Gå til innhold
Hundesonen.no

tispevalp med vannhode.


pinkfox
 Share

Recommended Posts

I februar hentet vi oss en nydelig chihuahua blanding, og vi følte oss komplette rett og slett. 

Etterhvert som tiden gikk, og vi ikke klarte å lære henne de enkleste ting, så tok vi en tur til veterinær. 

Vannhode sier hun. Går fint ann å leve med, kan ikke behandles. Men hunden er dum som et brød. Kan ingen ting, tisser og bæsjer inne, selv om vi akkurat har gått tur hvor ho ikke tissa. 

Hun er verdens snilleste, så god med ungene, og jeg elsker hunden.. MEN jeg begynner å bli sliten :( dette var ikke det jeg så for meg , eller ønsket når vi skaffet hund. Jeg ville ha en kamerat ut livet, til både oss og hund nr 1. 

Jeg vasker så mye tiss, og avføring og ingenting hjelper. I tillegg legger hun ikke på seg , selv med skikkelig vet fôr. 

 

Er det bedre å la henne, og oss slippe? Eller finnes det håp? 

Desperat etter tips!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, pinkfox skrev:

Undersøkelse bare, og sykehistorikk. 

Vi fikk beskjed om at det ikke var nødvendig med mer undersøkelse, for det var så tydelig hva som var galt. 

:huh: Huff, stakkars både dere og valpen. Ta den med til en annen veterinær og be om en ordentlig utredning! 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 minutter siden, Raksha skrev:

MR brukes til diagnostisering av vannhode, ja. Høres helt villt ut at en veterinær setter diagnosen uten noe annet enn en vanlig sjekk :(

 

Takk, MR er det ja.

Ja, helt enig.

Har selv jobbet på dyreklinikk, og vi sendte noen hunder videre når det var mistanke om vannhode. Diagnosen ble ikke satt før MR var utført.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 timer siden, Lillekrapyl skrev:

Diagnosen vannhode pleier å settes ved CT eller MR (blander alltid de to, så husker ikke hvilken av de to metodene det er). 

 

Hvor holder dere til?

De er flinke på dette med vannhode og diagnostisering på Jeløya blant annt.

Men det er jo ikke det jeg spør om? 

Har vært hos en utrolig flink veterinær , og vet hunden har vannhode.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, pinkfox skrev:

Men det er jo ikke det jeg spør om? 

Har vært hos en utrolig flink veterinær , og vet hunden har vannhode.

Du spør om det er bedre å la henne og dere slippe, eller om det er håp.

Her har du et klart håp - diagnosen er tydeligvis stilt uten de undersøkelser som skal til, og du har fått et tips ift veterinærklinikk som er god på sånt.

Jeg hadde blitt overlykkelig om jeg gikk på et forum med et utgangspunkt som ditt, og fikk til svar at det kanskje ikke er riktig diagnose pga ikke tatt MR. Da er det jo håp. Det er ikke et helt ukjent fenomen at mindre hunder kan bruke lang tid på å bli husrene, og det er vel ikke uvanlig at de kan være småspiste heller.

Hvis du likevel innehar så stor tillit til veterinæren som satt diagnosen uten de riktige undersøkelser, så synes jeg du bør forhøre deg der om det er riktig å la hunden slippe. Denne utrolig flinke veterinæren bør vel også kunne gi deg råd sykdomsforløp - altså, om det finnes håp for at du skal kunne få noe i nærheten av det hundeholdet du forventet deg.

  • Like 13
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan det er for hunden å leve med vannhode og sånn sett om det er bedre for hunden å få slippe aner jeg ikke, men det er faktisk helt greit å ikke ønske å gå å tørke avføring innendørs til en hver tid.  Det er ikke sånn det skal være, det er uhygienisk og det er slitsomt. Det er fullstendig lov å vurdere både omplassering og avliving, alt ettersom hva dere synes virker best for både hunden og dere. 

Greit å være sikker på at det faktisk er et problem som ikke kan gjøres noe med da og ikke bare en umoden hund som trenger litt mer trening e.l. en del små hunder kan jo være litt vanskelige når det kommer til renslighet osv uten at det er noe fysisk galt, og det der med at man har vært ute, men hunden gjør fra seg når den kommer inn er jo litt klassisk "valp", den venter til den kommer inn der det er kjent og trygt.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du skriver du er desperat etter tips. Vel, tipset du BURDE ta til deg er å få valpen undersøkt med MR, se om om trykket i hjernen øker eller om det er stabilt foreksempel. Om det er håp kan kun en veterinær som har undersøkt valpen ordentlig og satt en ordentlig diagnose svare deg på, en visuell sjekk og "sykehistorie" vil ikke kunne svare på det du lurer på. 

 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det du ønsker da? Tips om bedre utredning har du fått, da ville du fått et kvalifisert svar på om det er håp for akkurat denne hunden.

Ønsker du at vi skal svare at det er helt greit å avlive hunden? Den avgjørelsen er det fortsatt bare du som kan ta... 

Jeg kan bare svare for meg selv, men jeg tror at hadde det vært min hund ville jeg også vært veldig sliten og oppgitt. Men jeg ville likevel gjort ALT for å være sikker på at om jeg tar det endelige valget om å la hunden slippe så har jeg prøvd alt som kunne prøves for å gi hunden et bedre liv først. En skikkelig utredning ville vært et naturlig første steg.

Jeg skjønner at du er sliten og har mest lyst å gi opp hele greia. Det å ha en vanlig valp kan få frem den følelsen, å ha en syk valp er ekstra tungt. Men ingen her er ute etter å legge stein til byrden, vi bare skjønner ikke helt hvorfor du er så imot å få tatt den ene undersøkelsen som brukes til å gi den diagnosen. Er du redd det skal vise seg at hunden ikke har vannhode men bare er treig av seg, umoden og vanskelig å trene? Fordi det da ikke lenger er "stuereint" å ønske å kvitte seg med hunden?

Valget om å omplassere eller avlive en hund handler ikke bare om sykdom eller ikke sykdom. Det handler om totalbelastningen og livssituasjonen hunden og dere er i. Det er greit å tenke at det blir for mye, at det beste for begge parter er omplassering, selv om det viser seg at hunden ikke er syk. Du er ikke noe dårligere menneske for det. Du skal jo også ta hensyn til familien din og til deg selv, det er ikke meningen at du skal slite deg helt ut på å ha hund.

Sier hun som veksler mellom å tenke at min tenåringsidiot kommer til å slite meg ut, at jeg har ødelagt ham og at han er verdens beste. 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Det ble stilt diagnose om vannhode LENGE før MR og CT ble normalt å ta på hund, så å si at man ikke kan stille diagnose uten MR/CT er jo bare tull.

En valp fra mitt oppdrett fikk diagnosen vannhode i 2002 - den ble det ikke tatt MR/CT av - for det var lenge før den slags var vanlig.
Det er jo visse ting man kan se etter vil jeg anta.
Det er jo imidlertid viktig å sjekke hvor alvorlig det er, og jeg vil jo anta at det medfører en del smerter for hunden - forøvrig vil jeg tro at hundens evne til å lære ikke nødvendigvis er knyttet til diagnosen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke hvordan veterinærer setter diagnosen vannhode. Men på "folk" vil utvikling av vannhode etter at fontanellene er lukket gi hodepine, kvalme, ustøhet og urin-inkontinens. Disse symptomene utløser videre utredning med MR/CT, og da avklares ev diagnosen. Utvikling av vannhode FØR fontanellene lukkes vil medføre at fasongen på hodeskallen endres.

chihuahua er en rase som er kjent for å ofte ikke bli husrene, av ymse grunner - ikke bare pga vannhode. Så det er en risiko man må ta med på kjøpet av denne rasen.  

Og ingen på dette forumet kan si noe om forventet prognose utfra det som opplyses om hunden. Du må bare bestemme deg for hvor mye energi du vil legge ned i dette fremover: Vil du for å få endelig avklart om symptomene faktisk skyldes vannhode ta MR, og hvis det viser seg å ikke skyldes vannhode jobbe intens med hunden fremover for å få den (om mulig) husren? Kan du leve med en hund i huset som griser, eller er det totalt uaktuelt? Ingen her kan gi deg fasiten på hva du bør gjøre. Det er din hund og opp til deg hva du kan og orker å leve med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

18 minutter siden, Belgerpia skrev:

Det ble stilt diagnose om vannhode LENGE før MR og CT ble normalt å ta på hund, så å si at man ikke kan stille diagnose uten MR/CT er jo bare tull.

Ja, det ble satt mange rare diagnoser i gamle dager før man hadde kompetanse og/eller moderne utstyr. Skjønner ikke at det skulle være et argument for noe som helst - i dag finnes det en sikrere måte å sette denne diagnosen på og da benytter man seg selvsagt av det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia
Akkurat nå, Wilhelmina skrev:

Ja, det ble satt mange rare diagnoser i gamle dager før man hadde kompetanse og/eller moderne utstyr. Skjønner ikke at det skulle være et argument fort noe som helst - i dag finnes det en sikrere måte å sette denne diagnosen på og da benytter man seg selvsagt av det.

*ler*
Dersom det er helt tydelig at hunden har vannhode så er det neppe noe poeng i å bruke 10 000 på en MR.
Diagnose kan stilles ved røntgen, i alle fall om det er medfødt. 
Jeg ville nok antagelig valgt MR selv om det var min hund, men jeg ser liksom ikke noen grunn til å tvile på en veterinærs diagnose. Det er liksom noe med at hunder med vannhode ser litt spesielle ut.


 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutes ago, Belgerpia said:

*ler*
Dersom det er helt tydelig at hunden har vannhode så er det neppe noe poeng i å bruke 10 000 på en MR.
Diagnose kan stilles ved røntgen, i alle fall om det er medfødt. 
Jeg ville nok antagelig valgt MR selv om det var min hund, men jeg ser liksom ikke noen grunn til å tvile på en veterinærs diagnose. Det er liksom noe med at hunder med vannhode ser litt spesielle ut.


 

Du må gjerne le :)

Flere ulike tilstander kan utløse samme sett med symptomer. Og behandlingen være ulik. MR/CT vil avklare vannhode. Rtg kun hvis vannhode har utviklet seg FØR fontanellene ble lukket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia
33 minutter siden, enna skrev:

Du må gjerne le :)

Flere ulike tilstander kan utløse samme sett med symptomer. Og behandlingen være ulik. MR/CT vil avklare vannhode. Rtg kun hvis vannhode har utviklet seg FØR fontanellene ble lukket.

Jeg skriver jo det - at det kan sees på røntgen om det er medfødt. Og siden dette er en valp så er det vel trolig at det er en medfødt greie?

Jeg sier ikke at MR er feil, jeg sier bare at det er mulig å stille diagnosen uten MR, sånn at det på en måte blir litt feil å si til dama med valpen at om du ikke har tatt MR så kan du ikke si at den har vannhode.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Belgerpia said:

Jeg skriver jo det - at det kan sees på røntgen om det er medfødt. Og siden dette er en valp så er det vel trolig at det er en medfødt greie?

Jeg sier ikke at MR er feil, jeg sier bare at det er mulig å stille diagnosen uten MR, sånn at det på en måte blir litt feil å si til dama med valpen at om du ikke har tatt MR så kan du ikke si at den har vannhode.

 

Utfra det hun selv skriver så virker diagnosen litt uklar, selv om man godt kan gjøre seg noen sannsynlighetsvurderinger.  
Chihuahua er  så langt jeg vet en av de rasene som også er kjent for å ha for liten skalle, med fare for syrinx. Og symptomene kan godt skyldes en høy syrinx også. Det kan gi vannhode sekundært. Hos mennesker kan man behandle forsøksvis ved å legge inn dren. Det tviler jeg så mange hunde-eiere vil bruke penger på hos hundene sine, med uklar og uvisst resultat og prognose.
En svulst, en hjerneblødning, osv kan gi samme symptomer. Og såkallt idiopatisk vannhode, der man ikke har noen klar underliggende grunn.
Og hunden trenger ikke ha vannhode for å ha symptomene den har.
Jeg regner med veterinæren har gitt en god forklaring på hvilke vurderinger som ligger bak diagnosen. Og sannsynligvis spiller det liten rolle mtp hundens adferd nå og fremover.
MTP en klar diagnose så mener jeg at billeddiagnostikk må til, ellers blir det "kun" en kvalifisert skjønnsmessig "gjetning" - som for øvrig er helt greit ofte( fordi man utfra erfaring ser igjen symptomer og tenker som meg - at utfallet blir det samme okke som).

Er TS komfortabel med det siste - det er helt greit - hun må likevel ta en avgjørelse basert på hva hun som hunde-eier orker å leve med. Er hun usikker, så kan utredning avhjelpe noe ift å bestemme videre skjebne for hunden.

JEG hadde nok ikke på denne rasen - om jeg hadde hatt - brukt penger på MR, men sett på skallefasongen, symptomene, tidsforløpet og gjort en oppsummering utfra dette på hva jeg kan leve med og gape over. Jeg har hatt en hund (stor rase) en gang som hadde kronisk vanntynn diare der det rant fra han nonstop også inne. Han ble to år før vi fant årsaken og fikk iverksatt behandling. Men jeg vurderte flere ganger undervegs om jeg orket dette lenger. Det å daglig måtte vaske huset pga avføringer "overalt" er en stor belastning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...