Gå til innhold
Hundesonen.no

Drar ikke på utstilling for å bli nr 2


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Var på handlerkurs for litt siden og instruktøren var en veldig aktiv utstiller. Han snakket om at han aldri dro på utstillinger for å bli nr 2, han SKULLE vinne. Så han mente at hvis det var sjangs for å ikke vinne, ble han hjemme. Kunne være ulike årsaker til det, feks hunden ikke i form, topp kodisjon, div dommere osv.

Hvordan tenker du? Jeg vil tro dette er en tankegang for de veldig seriøse utstillerne, men hva med "hvermannsen"? mange deltar jo for moro skyld, å prøve, ha det sosialt.

Jeg er selv oppi den situasjonen selv. Jeg er meldt på utstilling for å prøve å få et cert, men fant ut i ettertid at en annen veldig dyktig en skal og da vet jeg at jeg blir nr 2. Så egentlig er jo turen da bortkastet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 79
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er så fy-fy å trives med konkurransedelen på utstilling? Hva er greia? Er det bare innen LP, RL, AG osv det er lov å like å konkurrere?   Jeg lik

Jeg beklager om du føler deg truffet, men meg bekjent har ikke jeg vært ringsekretær for deg, og jeg uttalte meg om mine opplevelser som ringsekretær og hvordan enkelte mennesker rett og slett trenger

For meg kommer det an på begrunnelsen og kritikken. Foenix, for eksempel, har både good og CACIB. Hun har fått good to ganger, den ene gangen for en feil hun overhode ikke har, den andre gangen for en

Tja, om man bare jakter på certet så trenger man jo i teorien bare en ck. Om alle de andre som får ck har certet så går det jo til deg ;)

Jeg VET jo at jeg har den fineste hunden, men jeg har ikke stilt siden november fordi han har vært for tynn. Nå har han endelig fått litt kjøtt på bena og vi er i gang igjen. :D Jeg har fremdeles den fineste hunden, så får vi se om dommeren er enige. Jeg er nok veldig hvermansen og gjør dette kun for det sosiale (og de fine sløyfene!)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, MaritaS skrev:

Tja, om man bare jakter på certet så trenger man jo i teorien bare en ck. Om alle de andre som får ck har certet så går det jo til deg ;)

Ja det skjedde sist, med samme person. Men denne gangen trenger de det samme certet som meg. Derfor det blir bortkastet for min del. Men har jo betalt, så står litt midt i og ikke vet hva jeg skal satse på :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke så kravstor, jeg drar på utstilling for å få mer enn excellent, men vi trenger ikke å vinne for å få mer enn det :P 

En veit aldri hvem som vinner, selv om mange spår det på forhånd. Nora f.eks tok storcertet sitt på belgerspesial, det var det ingen (inkludert meg, selv om jeg sa at vi dro for å få det :lol: ) som hadde trodd. Hun er rett nok jevnt over ei pen tispe, men det var mange av de der, så selv om noen hevder at certet og BIR og BIM er delt ut på forhånd, så veit man ikke før utstillinga er over. 

Det eneste som er sikkert er at om du ikke møter, så får du ingenting. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den eneste grunne til at jeg har stilt frøkna i det hele tatt var fordi det er et krav om to gulsløyfer for å bli viltsporchampion, og jeg tror jeg jublet høyest av alle på hele utstillinga da hun fikk blått :P Før jeg fikk hund stilte jeg katter i bortimot ti år, så akkurat det med å jakte på cert osv. er jeg veldig ferdig med.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Tja hva skal jeg si :P Jeg har hatt en hund som jeg forventet bli BIR med jeg, og som jeg stilte for å prøve plassere meg i gruppen. Og med henne var det faktisk realistisk!

De jeg har nå håper jeg på BIR. Men jeg forventer det ikke, der må flaksen være litt tilstede. En pro handler vet som oftest hva de har mellom fingrene og hva de kan forvente. Og de tar gjerne ikke med seg en hund de faktisk må basere seg mye på flaks for plassering.

Men med det sagt, så går jeg alltid inn i ringen med holdningen at jeg alt har fått BIR. Det handler jo om utstråling også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvilke mål og forventninger jeg har til premiering når jeg går inn i ringen, kommer helt an på hvilken hund jeg stiller. Stiller jeg en ung junior som jeg synes ser skapelig bra ut, så går vi selvsagt for cert, men håper på plassering i BHK/BTK. Kommer jeg med en champion er målet BIR - og gjerne gruppeplassering. Er hunden i dårlig kondisjon på ett eller annet vis, så er jeg nok der at jeg ikke stiller, selv om jeg har gjort det tidligere. Jeg fikk jo en kommentar fra en dommer en gang jeg stilte min nedrøyta tispe på norsk vinner, om at "du stiller ikke en hund i den pelskondisjonen her, vet du..." :lol:

Stiller jeg Willy så har jeg helt klart forventninger om BIR og gruppeplasseringer. Han elsker jo å vise seg fram og er en bra hund. Jeg har ikke like høye forventninger når jeg stiller Yasmine, selv om hun så langt har gjort det langt bedre resultatmessig enn Willy hadde på samme alder. Hun er ikke typen som sprudler i ringen, så hva jeg er fornøyd med kommer egentlig mer an på om hvordan hun oppfører seg i ringen. Er hun glad og avslappet i ringen, spiller det ikke noen rolle for meg hvilken premiering det er - men er hun forknytt og viser seg dårlig, er jeg skuffet selv om vi får en BIR... 

.... men som JeanetteH sa, går man ikke inn med en forventning om å vinne, så har man antakelig ikke den rette utstrålningen verken overfor dommer eller hund :) .  

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dommer må jo tro h*n har gjort noe veldig glad, hvis folk får orgasmiske opplevelser av å motta en excellent - det er åpenbart noen alvorlige feil ved hunden dommer har oversett, og det ligger trolig i bakhodet når en skal plukke vinneren etterpå.

Jeg kan godt stille bare for moro - for å støtte en arrangør eller fordi det er gøy eller fordi det er en spesiell utstilling, blablabla. Jeg er ikke der at jeg har bra nok hunder til å kunne forvente å få BIR så ofte. Men jeg stiller alltid for å gjøre det best mulig, og lar gjerne dommeren tro at jeg har superhunder ved å komme pent antrukket, komme med velstelt og forberedt hund, jobbe effektivt i ringen, takke høflig (men ikke orgasmisk) for den individuelle premieringen, og se ut som om jeg forventer å bli satt først når dommer skal rangere. 

Og når dommen er falt, viser jeg gjerne genuin glede - på sist utstilling vant jeg for eksempel juniorklasse med "bare" very good. Jeg jubler ikke når jeg får den blå sløyfa ved dommerbordet, men da vi løp inn til seier (av seks) så viste jeg glede, jeg tar de høydepunktene jeg kan få. Jeg hadde neppe jublet like mye om vi var alene i klassen, hehehe. Men selv om vi ikke fikk excellent, så føltes det som prestasjon å være happy for når jeg slo fem andre. Jeg håpte han skulle vinne, men erfaringsmessig så går det dritt når jeg føler at en seier er garantert :D Tilsvarende i åpen klasse tispe - jeg ble nummer to med CK, og det er jo egentlig en sur plass, men samtidig så er det et resultat jeg er kjempefornøyd med, så da klemmer jeg vinneren og klemmer bikkja, og synes at dagen har vært ille fin. Men jeg gikk inn i ringen for å spille Jeg Er Klassevinneren-rollen. Alltid. 

Poenget, synes jeg, er hvordan en reagerer og oppfører seg ETTER at dommer har dømt. Dårlige tapere er aldri sjarmerende. Jeg respekterer dommers avgjørelse, men når jeg logger inn på DogWeb for å melde på er det jo med et håp om glitter og glam i bilen på vei hjem (og nå har jeg alltid Glam i bilen på veien hjem!).

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så med andre ord handler ikke utstilling om å passe på at hunder skal opprettholde en viss rød trød begrenset av en rasestandard.
Det handler om at eier skal vinne 1.premie...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest *Kat84*

Mine forventninger avhenger helt av alder på hunden. 

Papillonen min hadde jeg ikke som mål å få plassert. Bare jeg fikk de certene jeg skulle. Gav opp certjakten før det siste var i boks pga at luftrørskollapsen hans forverret seg, og han begynte å bli grå rundt øynene ved 3 års alder. Det er ikke championkvalitet i mine øyne, så hvorfor skal jeg jobbe for å oppnå det da? Han er uansett en av ekstremt få miniatyrer jeg faktisk har likt, så for meg så spiller det ikke så stor rolle :P 

Med Sjef så er jo forventningene noe annerledes. Det er veldig få som stilles aktivt her til lands. De som stilles er allerede champion for det meste. Sjef er en hengslete junior med bomull mellom ørene. Så her og nå så har jeg ikke så ekstremt store forventninger. 
Men til neste år har jeg et barnslig mål om å komme på toppen av mestvinnerlista. Det finnes noen individer med mindre godt gemytt for å si det mildt, så for meg blir det en prinsippsak å få ham langt opp og få vist ham frem slik de skal være. Barnslig? Ja, det er det vel. Men i en liten rase synes jeg det er om å gjøre å vise frem de som er mentalt stabile og har god bygning. 
Så med ham så håper jeg på BIR eller BIM. Men jeg forventer det ikke. Og blir han BIR så har jeg ingen forhåpninger i gruppa egentlig. Men håpet er at vi ikke blir luket ut i første utvelgelse :lol:
Excellent med CK forventer jeg, men tar det ikke for gitt at han blir 1BHK hver gang. Altså... Han har jo ikke noen feil som burde stå i veien for det resultatet ;) 

Uansett er det kritikken som er mest spennende. Se hvordan han utvikler seg fra den ene valpeutstillingen sin til voksen alder og over junioralderen. En god beskrivelse fra dommeren er jo helt klart viktigere enn å dra med seg 1. plasser hver gang. Det som er mest interessant er jo å se hvordan han jevnt over blir vurdert. Selv om jeg har dette barnslige målet mitt av ymse årsaker :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil jo selvsagt blir BIR/BIM de gangene jeg stiller. Jeg dro ikke til Ålesund bare for moro skyld :P
Jeg har fått det jeg vil på de voksne jeg har i huset, men kommer til å melde dem på til Dogs4All tenker jeg, det blir første offisielle utstillingen til valpen. Og på utstillinger hvor det er dommere jeg vet liker hundene mine. Blir nok en tur til Sverige ved anledning, i håp om certet der. Men, vil da velge utstillinger med omhu slik at sjansen er til stede for at jeg får certet. Da trenger jeg ikke bli BIR/BIM, men selvsagt er det hva jeg håper på. 

Jeg kan fint melde på utstilling bare for moro skyld og det sosiale. Det har jeg planer om å gjøre nå i Juni pga fine rosetter og pokaler. Også vurderer jeg melde valpen på til Vaalerbanen, bare for å vise henne frem til et dommerpar som ikke en gang skal dømme rasen min den helgen :P 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, SFX skrev:

Poenget, synes jeg, er hvordan en reagerer og oppfører seg ETTER at dommer har dømt. Dårlige tapere er aldri sjarmerende. 

Dårlige vinnere er omtrent like lite sjarmerende i grunnen :lol:. De finnes, de også... Slike som jubler på en nedlatende måte og hoverer med seieren :D

Akkurat nå, Justisia skrev:

Jeg kan fint melde på utstilling bare for moro skyld og det sosiale. 

Det kan jeg også gjøre, særlig på rasespesialen vår, både for å støtte klubben og for å "være med" (nå er det jo lenge siden jeg har hatt hunder som ikke har hatt vinnerpotensiale - ok - den var kanskje kvalm, men... ). Jeg stilte min første briardhannhund med stort overbitt og i nedklippet tilstand på spesialen vår et år - bare for moro selvsagt. Han gikk pinadø ut av ringen med en blå sløyfe og til stor applaus *ler*. Han skulle jo hatt 0 selvsagt, men den engelske rasedommeren var nok lettere sjokkskadd over å få en slik hund i ringen :lol: 

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

Så med andre ord handler ikke utstilling om å passe på at hunder skal opprettholde en viss rød trød begrenset av en rasestandard.
Det handler om at eier skal vinne 1.premie...

Vet ikke om jeg helt skjønte hva du mente her.? Alle vil jo at sin hund skal være så bra som mulig og vinne. Og vinner man /får god premiering så vet man at hunden man har er bra standardmessig, og tror de fleste har et ønske om championat på hunden sin (de som er opptatt av denne aktiviteten eller avl)

Persolig vil jeg ha championatet på hunden hvis jeg skal fortsette å stille. Det er ikke noe stort ønske generelt sett, men et mål innen utstilling.  Jeg vet at hunden er en flott hund, foruten om halen.

Jeg kunne meldt meg på store utstillinger som D4A eller rasespesialer kun for det sosiale, men på små utstillinger så vil jeg dra med et mål om å ha en god sjangs til å få premiering.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så ingen stiller for å få en vurdering på resultatet av en kombinasjon, eller en bedømmelse av hunden, det være seg bra eller dårlig?

Mulig det er derfor jeg mistrives på utstillinger, men det er ihvertfall gjerne hovedårsaken til de gangene jeg har stilt ut, å få en vurdering av hunden på individuell basis, og for oppdretters del en vurding av akkurat den kombinasjonen. Om hunden tilfeldigvis ser bedre ut en alle andre hundene i samme aldersgruppe og/eller rasegruppe er for min del ikke så viktig.

Det er tydelig at heldigvis ikke alle tenker på vedkommede i startinnlegget, ellers hadde det vel neppe vært særlig store utstillinger rundt om...

Det handler ikke nødvendigvis om hva man ønsker seg eller blir glad for å få, selvfølgelig blir de fleste glad for å få en BIR, BIG og BIS. Men for meg er det ganske åpenbart at ikke alle kan få den hver gang?

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, Siri skrev:

Dårlige vinnere er omtrent like lite sjarmerende i grunnen :lol:. De finnes, de også... Slike som jubler på en nedlatende måte og hoverer med seieren :D

DET er helt sant, det er noe med å vinne med stil også. 

Respekt for dommeren, respekt for konkurrentene, respekt for tilskuerne - generell høflighet, heter det kanskje?

Vi drar hjem med den samme hunden uansett, og uansett om de fikk BIS eller null, så synes jo folk flest at de har en fantastisk hund. 

Utstilling i Norden er heldigvis delt opp i individuell bedømmelse OG konkurranseaspektet, slik at vi både får en vurdering av hunden opp mot rasestandard, men også kan se hvordan hunden ligger an mot rasen for øvrig i landet. Jeg synes utstilling er gøy, men det er ikke sååå gøy at jeg bevisst stiller hvor som helst og hva som helst. Det er for mange utstillinger å velge mellom i mitt geografiske nedslagsfelt. 

Jeg stiller både for å få avlsklarert egne dyr, for å få en vurdering av mitt avlsarbeid, og fordi jeg er et konkurransemenneske. Men jeg er såpass ambisiøs som oppdretter at jeg ønsker å ha avlsdyr som er mer enn jevnt over very good-hunder. Jeg personlig legger lista høyere enn som så. Jeg stiller også for å se hva andre oppdrettere/avlsdyr får til, for å lære mer om hvordan kombinasjoner kan slå ut, og for å studere rasen og se etter partnere til mine tisper.

Jeg er ambisiøs, men jeg ser ikke motsetning mellom å ønske seg mye og lave påmeldingstall. Det er ikke de som er fornøyd med å stille en gang i året på den lokale utstillingen som bidrar til høye tall. Selv om vi er flere ambisiøse utstillere i denne tråden, så bidrar vi også med påmeldingstall og deltagelse - det er ambisjoner som gjør at vi kjører 50 mil for en utstilling, selv om vi kanskje dropper en lokal utstilling helga etterpå fordi dommeren ikke likte hunden vår for åtte måneder siden.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stiller for å få en bedømmelse på mine hunder. Plassering og alt annet bryr meg midt i ryggen. Det jeg ønsker er å få dommerens mening om mine hunder. Blir det blått er det en bra hund, blir det rødt er det en veldig bra hund. Alt mer enn det er bare en bonus. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 minutter siden, simira skrev:

Så ingen stiller for å få en vurdering på resultatet av en kombinasjon, eller en bedømmelse av hunden, det være seg bra eller dårlig?

På de første utstillingene med ny hund, er jo gjerne det målet når man ikke har så mye erfaring, men jeg må vel innrømme at jeg anser meg som såpass erfaren OG objektiv at jeg fint greier å vurdere min egen hunds eksteriøre kvaliteter uten å få den bedømt på en utstilling. Derfor vet jeg også mer hvilke forventninger til premiering jeg kan ha når jeg stiller en hund (selv om man aldri skal ta noe for gitt).  

8 minutter siden, simira skrev:

Det handler ikke nødvendigvis om hva man ønsker seg eller blir glad for å få, selvfølgelig blir de fleste glad for å få en BIR, BIG og BIS. Men for meg er det ganske åpenbart at ikke alle kan få den hver gang?

Selvsagt er det ikke det, men har du en hund som er meget bra og i tillegg har showfaktoren, så har man også større sjanser for å nå langt i gruppefinlaer enn om man har en middels god bikkje som man kanskje bare er halvveis interessert i å stille ut :) 

1 minutt siden, SFX skrev:

DET er helt sant, det er noe med å vinne med stil også. 

Respekt for dommeren, respekt for konkurrentene, respekt for tilskuerne - generell høflighet, heter det kanskje?

Jepp - generell høflighet og folkeskikk, tenker jeg... men det er nok mangelvare hos enkelte mennesker :aww: 

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Djervekvinnen skrev:

Vet ikke om jeg helt skjønte hva du mente her.? Alle vil jo at sin hund skal være så bra som mulig og vinne. Og vinner man /får god premiering så vet man at hunden man har er bra standardmessig, og tror de fleste har et ønske om championat på hunden sin (de som er opptatt av denne aktiviteten eller avl)

Persolig vil jeg ha championatet på hunden hvis jeg skal fortsette å stille. Det er ikke noe stort ønske generelt sett, men et mål innen utstilling.  Jeg vet at hunden er en flott hund, foruten om halen.

Jeg kunne meldt meg på store utstillinger som D4A eller rasespesialer kun for det sosiale, men på små utstillinger så vil jeg dra med et mål om å ha en god sjangs til å få premiering.

Hovedintensjonen med utstilling er å evaluere avkom opp mot rasestandard, altså kvalitetsbedømmingen. Man skal få en vurdering av en hund av en objektiv fagperson for å evaluere hundens opphav (forrige generasjon) som avlsdyr. Dette er utstillingens funksjon og hva den kan bidra med i avlsarbeid og bevaring/foredling av en rase. 

Konkurranseelementet er "moro-aspektet" om man kan si det sånn. Mange mener at konkurranseelementet ødelegger for utstillingen som en verdifull brikke i avlsarbeidet, fordi folk blir mer opphengt i resultatene enn i kritikken. Det kan jo kanskje virke som det er litt sannhet i det om de som faktisk kurser utstillere forteller at det er seieren som teller når man stiller en hund, slik du forteller om fra handlerkurset. 
Jeg vet også at det finnes de som trekker hunden fra utstillingen fordi de f.eks klippet den litt feil, fordi de ikke ønsker å ha resultatet stående på hunden. Sånt er uheldig på mange plan.

For min del forstår jeg ikke hvordan utstillingen mister mening bare fordi det er en bedre hund som deltok på samme utstilling. Kritikken er den samme og det er den som har til slutt har verdi for meg. Men det skal også sies at jeg ikke har så uttalt konkurranseinstinkt. Andre har utstilling som hobby og synes konkurransebiten er den artigste, og jeg kan jo på et vis forstå det. Men jeg håper samtidig at man kan se hvordan det kan føre til at utstillingen mister sin hovedfunksjon om det blir det eneste gjeldende. 

Det er utopi å tenke at man kunne fjernet konkurransedelen fra utstillingen, samtidig synes jeg det er interessant å tenke på hvordan det hadde sett ut om den ikke var der. 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Heidihj skrev:

Jeg stiller for å få en bedømmelse på mine hunder. Plassering og alt annet bryr meg midt i ryggen. Det jeg ønsker er å få dommerens mening om mine hunder. Blir det blått er det en bra hund, blir det rødt er det en veldig bra hund. Alt mer enn det er bare en bonus. 

Exactly dette er det jeg trodde hundeutstillinger var til for.

For hadde alle tenkt dette, så hadde ikke MULTI CHAMPION med innebygga syringomyelia vært den mest brukte avlshunden i England...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Siri skrev:

På de første utstillingene med ny hund, er jo gjerne det målet når man ikke har så mye erfaring, men jeg må vel innrømme at jeg anser meg som såpass erfaren OG objektiv at jeg fint greier å vurdere min egen hunds eksteriøre kvaliteter uten å få den bedømt på en utstilling. Derfor vet jeg også mer hvilke forventninger til premiering jeg kan ha når jeg stiller en hund (selv om man aldri skal ta noe for gitt).  

 

Jeg er til dels enig, men en ting er hva du vurderer, noe annet er hva alle andre ser eller får vite? Hvis man ser på hunder, linjer, resultater osv. så forteller det jo noe om linjene har ørten gule sløyfer vs ørten røde sløyfer i hver generasjon. Jeg tenker at for en interessert valpekjøper så er det greit å kunne gå inn og se hva denne oppdretteren/kombinasjonen har gitt tidligere av resultater, men da er man jo avhengig av at folk stiller ut hundene sine.

Nå har jeg bare kjøpt to hunder i mitt liv, men begge gangene vært villig til å stille hundene på oppdretters oppfordring, nettopp pga dette. Nå har de fått vurderingene og sløyfene sine, og jeg slipper å løpe i ring på noen år igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Mari skrev:

Det er utopi å tenke at man kunne fjernet konkurransedelen fra utstillingen, samtidig synes jeg det er interessant å tenke på hvordan det hadde sett ut om den ikke var der. 

Det heter avlskåring, og foregår på min rase for eksempel i Tyskland, Sveits og Nederland. Det er en eksteriørbeskrivelse av hunden, som hunden må gjennom for å bli avlsklarert. De bruker også disse beskrivelsene som hjelpemiddel for å matche tispe og hannhund, til varierende suksess (type "min hund fikk 1 på beinstamme fordi den er spinkel, hvis jeg parrer med han som fikk 5/5 så får vi sikkert middels bygde valper". D'ække sånn det nødvendigvis fungerer i praksis).

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Siri skrev:

På de første utstillingene med ny hund, er jo gjerne det målet når man ikke har så mye erfaring, men jeg må vel innrømme at jeg anser meg som såpass erfaren OG objektiv at jeg fint greier å vurdere min egen hunds eksteriøre kvaliteter uten å få den bedømt på en utstilling. Derfor vet jeg også mer hvilke forventninger til premiering jeg kan ha når jeg stiller en hund (selv om man aldri skal ta noe for gitt).  

Jeg setter ikke din erfaring eller kunnskap i tvil, for begge deler vet jeg at du har, men jeg synes absolutt det er verdi i å høre hva forskjellige dommere synes. Ja, de kan sikkert bekrefte styrker og mangler som du allerede er klar over, men de kan komme med en prioritering av disse som man selv kanskje ikke hadde vurdert på samme måte. Hva de vektlegger, hva de synes er mindre viktig. Alt det kan være verdifullt tross erfaring med rasen. Man kan godt være uenig i denne prioriteringen, det kan være et godt og informert valg det, men jeg tror det kan være bra å høre det fra mange dommere uansett. 

Det sagt, jeg har ikke vært på så mange utstillinger, og stilt enda færre hunder, så jeg skal ikke påberope meg å ha så mye erfaring eller innsikt. Men det virker på meg som det er et godt verktøy å ha stilt for mange dommere og ha fått både gode og mindre gode resultater. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, SFX skrev:

Det heter avlskåring, og foregår på min rase for eksempel i Tyskland, Sveits og Nederland. Det er en eksteriørbeskrivelse av hunden, som hunden må gjennom for å bli avlsklarert. De bruker også disse beskrivelsene som hjelpemiddel for å matche tispe og hannhund, til varierende suksess (type "min hund fikk 1 på beinstamme fordi den er spinkel, hvis jeg parrer med han som fikk 5/5 så får vi sikkert middels bygde valper". D'ække sånn det nødvendigvis fungerer i praksis).

Det er veld utfordringer med et slikt system slik det er med alle, og kanskje litt uheldig valg av begrep? Avlskåring høres ut som noe du består eller ikke, at hunden blir klarert for avl på en måte. Men det blir litt details. Helt enig med deg i at man må ta en helhetlig vurdering før man velger å avle, oppdrett er ikke så enkelt at to pluss to blir fire, likevel lurer jeg på om konkurransen i utstillingen er med og forkludrer synet for mange. Det er isåfall synd fordi det er unektelig mye god informasjon å hente i en kritikk uavhengig av hvordan hunden ble plassert. 
Jeg liker tanken på en avlskåring i teorien, men jeg vet lite om hvordan det fungerer i praksis.

Jeg ser for meg at det er langt færre som melder sin hund på avlskåring enn på en typisk utstilling? Det er jo utfordringen, at om man tar vekk moro-delen, så vil det være langt færre som kommer. Da får man se færre hunder, og i tillegg vil klubbene få dårligere økonomi til å drive godt arbeid. Så jeg ser at konkurransen har sine positive sider den også. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...