Gå til innhold
Hundesonen.no

Kjemi og tilknytning mellom hund og eier


MerlePerle
 Share

Recommended Posts

Jeg er i hestemiljøet og der er det veldig mange som selger hestene sine pga "mangel på kjemi" og dette er en helt vanlig og akseptert ting å gjøre der.

Hvordan ser dere på dette med kjemi når det kommer til hund? Dette fenomenet med manglende kjemi som grunn for salg virker til å være mindre utbredt/godtatt (?) blandt hundemiljøet? Er det mindre vanlig med dårlig kjemi mellom hund og eier enn det er mellom hest og eier? Har du noensinne hatt en hund du ikke har følt du kom overens med? 

 

Selv har jeg hatt 2 hunder og begge har jeg veldig veldig tette bånd til.. Den ene fikk jeg som valp og den andre overtok jeg som 2 års. Begge har jeg blitt ekstremt knyttet til og føler meg veldig heldig som har akkurat dem. Men selv om jeg føler eurasieren er min bedre halvdel så kan det kan jo hende jeg likevel ville følt det samme om jeg hadde fått en annen hund enn henne også? 

Men tenker dere at dette er flaks, eller har man større sjanse til å passe overnes med en hund enn f.eks en hest (dersom det er riktig rase for din livsstil)? Ville du trivdes med en hver hund så fremt den passet til ditt bruk?

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 minutter siden, Aslan skrev:

var en diskusjon om akkurat det for en tid tilbake faktisk :) 

Det er den originale tråden, og her er den tråden som ble splittet ut fordi diskusjonen gikk veldig OT.

 

 

Jeg fikk mye støtte, men også helt utrolig mye dritt, både over nett og IRL. Nå står jeg jo helt for det valget jeg tok og jeg vet at det ble 100% riktig for både meg og hunden. Vi møttes igjen på lørdag faktisk og det var absolutt utrolig koselig å se henne igjen, men jeg fikk en bekreftelse på at det var helt riktig. Det var mye glede idet vi møttes, og jeg er jo glad for å se henne, men det er null kjemi. Med eierne hennes nå så er det bare fullstendig kjærlighet fra begge parter. Det er utrolig vakkert å se på.

Nå derimot har jeg verdens beste hund som jeg bare klikker helt totalt med. Det er veldig rart hvorfor det blir sånn, men jeg tror det er veldig vanskelig for andre å forstå følelsen hvis man ikke har opplevd den selv. Det blir jo litt som å forklare hvordan forelskelse føles. Man kan forklare så mye man vil, men det er ikke mulig for noen å kjenne de samme følelsene uten å faktisk ha kjent på dem selv.

Jeg kjenner jo på "skammen" noen ganger, for jeg har jo fått mye rare reaksjoner når jeg har forklart til hundefolk i området om hvorfor jeg ikke har Luna lenger. Jeg sier rett ut at hun er omplassert og at vi ikke hadde noen kjemi, men jeg ser jo at de tenker at det enten ble for mye (noe det absolutt ikke var) eller at jeg bare ikke ville ha henne lenger fordi Nyx er "bedre". Men det er jo bare noe man må stå i. Jeg vet at det var riktig for både meg og Luna, så da får folk bare mene det de vil om valget jeg tok. 

  • Like 15
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I hestemiljøet er det vell generelt mer utbredt og "godkjent" å selge/omplassere. Noen ganger er det pga kjemi, noen ganger er det pga kapasitet hos hesten, overgang til større hest/ponni, noen ganger er det fordi man ikke orker mer osv. Noen få er jo sånn når det gjelder hund også, eller ihvertfall ifht om hunden er bra nok eller ikke, ellers synes jeg det generelt er veldig forskjellige holdninger mellom hest og hund, selv om det er folk i begge leire innen begge arter. Innen hund synes jeg generelt det er veldig mye forventninger til at man skal beholde hunden samme hva, i stor grad er jeg enig i det, man velger å ta på seg det ansvaret, samtidig så er det etter min mening grenser for hva man skal måtte finne seg i og leve med. Noen hunder har problemer, noen hunder er syke, noen hunder er mentalt dårlige osv, ting som ikke nødvendigvis har noe med eier å gjøre. Og noen ganger har man kanskje bare gjort feil valg. Greit, man skulle kanskje sjekket på forhånd, men når man da ikke har gjort det og ting går skeis så er det vell ingen vits i å sitte å tviholde på den hunden, det beste for alle er antagelig da å finne et nytt hjem som passer bedre, så får man heller lære av sine feil. 

Jeg tror absolutt at det finns kjemi mellom hunder og mennesker (og andre dyr), hvor mye det påvirker kommer sikkert an på mye forskjellig, graden av dårlig kjemi og sikkert hundeholdet i sin helhet. Rusler man bare på tur så merker man kanskje ikke like mye til det som om man skal jobbe samme (uten at jeg vet egentlig). Jeg har vært ufattelig glad i alle mine hunder og følt tilknytting og alt det der, men det er definitivt forskjell i kjemien. Jeg tror ikke at jeg hadde passet bra med en hver hund som rent egenskapsmessig passer min livstil og mine ønsker, men jeg tror det er langt imellom at man får hunder som er full kresj. Det finnes jo grader av kjemi tenker jeg og de fleste går man jo antagelig greit over ens med, så har man noen som blir once in a lifetime også har man kanskje noen som blir det samme i negativ betydning :P Egentlig som med folk, noen bare klikker man med med en gang, de fleste går man greit over ens med og noen bare liker man ikke helt uten at de nødvendigvis har gjort noe galt. Kjemi har etter min mening ikke med personlige egenskaper å gjøre, jeg er sikker på at jeg kan ha verdens beste hund rent egenskapsmessig for mitt bruk og hundehold og fortsatt føle kresj og jeg er sikker på at jeg kunne hatt verdens dårligste hund til mitt bruk og fortsatt følt at det hadde vært min once in a lifetime hund.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke selv hatt en hund jeg har hatt dårlig kjemi med, men jeg har bodd med en hund jeg hadde null kjemi med. Nesten alt ved denne hunden irriterte meg og jeg har ikke savnet den et sekund etter at jeg flyttet fra den. Vi bodde sammen i to år og jeg passet den en del når eier var borte. Jeg likte rett og slett ikke personligheten hans og på toppen av det hele, så stjal han som en ravn, jukka og ødela ting og det gjorde at jeg bare mislikte han enda mer. Det kan jo tenkes at det hadde vært annerledes om det var min hund, men jeg har ikke opplevd å være så mye sammen med en hund og ikke ha noen som helst tilknytning med den. Heldigvis for hunden er han høyt elsket av eieren sin.

Med egne hunder har jeg hatt varierende grad av kjemi, ikke dårlig kjemi, men noen har jeg hatt en tettere tilknytning til enn andre. Jeg trenger også litt tid til å få den dype tilknytningen. Jeg tror mye av kjemien for min del kommer an på hvor godt vi samarbeider sammen, om vi er på samme nett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Malamuten  jeg har hatt to hunder, dvs de var min manns hunder, der det virkelig var full "kræsj" med ene. Dvs hun var kjempesøt, snill, godt gemytt, vakker (vi ble alltid stoppet på tur over folk som oyet seg over hvor pen hun var), men av en eller annen grunn jeg ikke forstod selv heller, så likte jeg henne ikke. Virkelig ikke. Jeg likte ikke å ta på henne, unngikk klapp og kos. Min mann derimor ELSKET denne hunden. Men vi omplasserte henne aldri, og vi levde greit side om side.
Og vi hadde en hund etter denne som jeg heller ikke var overvettes begeistra for. Jeg syntes den hunden hadde en "slitsom personlighet", selv om hun i hverdagen var enkel å håndtere. For mannen var det full klaff derimot.Hun ble gammel og grå hjemme hos oss. Da hun ikke var mer kjente jeg bare lettelse, dels fordi jeg alltid hadde dårlig samvittighet (mens hun levde) fordi jeg ikke likte henne. 
MINE hunder har jeg alltid følt tilknytning til, på ett eller annet nivå, selv om kjemien har vært ulik. Men når feks hunden bir syk rett etter at man har overtatt den, og er syk det meste av tiden man har den, så preges følelsene veldig av det. Jeg distanserer meg litt, samtidig som jeg håper at ting skal snu til det ikke er noe håp lenger. Og en hund som man kun har hatt ett år, og som har væt syk hele det året, greier man ikke helt å knytte seg veldig til, selv om man liker hunden godt. Noen hunder setter større merke etter seg enn andre. Hos meg har det vært spesielt min andre hund, en vorsthe. Jeg gråt i bøtter og spann i dagesvis da hun døde, 12 år gammel, for 25 år siden. Og har en tendens til å "sammenligne" alle hunder med henne. Og irsk-setteren var i samme kategori. De to krøp under huden på meg uten at jeg kan sette fingeren på HVORDAN de gjorde det eller hva det var ved dem som gjorde at det ble slik.
Av de jeg har nå så føler jeg meg veldig knytta til begge. Springeren trener jeg mye med, og vi får tette bånd av den grunn og vi "leser" hverandre lett.  Dachsen er "kosehund" (tur, blodspor, lapdog), og ikke en rase jeg noengang tenkte at jeg skulle kunne tenke meg å ha. Men hun har tatt alle i huset her med storm, og er virkelig Dronningen. Ikke en hund til mtt bruk overhodet egentlig. Men likevel en hund som jeg har veldig intense følelser, i positiv forstand, for. Hun er sta, nekter å klippe klør, tar gjerne fingrene mine om jeg har mat i hendene, og er ikke særlig lydhør. Sin egen herre. Og min
:ahappy:. så kjemi er vanskelig å forklare. Jeg har aldri omplasert pga manglende kjemi, men jeg kan godt forstå de som gjør det.  Spesielt hvis de har kun én hund og er alene om hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er sjelden jeg ikke får kjemien til å klaffe med andre hunder, men vi hadde en på prøve for noen år siden, og for meg var det helt krasj. Den hunden kom uforventet, det var ikke en rase jeg kunne tenkt meg, og det hele føltes ganske påtvunget, så jeg distanserte meg nok litt, men også de gangene jeg la inn en innsats så følte jeg ingen kjemi, så hunden ble levert tilbake, og nå lever han lykkelig i et hundespann. :) 

Kjemien med dyrene jeg har hatt og vokst opp med er jo forskjellig. Ei hadde jeg et ubeskrivelig bånd med, mens andre har vært "der bare".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den eneste hunden jeg ikke hadde god kjemi med var omplasseringshunden. Hun hadde så mye greier i baggasjen som var med på å ødelegge forholdet. Men jeg ville ikke omplassere eller avlive pga det. Jeg tenkte at jeg hadde tatt på meg ansvaret og måtte gjøre det beste ut av det. Hadde det ikke vært en omplasseringshund hadde jeg nok kunne vurdert å gitt den videre. Alle valpene jeg har hatt har jeg alltid fått god kjemi med. Det er noe med de små og forholdet man da bygger opp. Alle er jo ulike personligheter og har sine greier, og man vil nok kunne like noen bedre enn andre uten at det blir så dårlig forhold ut av det. Jeg hadde nok slitt med at hunden hadde adferdsproblemer og sånn, men tror ikke at jeg ville ha fått dårlig kjemi pga personlighet. Man velger jo som regel en rase man vet hvordan er i bunn og grunn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

25 minutter siden, MissHeike skrev:

Har super kjemi med Keiron, han og jeg er oss to. Vi henger sammen som to perler på en snor. Vi skjønner hverandre og trives veldig godt i hverandres selskap. Men jeg har opplevd dårlig kjemi med meg og andres hunder.

Sånn føler jeg det og. Jeg og eurasieren henger sammen 24 t i døgnet og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne i hverdagen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Merker godt forskjell på kjemi hos våre hunder. 
Mannen og Khal har en kjemi ingen kan sammenligne, og Khal vil alltid velge mannen fremfor meg. 
Jeg og Leela har super kjemi, og hun vil alltid velge meg fremfor mannen. 
Men samtidig har jeg god kjemi med begge to, men ene mer enn den andre! 

Vi hadde en katt som var sjelevennen til mannen, men jeg og katten kom ikke overens overhodet. Vi hadde kjempe dårlig kjemi. 

Så jeg merker kjemi i stor grad i hjemmet vårt hvertfall, og det er skikkelig kjipt å leve med et dyr du har dårlig kjemi med. Det blir så mye negativ steming av det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo min første hund nå så jeg har ikke så mye å sammenligne med, men hun føles som min "once in a lifetime"-hund. Det forholdet jeg har til henne kan jeg aldri tenke meg at det er mulig å få med en annen hund, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten henne den dagen hun ikke er mer :no:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 timer siden, Lunatic skrev:

Det er den originale tråden, og her er den tråden som ble splittet ut fordi diskusjonen gikk veldig OT.

 

 

Jeg fikk mye støtte, men også helt utrolig mye dritt, både over nett og IRL. Nå står jeg jo helt for det valget jeg tok og jeg vet at det ble 100% riktig for både meg og hunden. Vi møttes igjen på lørdag faktisk og det var absolutt utrolig koselig å se henne igjen, men jeg fikk en bekreftelse på at det var helt riktig. Det var mye glede idet vi møttes, og jeg er jo glad for å se henne, men det er null kjemi. Med eierne hennes nå så er det bare fullstendig kjærlighet fra begge parter. Det er utrolig vakkert å se på.

Nå derimot har jeg verdens beste hund som jeg bare klikker helt totalt med. Det er veldig rart hvorfor det blir sånn, men jeg tror det er veldig vanskelig for andre å forstå følelsen hvis man ikke har opplevd den selv. Det blir jo litt som å forklare hvordan forelskelse føles. Man kan forklare så mye man vil, men det er ikke mulig for noen å kjenne de samme følelsene uten å faktisk ha kjent på dem selv.

Jeg kjenner jo på "skammen" noen ganger, for jeg har jo fått mye rare reaksjoner når jeg har forklart til hundefolk i området om hvorfor jeg ikke har Luna lenger. Jeg sier rett ut at hun er omplassert og at vi ikke hadde noen kjemi, men jeg ser jo at de tenker at det enten ble for mye (noe det absolutt ikke var) eller at jeg bare ikke ville ha henne lenger fordi Nyx er "bedre". Men det er jo bare noe man må stå i. Jeg vet at det var riktig for både meg og Luna, så da får folk bare mene det de vil om valget jeg tok. 

Jeg omplasserte min første hund delvis på grunn av mangel på kjemi og fikk oppleve det samme som deg når jeg traff henne igjen med de nye eierne.  Kjærligheten og kjemien dem imellom er mye sterkere enn den vi hadde. Det føles ufattelig godt og er en god trøst når man stadig blir stilt til veggs for avgjørelsen man tar. 

Jeg angrer ikke på at jegomplasserte en hund jeg manglet kjemien med og jeg tror absolutt på kjemi. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt begge deler, hund med god kjemi og ikke fullt så god kjemi. Glad i dem har jeg uansett blitt.  Det er nok litt rase forskjeller her også,  ikke bare individet. Noen raser har bare en være måte som passer meg bedre og da er det lettere og få en god kjemi med hunden også.  

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

ah, @Lunatic sorry, fant ikke den andre tråden når jeg lette på mobil, men da kom den med og :) 

 

______

 

For å svare på spørsmålet, så tror jeg og definitivt at man kan ha ulik kjemi med ulike hunder, og at i endel tilfeller tror jeg omplassering er det rette - rett og slett for å gi muligheten til at hunden kan få et hjem hvor noen virkelig er glad i den og har kjemi med den. At det finnes folk som bruker det som en halvdårlig unnskyldning for bruk og kast kan nok være, men jeg tror ikke det er såå vanlig, for å være ærlig. Tror nok heller allergi i familien og dårlig tid er vanligere unnskyldninger :P Jeg har definitivt kjent på ulik kjemi med hunder selv, selv om jeg ikke har hatt noen jeg har hatt direkte dårlig kjemi med :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt fire forskjellige hunder og hadde dårlig kjemi med bare den éne, så jeg tror definitivt at man kan ha det. De tre andre kan jeg også rangere litt etter hvem som har hatt best, tror jeg. 
De har jo mye personlighet, nesten like mye som mennesker. Hvorfor skal det ikke kunne gå an å ha en dårlig klaff? Som andre har nevnt, det er ikke kun ulydighet som gjør at man kan "ikke gå overens" med en hund så det trenger ikke bare være at man er en dårlig trener eller ikke har orket å bruke nok tid på hunden. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde aldri jeg kunne føle så sterk kjemi og et så vanvittig intenst bånd som jeg hadde med første hunden min. Han var min once in a lifetimer. Helt til Shensi entra heimen og snudde min verden på hodet. Hun var den ene, den som for alltid vil ha en helt egen plass i hjertet mitt. Jeg kommer aldri noensinne til å akseptere at jeg mista henne, samme hvor mange år som går forbi, det vil aldri føles ok eller som det rette. Det er den eneste tingen jeg angrer på her i livet, det at hun fikk slippe. Selv om jeg vet det var det rette, men allikevel klarer jeg ikke forsone meg med det, snart ett år etter. 
Jeg hadde gjort hva som helst, bare jeg fikk se henne en siste gang. 
Hun var 100 prosent unik, vidunderlig og enestående. Vi var som limt sammen døgnet rundt, og å miste henne var som å få revet bort en del av meg selv. Det kan ikke beskrives, det handler ikke om kjærlighet, for jeg elsker alle dyrene mine like mye.

Jeg håper jeg slipper å oppleve en sånn kjemi igjen, for det var altfor ødeleggende å miste henne. Det rev meg i filler, og først nå begynner jeg såvidt å føle meg som meg selv igjen. 

Jeg har forøvrig vanvittig god kjemi med Basselusken vår også, han er den kuleste hunden jeg vet om og sjarmerer meg hver time i døgnet! Han er helt vanvittig herlig. Men vi har ikke det lille ekstra som jeg og Shensi hadde.

Og Bamse... Vi har null kjemi. Det finnes ikke et gram av det heller, og han velger alle andre før meg :lol: Det startet hos han, og har kommet gradvis hos meg, etterhvert som jeg ble lei av å prøve vinne hjertet hans :P Helt greit, selv om det lenge var sårt. Vi lever fint sammen, og han har samboer som er hans menneske :):heart: Han er like mye verdt som resten av pelsgjengen allikevel, og jeg er glad han er så knyttet til samboer, slik at vi faktisk kan beholde han! Hadde jeg vært alene med han, så hadde han hatt det bedre hos noen andre. Ikke for min del, men for hans del. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

25 minutter siden, Sanne skrev:

Jeg trodde aldri jeg kunne føle så sterk kjemi og et så vanvittig intenst bånd som jeg hadde med første hunden min. Han var min once in a lifetimer. Helt til Shensi entra heimen og snudde min verden på hodet. Hun var den ene, den som for alltid vil ha en helt egen plass i hjertet mitt. Jeg kommer aldri noensinne til å akseptere at jeg mista henne, samme hvor mange år som går forbi, det vil aldri føles ok eller som det rette. Det er den eneste tingen jeg angrer på her i livet, det at hun fikk slippe. Selv om jeg vet det var det rette, men allikevel klarer jeg ikke forsone meg med det, snart ett år etter. 
Jeg hadde gjort hva som helst, bare jeg fikk se henne en siste gang. 
Hun var 100 prosent unik, vidunderlig og enestående. Vi var som limt sammen døgnet rundt, og å miste henne var som å få revet bort en del av meg selv. Det kan ikke beskrives, det handler ikke om kjærlighet, for jeg elsker alle dyrene mine like mye.

Jeg håper jeg slipper å oppleve en sånn kjemi igjen, for det var altfor ødeleggende å miste henne. Det rev meg i filler, og først nå begynner jeg såvidt å føle meg som meg selv igjen. 

Jeg har forøvrig vanvittig god kjemi med Basselusken vår også, han er den kuleste hunden jeg vet om og sjarmerer meg hver time i døgnet! Han er helt vanvittig herlig. Men vi har ikke det lille ekstra som jeg og Shensi hadde.

Og Bamse... Vi har null kjemi. Det finnes ikke et gram av det heller, og han velger alle andre før meg :lol: Det startet hos han, og har kommet gradvis hos meg, etterhvert som jeg ble lei av å prøve vinne hjertet hans :P Helt greit, selv om det lenge var sårt. Vi lever fint sammen, og han har samboer som er hans menneske :):heart: Han er like mye verdt som resten av pelsgjengen allikevel, og jeg er glad han er så knyttet til samboer, slik at vi faktisk kan beholde han! Hadde jeg vært alene med han, så hadde han hatt det bedre hos noen andre. Ikke for min del, men for hans del. 

Jeg opplever det sånn som du beskriver det, faktisk. Selv om jeg har hatt (og har) et lass med bikkjer, så er det kun en som virkelig har blitt "den store kjærligheten". Jeg har hatt flere som har vært skikkelig gullunger og hjertebarn. Og de som jeg knapt orker å forholde meg til. Og de jeg ikke har kunnet fordra.... Men bare en eneste av de alle, som virkelig er - tja, jeg vet ikke hva det skal betegnes som en gang...:wub: 

Kanskje det er akkurat sånn i forhold til tobeint partner også? At vi kan ha det ganske bra med mange forskjellige, men så er det den eneste ene, som virkelig matcher? (og da er jo spørsmålet om man fant akkurat den, da....)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

C sier at om jeg dør så må han avlive Tuva og gravlegge henne sammen med meg, og når Tuva dør så er jeg visst pent nødt til å dra på hytta aleine en god tid, for da kommer jeg ikke til å være god å ha i hus. Vi er ganske avhengige av hverandre :sleep: Den bikkja betyr alt for meg, men det var ikke kjærlihjet ved første blikk (som med Bodil) men vi har bare grodd godt sammen etterhvert :) de 2 andre hundene i huset har jeg ikke like god kjemi med, men jeg er fryktelig glad i de fordet :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Pringlen skrev:

Jeg opplever det sånn som du beskriver det, faktisk. Selv om jeg har hatt (og har) et lass med bikkjer, så er det kun en som virkelig har blitt "den store kjærligheten". Jeg har hatt flere som har vært skikkelig gullunger og hjertebarn. Og de som jeg knapt orker å forholde meg til. Og de jeg ikke har kunnet fordra.... Men bare en eneste av de alle, som virkelig er - tja, jeg vet ikke hva det skal betegnes som en gang...:wub: 

Kanskje det er akkurat sånn i forhold til tobeint partner også? At vi kan ha det ganske bra med mange forskjellige, men så er det den eneste ene, som virkelig matcher? (og da er jo spørsmålet om man fant akkurat den, da....)

Nei sant, det går ikke an å forklare det eller sette en betegnelse på det. Helt vanvittig hvor intenst det båndet var, og er forsåvidt, hun er i tankene mine døgnet rundt fremdeles. Feks: Vi kjøpte en ny seng til dyrene, en skikkelig god, myk og fluffy koseseng. Alle dyrene liker senga, men det eneste jeg klarer å tenke på er hvor mye Shensi hadde elska senga, og så blir jeg bare supertrist fordi hun ikke får oppleve den senga :( Lille vakre stjerna mi... Vanvittig herlig følelse mens hun levde, og helt forferdelig nå som hun er borte :heart: 
Og hun var en sånn hund andre ikke fikk helt bånd med, for hun lystret stort sett bare meg og samboer, så folk syntes jo hun var både ulydig og ble gjerne frustrert over hvor intenst hun kunne ignorere deg med mindre du hadde godbiter å friste med. Det nytta stort sett ikke for andre å rope på henne, hun hadde bare øyne for meg og samboer, med det lille ekstra til meg. 

Jeg tror forøvrig jeg traff blink med partner også, vi er perfekt match rett og slett! Jeg kunne ikke forestilt meg å delt livet med noen andre. Og vi har det helt fantastisk sammen fremdeles, på niende året.  Men det er faktisk en interessant tanke!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg merker jeg har litt ulik kjemi med hundene i huset her. Noen klaffer jeg rett og slett bare bedre med. Det sagt så har jeg ikke dårlig kjemi med noen av dem. Synes de er en herlig gjeng :wub:

Men for meg så er det noe spesielt med Denali, de 3 døtrene jeg beholdt fra de var valper, Freke og Såga. Jeg vet ikke hvorfor de andre ikke er likestilt med de. Heldigvis vet ikke hundene det da :) Orca er  nok mer kjærestemannens, men det er nok mer hans feil enn  min.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig glad for at jeg kjøpte akkurat de hundene som jeg har. Hadde ikke klart meg uten dem. Jeg er like glad i dem alle fire og de er bestevennene mine. Bedre venner får man ikke. Så har vært full klaff og bra kjemi hele veien heldigvis. Nå er det nok sånn at jeg faller for de fleste dyr og hunder med en gang omtrent siden jeg er mere glad i hunder og dyr enn mennesker. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan i grunn ikke si at jeg har opplevd kjemi på samme måte som en del andre her. Jeg er ganske nøytral i forhold til alle dyr før jeg får et forhold til dem. Liker selvfølgelig noen bedre enn andre, men det tror jeg går mest på ting jeg kan sette fingeren på, som gemytt, farge, pels (skjegg :whistle:), unoter osv. Hun jeg har nå vil jeg ikke si at jeg har verdens beste kjemi med, men mistenker at det er fordi hun har brukt halve livet sitt på å vise meg fingeren i stede for å høre etter. :P

Likevel har jeg hatt to dyr som jeg bare klikket med fra jeg møtte dem, til tross for at de så ut som nøkken og oppførte seg som troll. Men det er skikkelig dritt når disse dyra dør da, selv i dag vil jeg ikke ha noe å gjøre med noe som minner om disse to, så kommer aldri til å ha samme rase f.eks. Sånn sett er jeg fornøyd med å ”bare” være glad i dyra mine, trenger ikke noen superkjemi på toppen av det.

Kommer nok aldri til å omplassere en hund på grunn av kjemi, rett og slett fordi det ikke er noe jeg har med så veldig mange dyr (eller mennesker for den del) så da måtte jeg nok leita lenge. Men at det er et viktigere kriterie for andre gjør meg ikke noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...