Gå til innhold
Hundesonen.no

Endret følelser til hunden ved barn?


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Jeg har hørt denne påstanden noen ganger. At de som har hund og så får barn, så blir ikke hunden like viktig lenger. Jeg har ingen problemer med å forstå at når man får barn så vil det ikke bli like mye tid til hunden lengere, men vil følelsene for den endres? Blir man mindre glad i hunden når man får barn? I mine øyne høres det helt rart ut hvis det i så fall er tilfelle, men jeg vet jo ikke siden jeg bare har hund.. Så hvordan følelser har dere som hadde hund først og så fikk barn? Noen forskjell?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når man får barn, blir man jo stappfull av instinkter og hormoner og går gjerne inn i en boble av beskyttelsestrang og redebygging og alt det der. Hunden blir kanskje litt nedprioritert en periode, men det går over. Dessuten vil hundene forstå. De kan valping og flokk mye bedre enn oss, egentlig :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke blitt mindre glade i hundene mine, men barn blir prioritert over hundene, selv om jeg er veldig nøye med at hundene fortsatt skal få det de trenger.. 

Men hadde mitt barn fått allergi, og hunden måtte ut, så hadde det vært et "lett" valg for å si det sånn.. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke mindre glad i syns jeg, men følelsene endrer seg nok litt. Før jeg fikk barn trodde jeg jeg var glad i hunden på samme måte (ish) som jeg ville være glad i er barn på en måte. Men det fant jeg jo fort ut at ikke var tilfelle. Det man føler for et barn blir jo ganske mye dypere, styrt av hormoner og "flokkfølelse" på en annen måte. Litt som Ida sier over her... Hunden blir på en måte litt underordnet, ivertfall i en periode. Men det betyr ikke at den er mindre viktig eller mindre elsket...

edit; og ja, som Krutsi sier over her, hvis et av barna hadde fått allergi, og hunden måtte ut, så hadde det vært et "lett" valg. Og det ville jeg aldri sagt før jeg fikk barn, selv om jeg skjønte at sånn måtte det være...

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er riktignok ikke blitt mor enda (er enda noen uker igjen), men jeg kjenner jo allerede at ting endrer seg. Er på ingen måte blitt noe mindre glad i hunden min, tvert i mot merker jeg at den hormonelle suppa også inkluderer han. Han hadde en helt ubetydelig operasjon i påsken og jeg sleit med å holde tårene tilbake både på morgenen og når jeg leverte ham hos veterinæren liksom. Men jeg vet jo allerede nå at jeg kommer til å prioritere barnet over ham hvis jeg en gang må velge, noe jeg håper å slippe såklart. Det er noe helt annet som styrer følelsene mine rundt det ufødte barnet, som jeg ikke helt klarer å beskrive. Kanskje jeg klarer å beskrive det bedre når han kommer ut.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan ikke jeg forstå heller, men får vell se om noen mnd. Jeg forstår jo at man prioriterer annerledes, at det er hunden som evt må ryke om det står mellom barn og hund etc. Selvsagt liksom, og jeg har jo potensielt en slik avgjørelse foran meg med spesielt en hund som ikke er så glad i barn, men jeg ser ikke for meg at avgjørelsen blir hverken lettere eller annerledes. Det eneste som blir annerledes er jo at det egentlig ikke er et valg lenger, det er bare noe man evt må gjøre. Og selv om prioriteringene sikkert blir annerledes der det evt må stå mellom hund og barn om man ikke har like mye tid til begge så ser jeg uansett ikke for meg at jeg kommer til å endre følelser/krav ifht hundene, hva hundene må få av aktivitet osv og hva som skal til for at de skal ha det bra(og det er jo kravet mitt ifht å ha hund, jeg må kunne ha god samvittighet for hundene). Så tiden vil vise, men jeg ser vell egentlig ikke for meg hva eller hvorfor ting skal endre rundt hva jeg føler for hundene mine eller hundeholdet mitt. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundene er like viktige og like elsket fortsatt! :)

Men de måtte være med på å ta hensyn til babyen i starten på en måte. Lufting til andre tider,  være stille når hun sov o. l. Det varte bare en kort stund og de virket utrolig opptatt av og stolte over babyen,  for å skrive litt klissete. Til gjengjeld har de stor glede av henne nå. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, Krutsi skrev:

Jeg har ikke blitt mindre glade i hundene mine, men barn blir prioritert over hundene, selv om jeg er veldig nøye med at hundene fortsatt skal få det de trenger.. 

Men hadde mitt barn fått allergi, og hunden måtte ut, så hadde det vært et "lett" valg for å si det sånn.. 

Samme her :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, like glad i dem og sånt som før. Men nå kan jeg forestille meg et liv uten hund som et fullverdig liv ( selvsagt ville savnet osv osv) det kunne jeg ikke før. Og jeg har helt andre krav til hundene mine nå enn jeg hadde før barn. Men er minst like glad i dem enda, minst. 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er like glad i hundene mine som før jeg fikk barn. Men jeg har støtt på et nytt "nivå" hva angår å være glad i noen. Like glad i hundene, men funnet noen det går an å være ENDA mer glad i :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Krutsi skrev:

Men hadde mitt barn fått allergi, og hunden måtte ut, så hadde det vært et "lett" valg for å si det sånn.. 

 

1 time siden, Aslan skrev:

E Men jeg vet jo allerede nå at jeg kommer til å prioritere barnet over ham hvis jeg en gang må velge, noe jeg håper å slippe såklart.

 

1 time siden, *Marianne* skrev:

Iedit; og ja, som Krutsi sier over her, hvis et av barna hadde fått allergi, og hunden måtte ut, så hadde det vært et "lett" valg. Og det ville jeg aldri sagt før jeg fikk barn, selv om jeg skjønte at sånn måtte det være...

Men hva er det dere snakker om som valg? Jeg skjønner ikke. Har man noe valg, liksom? Hva er det andre alternativet i valget mellom å måtte omplassere hunden fordi ungen får allergi og......xxxxxx? Omplassere ungen? I don't get it :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

 

 

Men hva er det dere snakker om som valg? Jeg skjønner ikke. Har man noe valg, liksom? Hva er det andre alternativet i valget mellom å måtte omplassere hunden fordi ungen får allergi og......xxxxxx? Omplassere ungen? I don't get it :P 

Nei, det er egentlig ikke et valg.. Men allikevel vet jeg om folk som har prøvd at det skulle fungert ved å gi barna en haug med medisiner, kaste dyra ut av huset osv.. 

For meg hadde valget vært lett i den forstand at hunden måtte fått det den trengte, og barnet ikke skulle gå på en haug medisiner.. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

42 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

 

 

Men hva er det dere snakker om som valg? Jeg skjønner ikke. Har man noe valg, liksom? Hva er det andre alternativet i valget mellom å måtte omplassere hunden fordi ungen får allergi og......xxxxxx? Omplassere ungen? I don't get it :P 

 

Fordi mange skriver ting som at de hadde gjort alt mulig for at det skulle fungert fremfor omplassering/avlivning uansett (leser man på ulike facebookgrupper/forum finnes det jo knapt en grunn i verden som er god nok for omplassering :P ), eksempelvis med allergi så er det som  @Krutsi skriver mange som ikke har barn selv at det bare er å gi ungen medisiner etc, nei, det er faktisk ikke alltid det (hilsen allergiker siden jeg var 2 år selv). Eller om hunden eksempelvis har atferd som er utfordrende rundt barna på ene eller andre viset, så er det ikke "bare" å ha øyne i nakken/ha de adskilt 24/7 etc. Endel sånne ting som for noen virker selvsagte at går an å gjøre før man får barn blir nok for mange annerledes etterpå, ikke at det nødvendigvis er noe lettere å gjøre det, men, jah. Men nei, er ikke det at jeg oppriktig tror noen (ihvertfall ikke så mange :P ) vurderer å omplassere ungen fremfor hunden nei, det var ikke det jeg tenkte på når jeg skrev valg :lol: 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

48 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

 

 

Men hva er det dere snakker om som valg? Jeg skjønner ikke. Har man noe valg, liksom? Hva er det andre alternativet i valget mellom å måtte omplassere hunden fordi ungen får allergi og......xxxxxx? Omplassere ungen? I don't get it :P 

Nei, som de andre sier, selvsagt er det ikke et valg. Men jeg trodde kanskje før at jeg ville prøvd nesten alt før jeg omplasserte/avlivet (avh av hva som var problemet), selv om det gjorde livet tungvint og ubehagelig for alle involverte. Nå tenker jeg nok litt annerledes... Jeg har selv feks valgt å avlive en ustabil hund, hvor jeg forsåvidt hadde et valg om å jobbe videre/isolere hunden fra det den ikke taklet/ha øyne i nakken til enhver tid osv.(omplassere var ikke en mulighet der sånn jeg vurderte det). Det var ikke et enkelt valg som i at det var enkelt å gjøre og ta avgjørelsen, men med tanke på barna var det ingen annen løsning og det eneste "gyldige" valget til slutt. En hund er tross alt en hund, og mitt barn er mitt barn... 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Krutsi said:

Det ekke pga allergi man får lyst til å omplassere ungen for å si det sånn :aww::whistle: 

Jeg må  innrømme at jeg noen ganger de 10 siste årene har "lekt" litt med tanken på å legge et par av mine ut på finn..

(av de tobente altså...og hannkjønn...pubertale.... i godt selskap med de firbente av samme sort som legges ut....)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 minutter siden, enna skrev:

Jeg må  innrømme at jeg noen ganger de 10 siste årene har "lekt" litt med tanken på å legge et par av mine ut på finn..

(av de tobente altså...og hannkjønn...pubertale.... i godt selskap med de firbente av samme sort som legges ut....)

Hahaha grunnet allergi antar jeg? I godt selskap med de firbente :lol::lol: 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 timer siden, enna skrev:

Forskjellen består i at man forstår og kjenner på hva forskjellen mellom hund og barn er når man får barn. Følelsene i seg selv endres ikke.

Jeg kan ikke kjenne på denne følelsen iom at jeg ikke har barn, men jeg har full forståelse for at følelsene for hund og barn ikke kan sammenlignes. Det har jeg alltid hatt. 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at kjærlighet er kjærlighet uansett, bortsett fra at de kan komme i ulike styrker. Man føler jo kjærlighet ovenfor familie og kjæreste/ektefeller, noen føler sterke følelser for dyrene sine, for idoler, for steder og for ting faktisk. Men morskjærligheten er jo størst av alt, for man er jo skrudd sammen slik for at det skal fungere. Man skal jo ta vare på barnet i tykt og tynt og da blir det jo ekstra sterke følelser involvert.  Bare tenk tanken på det å miste kjæledyret sitt, kontra å ha mistet barnet sitt, eller søsken, ektefelle, foreldre. Det blir en kraftigere sorg som sitter lengere i, enn det å miste hunden sin, selv om det også er svært vondt og tøft for mange. Hadde sorgen over tapet av hund vært like sterkt som tapet av nær familie, ja da hadde ikke mange hatt hund vil jeg tro.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Følelsene mine for hundene er ikke det minste endret i forhold til før babyen kom - jeg har bare innsett (noe jeg aaaaldri trodde skulle være mulig) at følelsesnivået mitt har nådd en helt ny dimensjon! Jeg var overbevist om at jeg med hundene hadde nådd "maksgrensa" i forhold til hvor glad man kunne bli i noen, men å få barn har for meg vekket helt andre følelser.

Jeg passer på at hundene også får "alenetid" med meg når babyen sover - da trener vi og går turer, slik at de også fylles opp på "mammakjærlighet" :P

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det høres egentlig utrolig utmattende og overveldende ut å få så sterke følelser. Jeg ser jo på meg, som er så veldig glad i hundene mine, og foreldre og samboer, at jeg skulle få et barn hvor følelsene ble enda sterkere hadde blitt too-much egentlig. Jeg ser jo bare nå hvor ekstremt bekymra jeg kan være for de jeg er glad i, og hadde det blitt mer, så hadde jeg sikkert ikke taklet det. Kjærlighets begeret hadde rent over! :P  Jeg hører jo venninnene mine snakker om hvor pysete og bekymret de har blitt etter barna kom, og jeg som allerede er det fra før, jeg hadde jo blitt hysterisk ovenfor et barn og ikke turt å slippe det løs ever :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg elsket hundene mine like mye som før, men det var likevel ikke vanskelig å bestemme seg for at Joshi måtte omplasseres da det viste seg at hun ble utrygg rundt barna. 

 

@Djervekvinnen, jeg har aldri vært spesielt bekymra som person, men dét har jeg blitt etter at ungene kom :P Jeg må virkelig ta meg sammen for å tørre å la dem få utfolde seg skikkelig i lek :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...