Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hvor klar har du og hunden din vært før dere meldte på deres første konkurranse/prøve, uansett gren? Hadde dere trent lenge sånn at alle øvelser satt som støpt, eller startet dere før alt var perfekt for å begynne å få litt konkurranseerfaring?

Blir nervøs og får dårlig nattesøvn bare jeg tenker på konkurranser :P 
Men trent mot klasse 1 lydighet siden hunden var  liten og gått på kurs. Han er litt over 2 år nå og i perioder ganske unghundaktig, mens andre ganger er han helt super å trene med og øvelsene begynner å gå ganske greit. Men har han en rebelsk dag så fokuserer han dårligere. Til våren er det lydighetsstevne her. Vurderer å melde på men prøver å ikke ha forhåpninger. 
Tenker at uansett hvordan det går, så vil vi begge få litt konkurranseerfaring. 

Hvor klare var dere før dere debuterte? Bør vi vente til høsten i stedet kanskje? :)

Guest *Kat84*
Skrevet

Jeg vurderer å melde meg på offisiell prøve etter kurs på Sølen som arrangeres siste dagen. Bare for å få satt i gang. Men hvor klar jeg vil bli det er en annen sak. 
Husker min aller første utstilling. Jeg var så nervøs! Skjelven, og følte jeg ikke visste noe som helst av hva jeg drev med der. På toppen av det hele var det valp jeg hadde som fant ut at teipbitene på gulvet var dritskumle. 

Egentlig synes jeg det er like greit å bare hoppe i det. Hvis man skal vente på å bli klar så vil man kanskje fortsette å være streng mot seg selv og dermed ikke se seg selv som klar nok? Trening på konkurransesettinger er verdifullt det også :)  

Skrevet

Første rallystevne: Dyret kunne ikke gå fot engang :lol: Ikke kunne vi alle skiltene heller.

Første blodsporprøve: Hadde aldri gått spor lagt av andre, eller med "selskap" i sporet (på prøve har man dommer og sporlegger "på slep"). Hadde aldri gått full lengde (600 meter), aldri med 10 meter opphold og i alle fall ikke med opphold i vinkel ;) Frøkna gikk til en 2. premie, langt over forventning. Jeg meldte egentlig bare på for å se hvor langt vi var kommet i treninga og hva vi måtte fokusere på videre, så premiering var kjempebonus.

Skrevet

Jeg har vel stort sett startet "uforberedt" til alle typer konkurranse. 

Blondie ble meldt på agility før hun kunne slalom skikkelig. Vi startet også bronsemerket lydighet etter å ha kun trent på selve prøven 1 uke. Vi startet klasse 1 med en litt usikker fellesdekk. 

Med begge hundene startet vi rallylydighet med 1 måneds trening, meldte oss på samme dagen vi prøvde rally lydighet for første gang.

Tidi startet agility i sommer uten slalomen på plass. 

Ingen av konkurransene har gått spesielt bra, skal sies. Noen bedre enn forventet, men alt i alt, ingen resultat jeg nødvendigvis skryter så veldig mye av. Men for meg har det gitt motivasjon for å trene mer. Også er det deilig å vite at hunden faktisk fungerer i en konkurransesetting også. Edit: Jeg vil nesten si det er bedre å starte før man føler seg helt klar. Jeg tenker man blir mer skuffet hvis noe går galt hvis man føler seg helt klar for konkurranse, enn man blir hvis man ikke følte seg helt klar for konkurransen uansett.

  • Like 2
Skrevet

Takk for at dere deler deres erfaringer! 

Tenker også litt at hvis man bare utsetter det så blir man aldri klar og den dagen man eventuelt deltar så blir man kanskje enda mer skuffet hvis det ikke går som forventet :P Tror jeg bare hiver meg rundt og melder på, og så ser jeg på det som trening og en begynnelse for å se litt hvor landet ligger :) 

  • Like 3
Skrevet

 Vel. Med Lykke har jeg konkurert i agility et drøyt års tid med før en instruktør sa at det egentlig ikke var vits i. Vi hadde veldig forskjellig ambisjonsnivå og tanker om hvilke detaljer som skulle være på plass før man starter kl1 :P

Ellers har hun også startet bruks en gang, og var middels godt forberedt. Med litt flaks så fikk vi det vi ønsket på første forsøk. I høst startet vi også rally lydighet og fikk direkte opprykk første dag. Det var en hyggelig overraskelse for jeg trodde kanskje ikke hun skulle få så mange poeng. Dagen etter startet vi kl 2 ganske uforberedt. Tok det som trening og disket galant uten å kunne alle skiltene :P

Harly var ganske godt trent når han debuterte i både agility, lp og bruks. Vi hadde litt issues med slalom men disse kom kun frem i konkurranse, så jeg fikk ikke trent på det hjemme. 

Det eneste jeg MÅ være 100% sikker på for å starte er fellesdekk. Nå konkurrerer jeg ikke i bruks eller lp lenger, men dersom jeg skulle ha startet så ville jeg vært sikker på at hunden lå i fellesdekk. Evnt stått over den øvelsen dersom jeg ønsket en gjennomkjøring av resten av programmet. 

 

Skrevet

Keo debuterte alt for tidlig i LP i en alder av 11mnd. For all del, han kunne øvelsene, men alt for ung i hodet med for lite erfaring, noe som har bitt oss så til de grader igjen i baken i etterkant. LP er nå lagt på hylla da jeg ikke stoler på hunden i fellesdekk. Han gikk vell RL et par måneder senere, litt mer lavterskelsport og annen type å jobbe på. Vi kunne ikke alle øvelsene helt (deriblant sitt foran), men hoppet i det kun fordi det var en tur sammen med treningsgruppa, godt fornøyd med resultatet. Oppover i RL-klassene har han generelt vært trent i øvelsene fra starten, så det var vi klare når vi kom dit. I agility kan vi vell heller ikke si han var helt startklart, manglet en sikker slalåm, fremmadsending og noe driv/fokus, men agilityuken kom og gikk i godt selskap med masse fine erfaringer.

 

Lyn debuterte i RL etter cirka tre uker målrettet LP/RL-trening, hun er en kvikk hund å lære og har enormt engasjement bare i samarbeid, men ante ikke hva kommandoen for fot var enda for å si det slik :lol: Hun kapret 199/200p (en snusing på første kjegle) og 2.plass av cirka 40stk., aldri sett ringbånd,  skilt eller kjegler tidligere, men det gikk da på en måte! Dette var en slik 'tåpelig idé med et mål' vi satte selv. Hun debuterte i RL2 et par uker senere med 193/200p på andre stevnedag, da var vi iallefall ikke klare med alt av nye øvelser, men var heldig med bane og ivrig hund. På gjeterhundprøve debuterte vi før jeg egentlig var klar for det selv, hev oss i bilen med en venninne med tanken om at vi bare skulle se på. Bikkja kunne det hun skulle, om enn bare uten min veiledning, men helt fersk i gamet uten å være helt sikker på meg selv eller samarbeid så hadde jeg nok å konsentrere meg om å huske puste. 

Med Lyn så var debutene egentlig bare for å se litt hvilken hund man hadde mellom fingra, spesielt RL, og sjekke status på hvordan vi lå ann. Gjetinga var hovedsakelig en test av min prestasjonsangst, kremt. Med Keo har det bare vært dumdritstighet å starte tidlig i LP, selv om det var debuten vi trodde vi var mest forberedt mot. RL tok jeg ikke så seriøst, så det var bare for morro, stevneerfaring og muligheten. I senere tid er debuten i RL3 den eneste hvor vi har gått inn 100% forberedt og 'klar' for.

Jeg syntes det er morro med konkurranser, morro med nytt, jeg har ikke håp eller forventninger med å stå øverst på pallen. Med ny valp kommer jeg dog til å være litt mer tålmodig som unghund (sier jeg nå, iallefall :lol:) så får vi heller være enda mer klar for det når vi hopper i det med begge beina. Ifht valp og voksen så kan jeg kanskje nevne at Keo var unghund og oppvokst her som valp, Lyn kom hit i voksen alder.

  • Like 1
Skrevet

Vi startet først i agility da jeg følte vi hadde litt styring på føringer, feltene var på plass, og slalomen bra nok til klasse 1-baner. Og det gikk veldig bra. Vi disket på et fellehinder på ene løpet på første stevne, og fikk en vegring og riv på muren på det andre løpet (stakkaren hadde ikke sett en mur siden nybegynnerkurset). Andre stevnet fikk vi to feilfrie løp med tilhørende napp, et løp med en vegring og ett løp med et riv. Jeg tenker selv at det nok var ganske passe å begynne å starte da vi gjorde. [emoji4]

Skrevet

Jeg trener mot klasse 1 med whipsen nå, begynte seriøst med dette for et halvt år siden eller så. Jeg kommer ikke til å starte før øvelsene er på plass. De må ikke være perfekte, men jeg vil at sjansen skal være stor for at hun utfører de noenlunde riktig og har forståelse for hva vi holder på med og hva hun skal gjøre, samt at hun har trening i å jobbe så lenge uten belønning. Dette fordi jeg ikke ønsker å ødelegge treningsmotivasjonen hennes ved å tøye strikken for langt. Fellesdekk kommer jeg ikke til å legge henne i før jeg er rimelig sikker på at hun ligger. Ingenting er surere enn om hun skulle ødelegge for andre hunder i fellesdekk. 

  • Like 1
Skrevet

Husker ikke om det var den første eller en av de første agilitystevnene til meg og Milla. Men steike, så nervøs. Hadde med godbiter i ringen jeg. Belønnet henne for å sitte på start gjorde jeg å, disket gjorde jeg også. Gikk liksom aldri opp for meg :lol:

 

  • Like 1
Skrevet

Før vi startet første lydighetsstevne kjente Luiz godt til øvelsene, og hadde lært å kjede øvelser, og å jobbe over lengre tid før belønning. Det er ekstremt viktig for meg at hunden som skal gå lp kan kunsten å kjede øvelser, og hele tiden jobber for belønningen, som den vet kommer. Derimot var det ingen 1. premie (en 3. premie:icon_redface:) på første og siste stevne som rundt 13-14 mnd gammel. Men vi hadde det begge to suuuuupergøy, og nullet på to øvelser pga unghundfakter :P Luiz fikk aldri vite at han gjorde feil, og hele opplevelsen var kjempegøy. 

I AG ble vi litt for ivrige og meldte på AG og hopp etter knapt 6 mnd trening (rett over 2 år), og ikke en stabil vippe. Det svei, og de neste stevnene ble han meldt på hopp - men da hadde vi fått problemet at han stakk på stevne. Derimot løste vi det raskt, og gikk flere stevner for stevneerfaring. Det tok heller ikke lang tid før vippa var så stabil at vi startet i AG også. 

Det at han stakk på stevne, tror jeg ikke vi hadde kommet utenom uansett hvor klar han hadde vært. Og uten det problemet, så hadde jeg ikke lært meg hvor kreativt jeg kunne bruke synlig avstandsbelønning på han. Nå er han enda ustabil, og kommer nok til å være det en stund (for alltid). Likevel er han i AG og hopp kl 2, og har 2 napp i ag på 4 løp (og de to andre med 5 feil). 

Med Zeta kommer jeg til å starte på blåbærstevner når hun har lært og er trygg på bli, hoppe hinder, tunneler, blindbytte, foranbytte ++ i alle mulige variasjoner, under et visst tidsrom uten belønning før slutten. Ellers skal hun være helt trygg på alle hindre og jobbe uten belønning før hun starter offisielt. Heldigvis trenger hun mest sannsynlig ingen avstandsbelønning på samme måte som Luiz :D

Skrevet

Jeg har startet godt forberedt, spesielt ifht dekk. Dessverre så er det så mye rusk i fellesdekk i lavere klasser. Så derfor er dette noe jeg trener og trener og gjerne overtrener slik at selv om de andre reiser seg så ligger mine. 

  • Like 3

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noen som har erfaring med dette tørrforet? Har brukt Maintenence til nå med gode resultater. Men som 5 åring har hunden min muligens utviklet intolleranse mot kylling evt annet. Så derfor tenkte vi å prøve Digestion som er fiskebasert. ps. Hunden går også på Vom.
    • Hovedproblemet med cobberdog er at de selges som ferdig oppdratte, enkle, allergivennlige familiehunder, som kan puttes bort i et bur når man "ikke bruker dem". Jeg ser at du og familien ikke har den type hundehold, men jeg tenker at å støtte denne blandingsavlen bidrar til det. I tillegg er de slett ikke nødvendigvis allergivennlige, og pelskvalitet, røyting og pelsstell varierer veldig. I tillegg så selger folk masse puddelblandinger som cobberdog, som ikke har noe som helst å gjøre med den opprinnelige doodlen fra Australia som var blanding av puddel og labrador. Som du tydeligvis vet så avler Drøbak hundehotell og mange andre oppdrettere vilt og hemningsløst på alt av "allergivennlige" raser blandet med de "søte" rasene og selger det som cobberdog. Dermed er det også vanskelig å spore noe som helst av helsedata og "linjer". Jeg er helt enig i at det er mange søte doodler/cobberdogs der ute, men for meg ser mange av de ganske like ut mellompuddel eller noen av vannhundene med krøllete pels. Problemet for meg er at flertallet av dem er resultat av useriøs masseavl, og at de ikke gir deg noe du ikke kan få fra allerede eksisterende og godt dokumenterte raser. Useriøs og dårlig avl finnes definitivt i alle raser, men uten at jeg har statistisk dekning for det så mener jeg at mengden er større ved doodle/cobberdog, på grunn av prisene og "grunnlaget" for rasen (at de selges som allergivennlige, røytefrie og helst ferdig oppdratte). Så spørsmålet mitt går heller andre veien, hvorfor cobberdog heller enn en av de etablerte rasene? 
    • Hei.  Vi vurderer å få oss hund igjen en gang i løpet av det neste året. Vi har hatt en Toller tidligere, og er godt vandt meg aktiv rase. Vi kunne tenkt oss en hund som ikke røyter, og har så vidt snakket om Cobberdog.  Jeg vet mange her inne er veldig skeptiske og negative til cobberdog og doodleblandinger. Jeg er bare litt nysgjerrig på hva som er så negativt med Cobberdog.  Jeg har sett det er mye dårlig avl på cobberdog og generelt doodler. Jeg er veldig negativ til Drøbak hundehotell og måten de avler på. Vet også at mange er oppdrettere under deres paraply. Jeg har dog funnet et par oppdrettere i Norge som driver selvstendige oppdrett av cobberdog (+ en i sverige). De har blant annet importert linjer fra Australia, helsetester og registrerer foreldre og besteforeldre i eget register og har mentaltesting av valper før levering. Flere oppdrettere virker genuint opptatt av å avle gode individer og gjør sikkert mer enn mange oppdrettere av renrasede hunder. Det finnes mye grums av oppdrettere blant oppdrettere av rasehunder også.    Jeg vet mange mener man heller bør velge blant de renrasede hundene vi har som ikke røyter, men jeg har likevel falt for utseende, størrelsen og gemyttet til mange cobberdoger jeg har møtt.  Vi har ikke bestemt oss, og ser også på puddel og portugisisk vannhund f.eks.  Selv om jeg vrir hodet mitt og har lest veldig mye om og er veldig interessert i alt som kommer til hund, klarer jeg ikke å se det store negative med cobberdog. Er det så galt å ønske å lage en ny rase med egenskaper mange mennesker ser etter? Så lenge oppdrettet er etisk, bruker nye linjer, helsetester hundene og vil det beste for de?  Jeg legger ut denne meldingen fordi jeg oppriktig ønsker flere tanker. Håper folk kan være saklige og prøver å legge bort fordommene de har mot alt av doodler i diskusjonen. Vi har som sagt ikke bestemt oss, så vi vet ikke hva vi går for enda. 
    • Lapphundene er en helt annen type hund. De er gjeter- og arbeidshunder opprinnelig, selv om de fleste er familiehunder nå. De er også ganske selvstendige, men ikke på langt nær så sære som eurasier. Jeg har inntrykk av at finsk lapphund er litt enklere å trene enn den svenske, men det er såklart individuelle forskjeller også. 
    • Av alle disse rasene som er nevnt ville jeg gått for bearded collie eller sheltie til lydighet. Eventuelt korthårscollie. Men om du vil satse litt på høyere klasser så er ingen av disse ideelle, da ville jeg gått for en litt mer aktiv arbeidshund som retriever eller belger. På hobbynivå er de fleste av disse helt fine. Pumi kjenner jeg ikke særlig godt utover at de brukes en del i agility og bjeffer MYE. Har aldri sett dem i lydighet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...