Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Her har begge begyntmed grøt ved 4 mnd, flaskebarn begge 2 som går sakte opp i vekt av bare melk, og de sover klin likt som de alltid har gjort :P 

  • Svar 2.7k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

3 mm lykke med hjerteslag på UL idag 

Da ruger jeg på fineste blastocysten ❤️ Og for første gang ligger en liten rakker i fryseren

Julehilsen fra magen til sonen  Blir så fascinert over hvor mye som har skjedd på 2 korte uker! Helt ufattelig at dette bare var en klump da, mens nå har den tydelige armer + bein, man ser f

Posted Images

Skrevet
6 hours ago, Perfect Image said:

1acb0b09998309a57435a04af4ee9b24.jpg

Det er jo ikke lov å klage for mye men du verden så godt det blir å få ut denne ungen. Vært et veldig tungt og hardt svangerskap, kroppen sier dette er siste emoji14.png Ikke lenge igjen, og nå er alt klart til ankomst men han får holde seg inni der litt til. Reiste meg fra sofaen istad og føltes ut som å løpe et maraton forøvrig...

Kjenner meg igjen... dvs mitt svangerskap har dog vært lett frem til nå. Men nå er det plutselig kjempetungt..

Har slitt med bekkenlåsning da, og lurer egentlig på om jeg bare må få tatt meg en tur til til kiropraktoren for å få løsnet opp igjen. 

Det verste er egentlig å ikke klare å gå tur, det er dårlig kombo med unghund på 17mnd... nå har jeg vært så heldig at foreldrene mine har hatt han de siste ukene ettersom mamma skal stille han på jaktprøve for meg til helgen. Så avlaster vi dem med gamlefar Chico :) Men jeg gleder meg til å få han tilbake igjen!

Skrevet
7 timer siden, Annik skrev:

Gjerne!!! Passer det allerde i kveld? :lol:

Jeg vet ikke helt.. har litt søvnmangel for tiden, og da blir jeg grinete :lol: 

5 timer siden, Raksha skrev:

Det med hjertet var lurt! Jeg har prøvd å forklare syk og død, men hun skjønner ikke helt. 

Hun er en tenker, hun tenker og grubler og spekulerer, og da har ting gjerne vokst seg veeeldig stort før hun snakker om det, om vi ikke får dekket "alt" med en gang.  Men hun fikk se og spørre og grave så mye hun ville om en død kalv i helga, men den hadde hun jo ikke noe forhold til som levende.  Vanskelig! 

Takk :hug: Og veldig enig i det med "sovne inn", og "sove" i det heletatt i forbindelse med død.  Vi har jo voksne hunder, en hest på 22 i tillegg til den som blir avlivet i morgen, hun har gamle  og syke besteforeldre på ene siden, og vet aldri hvor lenge de på andre siden lever heller. Så død vil jo bli en del av livet hennes før eller siden. Må prøve å få forklart om det på en måte som ikke gjør henne redd, men samtidig at det er lov å være trist og lei seg. 

 

 

Mens min som fikk grøt fra fire mnd (sluttet helt å amme ved 3 mndsalder, og fikk mme fra dag 3) har knapt sovet en hel natt i hele sitt liv enda. :aww:  Så stå på ditt! 

 

Jeg bruker hjertet for det er noe konkret. Barn trenger noe konkret å forholde Seg til. De ekke så god på å forstå det de altomsvevende som liv og død osv. Hjertet vil også alltid dunke, uansett, unntatt man er død, og vil derfor ikke skape så mye forvirring, er min tanke.. 

men det er jo ikke sikkert det er riktig for din allikevel.. 

Skrevet
9 timer siden, Raksha skrev:

Noen tanker om å forklare begrepet død for en treåring? Vi avliver jo en hest i morgen, og lillemor vil nok ikke få se kroppen, men hun vil jo merke at hesten er borte.  Ble avlivet en hund her i fjor sommer (svigers sin) da fikk hun se han etterpå, men hun skjønte nok ikke helt greia. 

Litt usikker på hva jeg skal si, om jeg bare skal si at hesten er borte, eller om jeg skal forklare syk og død... eller...  Hun tenker og kverner ting mye i hodet sitt, så hun kan fort skremme seg selv med det jeg forteller om jeg ikke gjør det på en god måte. 

Anyone? 

 

L var 3 år når Linux døde, og siden det skjedde litt brått ble det tilfeldigvis sånn at hun var med til dyrlegen. Ikke med når de satt sprøyta og sånt, men hun fikk gi han en kos, og se han etterpå. Klappe og si ha det. Akkurat da var hennes første reaksjon "når skal vi få en ny?", og vi pratet litt om det at nå var han ikke noe mer, at alt i kroppen stoppet opp og at dyrlegen passet på han så han ble begravet (akkurat detaljene der gikk vi ikke inn på). Så pratet vi litt om at det var det samme som når oldemor døde (der besøkte hun rett før, og var med i begravelsen), og at selv om de ikke er mer her hos oss så kan vi huske dem inni hjertet vårt og tenke på alle de fine minnene. Hun hadde lagt veldig merke til det der at oldemor var gammel og syk, og at det var derfor hun døde. Så det ble det litt spørsmål om, når noen rundt henne var på sykehus senere.

Det med Linux gled forbi ganske fort først, hun hadde ikke så mye behov for å snakke om det. Men nesten et år senere når hun var 4 kom det plutselig opp igjen. Da skjønte hun at det var noe mer rundt det at Linux døde ("var Linux syk?"), og ville ha alle detaljer (og hun slo seg ikke til ro med en litt sånn "tilpasset historie"). Så da måtte jeg fortelle hele historien om at når man har en hund så har man ansvaret for at den har det bra og at den ikke er til skade på andre, og så snakket vi om at hun hadde sett at han kunne være litt sint og at han bet en mann, og at det kanskje betydde at han ikke hadde det så bra ("men han var jo alltid snill med meg, mamma?"). Og så pratet vi oss gjennom hele avlivningsprosessen trinn for trinn (prøvde meg på snarveier, men det fikk jeg ikke lov til "men fortell ALT sammen, mamma"). Men akkurat den siste delen der, hun tror fortsatt at dyrlegen har begravet han. Vi har hatt mange sånne prater, og jeg har prøvd å fokusere litt på forskjellen mellom dyr og mennesker, så hun ikke skal dra paralleller mellom dyr og mennesker (det er jo tross alt litt forskjell der), for da kan det fort bli litt skremmende. For henne tror jeg det var riktig å vite alt (nesten). Hun er en som tenker MYE og reflekterer mye over det hun ser og opplever, og noen ganger kan det hjelpe mye å være ærlig om hvordan ting er og la henne spørre seg ferdig om ting. Hun har grått mye over Linux etterpå også, men da er det mer savn. Vi skaffet et bilde av han og henne som nå henger over senga hennes, og så har vi pratet om at hver gang hun savner han, så kan hun se på bildet eller tenke inni hodet sitt på ting de har opplevd sammen.

Skrevet
10 timer siden, Annik skrev:

Vet du, det tror jeg på! :lol:

Mamma fortalte Karoline ista at hun skulle komme nedover med grøt til henne, så hun slapp å sulte ihjel. Hun fikk pent beskjed om at hun kommer til å få en cola-boks i trynet om hun nevner det en gang til :P (det jeg hadde i hånda akkurat da :aww:) får se hvor lenge hun klarer å holde seg :P

Karoline er en sovebaby, hun sover hele tiden. Likevel oppfører folk seg som en vandrende mirakelkur når hun sovner i armene deres... Hun hadde også sovnet om de bare la henne ned i fanget og lot henne sitte der i 10 minutter... :spell:

:lol: Ja stakkars ungen din sulter nok ihjel :teehe: De mener jo bare godt, men det kan bli litt vel insisterende den hjelpa noen ganger. Mons har jo fått spise selv og spise biter fra han begynte med fast føde, men folk klarer jo pokker meg ikke å la være å hjelpe ham, mamma prøver stadig å dytte inn en skje eller få stappe matbiter, ender med illsint unge som spytter ut all maten han har i munnen mens han skriker og kjefter :rofl: Tilslutt måtte hun bare få klar beskjed om å kutte den ***** skjea og la ungen spise i fred, det er det han vil selv. Det beste er jo til tross for dette skryter hun jo alltid av hvor flink han er til å spise, ja, hvorfor er han det mon tro :P 

  • Like 1
Guest Belgerpia
Skrevet

@Raksha Du bor på gård, liv og død er en naturlig greie. Du slakter kaniner, hva sier hun til det?  Hun vet vel hvor kaninmaten kommer fra? Hvordan reagerte hun på død kalv?
Må du forklare om sykdom og vondter osv.? Kan du ikke bare si at Elgen har det ikke så bra, og når dyr ikke har det så bra, så må vi som mennesker hjelpe dem til å få det bedre. Og om de ikke kan bli bedre, så må de få slippe å lide mer.?
Noen barn er jo tenkere, jeg var et sånt barn, jeg var 25 før jeg fikk vite at hunden til mormor ble avlivet og ikke påkjørt liksom..
De ante jo bare ikke hvordan de skulle forklare meg at Vona var syk og gammel og trengte å dø  *ler*

Skrevet
Akkurat nå, Belgerpia skrev:

@Raksha Du bor på gård, liv og død er en naturlig greie. Du slakter kaniner, hva sier hun til det?  Hun vet vel hvor kaninmaten kommer fra? Hvordan reagerte hun på død kalv?
Må du forklare om sykdom og vondter osv.? Kan du ikke bare si at Elgen har det ikke så bra, og når dyr ikke har det så bra, så må vi som mennesker hjelpe dem til å få det bedre. Og om de ikke kan bli bedre, så må de få slippe å lide mer.?

Det er litt sånn vi har gjort det. De vet om hva dø er, så når en av de mer personlige dyrene våre har dødd (som valpen feks, det var veldig tungt) så har vi ikke trengt å forklare rundt dette med død, for man er dø samme om man er avlivd, slaktet eller sovnet inn selv. Vi har bare forklart mer om omstendighetene rundt det og at dyret har det bedre nå som det ikke har vondt.

Skrevet
3 timer siden, Krutsi skrev:

Jeg vet ikke helt.. har litt søvnmangel for tiden, og da blir jeg grinete :lol: 

De er jo vandrende mirakelkurer, så det passer jo bare fint! Både du og ungene kommer til å få sove lenge og godt nok til å våkne opp uthvilte :D for det er nemlig mulig med en person som omtrent dytter ungen opp i trynet på deg for å vise deg "se her! Se, hun sover!" :aww:

1 time siden, Aslan skrev:

:lol: Ja stakkars ungen din sulter nok ihjel :teehe: De mener jo bare godt, men det kan bli litt vel insisterende den hjelpa noen ganger. Mons har jo fått spise selv og spise biter fra han begynte med fast føde, men folk klarer jo pokker meg ikke å la være å hjelpe ham, mamma prøver stadig å dytte inn en skje eller få stappe matbiter, ender med illsint unge som spytter ut all maten han har i munnen mens han skriker og kjefter :rofl: Tilslutt måtte hun bare få klar beskjed om å kutte den ***** skjea og la ungen spise i fred, det er det han vil selv. Det beste er jo til tross for dette skryter hun jo alltid av hvor flink han er til å spise, ja, hvorfor er han det mon tro :P 

Det høres så alt for kjent ut!

Kan jeg låse alle sammen ute fram til hun begynner å snakke, og kan si ifra selv? Jeg regner iallfall med at de tar ting hakket mer seriøst når hun sier ifra selv, enn når jeg går rundt og kjefter :lol:

Skrevet
8 minutter siden, Annik skrev:

De er jo vandrende mirakelkurer, så det passer jo bare fint! Både du og ungene kommer til å få sove lenge og godt nok til å våkne opp uthvilte :D for det er nemlig mulig med en person som omtrent dytter ungen opp i trynet på deg for å vise deg "se her! Se, hun sover!" :aww:

Det høres så alt for kjent ut!

Kan jeg låse alle sammen ute fram til hun begynner å snakke, og kan si ifra selv? Jeg regner iallfall med at de tar ting hakket mer seriøst når hun sier ifra selv, enn når jeg går rundt og kjefter :lol:

De hadde neppe ha gjort det mange ganger her i huset :lol: verken det ene eller det andre :aww: 

  • Like 2
Skrevet
3 hours ago, Aslan said:

:lol: Ja stakkars ungen din sulter nok ihjel :teehe: De mener jo bare godt, men det kan bli litt vel insisterende den hjelpa noen ganger. Mons har jo fått spise selv og spise biter fra han begynte med fast føde, men folk klarer jo pokker meg ikke å la være å hjelpe ham, mamma prøver stadig å dytte inn en skje eller få stappe matbiter, ender med illsint unge som spytter ut all maten han har i munnen mens han skriker og kjefter :rofl: Tilslutt måtte hun bare få klar beskjed om å kutte den ***** skjea og la ungen spise i fred, det er det han vil selv. Det beste er jo til tross for dette skryter hun jo alltid av hvor flink han er til å spise, ja, hvorfor er han det mon tro :P 

Svigermor var veldig sånn, men hun er jaggu den som har svelget sine ord nå også. Og hun har glatt innrømmet at det ser ut til at fremgangsmåten vi valgte har resultert i et matglad barn som spiser veldig bra alene nå som snart toåring :)

Men var litt frustrende til tider..

  • Like 1
Skrevet

Astrid har begynt å få dreisen på fast føde siste måneden, 8 måneder gammel. Hun sover dårligere enn før :P og vi begynte med blw først, men selv om det var gøy og mat var stas så fikk hun rett og slett ikke i seg nok til å gå nok opp i vekt. Så vi måtte kjøre på skikkelig med grøt og nå går det greit. Men sove bedre av det? Nope. De er så forskjellige de små! 

Skrevet

Da har vi fått brevet med inkallelsen til hofteoperasjonen, under 1 mnd til vi starter på gips"eventyret" :hmm:

Skrevet
Akkurat nå, Betty skrev:

@Krilo:hug: Men som Marie skrev over her, da er dere endelig snart ferdig også. 

 

Akkurat nå, Marie skrev:

Da blir dere endelig snart ferdig også Krilo. ❤

Joda, da kan vi heller begynne å telle ned til gipsbytte etter 3 mnd og 3 mnd til til vi forhåpentligvis bare kan bruke skinne.. men 6 mnd skjennes litt ut som en halv evighet.. føler jeg går glipp av så mye når han får på gipsen.. og når den skal av er jeg straks ferdig med permisjonen min.. men vet alle de andre som har vært gjennom behandling sier at så fort gipsen er på blir det mye lettere og en føler ikke så på "savnet" etter alt som man føler en går glipp av..

var ei som tok masse bilder av bena til ungen før gipsing, hun klarte ikke å tenke annet enn at nå forsvinner bena og klarte liksom ikke helt å se for seg at gipsen skulle av igjen.. hun sa at i ettertid er jo det helt absurd å tenke på at hun tenkte sånn.. men jeg kjenner det så godt igjen. Man blir nok litt "rar" når man bare går å venter på noe så ukjent og ikke selv har erfaring med den tiden enda..

skulle ønske han slapp alt dette her jeg.. er lang operasjln på de også, minst 1,5 time på hver hofte :-/ 

 

takk for klemmer alle sammen :heart: 

  • Like 1
Skrevet

Jeg skjønner veldig godt hva du mener med at 6 mnd virker som en halv evighet. Det er så vanskelig med tidsperspektiv når man står oppe i vanskelige og tunge situasjoner. Jeg håper det blir bedre enn du frykter, men ser at det må være fryktelig tungt å skulle igjennom noe sånt. 

Skrevet
9 minutter siden, Krilo skrev:

 

Joda, da kan vi heller begynne å telle ned til gipsbytte etter 3 mnd og 3 mnd til til vi forhåpentligvis bare kan bruke skinne.. men 6 mnd skjennes litt ut som en halv evighet.. føler jeg går glipp av så mye når han får på gipsen.. og når den skal av er jeg straks ferdig med permisjonen min.. men vet alle de andre som har vært gjennom behandling sier at så fort gipsen er på blir det mye lettere og en føler ikke så på "savnet" etter alt som man føler en går glipp av..

var ei som tok masse bilder av bena til ungen før gipsing, hun klarte ikke å tenke annet enn at nå forsvinner bena og klarte liksom ikke helt å se for seg at gipsen skulle av igjen.. hun sa at i ettertid er jo det helt absurd å tenke på at hun tenkte sånn.. men jeg kjenner det så godt igjen. Man blir nok litt "rar" når man bare går å venter på noe så ukjent og ikke selv har erfaring med den tiden enda..

skulle ønske han slapp alt dette her jeg.. er lang operasjln på de også, minst 1,5 time på hver hofte :-/ 

 

takk for klemmer alle sammen :heart: 

Jeg kjenner igjen mye av den der tristheten av at hele permisjonen blir annerledes enn man har tenkt, selv om det ikke var fullt så omfattende her. For min del var det på grunn av egen sykdom og mye bekymring og oppfølging rundt det. Det er lov å føle at det er litt trist, både på barnets vegne og dine egne. Man skal jo liksom bare kose seg og barna skal utvikle seg sånn og sånn og være på et visst sted i utviklingen når man er ferdig med permisjonen. Også blir det ikke sånn. I tillegg til den åpenbare tristheten som går på barnet og hva det må igjennom.

Håper de har en del erfaring på sykehuset med hvordan man kan "underholde" så små barn som må ligge så stille. Og at dere kan få litt avlastning av og til så dere får litt frisk luft. Du får bruke oss her til å få ut litt frustrasjon og tanker underveis.

:hug:

Skrevet

Etter 3 uker uten prinsen min var det veldig deilig å få han hjem igjen. Måtte jo en tur oppom mormoren hans for p hilse på valpene

20170324_162449.jpg

  • Like 4
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Med denne innstillingen kommer du til å få mange overraskelser i hundeholdet ditt i årene som kommer:) 
    • Tenker at du først og fremst må stikke fingeren i jorda å innse hva slags gener valpen din har. Alle disse tre rasene har grunnleggende mye jaktinstinkt. Alt beror seg ikke på at du er flink til å trene hunden din i valpestadiet. Om du har valp etter foreldredyr/linjer med mye stress og lite impulskontroll har du mildt sagt en jobb foran deg Jeg hadde aldri, ALDRI stolt på min amerikanske bulldog alene rundt små dyr eller katter. Det ville høyst sannsynlig blitt blodbad. Ikke fordi han var slem, ond eller dårlig trent. Men fordi han hadde ett voldsomt jaktinstinkt. Jo før du innser at det mest sannsynlig kan være tilfelle med din hund og, dess bedre er det. Tilrettelegg for minimalt med triggere for hunden din og å holde dyra skilt når du ikke hjemme eller kan følge godt med på interaksjonen mellom dem er mitt beste tips til deg. Pluss, trene på impulskontroll og konsentrasjon. Atferden på hunden din kommer garantert til å forandre seg når den går igjennom de forskjellige kjønnsmodningsfasene - kanskje spesielt dersom du har hannhund.  Fortsett å trene gjennom hele livet til hunden din så minimerer du sjansen for at noe går galt. 
    • Jeg meldte en bekymring til mattilsynet i sommer. Hadde masse bevis på at dyrene ikke hadde det bra, hadde samtaler på telefon, SMS, mailkorrespondanse med saksbehandler fra Mattilsynet, pluss jeg lagde egen googledisk-folder med bilder og videoer av forholdene som hun/de fra Mattilsynet hadde fri tilgang til. Jeg vet også at Mattilsynet var der i hvert fall en gang på befaring. Det endte i at eieren fortsatt har dyrene, noe jeg syntes er heeelt hårreisende.  Hundene hadde tak over hodet, tilgang til mat og vann - så da var det ikke skjellig grunn til omplassering. På tross av at de konstant sto ute, sloss så blodet sprutet og ikke ble møkka for... Nå har jeg flytta, men da jeg fortsatt bodde i området stod det to voksne pluss fire/fem valper i samme hundegård. Alle utenom den ene var forholdsvis store driv- og jakthunder på rundt 25/30 kilo. Tror også at Mattilsynet har sykt mye å gjøre, med lite ressurser til å gjennomføre alt, at de kun har mulighet til å befare bekymringer der dyr er døende eller har veldig, veldig kummerlige livsforhold. Det du beskriver er selvfølgelig helt ******, men trolig ikke nok til at Mattilsynet kommer til gjøre noe.. Dessverre.
    • Som jeg nevnte så er alle rasene i blandingen kjente for å ha sterkt jaktinstinkt. Noe av denne kunnskapen kommer for min del fra Linn som har hatt ambull i mange år, og vi kjenner begge både oppdrettere og aktive hundesportsfolk med alle disse rasene og er aktive i sine respektive raseklubber. Det betyr ikke at det er umulig, men definitivt en langt større utfordring enn om du hadde kjøpt en labrador eller en cocker spaniel. Og det synes jeg oppdretter burde visst om med en slik kombinasjon, men tiltroen min til oppdrettere som blander slike raser er heller ikke veldig stor.  Det er jo uansett bra om det går fint, og så lenge man er bevisst på hva slags hund man har så er det bedre.
    • Hvor har du det fra??? Mage hunder blir feilaktig kalt for kattedrepere, uten at det er noe hold i det. Ja, hundene våre, uansett rase, har jaktinstinkt i større eller mindre grad, men at ambull er så mye verre enn mange andre hunder, har jeg vanskelig for å tro.  Nå kan jeg uansett fortelle at det gjøres store fremskritt her i huset. Hunden har lært seg å sitte når kattene passerer, og han viser en mye lavere interesse for de nå enn i begynnelsen. Han kan fint ligge rolig i ene enden av sofaen og en av kattene ligger i den andre delen uten at de gjør noe stort nummer av hverandre. Så jeg syns vi er på rett vei 🙂
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...