. 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, 2ne skrev:

Jeg tror jo at det å være en tydelig leder hjelper for usikre hunder, men jeg skjønner ikke helt hvordan alfarull gjør deg til en tydelig leder? Eller bruk av fysisk vold på en redd sjel, det er ikke det jeg vil kalle en tydelig leder. 

Slike 'metoder' på en usikker/redd hund gjør det helt klart at man er en empatiløs idiot.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min kommer seg over skumle gulv når vi tar på ham bånd og bare går. Han strever og er flat, ja, men han kommer seg over. Hjemme får han bare hoppe fra teppe til teppe og styre på, jeg gidder ikke å leie ham rundt mer. Dersom han syns det er nødvendig å ta sats tre ganger for å krysse to meter gulv på stua så får han gjøre det uten at vi bryr oss om det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Mud skrev:

Nei , jeg skjønte ikke den jeg heller. Jeg er ganske så sikker på at bikkja ganske raskt anså meg som en langt tydeligere leder til tross for totalt fravær av fysisk straff.  Jeg lærte fort å aldri si nei til han tilmed,  for da blokkerte han og gikk i forsvar tvert. 

Jeg tror jeg er en ganske  tydelig leder ovenfor hundene mine helt uten at jeg blir sint eller tar de fysisk . Det virker i hvertfall sånn, selv om de kan fremstå som tildels dårlig oppdratt for de som ikke kjenner meg. Jeg liker litt humor i hverdagen og bikkjer med litt liv i :P

 Men tilmed pulien skjønner at jeg bestemmer,  helt uten at jeg må rulle henne på rygg og klype henne i øra. 

Hvis du må tvinge bikkja over på rygg for å underkaste seg, så er du hverken tydelig eller leder, tenker jeg. En påtvunget underkastelse er heller ikke verdt noe, vil jeg tro, det er jo en fysisk ting, mens en faktisk underkastelse krever at psyken er med på det. Man må ønske å underkaste seg for at det skal være en underkastelse, tror jeg? Jeg skjønner dog ikke hvorfor man vil ha en hund som ruller over på ryggen så fort det er noe, det er ikke noe jeg ønsker i mine hunder - til tross for at jeg er veldig klar på at har jeg bestemt noe, så må de bare finne seg i at det er sånn det blir. Men disse hundene som er så myke at de nærmest smelter over på rygg så fort de senser noe de syns er ubehagelig, er jo bare irriterende :P 

Sånn utover det, så er mine hunder såpass uoppdragne som de er av samme grunn som du har - jeg liker de sånn :lol: 

3 timer siden, QUEST skrev:

Slike 'metoder' på en usikker/redd hund gjør det helt klart at man er en empatiløs idiot.

En kunne jo håpet at noen prøvde å kurere evt redsler hos mennesket med tvang og vold, så de fikk kjenne på kroppen hvor effektivt det (ikke) er :) 

For å ta det litt tilbake til det tråden handler om, så reagerer ikke Nora på underlag ute, selv om hun ikke liker trapper. Jeg syns strengt tatt hun kunne hatt litt mer respekt for underlag ute, det har vært mer enn en gang i løpet av de 8 årene hennes jeg har tenkt at nå brekker hun et bein, nå løper hun inn i et tre eller nå stikker hun ut et øye i det hun stuper inn i et buskas, men hun har tydeligvis kontroll på det hun gjør, for til nå har hun ikke blitt skadd til tross for at det innimellom ser ut som at hun prøver på nettopp det :P Det er ironisk da, at hun har null problemer med å løpe opp eller ned steinete skrenter, men syns at trapper er ufyselig. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

4 timer siden, 2ne skrev:

 Men disse hundene som er så myke at de nærmest smelter over på rygg så fort de senser noe de syns er ubehagelig, er jo bare irriterende :P 

 

Jeg har en sånn og jeg signerer :innocent:

Jeg må virkelig ta meg sammen for å ikke bli sur når Toddy velter seg over på rygg og ber om nåde bare han ser klosaksa.  Det gjør det enkelt å klippe klørne forsåvidt,  men det er det karaktertrekket jeg liker minst hos den bikkja.  Jeg liker spesielt hvis vi skal prøve nye seler e.l og han begynner å gjøre seg til ved å leke mishandlet *ironi *  Da får jeg noen ganger nesten lyst til å mishandle han på ekte kjenner jeg :innocent: Merker han at jeg blir sur dør han omtrent.  Det rare er at andre synes det er søtt...

Der foretrekker jeg Nico som velger å snakke høyt om ting hun ikke har lyst til. Det får hun gjerne gjøre så lenge hun står i ro , og det gjør hun :P

 

Jeg tror det som gjør gulvredsel litt vanskelig er at det ofte er raser som er fryktelig følsomme for eiers signaler som er mest belastet med det. Noe av forekomstene skyldes nok utvilsomt at eier har gitt noen ubevisste signaler når bikkja har vært usikker ,  men neppe like mange som oppdretterne gjerne mener. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, Mud said:

Jeg tror det som gjør gulvredsel litt vanskelig er at det ofte er raser som er fryktelig følsomme for eiers signaler som er mest belastet med det. Noe av forekomstene skyldes nok utvilsomt at eier har gitt noen ubevisste signaler når bikkja har vært usikker ,  men neppe like mange som oppdretterne gjerne mener. 

Min første egen opplevelse med en gulvredd hund (som jeg ikke visste var gulvredd), var da jeg gikk med en groenendael (ikke min) og lette etter en annen hund. Jeg skulle ringe på i et hus i nærheten av der hunden hadde forsvunnet fra, og holdt et godt tak i lina mens jeg gikk opp trappa. Bikkja fulgte åpenbart etter, helt til den skjønte at vi gikk opp en trapp, for da bråsnudde den og jeg ble slept ned trappa. Dit skulle den ikke opp, og ikke på noen andre trapper heller. Hunden var helt uberørt av alt annet som skjedde den dagen, men trapper? Ikke sjans!

Hadde det vært min hund hadde jeg jo bare tatt den med opp, men denne hunden ble helt panisk da jeg prøvde, og jeg hadde ikke sjans til å få den med meg. Så lenge den fikk stå nedenfor trappa, var alt helt greit, men å sette en labb på trappa? Nope!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor utbredt er gulv/underlagsredsel på berørte raser, egentlig? Flere av hundene som er beskrevet i tråden ovenfor, er jo åpenbart direkte handicappede og frykten er jo uforenlig med et normalt liv.

 Ikke for å bagatellisere skuddredsel på noen som helst måte men det vil jo for de fleste bli småtterier i forhold til underlagsredsler, som beskrevet ovenfor. De fleste er vel ikke bosatt i 'skuddutsatte' områder og nyttårsaften er (heldigvis) bare en gang i året. Gulv/ underlag er man jo omgitt av, hele tiden..

Det forundrer meg en del , at en slik klart invalidiserende 'adferd' ikke har blitt/blir luket ut( i avlen) med hård hånd?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...