Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store barne og babytråden 2017


Perfect Image
 Share

Recommended Posts

  • Svar 2.7k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

3 mm lykke med hjerteslag på UL idag 

Da ruger jeg på fineste blastocysten ❤️ Og for første gang ligger en liten rakker i fryseren

Julehilsen fra magen til sonen  Blir så fascinert over hvor mye som har skjedd på 2 korte uker! Helt ufattelig at dette bare var en klump da, mens nå har den tydelige armer + bein, man ser f

Posted Images

6 hours ago, Perfect Image said:

1acb0b09998309a57435a04af4ee9b24.jpg

Det er jo ikke lov å klage for mye men du verden så godt det blir å få ut denne ungen. Vært et veldig tungt og hardt svangerskap, kroppen sier dette er siste emoji14.png Ikke lenge igjen, og nå er alt klart til ankomst men han får holde seg inni der litt til. Reiste meg fra sofaen istad og føltes ut som å løpe et maraton forøvrig...

Kjenner meg igjen... dvs mitt svangerskap har dog vært lett frem til nå. Men nå er det plutselig kjempetungt..

Har slitt med bekkenlåsning da, og lurer egentlig på om jeg bare må få tatt meg en tur til til kiropraktoren for å få løsnet opp igjen. 

Det verste er egentlig å ikke klare å gå tur, det er dårlig kombo med unghund på 17mnd... nå har jeg vært så heldig at foreldrene mine har hatt han de siste ukene ettersom mamma skal stille han på jaktprøve for meg til helgen. Så avlaster vi dem med gamlefar Chico :) Men jeg gleder meg til å få han tilbake igjen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, Annik skrev:

Gjerne!!! Passer det allerde i kveld? :lol:

Jeg vet ikke helt.. har litt søvnmangel for tiden, og da blir jeg grinete :lol: 

5 timer siden, Raksha skrev:

Det med hjertet var lurt! Jeg har prøvd å forklare syk og død, men hun skjønner ikke helt. 

Hun er en tenker, hun tenker og grubler og spekulerer, og da har ting gjerne vokst seg veeeldig stort før hun snakker om det, om vi ikke får dekket "alt" med en gang.  Men hun fikk se og spørre og grave så mye hun ville om en død kalv i helga, men den hadde hun jo ikke noe forhold til som levende.  Vanskelig! 

Takk :hug: Og veldig enig i det med "sovne inn", og "sove" i det heletatt i forbindelse med død.  Vi har jo voksne hunder, en hest på 22 i tillegg til den som blir avlivet i morgen, hun har gamle  og syke besteforeldre på ene siden, og vet aldri hvor lenge de på andre siden lever heller. Så død vil jo bli en del av livet hennes før eller siden. Må prøve å få forklart om det på en måte som ikke gjør henne redd, men samtidig at det er lov å være trist og lei seg. 

 

 

Mens min som fikk grøt fra fire mnd (sluttet helt å amme ved 3 mndsalder, og fikk mme fra dag 3) har knapt sovet en hel natt i hele sitt liv enda. :aww:  Så stå på ditt! 

 

Jeg bruker hjertet for det er noe konkret. Barn trenger noe konkret å forholde Seg til. De ekke så god på å forstå det de altomsvevende som liv og død osv. Hjertet vil også alltid dunke, uansett, unntatt man er død, og vil derfor ikke skape så mye forvirring, er min tanke.. 

men det er jo ikke sikkert det er riktig for din allikevel.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Raksha skrev:

Noen tanker om å forklare begrepet død for en treåring? Vi avliver jo en hest i morgen, og lillemor vil nok ikke få se kroppen, men hun vil jo merke at hesten er borte.  Ble avlivet en hund her i fjor sommer (svigers sin) da fikk hun se han etterpå, men hun skjønte nok ikke helt greia. 

Litt usikker på hva jeg skal si, om jeg bare skal si at hesten er borte, eller om jeg skal forklare syk og død... eller...  Hun tenker og kverner ting mye i hodet sitt, så hun kan fort skremme seg selv med det jeg forteller om jeg ikke gjør det på en god måte. 

Anyone? 

 

L var 3 år når Linux døde, og siden det skjedde litt brått ble det tilfeldigvis sånn at hun var med til dyrlegen. Ikke med når de satt sprøyta og sånt, men hun fikk gi han en kos, og se han etterpå. Klappe og si ha det. Akkurat da var hennes første reaksjon "når skal vi få en ny?", og vi pratet litt om det at nå var han ikke noe mer, at alt i kroppen stoppet opp og at dyrlegen passet på han så han ble begravet (akkurat detaljene der gikk vi ikke inn på). Så pratet vi litt om at det var det samme som når oldemor døde (der besøkte hun rett før, og var med i begravelsen), og at selv om de ikke er mer her hos oss så kan vi huske dem inni hjertet vårt og tenke på alle de fine minnene. Hun hadde lagt veldig merke til det der at oldemor var gammel og syk, og at det var derfor hun døde. Så det ble det litt spørsmål om, når noen rundt henne var på sykehus senere.

Det med Linux gled forbi ganske fort først, hun hadde ikke så mye behov for å snakke om det. Men nesten et år senere når hun var 4 kom det plutselig opp igjen. Da skjønte hun at det var noe mer rundt det at Linux døde ("var Linux syk?"), og ville ha alle detaljer (og hun slo seg ikke til ro med en litt sånn "tilpasset historie"). Så da måtte jeg fortelle hele historien om at når man har en hund så har man ansvaret for at den har det bra og at den ikke er til skade på andre, og så snakket vi om at hun hadde sett at han kunne være litt sint og at han bet en mann, og at det kanskje betydde at han ikke hadde det så bra ("men han var jo alltid snill med meg, mamma?"). Og så pratet vi oss gjennom hele avlivningsprosessen trinn for trinn (prøvde meg på snarveier, men det fikk jeg ikke lov til "men fortell ALT sammen, mamma"). Men akkurat den siste delen der, hun tror fortsatt at dyrlegen har begravet han. Vi har hatt mange sånne prater, og jeg har prøvd å fokusere litt på forskjellen mellom dyr og mennesker, så hun ikke skal dra paralleller mellom dyr og mennesker (det er jo tross alt litt forskjell der), for da kan det fort bli litt skremmende. For henne tror jeg det var riktig å vite alt (nesten). Hun er en som tenker MYE og reflekterer mye over det hun ser og opplever, og noen ganger kan det hjelpe mye å være ærlig om hvordan ting er og la henne spørre seg ferdig om ting. Hun har grått mye over Linux etterpå også, men da er det mer savn. Vi skaffet et bilde av han og henne som nå henger over senga hennes, og så har vi pratet om at hver gang hun savner han, så kan hun se på bildet eller tenke inni hodet sitt på ting de har opplevd sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 timer siden, Annik skrev:

Vet du, det tror jeg på! :lol:

Mamma fortalte Karoline ista at hun skulle komme nedover med grøt til henne, så hun slapp å sulte ihjel. Hun fikk pent beskjed om at hun kommer til å få en cola-boks i trynet om hun nevner det en gang til :P (det jeg hadde i hånda akkurat da :aww:) får se hvor lenge hun klarer å holde seg :P

Karoline er en sovebaby, hun sover hele tiden. Likevel oppfører folk seg som en vandrende mirakelkur når hun sovner i armene deres... Hun hadde også sovnet om de bare la henne ned i fanget og lot henne sitte der i 10 minutter... :spell:

:lol: Ja stakkars ungen din sulter nok ihjel :teehe: De mener jo bare godt, men det kan bli litt vel insisterende den hjelpa noen ganger. Mons har jo fått spise selv og spise biter fra han begynte med fast føde, men folk klarer jo pokker meg ikke å la være å hjelpe ham, mamma prøver stadig å dytte inn en skje eller få stappe matbiter, ender med illsint unge som spytter ut all maten han har i munnen mens han skriker og kjefter :rofl: Tilslutt måtte hun bare få klar beskjed om å kutte den ***** skjea og la ungen spise i fred, det er det han vil selv. Det beste er jo til tross for dette skryter hun jo alltid av hvor flink han er til å spise, ja, hvorfor er han det mon tro :P 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

@Raksha Du bor på gård, liv og død er en naturlig greie. Du slakter kaniner, hva sier hun til det?  Hun vet vel hvor kaninmaten kommer fra? Hvordan reagerte hun på død kalv?
Må du forklare om sykdom og vondter osv.? Kan du ikke bare si at Elgen har det ikke så bra, og når dyr ikke har det så bra, så må vi som mennesker hjelpe dem til å få det bedre. Og om de ikke kan bli bedre, så må de få slippe å lide mer.?
Noen barn er jo tenkere, jeg var et sånt barn, jeg var 25 før jeg fikk vite at hunden til mormor ble avlivet og ikke påkjørt liksom..
De ante jo bare ikke hvordan de skulle forklare meg at Vona var syk og gammel og trengte å dø  *ler*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Belgerpia skrev:

@Raksha Du bor på gård, liv og død er en naturlig greie. Du slakter kaniner, hva sier hun til det?  Hun vet vel hvor kaninmaten kommer fra? Hvordan reagerte hun på død kalv?
Må du forklare om sykdom og vondter osv.? Kan du ikke bare si at Elgen har det ikke så bra, og når dyr ikke har det så bra, så må vi som mennesker hjelpe dem til å få det bedre. Og om de ikke kan bli bedre, så må de få slippe å lide mer.?

Det er litt sånn vi har gjort det. De vet om hva dø er, så når en av de mer personlige dyrene våre har dødd (som valpen feks, det var veldig tungt) så har vi ikke trengt å forklare rundt dette med død, for man er dø samme om man er avlivd, slaktet eller sovnet inn selv. Vi har bare forklart mer om omstendighetene rundt det og at dyret har det bedre nå som det ikke har vondt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Krutsi skrev:

Jeg vet ikke helt.. har litt søvnmangel for tiden, og da blir jeg grinete :lol: 

De er jo vandrende mirakelkurer, så det passer jo bare fint! Både du og ungene kommer til å få sove lenge og godt nok til å våkne opp uthvilte :D for det er nemlig mulig med en person som omtrent dytter ungen opp i trynet på deg for å vise deg "se her! Se, hun sover!" :aww:

1 time siden, Aslan skrev:

:lol: Ja stakkars ungen din sulter nok ihjel :teehe: De mener jo bare godt, men det kan bli litt vel insisterende den hjelpa noen ganger. Mons har jo fått spise selv og spise biter fra han begynte med fast føde, men folk klarer jo pokker meg ikke å la være å hjelpe ham, mamma prøver stadig å dytte inn en skje eller få stappe matbiter, ender med illsint unge som spytter ut all maten han har i munnen mens han skriker og kjefter :rofl: Tilslutt måtte hun bare få klar beskjed om å kutte den ***** skjea og la ungen spise i fred, det er det han vil selv. Det beste er jo til tross for dette skryter hun jo alltid av hvor flink han er til å spise, ja, hvorfor er han det mon tro :P 

Det høres så alt for kjent ut!

Kan jeg låse alle sammen ute fram til hun begynner å snakke, og kan si ifra selv? Jeg regner iallfall med at de tar ting hakket mer seriøst når hun sier ifra selv, enn når jeg går rundt og kjefter :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 minutter siden, Annik skrev:

De er jo vandrende mirakelkurer, så det passer jo bare fint! Både du og ungene kommer til å få sove lenge og godt nok til å våkne opp uthvilte :D for det er nemlig mulig med en person som omtrent dytter ungen opp i trynet på deg for å vise deg "se her! Se, hun sover!" :aww:

Det høres så alt for kjent ut!

Kan jeg låse alle sammen ute fram til hun begynner å snakke, og kan si ifra selv? Jeg regner iallfall med at de tar ting hakket mer seriøst når hun sier ifra selv, enn når jeg går rundt og kjefter :lol:

De hadde neppe ha gjort det mange ganger her i huset :lol: verken det ene eller det andre :aww: 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 hours ago, Aslan said:

:lol: Ja stakkars ungen din sulter nok ihjel :teehe: De mener jo bare godt, men det kan bli litt vel insisterende den hjelpa noen ganger. Mons har jo fått spise selv og spise biter fra han begynte med fast føde, men folk klarer jo pokker meg ikke å la være å hjelpe ham, mamma prøver stadig å dytte inn en skje eller få stappe matbiter, ender med illsint unge som spytter ut all maten han har i munnen mens han skriker og kjefter :rofl: Tilslutt måtte hun bare få klar beskjed om å kutte den ***** skjea og la ungen spise i fred, det er det han vil selv. Det beste er jo til tross for dette skryter hun jo alltid av hvor flink han er til å spise, ja, hvorfor er han det mon tro :P 

Svigermor var veldig sånn, men hun er jaggu den som har svelget sine ord nå også. Og hun har glatt innrømmet at det ser ut til at fremgangsmåten vi valgte har resultert i et matglad barn som spiser veldig bra alene nå som snart toåring :)

Men var litt frustrende til tider..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Astrid har begynt å få dreisen på fast føde siste måneden, 8 måneder gammel. Hun sover dårligere enn før :P og vi begynte med blw først, men selv om det var gøy og mat var stas så fikk hun rett og slett ikke i seg nok til å gå nok opp i vekt. Så vi måtte kjøre på skikkelig med grøt og nå går det greit. Men sove bedre av det? Nope. De er så forskjellige de små! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Betty skrev:

@Krilo:hug: Men som Marie skrev over her, da er dere endelig snart ferdig også. 

 

Akkurat nå, Marie skrev:

Da blir dere endelig snart ferdig også Krilo. ❤

Joda, da kan vi heller begynne å telle ned til gipsbytte etter 3 mnd og 3 mnd til til vi forhåpentligvis bare kan bruke skinne.. men 6 mnd skjennes litt ut som en halv evighet.. føler jeg går glipp av så mye når han får på gipsen.. og når den skal av er jeg straks ferdig med permisjonen min.. men vet alle de andre som har vært gjennom behandling sier at så fort gipsen er på blir det mye lettere og en føler ikke så på "savnet" etter alt som man føler en går glipp av..

var ei som tok masse bilder av bena til ungen før gipsing, hun klarte ikke å tenke annet enn at nå forsvinner bena og klarte liksom ikke helt å se for seg at gipsen skulle av igjen.. hun sa at i ettertid er jo det helt absurd å tenke på at hun tenkte sånn.. men jeg kjenner det så godt igjen. Man blir nok litt "rar" når man bare går å venter på noe så ukjent og ikke selv har erfaring med den tiden enda..

skulle ønske han slapp alt dette her jeg.. er lang operasjln på de også, minst 1,5 time på hver hofte :-/ 

 

takk for klemmer alle sammen :heart: 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner veldig godt hva du mener med at 6 mnd virker som en halv evighet. Det er så vanskelig med tidsperspektiv når man står oppe i vanskelige og tunge situasjoner. Jeg håper det blir bedre enn du frykter, men ser at det må være fryktelig tungt å skulle igjennom noe sånt. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, Krilo skrev:

 

Joda, da kan vi heller begynne å telle ned til gipsbytte etter 3 mnd og 3 mnd til til vi forhåpentligvis bare kan bruke skinne.. men 6 mnd skjennes litt ut som en halv evighet.. føler jeg går glipp av så mye når han får på gipsen.. og når den skal av er jeg straks ferdig med permisjonen min.. men vet alle de andre som har vært gjennom behandling sier at så fort gipsen er på blir det mye lettere og en føler ikke så på "savnet" etter alt som man føler en går glipp av..

var ei som tok masse bilder av bena til ungen før gipsing, hun klarte ikke å tenke annet enn at nå forsvinner bena og klarte liksom ikke helt å se for seg at gipsen skulle av igjen.. hun sa at i ettertid er jo det helt absurd å tenke på at hun tenkte sånn.. men jeg kjenner det så godt igjen. Man blir nok litt "rar" når man bare går å venter på noe så ukjent og ikke selv har erfaring med den tiden enda..

skulle ønske han slapp alt dette her jeg.. er lang operasjln på de også, minst 1,5 time på hver hofte :-/ 

 

takk for klemmer alle sammen :heart: 

Jeg kjenner igjen mye av den der tristheten av at hele permisjonen blir annerledes enn man har tenkt, selv om det ikke var fullt så omfattende her. For min del var det på grunn av egen sykdom og mye bekymring og oppfølging rundt det. Det er lov å føle at det er litt trist, både på barnets vegne og dine egne. Man skal jo liksom bare kose seg og barna skal utvikle seg sånn og sånn og være på et visst sted i utviklingen når man er ferdig med permisjonen. Også blir det ikke sånn. I tillegg til den åpenbare tristheten som går på barnet og hva det må igjennom.

Håper de har en del erfaring på sykehuset med hvordan man kan "underholde" så små barn som må ligge så stille. Og at dere kan få litt avlastning av og til så dere får litt frisk luft. Du får bruke oss her til å få ut litt frustrasjon og tanker underveis.

:hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hva jeg leser fra den teksten alene, uten noen annen informasjon, er at valpen er understimulert og finner på ting fordi hun ikke vet hva hun skal gjøre. Min tolkning og mitt svar er selvsagt farget av mine egne erfaringer, og må ikke tas som noe annet enn et subjektivt innspill til vurdering.  Jeg tror hun trenger sterkere lederskap, aka mer veiledning. Valper ikke bare trenger, de ønsker veiledning. "Do this instead," er en fin huskeregel, men det er også å henge litt bakpå. Ideelt sett ligger du frempå med bare "do this" ved å gi henne arbeidsoppgaver(*) før hun finner på noe av seg selv.  *) Lydighetsøvelser samtidig med husarbeid er en fin måte å skvise inn nødvendig kvalitetstid mellom hund og fører i en travel hverdag, mener jeg, og jeg synes ikke en skal vente med å påbegynne lydighetstrening fordi: "Valper skal bare leke mens de er så små." De valpene jeg har hatt, de har tatt treningen som interessant lek og absorbert læring som små svamper.  Jeg ser altså ikke noen grunn til å ikke påbegynne bakpartskontroll og fri ved foten første uka. Gradvis, gjennom å bryte ferdig øvelse ned i å gripe, slippe, bære, lære å apportere ting for levering til deg eller bære noe fra kjøkkenet til vaskerommet for deg, sitt/dekk/stå, innkalling, fremsending til objekt, sitt/dekk/stå med fører ut av syne. Bare begynn. Canis.no hadde vel en masse fine gratis videoer om klikkertrening og gode bøker om både hverdagslydighet og konkurranselydighet. Det er også lettere å "gå tur" om det er helt konkrete oppgaver å fokusere på mens en går.  .. synes jeg
    • Tja, en mellomting hadde vært å foretrekke. Men vi jobbet mye med det på trening, så han vet at mange hundemennesker har godbiter på seg 😆 Har begynt å ha de andre på trening på banen som forstyrelse når vi trener, greit om han ikke trenger å hilse på dommer, banemannskap og publikum hver gang vi er på stevne. Ja han får ofte kommentar om at han er stevnes gladeste hund, lykkelig er han i allefall. 
    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...