Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Vurderer om avliving kanskje er det som er rett for ene hunden min. Hun er 7 år gammel, så ikke akkurat spesielt mye...

Hun har sterk seperasjonsangst (i alle situasjoner der hun ikke er sammen med meg), dette har hun hatt hele livet. I tillegg har hun ikke likt om vi har mange (for henne ukjente) mennesker på besøk, da har hun innimellom "kløpet" dem i leggen. Skriver "kløpet" fordi det er så svakt at de fleste ikke registrerer det. Dette har vi løst ved å bare ikke ha henne ute i slike situasjoner.

Hun har også patellaluksasjon som burde vært operert dersom det ikke etterhvert skulle bli verre. Jeg har valgt å ikke operere henne på grunn av seperasjonsangsten. Planen har hele tiden vært at hun skal få leve så lenge hun er i god form og ikke har vondt i beina. Hun har frem til nå ikke vært plaget i det hele tatt, så avgjørelsen er tatt i samråd med veterinær.

I vinter startet vi å merke at knærne lukserte mer enn enn vi hadde sett før, noe som har vedvart mot sommeren. Normalt har vi sett lite luksering i sommerhalvåret. Hun hopper ikke over skritt, en det er posisjoner der kneet går ut av ledd, og da holder hun foten oppe til det kommer på plass igjen. 

Vi har også sett en gradvis økning i stress, til tross for at vi legger veldig til rette for henne mtp seperasjonsangsten. Når vi skal ut av bilen kan hun skrike/bjeffe (panisk bjeff, redd for at hun ikke får bli med ut), og vi ser det samme i andre situasjoner. I det hele tatt virker hun i perioder ekstremt stresset, til tross for at det legges til rette så godt som mulig. I sommer kløp hun min nevø og niese (hun elsker dem normalt sett) i en setting der det var en del folk. Dette er folk hun kjenner godt, så det har aldri tidligere vært et problem. Var ikke noe vondt for barna, men jeg kjenner jeg syns det er ubehagelig å ha en hund som klyper mennesker den liker (har ikke hatt en klype-situasjon på flere år fordi det bare har skjedd i svært spesifikke settinger med mennesker hun ikke kjenner). 

Siste halvåret har hun også hatt 2 episoder med analkjertelbetennelse, vet ikke om dette også er knyttet til økt stress? Det har i alle fall aldri tidligere vært noe problem... 

 

Jeg vet ikke hva økningen i stress er knyttet til. Seperasjonsangsten, patellaluksasjonen? Uansett får hun nok aktivitet og hun får bra mat, og hun er nesten aldri vekke fra meg.

 

Vet ikke hva jeg ønsker av kommentarer på dette egentlig. Ser jeg objektivt på det mener jeg at det rette er at hun får slippe. Det som gjør det vanskelig er at det plutselig går noen uker der hun er helt fin, trygg og god, avslappet på tur, osv. Likevel er det jo en generell forverring da, som jeg tenker kanskje er knyttet til økt stress pga smerter og separasjonsangst... 

Skrevet

Dette er vanskelig, og såklart ikke lett å svare på. Men kunne hun blitt bedre av separasjonsangsten om hun hadde mindre smerter i knærne? Bare en tanke.

Ellers må man jo selv vurdere om hunden har det bra og om man selv orker å leve med de utfordringene det blir i hverdagen.

Skrevet

Jeg tok akkurat min som holdt på å bli blind av katarakt. Hun var den nervøse typen som utagerte mye på det meste og jeg merket forskjell i atferd over tid. Hun gikk over fra sinne til frykt i situasjoner hun ikke taklet. Til slutt innså jeg at det kom bare til å gå en vei og det var bedre for hundens del om jeg gjorde det i en god periode enn om jeg ventet to-tre mnd for min egen egoisme.

Er du allerede inne i tankeprosessen vil ting gå enklere i etterkant. Jeg trodde det skulle være mye verre, men jeg hadde tatt det meste av sorgen på forhånd.  Tenk litt på det over helgen. Jeg bestilte time en uke i forveien og det var jeg glad for i etterkant. Jeg fikk snakket om det med mine nærmeste og de fikk også innfunnet seg med det. 

Skrevet

Jeg tipper stresset kommer i sammenheng med at PLen har blitt verre. Det er jo ganske logisk. Der tyder gjerne på at hun går rundt og har vondt, spesielt om hun nappet etter folk hun kjenner og liker. Jeg ville enten avlivet, eller satt henne på smertestillende i det minste, for å se om atferden kommer av smertepåvirkning.

Guest Klematis
Skrevet

Jeg lot min slippe for 3 uker siden. Da hadde jeg vurdert det i et par år. Jeg har ikke angret på avgjørelsen. Tilrettelegging og skjerming holdt jeg på med i hele hans 4-årige liv.

Veterinærene mente han var forholdsvis velfungerende. Jeg tok han da han tross smertestillende ble mer og mer aggressiv. Han hadde mange gode dager,og tydelig livsglede da han døde,men jeg visste aldri hvor vondt han hadde og jeg mente at nok var nok. Både for hans del,for min del og for min andre hund sin del. Han levde et godt liv ut i fra sine forutsetninger og jeg prøvde alt,men en dag må det ta slutt. 

Nå ser jeg hvor hyggelig og ukomplisert det kan være å ha hund. Avgjørelsen var vanskelig,men plutselig var det det eneste riktige. Jeg ville ikke holde han i live bare fordi jeg ikke greide å la han slippe.

Lykke til med valget,det høres ut som om du har kommet frem til hva du tenker er mest riktig . 

Skrevet

To ganger i livet har jeg (i etterpåklokskapens lys) ventet altfor lenge med å avlive. En hund med hjertesykdom og en hund med allergi. ( i tillegg hadde jeg i mange år en skrulle som nok burde ha vært avlivet pga psyken - men jeg greidde aldri å gjennomføre det så jeg brukte mange år der jeg la alt annet til rette rundt en skrullete hund - ALDRI mer...)  Og jeg slet mye i etterkant mtp hvor mye lidelse de to hundene egentlig hadde. Jeg så det ikke undervegs, men det ble veldig klart for meg da jeg fikk litt avstand til det etterpå. Og da bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle la egne kvaler gå foran hensynet til den totale livskvalitet - for både hundene og meg selv. Så da setteren nå i vinter ble alvorlig syk, bestemte jeg meg for å ikke dra det ut - med tanke på smertene hun slet med og fordi jeg visste at utgangen uansett ville bli som den ble mtp prognose. Det ble veldig riktig - selv om jeg stadig sørger over henne...
Har man tenkt tanken en stund og grublet over det - frem og tilbake - så ligger det mye allerede der som tilsier at situasjonen ikke er bra for verken hund eller eier. Så gjør det du kjenner er riktig for både din og hundens velferd. Hunden skal ha det bra. Og DU skal kjenne at det å ha hund er givende og hyggelig.

  • 3 weeks later...
Skrevet

Takk for svar alle sammen, settes veldig pris på. Har ikke orket å gå inn igjen på tråden før nå.

Operasjon for PL er uaktuelt dessverre. Det hadde vi gjort for lenge siden hadde det ikke vært for at hun har separasjonsangst. Veterinær den gang forespeilet at hun ville få symptomer/plager når hun ble 7-8, og det stemmer jo bra.

Hun har fått enda en betennelse i analkjertlene nå, jeg tror det henger sammen med stress. Hun har aldri vært plaget noen gang, men siste halvåret har det vært 3 ganger nå.

Vi skal bestille time til veterinær og snakke. Kanskje smertestillende er en mulighet. Samtidig begynner vi på uni igjen nå, og vi har ikke sett noe særlig bedring i stressnivå i sommer til tross for at jeg har vært med henne 90% av tiden.

 

Forrige hunden jeg måtte avlive pga sykdom tok jeg det sykt hardt. Klarte ikke reise fra henne så tok med kroppen hjem, begravde henne i hagen. Kunne ikke se på bilder av henne på flere år uten å bli ødelagt. Enda ikke orket å henge opp et bilde av henne som jeg egentlig ønsker å ha på veggen. :(

Tror ikke jeg klarer å være med inn om/når hun her nå må avlives. Men så får jeg dårlig samvittighet av det også, jeg vet hun vil være livredd når hun får sprøyten :(:(

Skrevet
1 time siden, Elisabeth00 skrev:

Tror ikke jeg klarer å være med inn om/når hun her nå må avlives. Men så får jeg dårlig samvittighet av det også, jeg vet hun vil være livredd når hun får sprøyten :(:(

Det er ikke mulig at dyrlegen kan komme hjem til dere å gjøre det? Det kommer jeg til å gjøre med min når den tid kommer. Hun er kjemperedd hos dyrlegen. Jeg ønsker ikke at hennes siste minner her i livet skal være frykt. Vet ikke hvor vanlig det er at veterinærer kan komme hjem, men..

Skrevet
3 timer siden, Elisabeth00 skrev:

 

Tror ikke jeg klarer å være med inn om/når hun her nå må avlives. Men så får jeg dårlig samvittighet av det også, jeg vet hun vil være livredd når hun får sprøyten :(:(

Min var veldig redd for dyrlegen og brukte ofte et kvarter på å sovne og kvappvåknet innimellom for å hyle hvis hun hørte noe. Da jeg avlivde fikk hun sprøyte ved bilen. Lukket opp baggasjen og hun ble veldig glad, så kjente hun igjen dyrlegen og ble litt redd. Hun fikk sprøyte og dyrlegen gikk rett inn igjen. Da var alt glemt og det var bare oss to. Hun sov som en stein på under ett minutt. Så bærte jeg henne inn og gikk hjem. Veldig greit egentlig. 

Skrevet

Med den forrige gjorde vi det slik. Møtte utenfor på veterinærhøgskolen på en plen litt inne på området. Nå var hun glad i alle mennesker, så var ikke noe redd veterinærene eller noe slikt, men hun hadde vært så mye inne på veterinærkontoret på slutten at hun begynte å mislike selve kontoret. Syns det var helt ******. Hun kastet opp etter bedøvelsen... De satt alt av sprøytene der ute. Så bar jeg henne med meg hjem etterpå. Klarer ikke skrive om det nå en gang uten å gråte. 

Vet ikke om jeg syns det er verst å rippe opp i det gamle eller om jeg kommer til å bli like lei meg nå også. Jeg hadde veldig stor sorgreaksjon etter den andre, helt grusomt. Egentlig har jeg mest lyst til at en annen skal deale med det nå, og så kan jeg bare prøve å fortrenge det. Skikkelig voksent, jeg vet... :(

 

Men det med bilen syns jeg hørtes ganske greit ut. I alle fall gå ut av selve lokalet. For at hun skal få sprøyten må jeg holde henne fast på armen, det gruer jeg meg veldig til.

 

Skal først høre med veterinær uansett, så kan de være med på å bestemme hva som er rett avgjørelse.

 

 

Skrevet

Trist :( 

Jeg tenkte på, du har ikke noen andre som også kjenner hunden, som kan være sammen med dere når det skjer? Synes det hørtes helt forferdelig ut å bære sin døde hund hjem helt alene.. Kanskje noen burde bli med deg? Du holder henne når den første sprøyta settes og så kan noen andre overta litt?

Skrevet

Samboeren min kan ta henne med om jeg ikke orker, og han kommer til å være med meg uansett. Men jeg tror en kombinasjon av det dere foreslo kanskje kan fungere bra. Dersom det blir avliving nå, så kommer samboeren min til å gå inn og ordne med betaling, og så kommer veterinær ned til bilen, og så sitter vi der til hun har sovnet, og så bærer min samboer henne inn og ordner med resten når det er klart. Jeg tror jeg kommer til å angre dersom jeg ikke er der når hun får sprøyten, det er det beste for henne. 

De gangene hun har tatt tannstein veksler hun på om hun vil ligge på fanget mitt eller samboeren min sitt fang når hun sovner, så jeg syns det er best om hun har muligheten til å velge nå også. Dersom det kommer til det. 

 

Kommer ikke til å ta med kroppen hjem igjen denne gangen, det var forferdelig sist. Samboeren min var med da også heldigvis, hadde ikke klart det alene.

Skrevet

Huff, det er ikke ålreit, uansett :( Men kjenner du ingen som kan ta hunden selv? "Gå en siste tur i skogen"?  Etter min mening den mest verdige måten en hund kan forlate oss, særlig om den ikke er så glad i vet. ......

Guest Klematis
Skrevet

Jeg var ikke i stand til å følge hunden min selv til veterinæren, og valgte å spørre noen av mine nærmeste om hjelp.

Min hund tok jeg farvel med her hjemme, faren min tok han med seg, og kjørte han hjem der jeg vokste opp. Broren min som er en meget dyktig jeger avlivet han mens han spiste pølse som var det beste han visste, på jordet nedenfor huset til foreldrene mine.

Jeg fikk en sms om at alt hadde gått raskt og greit, og de gravla han der han døde, sammen med canvasburet han elsket å sove i, og godbitballene sine. 

Han slapp å være redd slik han alltid ble av altfor mange turer til dyrlegen, og han slapp å oppleve at jeg oppførte meg rart eller brøt sammen.

Han døde på nøyaktig den måten jeg ønsket, og det er jeg veldig glad for nå etterpå.

Nå har jeg mulighet til å besøke graven hans hver gang jeg drar hjem, og han får en bukett med blomster hver gang.

Skrevet

Føler virkelig med deg, jeg gruer meg helt forferdelig til det er min tur å stå i en slik situasjon, kan egentlig ikke se for meg hvordan jeg skal greie det, samtidig som jeg ikke har samvittighet til å ikke være der heller :(  Begynner jo å grine bare av å lese tråder som dette. Og det der med å forsøke å få den siste opplevelsen så fin som mulig, ikke enkelt. Håper dere finner en løsning som fungerer greit for dere, sånn alt tatt i betraktning, klem til deg :hug:

  • Like 3
Skrevet

Føler virkelig med deg, jeg tok den tunge avgjørelsen i juni. Det var forferdelig tungt,men jeg er så glad for at jeg var der fra første til siste stund. Jeg måtte gi meg selv "arbeidsoppgaver" underveis for å komme gjennom sånn noenlunde. Det gikk faktisk bedre enn jeg hadde sett for meg akkurat der og da, men reaksjonen kom veldig senere. 

Det er så tungt å ta en slik avgjørelse, og i det hele tatt å være inne på tanken. Men det står enorm respekt av ditt hundehold som setter hundens vel og vel fremst! 

Skrevet

Dette er en ubeskrivelig vond situasjon - i det man innser at tiden begynner å renne ut, uansett årsak. Man føler at alt man gjør blir feil, og det er ikke så rart, siden man blir satt i en posisjon hvor man skal bestemme over liv og død. 

Jeg tror det er viktig at man tilpasser situasjonen når tiden er inne, slik at man ikke ser tilbake på avslutningen med anger. Først og fremst for sin egen del. For det siste minnet man har av dyret sitt vil mest sannsynlig sitte igjen for alltid, enten man vil eller ikke. Jeg dro i fra et av dyrene mine en gang, slik at jeg slapp å være vitne til prosessen, og det har jeg angret på siden.

Det finnes ingen fasit på hvordan man skal forholde seg til denne brutale situasjonen, og hvor langt man skal følge kjæledyret sitt på dets siste reise. Det eneste jeg kan anbefale er at du må kjenne godt på magefølelsen din og tenke på hvordan du vil minnes deres siste øyeblikk sammen.

De tre siste hundene jeg har fått avlivet, har jeg vært med hele veien. Sistemann var jeg alene sammen med da hun fikk sprøytene sine. Hun var min one and only og tidenes mammajente, så jeg ville at det skulle være oss to helt på slutten. Jeg ville ikke gjort noe annerledes der, selv om de siste minuttene er noe jeg gjenopplever i tankene mine hver eneste dag. Men hun var trygg med meg helt til the bitter end. 

Det var min måte å håndtere det på. For andre igjen, kan det være bedre å gå en siste tur og ta farvel der før noen andre følger hunden til veterinæren, noen blir med gjennom bedøvelsen av hunden og lar veterinæren ta seg av avslutningen alene når hunden sover tungt, og noen er med frem til hundens siste sukk. De fleste veterinærer pleier å være medgjørlige i forhold til eiers ønsker rundt avliving, selv om ikke alle har anledning til å gjennomføre hjemmeavliving. 

Det er fryktelig å befinne seg i din situasjon uansett hvordan man vrir eller vender på det. Jeg håper du finner den beste løsningen for deg og hunden din :heart:

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
    • Hei! Etter å ha kranglet med vår golden retriever hanhund nesten hver dag i ett år så oppdaget jeg dette forumet! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi har en golden gutt på 14 mnd som vi plages med. Han er en nydelig hund på alle mulige måter men siden vi fikk han har vi slitt med et og samme problem. Han klikker totalt på tur. Å ikke sånn "han biter i båndet å bjeffer på hunder osv" men ut av det blå så ser han totalt svart å flyr på oss i full kraft. Vi kan gå en kort tur, lang tur, sent eller tidlig, spiller ingen rolle. Ca 85% av turene våre ender i ganske heftige basketak. Vi har vært på valpekurs og grunnkurs og i tillegg hatt 3 ulike hundetrenere hjemme hos oss for å prøve å hjelpe oss. Ingen av de har klart det. Instruktørene på hundekursene fikk også sett noe av adferden hans å mente de kjente det igjen men at han ville vokse det av seg. Trenerne vi har hatt på hjemmebesøk har hatt forskjellige teorier om hvorfor og hvordan det kan løses men ikke noe som har løst problemet.  Vi har forsøkt en hver korrigering vi kan komme over. Vi har avledet, flyttet fokus, godbit søk, distrahere han med leker for å få han til å snappe ut av det. You name it, we've tried it. Vi har også forsøkt å "ta han" ved å fysisk sette han mellom beina våre å holde han fast, men han legger seg ned å biter oppover. Vi har tatt han i nakken, vi har nesten satt oss på han. Ikke for å skvise han men for å få kontroll på han. Vi ser at alle fysiske metoder gjør bare vondt verre. Han eskalerer å blir verre. Problemet er at vi ser ingen mønster i angrepene hans, vi kan gå på fine turer å tro at dette blir en vellykket tur men på 0,5 sekunder så snur han å flyr på oss. Han er 40kg å biter oss i armer, bein, hetten på jakken oppi nakken. Vi har prøvd å stå på båndet men til ingen nytte, han hugger tak i legger og ankler. Den eneste metoden som "funker" er å få bindt han i en lyktestolpe og skape avstand melllom oss å bli stående. Der kan vi bli stående lenge. Til vi tror han har roet seg, forsøker å gå videre å så begynner han igjen å vi binder han på nytt. Har vi ikke en stolpe tilgjengelig så har vi et større problem. Vi har tatt opp dette med flere og de fleste svarer at han vil vokse det av seg å vi må være tålmodige osv, og det kan jeg forstå og være enig i til en viss grad. Men ingen har egentlig sett hvor ille det er til tider. Kan forstå at mye av tullet en unghund gjør er pga alder og umodenhet, men dette er et ekstremt nivå. Å vi kan nesten ikke forstå at dette skal gå over med alderen da det ikke har blitt noe endring i oppførselen hans på ett år, det har bare blitt verre etterhvert som han har blitt eldre. Vi får nye blåmerker å skader på hud og klær hver dag å har ikke "tid" til å vente han ut mer - vi er desperate etter noe som funker kvikt. Det eneste "verktøyet" vi har som faktisk snapper han ut av anfallet er en kompostgrind som han fikk respekt for da han var liten, fordi den veltet. Så om han klikker inne så trengs ikke mer enn å ta i den før han snapper ut av det. Men kan naturligvis ikke gå rundt med den på tur..   Nå ble dette veldig langt, å jeg vet at det er mange ting og detaljer som kunne vært med, men da blir dette en liten novelle. Det vi lurer på er om noen har opplevd lignende å har råd å komme med? Eller eventuelle adferdskonsulenter å anbefale som har ordentlige metoder og erfaringer med denne typen oppførsel? Det er helt tydelig at positiv forsterkning ol. ikke har noen effekt i dette tilfellet. Her må det til en metode som trenger igjennom utbruddet hans.  Håper med dette at noen har kan dele erfaringer eller råd, eller bare en dialog. Å spørr gjerne om noen tenker at detaljer som ikke er med i teksten min er relevant 🙂 Som sagt kunne teksten vært x5 så lang, men frykter at folk ikke gidder å lese da   Legger til at han har vært til flere vetrinærtimer, både kontrolltimer og øvrig, ingenting å bemerke. Vi har begge vokst opp med Golden Retriever og ingen av oss (eller familiene våre) har vært borti den samme adferden. Ikke i denne graden i hvertfall. 
    • Ja, ingen av de du nevner er spesielt enkle å trene eller har lite lyd ihvertfall. Med unntak av whippet og basenji som ikke bjeffer mye, men basenji har ulingen sin. Spanieler luker nok mer hund, og de fleste hunder med underull vil lukte mer enn en puddel. Du kan jo se på de andre vannhundene? Lagotto har hatt mye dårlig gemytt, men portugisisk vannhund er en av mine favoritter som jeg så en del av da jeg drev aktivt med hundesport.
    • Jeg brukte for det meste lek som belønning med puddelen, han krevde en del aktivisering men han begynte ikke å bli destruktiv eller pipete om jeg var litt treg en dag eller to, det var greit. I tilfelle det er interessant har jeg en video av en ekstra lang treningsøkt ute en kveld da han trengte litt ekstra hjelp til å få ut energi. Slikt går helt fint, så lenge hunden ikke sier ifra ved å ødelegge ting 😅   Kan jo hende det blir puddel igjen, men kjekt med input i tilfelle det var noe jeg ikke hadde vurdert. Spaniel var ikke på radaren min, vet ikke om det inntrykket jeg har av dem er helt riktig for meg. Og en tråd jeg fant her inne snakket om at de luktet sterkt for noen, det gjør meg litt skeptisk, lukt er grunn til at jeg ikke ville hatt Golden retriever feks 🫣 Korthår collie så jeg på for en del år tilbake men falt ikke helt i smak. Vurderte også chodsky pes, basenji, lundehund, sort elghund, whippet etc, veldig forskjellige raser med forskjellige behov 😅 
    • Det kommer jo litt på ambisjonene mtp lydighet og sånt også. Hunder som er lette å trene krever ofte også mer aktivisering.  Med labrador er det på godt og vondt mye matfokus, det er et godt verktøy i treningen, men også en utfordring. På samme måte som at mange pudler er kresne og vanskeligere å belønne med mat. Spaniel er generelt også mer matglade, men kanskje ikke så ekstreme som labrador.  Gjeterhundrasene har ofte også en del stress, og gjerne lyd med det.  Korthårscollie er en av de jeg synes er litt annerledes og som er ok hunder på aktivitet, de røyter en god del, men ikke noe pelsstell utover børsting og støvsuging. Jeg er litt usikker på lydnivå der. Men kan være verdt en titt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...