Gå til innhold
Hundesonen.no

Kreft i lymfekjertlene, cellegift?


litchi
 Share

Recommended Posts

Min fem år gamle hund har nettopp fått påvist kreft etter jeg fant en kul på brystkassen hennes. Kulen er en mastcelletumor grad 1, altså den "snilleste" graden, men jeg fikk akkurat vite at de også hadde funnet disse cellene i lymfekjertlene hennes også. Vetrinæren mente at det var mulig at det finnes en annen mastcellekul i kroppen hennes som er mer aggresiv og har derfor spredd seg til lymfene. Hun henviste meg til en større dyreklinikk som skulle se på journalene og ringe meg ang. hva som kan gjøres. Kan tenke meg at det i hvertfall skal bli tatt undersøkelser og bilder for å se om de finner en annen kul. Vetrinæren vår nevnte at cellegift kunne være behandlingsmetoden Litchi må igjennom for å bli kreftfri.

Jeg sitter igjen med noen spørsmål og lurer på om noen har erfaring med kreftsyk hund? og evnt. behandling av hund med cellegift? Jeg er skeptisk da jeg ikke ønsker at hunden skal ha det vondt på noen måte, hun virker 100% frisk nå, men hun kan jo plutselig bli dårlig av kreften. Skjønner at dyreklinikken kan gi meg bedre svar på dette, men venter heller til de ringer etter å ha sett på saken, spennende å høre andres erfaringer også. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner jo at man gjerne vil gjøre noe får å få ha hunden sin lengst mulig, men med tanke på hvor dårlig man kan bli etter cellegift så tenker jeg at det ikke er noe hunder bør utsettes for. Det er en ting med mennesker som kan velge selv og da også forstå hvorfor de blir dårlige og omstendighetene rundt. En hund kan ikke det. Mine tanker. 

Så trist med dun hund, håper dere får mange fine år sammen enda uansett hva det blir til med dere :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så leit å høre at Litchi er syk:hug:
Cellegift trenger ikke være så grusomt som mange tror.
Vi har behandlet noen hunder med cellegift på jobben, og det har gått veldig fint. Ingen har blitt friske, men med behandling har de holdt seg symptomfrie i noen år. Hunder reagerer visstnok annerledes på cellegift enn mennesker, og ingen av de vi har behandlet har blitt dårlige. De har tvert i mot noen ganger vært kvikkere og sprekere dagen etter hver infusjon enn de var når de kom inn for å få infusjon.
Så ta en prat med veterinæren, få så mye informasjon du kan, og ta et valg derfra:hug:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Malamuten skrev:

Jeg skjønner jo at man gjerne vil gjøre noe får å få ha hunden sin lengst mulig, men med tanke på hvor dårlig man kan bli etter cellegift så tenker jeg at det ikke er noe hunder bør utsettes for. Det er en ting med mennesker som kan velge selv og da også forstå hvorfor de blir dårlige og omstendighetene rundt. En hund kan ikke det. Mine tanker. 

Helt enig. Min mor ble så dårlig av cellegift at hun bokstavelig talt heller ville dø sa hun, og nektet å fullføre kuren. Noe sånt hadde jeg aldri utsatt en hund for hvis det er risiko for at de kan bli like dårlige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare sånn apropos, de fleste hunder tåler cellegift veldig godt, og det er svært sjeldent at de får bivirkninger som er vanlige hos mennesker. I de fleste tilfeller så fungerer de helt normalt og er symptomfrie ved cellegiftbehandling, så det er på ingen måte inhumant å prøve cellegift for livsforlengende effekt, dersom hunden ellers er i grei form. Hunden vil ikke bli kreftfri, dvs frisk, men cellegiften kan roe ned kreftforløpet og gjøre at hunden får et lengre liv med god livskvalitet. Uten behandling går det som regel raskt nedover når hunden først er diagnostisert.

Dersom hunden virker frisk, har god livskvalitet og har en krefttype som kan respondere godt på cellegift, samt at du har økonomi/forsikring, så er det som regel helt uproblematisk å prøve cellegift.

Hva som er rett for dere må du diskutere med veterinæren. <3

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Cellegift som gis som forebyggende og ikke nødvendigvis for å bli frisk på mennesker, gjør mennesker syke allikevel, så hvorfor skulle ikke hunder bli dårlige av det? De er flinkere til å skjule ubehag og smerter enn folk flest er, men det betyr ikke at de ikke har ubehag og smerter. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

51 minutter siden, Marie skrev:

Er det noen som kan forklare det fysiologiske bak at hunder tåler cellegift bedre? :)

Hunder behandles mindre aggressivt enn det mennesker normalt sett gjør, og fokuset er på livsforlengelse med god livskvalitet, ikke livsforlengelse der man helst har lyst til å dø fordi man har så store bivirkninger av cellegift, sånn litt satt på spissen. :)

Hadde man behandlet hunder med de dosene man behandler mennesker, så er det mulig man ville fått besøk av Mattilsynet pga dyremishandling, da dyr sånn sett har bedre vern enn mennesker. De får lov til å sove inn når smertene er store og alt håp er ute, mens mennesker i noen tilfeller gjerne skal holdes i live så lenge som mulig, koste hva det koste vil av smerter og lidelse.

Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.

Rundt 75-80% av hundene som får cellegift opplever ingen bivirkninger, og av de som opplever bivirkninger er det vanligste mage-tarmsymptomer (dårlig appetitt, oppkast, diaré mm). Opplever hunden store bivirkninger så vil man selvfølgelig ikke fortsette behandlingen "for all costs".

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder reagerer annerledes enn mennesker på en del cellegifter, og det er en del cellegifter som kan brukes på hund men ikke mennesker (og sikkert vise versa). Faktisk brukes det en del hunder i forsøkene knyttet til utvikling av cellegifter.

Bivirkninger varierer veldig fra cellegift til cellegift - cellegifter kommer i mange typer og virkemåter, feks cellegiften Vinchristine (nydelig navn, ble tidligere ihvertfall produsert fra barken av et treslag man finner i Amazonas) virker slik at den ødelegger "spindelvevet" som sørger for at kromosomene stiller seg opp parvis før celledeling mens andre igjen angriper og klipper istykker DNA direkte i cellene via diverse ulike mekanismer. Så cellegifter er veldig forskjellige i virkemåter og bivirkninger (det finnes feks en cellegift, husker ikke navnet, som farger hvite puddler blå!). Hunder mister heller ikke "håret" av cellegifter sånn uten videre. Mange av bivirkninger hos mennesker, kommer av at cellegift gjerne angriper celler som deler seg fort, og det har vi mennesker feks slimhinner i munn og tarm, i ryggmargen - og i hårsekker. Men alt slikt er helt og holdent avhengig av den enkelte typen cellegift.

At hunder får mindre/ingen bivirkninger kan jo ha så mange årsaker - feks høy forbrenning slik at cellegiften ikke blir i kroppen blir fort skillt ut, at typene som brukes simpelthen ikke har så mye bivirkninger osv.

Jeg ville ikke uten videre avskrive cellegift-behandling på hund hvis det ikke er langt fremskredent, ville først hørt mer hva det innebærer tenker jeg.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jeg har to erfaringer med kreft og cellegift på hund. Begge berner sennenhunder. Litt usikker på om det var samme type cellegift, for den siste var foreldrene mine sin hund. Min ble "frisk" av kuren og helt symptomfri etter andre behandling. Ingen synlige bivirkninger annet enn kvalme første dose. Senere doser merka vi ingen kvalme. Hunden gikk fra å oppføre seg som syk til å oppføre seg som frisk nesten over natta. Hunden fikk ett år som frisk, før kreften kom tilbake, og da var det så hurtig sykdomsutvikling at hun ble avliva. Den andre hunden fikk store bivirkninger allerede fra første dose, så hun fikk slippe før vi fikk se om behandlinga hadde effekt. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 7 months later...
Akkurat nå, Shokata skrev:

Dere som har hatt kreftsyke hunder; hvilke symptomer opplevde dere at hundene hadde, og var det lett å finne svar på hva som var galt på blodprøver, røntgen eller andre undersøkelser? 

Jeg har hatt lungekreft på en hund. 

Der oppdaget vi bare forstørret lymfer i halsen først. Ingen andre symptomer. Ingenting vistes på blodprøver enda. Etter kanskje 1 uke begynte hun å pese, men enda ikke noen tegn. Det ble tatt røntgen, som viste forstørret lymfer rundt lungene. Det ble tatt biopsi, og en vanlig screening av cellene viste enda ingenting. Så kjørte de en spesiell farging, og da så de at det var kreftceller. 

Fikk svaret en fredag, dro for å avlive mandagen. Og natt til mandag hadde hun kastet opp galle og var uvel, så da var hun tydelig dårlig. 1 mnd etter jeg oppdaget første tegn.. 

Men som regel oppdager man ikke denne typen kreft før ca 2 uker før de blir skikkelig dårlig.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutes ago, Shokata said:

Dere som har hatt kreftsyke hunder; hvilke symptomer opplevde dere at hundene hadde, og var det lett å finne svar på hva som var galt på blodprøver, røntgen eller andre undersøkelser? 

Hunden hostet og ble diagnostisert med kennelhoste. Etter en uke var hun ikke bedre, tvert i mot mye, mye verre. Dro tilbake til veterinæren etter det som for hunden var en lang og plagsom natt. Der ble det tatt røntgen som viste en enorm svulst på lungene med forstørret hjerte som følge. Hunden hadde ikke kennelhoste, men hjertesvikt som resultat av den store svulsten som spiste opp lungene hennes. Da jeg så røntgenbilde var det 100% tydelig at hun ikke ble med meg hjem den dagen, og hun overlevde heller ikke sovesprøyta som blir satt før avlivningssprøyta. 

Fra hun ble viste symptomer gikk det utrolig fort. Om jeg ikke hadde dratt til veterinæren den dagen, så tror jeg ikke hun hadde overlevd natten. Når jeg ser tilbake på det, så var hun litt roligere enn vanlig i tiden før hun ble syk. Men så var hun også ni år gammel, så det kunne lik så godt ha vært alderen. Hun var med på joggeturer og lekte bananas med ballen sin helt fram til hun begynte å hoste. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Krutsi skrev:

Jeg har hatt lungekreft på en hund. 

Der oppdaget vi bare forstørret lymfer i halsen først. Ingen andre symptomer. Ingenting vistes på blodprøver enda. Etter kanskje 1 uke begynte hun å pese, men enda ikke noen tegn. Det ble tatt røntgen, som viste forstørret lymfer rundt lungene. Det ble tatt biopsi, og en vanlig screening av cellene viste enda ingenting. Så kjørte de en spesiell farging, og da så de at det var kreftceller. 

Fikk svaret en fredag, dro for å avlive mandagen. Og natt til mandag hadde hun kastet opp galle og var uvel, så da var hun tydelig dårlig. 1 mnd etter jeg oppdaget første tegn.. 

Men som regel oppdager man ikke denne typen kreft før ca 2 uker før de blir skikkelig dårlig.. 

Tusen takk for at du svarte.
Og jeg synes det er nitrist å lese (klump i halsen, og medfølelse i lassevis!)
Sitter og venter på svar på prøver nå...
Rare symptomer og ingen svar på utredning så langt.
Starta med diffuse symptomer fra hals/munn, som gjorde at jeg bestilte tannrens, i tilfelle tull med tenenr (de var fine nok i sommer, men hvem vet...)
Ba om sjekk av hals, og ble henvist videre etter en klinisk undersøkelse (tannrensen ble avlyst og fikk anbefalt å få tatt rtg av lunger m.m.)
Vært inne to runder nå.
Røntgen viste innsnevret luftrør og at lungene var for lyse på bildet.
Bildene sendt for avlesning eksternt. Svar om at man skulle sjekke for lymfekreft pga at en "masse" trykket på luftrør, og det var tydeligvis godt mulig lymfe...
Blodprøvene viser ikke en skit. Ingen unormale verdier som kan gi en pekepinn, men likevel rødhet bl.a. i halsen (uten noen funn ellers) og under tunga, der spyttet kommer ut, mens spyttkjertlene er helt fine). 
EN hoven lymfe i halsen, og på motsatt side er mandelen hoven. Tatt prøver av begge.
Hun sliter med å puste når hun utagerer (hurra for liten tullevofs som føler for å skrike på andre hunder på tur...), ellers ser hun liksom på en måte ut som vanlig. Hun bare oppfører seg roligere (ble brått "gammel" på en måte).
Jeg håper jo at hun bare har en infeksjon, men føler liksom ikke helt at veterinæren (eller dyrepleieren) tror det sånn helt. 
Jeg gjør igrunn ikke det selv, men jeg HÅPER! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Mari skrev:

Hunden hostet og ble diagnostisert med kennelhoste. Etter en uke var hun ikke bedre, tvert i mot mye, mye verre. Dro tilbake til veterinæren etter det som for hunden var en lang og plagsom natt. Der ble det tatt røntgen som viste en enorm svulst på lungene med forstørret hjerte som følge. Hunden hadde ikke kennelhoste, men hjertesvikt som resultat av den store svulsten som spiste opp lungene hennes. Da jeg så røntgenbilde var det 100% tydelig at hun ikke ble med meg hjem den dagen, og hun overlevde heller ikke sovesprøyta som blir satt før avlivningssprøyta. 

Fra hun ble viste symptomer gikk det utrolig fort. Om jeg ikke hadde dratt til veterinæren den dagen, så tror jeg ikke hun hadde overlevd natten. Når jeg ser tilbake på det, så var hun litt roligere enn vanlig i tiden før hun ble syk. Men så var hun også ni år gammel, så det kunne lik så godt ha vært alderen. Hun var med på joggeturer og lekte bananas med ballen sin helt fram til hun begynte å hoste. 

Uff :( 
Får helt vondt i meg av å lese dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Shokata said:

Uff :( 
Får helt vondt i meg av å lese dette.

Du, det var veldig hardt. Men allikevel er jeg glad på hennes vegne at det var slik hun døde. Med unntak av det siste døgnet var hun ikke spesielt sykt eller plaget. Hun levde livet sitt slik som hun alltid hadde gjort helt fram til de siste dagene. I etterpåklokskapen skulle jeg ønske at hun slapp det siste døgnet, det er sårt å tenke på. Men ellers tenker jeg at hun hadde en fin død, mens for meg var det selvsagt helt grusomt å miste henne så innmari fort. Om det gir mening? 

Stor klem til deg. Du er jammen ikke i en god situasjon nå :hug::heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Mari skrev:

Du, det var veldig hardt. Men allikevel er jeg glad på hennes vegne at det var slik hun døde. Med unntak av det siste døgnet var hun ikke spesielt sykt eller plaget. Hun levde livet sitt slik som hun alltid hadde gjort helt fram til de siste dagene. I etterpåklokskapen skulle jeg ønske at hun slapp det siste døgnet, det er sårt å tenke på. Men ellers tenker jeg at hun hadde en fin død, mens for meg var det selvsagt helt grusomt å miste henne så innmari fort. Om det gir mening? 

Stor klem til deg. Du er jammen ikke i en god situasjon nå :hug::heart:

Det gir mening :hug:
(og takk <3 )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

37 minutter siden, Shokata skrev:

Tusen takk for at du svarte.
Og jeg synes det er nitrist å lese (klump i halsen, og medfølelse i lassevis!)
Sitter og venter på svar på prøver nå...
Rare symptomer og ingen svar på utredning så langt.
Starta med diffuse symptomer fra hals/munn, som gjorde at jeg bestilte tannrens, i tilfelle tull med tenenr (de var fine nok i sommer, men hvem vet...)
Ba om sjekk av hals, og ble henvist videre etter en klinisk undersøkelse (tannrensen ble avlyst og fikk anbefalt å få tatt rtg av lunger m.m.)
Vært inne to runder nå.
Røntgen viste innsnevret luftrør og at lungene var for lyse på bildet.
Bildene sendt for avlesning eksternt. Svar om at man skulle sjekke for lymfekreft pga at en "masse" trykket på luftrør, og det var tydeligvis godt mulig lymfe...
Blodprøvene viser ikke en skit. Ingen unormale verdier som kan gi en pekepinn, men likevel rødhet bl.a. i halsen (uten noen funn ellers) og under tunga, der spyttet kommer ut, mens spyttkjertlene er helt fine). 
EN hoven lymfe i halsen, og på motsatt side er mandelen hoven. Tatt prøver av begge.
Hun sliter med å puste når hun utagerer (hurra for liten tullevofs som føler for å skrike på andre hunder på tur...), ellers ser hun liksom på en måte ut som vanlig. Hun bare oppfører seg roligere (ble brått "gammel" på en måte).
Jeg håper jo at hun bare har en infeksjon, men føler liksom ikke helt at veterinæren (eller dyrepleieren) tror det sånn helt. 
Jeg gjør igrunn ikke det selv, men jeg HÅPER! 

Advarer mot litt nerdefaktor her:

Men vet du om det var noen unormale verdier i differensialtellingen på røde blodceller? 

Til meg var blodprøvene fine og dyrlegen anså de som normale, men allikevel var det en undergruppe som var litt forhøyet. På mennesker kunne en forhøyet verdi av denne typen, være et symptom på kreft.

 

Og jeg føler virkelig med deg altså! Jeg er bare litt farget av å kunne snakke om litt slike vonde ting, så jeg er kanskje litt for ærlig innimellom.. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Krutsi skrev:

Advarer mot litt nerdefaktor her:

Men vet du om det var noen unormale verdier i differensialtellingen på røde blodceller? 

Til meg var blodprøvene fine og dyrlegen anså de som normale, men allikevel var det en undergruppe som var litt forhøyet. På mennesker kunne en forhøyet verdi av denne typen, være et symptom på kreft.

 

Og jeg føler virkelig med deg altså! Jeg er bare litt farget av å kunne snakke om litt slike vonde ting, så jeg er kanskje litt for ærlig innimellom.. 

Nerdefaktorer er fint :)
Det eneste jeg fikk beskjed om var at leververdiene var "rare" (ingen utdyping jeg husker noe av, men ble sagt at det kunne være innenfor hennes normal), og at korttidsblodsukkeret var høyt (langtidsen var normal). 

Jeg har mista så mange at jeg fint klarer å snakke om ting, så jeg setter pris på rett frem kontra innpakka.

Legge til: En av symptomene i forrige uke var tykt, hvitt skum i halsen, samt væske som bobla ut av nesa. Det bare forsvant av seg selv over helga.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Shokata skrev:

Nerdefaktorer er fint :)
Det eneste jeg fikk beskjed om var at leververdiene var "rare" (ingen utdyping jeg husker noe av, men ble sagt at det kunne være innenfor hennes normal), og at korttidsblodsukkeret var høyt (langtidsen var normal). 

Jeg har mista så mange at jeg fint klarer å snakke om ting, så jeg setter pris på rett frem kontra innpakka.

Legge til: En av symptomene i forrige uke var tykt, hvitt skum i halsen, samt væske som bobla ut av nesa. Det bare forsvant av seg selv over helga.

På mennesker kan man få forhøyet verdier på en av leverproteinene hvis man har hatt en betennelsestilstand i kroppen over lengre tid. Litt usikker på hvordan det er på hund da. Når du i tillegg nevner forstørret lymfe og mandel, så tenker jeg betennelse. Men kreft kan også gi så masse forskjellige symptomer, så jeg skal verken påstå det ene eller det andre.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, Krutsi skrev:

På mennesker kan man få forhøyet verdier på en av leverproteinene hvis man har hatt en betennelsestilstand i kroppen over lengre tid. Litt usikker på hvordan det er på hund da. Når du i tillegg nevner forstørret lymfe og mandel, så tenker jeg betennelse. Men kreft kan også gi så masse forskjellige symptomer, så jeg skal verken påstå det ene eller det andre.. 

Håper jo det er noe så enkelt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Støtter Schæfer 😁😁😎😎 Drømmehunden. Hadde aldri orka Malle, sjukt kule hunder men fy for en int3ns rase... 
    • Jeg har bhg barn og har en ungtispe på 9 måneder.  Jeg begynte alene trening hjemme dag 3. Alene mens e går på do, vaskerommet, ut med boss, ect. Noen min i slengen. At en vanlig valp venter i bil i 10 min mens du leverer i bhg kan ikke være noe big deal eller på noe som helst skadelig for valpen.  Ikke alle er uføre og enslige når de skaffer seg valp og kan følge med på alt valpen gjør til enhver stund. De aller fleste er i jobb/skole.  Ta det helt med ro, ikke gjøre noe stor greie utav alene trening. Inn og utav av rom uten valpen, evt valpen i binge/bur og du går å legger ungen/dusjer ect.  Jeg har i hvertfall den holdningen og synes d fungerer fint  
    • Hadde en utrivelig opplevelse i går. Vi fikk hjemmelekser fra forrige privattime, der målet generelt er godt samspill og lydighet uten godbiter fremme, og vi fikk en spesifikk øvelse å fokusere på: hverdagslig lineføring, uten lokking og luring og bestikkelser. Ede skal ganske enkelt bare holde seg i posisjon fordi han aksepterer mitt lederskap, ikke fordi jeg bestikker ham med godis. Jeg har vært litt sløv og reluctant med de leksene, fordi det blir så dårlig stemning. Ede går skyhøyt i stress når jeg er bestemt og stiller krav. Det er ikke bare testing av lederskap og maktkamp, han blir redd. Som om han får angstanfall og hans verden raser sammen av at hans autonomitet trues. Jeg forstår ham. Samtidig er vi nødt til å få på plass lydighet uten godbiter tilgjengelig. Han MÅ noen ganger bare høre etter, med en eneste gang. Derfor må han ALLTID høre etter med en eneste gang, for han evner ikke skille en alvorlig situasjon fra en øvelse. Han er såpass kunnskapsløs om den naturvitenskapelige verden at han prøver hilse fysisk på mennesker inni forbipasserende biler. Fysikk forstår han seg ikke på. ..så instruktøren har rett og min indre pølsetante har feil. En kan ikke bare dille og dalle og shape og lokke og bestikke absolutt ALT med en så stor hund. Noen ganger må en stille KRAV til hunden som hunden må følge opp uten å stille spørsmål.  Lineføring er mange ganger en sånn situasjon, hvor en må kunne KREVE av hunden at den gjør nøyaktig som den får beskjed om.  ..men jeg er for soft til å være streng nok. Ble instruert til å bruke kroppen som blokkering. Rolig, behersket, men dominant, blokkere og presse ham til å rygge bakover om han passerer skotuppene mine, selvstendig fremoversøkende. Jeg vil gjerne ha resultatet. En hund jeg slipper å hele tiden fokusere på i bekymring for at han kan bryte posisjonen når vi manøvrerer på steder det skjer mye.  ..men metoden er ikke my cup of tea med akkurat denne hunden. Har forsøkt lure meg til å bruke shaping for å oppnå det samme, og det går stadig fremover. Ede kan gå et godt stykke uten noe i hånden, med kontakt, uten utbetalinger nå, men vi er langt fra i mål.  For å få fortgang har jeg blandet litt. Litt mindre godis, aldri i hånden, og høyere krav for å få opp fra lomma, samtidig som jeg har satt grenser ved metoden fra instruktør. Stresser han seg opp og ikke adlyder, men fortsetter bryte fremover, så "legger jeg ham i bakken" (høres så ille ut - det er bare en dekk ved litt press i halsbåndet, ikke så mye at han stritter i mot, bare en veiledning) og så må han ligge til han har stresset ned før vi fortsetter. Dette gikk SÅ fint 4/5 av turen i går. Han har forstått at jeg vil han skal holde hodet ved låret mitt, og han var såååå flink gutt til bare sporadiske godiser. Jeg var SÅ fornøyd med fremgangen. Så gikk vi tom for godis. Ede gikk umiddelbart opp i stress. Vi nærmet oss hjemme. Der er det mer godis.   Han.. Han våknet og må tisse. Kommer tilbake for å fullføre når det behager Herren.  ... Altså, det luktet tomt fra lommene og vi var nær hjemme igjen. Edeward identifies as a labrador når det kommer til mat. Han selger sjelen sin for en tørrforkule. Grønnsaker, blåbær, spaghetti, absolutt alt som ikke smaker direkte vondt er nom nom. Han til og med ser ut som The Cookie Monster.  JEG har kommunisert de spillereglene han nå forholder seg til som om de er naturlover. Vårt forhold er transaksjonelt. Jeg ber ham om noe og han gjør det mot betaling i godis. Det er sånn livet er.  Tomt for godis i lommene er en krisesituasjon, det er en force majeure, og det eneste som betyr noe da er å komme seg fortest mulig til nærmeste godis depot. Ede trodde vi hadde en felles forståelse av det der, men dumme, DUMME muttern sakket farten da han som ansvarsbevisst lagkamerat satte den opp for å hjelpe oss ut av knipa. Hun sakket farten og så forvandlet hun seg til et monster av en syk tyrann som holdt ham igjen og blokkerte og presset ham bakover og "la ham i bakken" og stilte seg til å pause på stedet hvil midt på veien uten mål og mening, med tomme lommer, bare et minutt fra matlageret. Ede gikk i harnisk. Han ble RASENDE. Noen øyeblikk der var jeg sikker på han ville BITE BRUTALT. Det der var på liv og død for ham. Han var så sint. Jeg var forberedt på en virkelig stygg slosskamp mellom oss to. Emergency situation modus kicked in og jeg holdt meg heldigvis iskald og rolig og var sta og bestemt i møte med en så rasende hund som jeg aldri har sett i levende live før. Han ville heldigvis bare gi uttrykk for hva han synes om å fjase bort tid på å ikke haste hurtigst mulig til matfatet og lot seg legge i bakken igjen, tydelig opprørt, tydelig skuffet, tydelig sjokkert over det elendige lederskapet til det dumme nautet som ikke forsto alvoret i situasjonen, men han tok det. Han aksepterte lederskapet og la seg ned. Ingen bitt. Vi kom oss hjem. Vel innenfor døren gjorde han alt han kunne for å beklage utbruddet sitt og skape god stemning igjen. Hoppet og jukket (jeg har avledet valpejukking uten å være sur og streng, så han tror nå tydeligvis det er en hyggelig gest) og var tydelig lei seg for episoden og ville forsikre seg om at relasjonen mellom oss to var fin igjen. ..for å få åpnet matskapet.  Det er ikke bare bare.  Den matmotivasjonen hans er en medalje med en bakside. Gull verdt, men det kjemiske symbolet for gull er også Au.  ... Prøver på en litt kortere lineføringstur i kveld, uten å tømme lommene. Viktig at det lukter innhold fra dem, tydeligvis.   
    • Uten å ha fått svar på spørsmålene fra Simira, som er høyst relevante, så lurer jeg på om hun kanskje synes det er kjedelig å bare gå? Hva slags aktiv rase er det? Vorsteher og border collie har svært ulike interesser og behov. Om det er vorsteher type aktiv rase har jeg ingen tips, men om det er den andre typen, så synes jeg selv det KAN hjelpe å gi hunden oppgaver mens vi går, som øvelser fra ulike former for (kreativ) lydighet.  Tilskudd av magnesium og omega 3 fettsyrer, samt større mengder fullspektret lys inn i øynene hjelper også mot stress på mer generelt grunnlag. Merker godt forskjell på valpen min, som sank veldig i stress kort tid etter påbegynt lysterapi og mer tid utendørs sammen med disse tilskuddene. Så økte han veldig i stress igjen da jeg begynte sløve og glemme gi ham omega 3 og magnesium. Da mener jeg ikke stressnivå døgnet gjennom, men peaks når han blir stresset. Tilskuddene tar brodden av det. ..på min. 
    • Det høres ut som du har et godt grunnlag, men det er vanskelig å si uten å se hunden. Noen typer, raser og individer er også bare lettgiret. Alder er også relevant. Hvor gammel er hunden? Er hun fulgt opp hos veterinær, og er frisk? Alle signalene på stress kan også være signaler på smerte og ubehag. Og så er spørsmålet hvordan hun får løpt fra seg og hodearbeid. Kanskje hodearbeidet er for mye, for vanskelig, eller for lite? Løper hun i hundegård, løpetur med deg? Hvordan ser dagsrutinen deres ut?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...