Gå til innhold
Hundesonen.no

Avlive??


nica123
 Share

Recommended Posts

Jeg har en engelsk bulldog tispe på 2 år. Hun har i sitt korte liv gått igjennom veldig mye.

Hun ble angrepet og bitt av en voksen hannhund da hun var 10 uker gammel og måtte operere. Ble heldigvis fin igjen etter operasjonen, de fysiske sårene ihvertfall.

Det første året var hun mye plaget av urinveisinfeksjoner, og de første løpetidene hennes var smertefulle og hun ble aggresiv. Dette var første gangen hun glefset etter meg da jeg skulle ta henne i buret. Det viste seg å være livmorbetennelse og de måtte fjerne alt av livmor, eggstokker osv.. Etter denne operasjonen har hun ikke vært den samme. Hun har virket deprimert rett og slett, og vil bare sove.

Noen måneder etter merket jeg at noe var galt igjen. Da jenta mi på 4 ville klappe henne, trakk hun seg unna og glefset etter hånden hennes. Jeg tok henne med en gang til dyrlegen, for jeg måtte finne ut av om hun hadde vondt et sted og om det var en grunn til at hun gjorde dette. Det viste seg at hun hadde betennelse i analkjertlene og det var helt tett bak. Dyrlegen prøvde å betrygge meg med at alle hunder hadde reagert slik hvis de hadde hatt så vondt, og jeg bestemte meg for å gi henne en ny sjanse, men jenta mi er blitt redd for henne, og jeg har også vanskelig for å stole på henne igjen rundt ungene. jeg tør ikke la dem nærme seg henne uten at jeg er der og passer på. Hun har måttet tømt analkjertlene tre ganger det siste halvåret, og hun har prøvd å bite meg og mannen gjentatte ganger i forkant av tømmingene.

Som om ikke dette var nok, har hun nå fått problemer med halting i høyre bakbein. Dyrlegen sa at det er er korsbåndet, forkalkninger og noe leddbåndsforskyvning hvis jeg husker riktig.. Jeg skal ta henne til spesialist til lørdag for å ta full ct scan og få et klart svar på hva det er. Men en ting var sikkert og det var at jeg hadde to valg.

Det ene er operasjon, som krever lang rehabilitering og mye smerter i ettertid. Og det andre er avlivning. De mente at andre alternativet var det som var best for henne..

Hun har vært igjennom så mye allerede og hun viser mer og mer tegn til aggresjon, og det skremmer meg. Selvom jeg vet at det alltid har vært en grunn til at hun har glefset, så har jeg vanskelig for å stole på henne igjen rundt barna. Og jeg er redd for at hun kommer til å bli værre hvis hun må igjennom enda mer smerter..

Å avlive henne er det siste jeg vil, og får så utrolig vondt av å tenke tanken... Men jeg vil bare det som er best for henne. Og hva er det? :(

Måtte bare lufte meg litt her, håper noen kan ta seg tid til å lese igjennom og gi meg noen råd.. for jeg aner ikke hva jeg skal gjøre... :(

Hilsen trist og mislykka hundeeier :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden hunden åpenbart velger biting som en løsning når noe gjør vondt, så er det jo skummelt, for hvem vet når neste gang hun får vondt er? Og hvor lav er terskelen hennes for å synes noe er vondt? Vil terskelen hennes endre seg etter hvert som hun blir eldre og bite fortere for hver gang noe gjør vondt? 

Mitt inntrykk av engelsk bulldog er at de er svært menneskekjære og ikke tyr til biting veldig kjapt. Så at denne biter så lett, avhenger nok av at hun antakelig er skjør mentalt i tillegg til at hun har alle disse plagene (og plager er det vel ikke så ukjent at EB'er får). 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner at du føler deg mislykket som hundeeier, men du har jo prøvd å gjøre det  beste for henne. Når veterinærer sier at det er best å la dem slippe, så er det somregel det, etter min erfaring så sitter det langt inne for en veterinær å anbefale avlivning. 

Ut ifra det du skriver hadde jeg nok ikke latt henne gå gjennom mer, både for hennes skyld og din og dine barns skyld. :hug: 

 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, vanskelig situasjon :hug: Jeg valgte selv å avlive min EB etter endel operasjoner og andre ting (hun hadde aldri fått et normalt liv uansett pga feiloperering) hun var aldri aggresiv mot oss, men mot veldig mange andre folk og hunder. Det var bare flaks at hun aldri beit noen. Etter avlivingen følte jeg kun lettelse og at jeg kunne senke skuldrene og begynne å leve som normalt igjen. Så det er jo noe å tenke på, om dette er et slikt hundehold du vil ha? Siden hun er den rasen hun er så er det jo store sjangser for at hun kommer til å ha vondt nå og da resten av livet, er det da noe du vil sjanse på når det kommer til barna og at hun tyr lett til glefsing?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Siri skrev:

Siden hunden åpenbart velger biting som en løsning når noe gjør vondt, så er det jo skummelt, for hvem vet når neste gang hun får vondt er? Og hvor lav er terskelen hennes for å synes noe er vondt? Vil terskelen hennes endre seg etter hvert som hun blir eldre og bite fortere for hver gang noe gjør vondt? 

Mitt inntrykk av engelsk bulldog er at de er svært menneskekjære og ikke tyr til biting veldig kjapt. Så at denne biter så lett, avhenger nok mer av at hun kanskje er skjør mentalt i tillegg til at hun har alle disse plagene (og plager er det vel ikke så ukjent at EB'er får). 

Jeg er også inne på de tankene... :(

Jeg ringte oppdretteren igår, og hun mener at jeg ikke burde tenke tanken på avlivning en gang. At jeg heller må omplassere henne til noen som ikke har barn og som ikke er så usikre på henne som jeg er. Men jeg vet ikke om jeg hadde klart å sove om natten skulle jeg gitt henne vekk. Hva om hun biter dem eller andre, da kommer jeg aldri til å tilgi meg selv.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Raksha skrev:

Skjønner at du føler deg mislykket som hundeeier, men du har jo prøvd å gjøre det  beste for henne. Når veterinærer sier at det er best å la dem slippe, så er det somregel det, etter min erfaring så sitter det langt inne for en veterinær å anbefale avlivning. 

Ut ifra det du skriver hadde jeg nok ikke latt henne gå gjennom mer, både for hennes skyld og din og dine barns skyld. :hug: 

 

Takk :hug::icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som du sier selv, hun har vært igjennom mye allerede, hun har vedvarende tegn på at hun ikke har det helt bra (deprimert), hun har plager emd analkjertlene som kommer og går og som er vondt nok til at hun glefser etter dere hun kjenner best og nå en ny stor og smertefull prosess? Det er selvsagt enkelt å si fra sidelinja og mye verre å skulle gjennomføre i praksis som hundeeier, men herfra så høres det ut som det egentlig bare et valg som er riktig for hunden sin del og det er å la henne slippe. De skal jo ikke bare leve, de skal jo ha det bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Angående det å omplassere: Det er nok ikke bare-bare å finne et hjem som er villig til å ta seg av dyr operasjon og lang rehabilitering heller... Når hun allerede nå har hatt så mye vondt, og vil få enda mer vondt av en operasjon, så ville jeg også antakeligvis gjort som veterinæren anbefalte. Det er tross alt veterinæren, ikke oppdretteren, som vet best hvordan hundens helsetilstand er.

:hug: Det er fælt å måtte ta stilling til sånt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

37 minutter siden, mariena skrev:

Jeg er også inne på de tankene... :(

Jeg ringte oppdretteren igår, og hun mener at jeg ikke burde tenke tanken på avlivning en gang. At jeg heller må omplassere henne til noen som ikke har barn og som ikke er så usikre på henne som jeg er. Men jeg vet ikke om jeg hadde klart å sove om natten skulle jeg gitt henne vekk. Hva om hun biter dem eller andre, da kommer jeg aldri til å tilgi meg selv.. 

En oppdretter som mener man skal omplassere en hund som trenger operasjon, har vondt og biter hadde ikke jeg hørt på.

Men gjennomfør timen på lørdag, få et klart svar, da blir du tryggere i avgjørelsen din.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er sannsynligheten for at hun vil bli helt bra etter en operasjon, da? Hvis det er slik at hun vil ha vondt i x antall uker etter operasjonen for så å bli helt smertefri, så kan man jo vurdere operasjon. Jeg tenker at man kanskje kan leve med å ta en masse ekstra hensyn til hund og barn i den perioden, så lenge man vet at det vil bli bra etterpå. Men det krever jo at hun blir 100% bra, og at dere får bukt med alt annet som også plager henne. Ingen av dere har det bra om hun skal fortsette å gå år etter år med diverse plager.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig i at det høres rart ut at oppdretter synes avlivning er uaktuelt og at du heller bør omplassere... Jeg tror nok jeg hadde valgt å avlive om jeg var i din situasjon. Det er en kjip avgjørelse å ta, men du skal ikke føle deg mislykka. Det er jo ikke din feil at hunden er syk. :hug:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, Petra skrev:

Hva er sannsynligheten for at hun vil bli helt bra etter en operasjon, da? Hvis det er slik at hun vil ha vondt i x antall uker etter operasjonen for så å bli helt smertefri, så kan man jo vurdere operasjon. Jeg tenker at man kanskje kan leve med å ta en masse ekstra hensyn til hund og barn i den perioden, så lenge man vet at det vil bli bra etterpå. Men det krever jo at hun blir 100% bra, og at dere får bukt med alt annet som også plager henne. Ingen av dere har det bra om hun skal fortsette å gå år etter år med diverse plager.

Det er en midlertidig løsning, og mange får tilbakefall. Stor sjanse for at det samme vil skje i det andre kneet også. Det er mye smerter og ho må rehabiliteres i seks måneder :( Og jeg vil ikke la henne gå igjennom mer nå... 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, mariena skrev:

Det er en midlertidig løsning, og mange får tilbakefall. Stor sjanse for at det samme vil skje i det andre kneet også. Det er mye smerter og ho må rehabiliteres i seks måneder :( Og jeg vil ikke la henne gå igjennom mer nå... 

Nei, da er det jo ikke noe å tenke på engang. Fatter ikke hvordan en oppdretter kan foreslå omplassering når det bare medfører enda mer lidelse for hunden??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:hug: 

Utrolig trist situasjon... Og det er jo ikke din skyld at hunden er syk, så du må jo ikke føle deg mislykket for dette. Hadde jeg vært deg hadde jeg nok avlivet med god samvittighet. Det høres ut som om det er mye bedre for hunden å få slippe når den allerede har gått gjennom så mye, samt at den ikke har de beste framtidsutsiktene.

Og hør for all del på veterinæren framfor oppdretter. Det er veterinæren som vet hvordan helsa til hunden er, og det sitter langt inne for dem å anbefale avlivning. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest *Kat84*

Jeg forstår veldig godt at du sliter med dette. 
Vi hadde i 22 mnd en mops. Nøye utvalgt, og vi var utrolig fornøyd med at han ikke var plaget med pust eller noe. Han peste fælt den sommeren det var 35 grader i skyggen her, men det gjorde vel alle hunder da. 
Plutselig begynte han å få pelsløse flekker. Går til dyrlege, og han konkluderer med våteksem. Gir kortisonsprøyte, og så kommer blemmene. Ny tur til dyrlege, og han bekrefter furunkulose. Enda en kortisonsprøyte. Furunklene utviklet seg enda mer til tross for nøye renhold og rensing av sårene. Og så ble det demodex ut av det. 
Han endte opp med å bite ungene helt ute av det blå en morgen, og samme dag valgte vi avliving. Jeg slet også med dårlig samvittighet. Både fordi jeg hadde vært så dum å gå med på å få en beryktet rase, og fordi jeg ikke klarte å si at nok var nok lenge før. 

Deres hund har jo vært utsatt for mye i løpet av det korte livet sitt. Og som flere her sier så er det ikke et godt tegn om løsningen på smerter er å bite de nærmeste. Da har den det virkelig ikke godt med seg selv, og det er jo klart at dette går ut over mentaliteten når det har vært så mye belastninger. 

Når man står oppi det er det vanskelig å ta valget uansett. Man vil jo prøve i det lengste. Men da må du tenke på hvilke muligheter denne hunden har fremover. Etter rehabiliteringen; Vil den da ha mange gode år fremfor seg? Det høres ut som det er ganske høy grad av HD når det er halting og forkalkninger (regner med at det var det dere sjekket for?) allerede. 
Jeg tror ikke dyrlegen ville rådet til avliving om det var gode prognoser dessverre. 
Vi fikk beskjed om at nå er det absolutt siste behandling han ville bidra med, og at vi max hadde 6 måneder igjen med mopsen vår. Og han sa det ikke fordi han var fordomsfull mot rasen. Dyrleger sier det som er til dyrenes beste. Det er vi som må være flinke til å høre på dem. 

Jeg forstår godt at du sliter med dette. Det er tøft, spesielt når de er så unge. 
Sender deg engod trøsteklem jeg :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må si meg enig med de andre her om avliving! Det virker som det kan være til det beste for hunden. Og som flere sier er veterinærer forsiktige med å anbefale avliving.

Hva oppdretter sier om det skal du ikke tenkte på! Jeg avlivet selv en valp på 6 mnd i fjor med mye motstand fra oppdretter som ikke klarte å se at hunden ikke ville hatt ett godt liv selv etter en eventuell operasjon.

Sent fra min Nexus 5X via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

15 timer siden, mariena skrev:

Det er en midlertidig løsning, og mange får tilbakefall. Stor sjanse for at det samme vil skje i det andre kneet også. Det er mye smerter og ho må rehabiliteres i seks måneder :( Og jeg vil ikke la henne gå igjennom mer nå... 

Da vet du jo dessverre selv hva som er det fornuftige å gjøre. Vi skylder dyra våre å la de slippe når nok er nok. Synes det bare er trist å lese at du føler deg mislykket som hundeeier. Sykdom kan dukke opp når som helst og du har gjort alt du kan for hunden. Om du skal føle noe så skal du kjenne på god samvittighet for å ha gitt henne en sjans men også latt henne slippe når nok er nok. Det er det beste vi kan gjøre for de, det :) Klem til deg!

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Få hunder krever pelsstell mer enn 2-3 ganger i uken, spørsmålet er mengden klipping og børsting. Med kravene dere har ville jeg vurdert en voksen omplasseringshund, der dere vet litt mer hva dere får. En valp er mye jobb, både å lære inn renslighet, hverdagslydigheten og det å lære inn å være alene hjemme. Ingen hunder er født trent til å være alene, og det kan ta mye tid. Selv med en omplasseringshund må dere regne med å bruke noen uker på tilvenning til å være alene hjemme en hel arbeidsdag i nytt hjem. Med valp må dere regne med å være hjemme de første 4 ukene eller så, og videre ha mulighet for tilpasning, ha med valp på jobb, korte dager eller hjelp fra andre, for å gradvis tilvenne lange dager alene hjemme. Vår forrige hund kunne ikke være alene en arbeidsdag før han var 6 måneder. I tillegg til daglig tur må dere huske at hunden må også ut innimellom for å gjøre fra seg, morgen og kveld. Den skal fôres, stelles, oppdras, og selvfølgelig ha kos og kvalitetstid. Det går mye tid på å ha hund utenom de 1-2 timene med tur. De fleste hunder setter også pris på mental stimulering i form av søk, triksetrening eller lignende. Jeg tenker umiddelbart at en collie kunne passet dere, enten kort- eller langhår. De krever litt børsting, røyter en del, men er relativt enkle hunder som ikke krever veldig mye. Men jeg vil også forslå at dere låner/passer en hund en ukes tid eller to, for å se om dette er et liv dere kan tenke dere. Det er ofte koslig med tanken på å ha en hund til selskap, men få er klar over hvor mye tid og fokus det faktisk tar i hverdagen.    
    • Jeg og min samboer ønsker oss veldig en pelskledd venn i vårt selskap, vi har følt oss klare til å skaffe oss en hund det siste halvåret. Vi har noen ønskelige krav når det kommer til hundens personlighet og atferd, men vi syntes det er vanskelig å finne den mest perfekte rasen for oss. Blant de kravene vi har er: - lite bjeffing. Dette er en grunn ved at vi bor i leilighet og ikke vil være til sjenanse for de andre beboerene.  - ikke en alt for aktiv hund. Vi har ikke hatt vår egen hund før, og er bekymret for om vi får gitt nok fysisk stimuli for rasen. Vi vil rett og slett ha en hund vi ikke er bundet til å måtte gå mer enn 2 timer om dagen med, fordi vi er usikre på vårt eget energinivå i denne sammenhengen.  - ikke et krav om å være mye ute i hagen. Vi bor i borettslag uten egen hage, men vi har et fellesområde med hage som vi kan benytte.  - vi trenger en hund som kan være alene hjemme. Vi er begge i 100% stilling i jobb på dagtid og hunden må være hjemme i opptil 8 timer alene på hverdagene. (utenom jobb er vi stort sett alltid hjemme). Som personer er vi veldig avslappet og rolige og ser etter en selskapshund som kan bli vår venn i hverdagen. Vi er ikke spesielt aktive av oss nå, men vi håper vi kan bli det med en hund i hus. Vi tar gjerne hunden med oss hvis vi skal bort, for å være mest mulig med hunden. Vi er i en familiekjær familie som vi er mye sammen med og ønsker å ha med oss hunden på besøk. Vi har ikke barn nå men vi ønsker oss det i fremtiden.    vi bor i en leilighet på 70 kvadratmeter på et boligfelt utenfor sentrum, med muligheter for både bading og skogsturer med voffsen.  selvom utseende på hunden ikke skal bestemme hvilken rase man skal velge så har vi noen ønsker til utseende. Vi ønsker en hund med en god pels å kose med, men som ikke krever noe særlig mer en pelsstell mer enn 2-3 ganger i uken. Vi har mest lyst på en hund mellom 7-25 kilo +/- som kan trives i leilighet.   vi har lenge vært inne på tanken på en golden retriver, men er usikker med tanke på aktivitetsnivået og størrelsen.
    • Jeg har heller ikke lov å gjerde inne utenfor, så jeg har en hau kompostgrinder stående som jeg drar ut og bruker som gjerde når jeg vil. Funker gull og ikke noen som kan si noe på det. 😊 Dog er egen hage et must når jeg en gang flytter, firte på det kravet her fordi jeg fikk så mye annet jeg ville ha og jeg kan gjøre som jeg gjør nå med grindene. 
    • Foreslår som Simira, langline. Da jeg bodde i Trondheim hadde jeg heller inne inngjerdet hage. Den lydige hunden gikk løs, den ikke så lydige var i langline. Haha, nei, si det. Man blir vandt med det etterhvert. Men det er mange ganger hvor jeg teller etasjene for å motivere meg  I tillegg har jeg drømt om å på en eller annen måte kunne gå rett ut fra 4.etasje og ned på gress. Vi koser oss ekstra mye når vi er på hytten hvor vi kan ta to skritt fra soverommet, også er vi ute.
    • Bodde i blokk (med heis) med marka like utenfor døra og parker i nærheten og synes det fungerte helt fint med valp/hund. Selvsagt deilig med egen hage som vi har nå, men det er først og fremst en større fordel for oss tenker jeg (tror ikke hunden bryr seg nevneverdig om å være ute i egen hage eller sitte en rolig plass ute i nærheten, med mindre hunden liker å være mye ute i hagen også alene da, som ikke har gjeldt hundene jeg har hatt/den jeg har). 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...