Gå til innhold
Hundesonen.no

To valper fra samme kull.


Tomine
 Share

Recommended Posts

Hvis man kjøper to valper fra samme kull er det kun i valpetiden frem til de er ca. 1 år som det byr på utfordringer? Eller 2 år? Hunder er jo voksne når de er 2 år og ferdig med ungdommen. Byr det da på problemer med å ha to hunder fra samme kull når de fyller 2 år og ut livet ut? Da er de jo "ferdig?" Sosialisere, oppdradd, rang osv.? Nå skrev jeg "ferdig" men de er jo aldri "ferdige" men skrev det i anførselstegn. Har jo hørt at man ikke bør skaffe to valper fra samme kull pga. Valperiode og unghund. Men går det greit når de er voksne? For hvis det bare kun er to år med ekstra "jobb" så er det ikke så lenge som ett helt hundeliv? Noen som har noen tanker og meninger om dette? Sorry for rotete innlegg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo helt avhengig av kjønn, rase, individ og oppdragelse. Det kan gå bra, det kan gå dårlig, men det er mange parametre som påvirker det. Dessuten vil jeg ikke si at en hund på 2 år automatisk er voksen. Ingen av mine har vært ordentlig voksne før nærmere 4 år. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, etter min erfaring så er ikke arbeidet med å ha to kullsøsken over når de har blitt modne og satt. 

Vi har beholdt eller kjøpt inn to kullsøsken fire ganger, og to av gangene opplevde vi at de ble veldig knyttet til hverandre (vi hadde flere hunder i flokken, så de hadde ikke bare hverandre), veldig samstemte og avhengig av hverandre. Vi måtte hele tiden tenke på å ha de med hver for seg for å bygge opp individualitet og selvstendighet, men likevel så ble "tvillingene" noe for seg selv i flokken hjemme. 

For det første søskenparet, så døde den ene akutt da hun var tre og et halvt år, og det førte til en stor personlighetsendring i søsteren som var igjen. Hun var åpenbart preget av å ha blitt "alene", selv om hun fremdeles hadde sin mor og halvsøster hjemme. 

Så hadde vi et søskenpar hvor vi ikke merket noe særlig, de var en del av flokken, integrert like mye som enebarnet eller den innkjøpte hunden. Det samme med neste søskenpar, som ble kjøpt inn. De hadde heller ikke den avhengigheten av hverandre.

Men for det fjerde søskenparet så var den ene så avhengig av den andre at vi håpte faktisk hun ville dø først, hvilket hun "heldigvis" gjorde. På det tidspunktet var det bare de to søsknene igjen i flokken, uten ønske om flere hunder på det tidspunktet, og vi var overbevist om at hun ville endre karakter om hun mistet broren sin. Vi visste at hun ble to hakk spakere og nesten litt usikker når hun ble oss på ting alene, mens broren greide seg fint i verden uten henne. Hun døde ni år gammel, og han var alenehund i nesten tre år uten at det preget ham en dag (utover at han ble mer bortskjemt).

En kan selvfølgelig argumentere for at vi må ha gjort for dårlig jobb mens de enda var unge, men når det skjer for søskenpar født med 15 års mellomrom, skulle en jo tro vi hadde lært noe i mellomtiden. Jeg er overbevist om at en må jobbe mer med sosialisering over lengre tid med "tvillinger" enn om en har bare én hund, og at det kanskje krever enda mer jobb om det er de eneste to hundene en har. Det er selvfølgelig også individ-avhengig, men utfallet vet en strengt tatt ikke bombastisk når valpene er åtte uker gamle.

Jeg ville som oppdretter vært meget, meget forsiktig med å selge to valper fra samme kull til en familie. 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri opplevd at kullsøsken har blitt mer avhengig av hverandre. Ei heller andre jevnaldrende (bare beholdt kullsøsken tre ganger, men har hatt jevnaldrende flere ganger). Men nå har jeg heller ikke spesielt klengete og uselvstendige raser :P Så det er nok forskjeller der...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 timer siden, Pringlen skrev:

Jeg har aldri opplevd at kullsøsken har blitt mer avhengig av hverandre. Ei heller andre jevnaldrende (bare beholdt kullsøsken tre ganger, men har hatt jevnaldrende flere ganger). Men nå har jeg heller ikke spesielt klengete og uselvstendige raser :P Så det er nok forskjeller der...

Det er sikkert både rase- og individavhengig. Berner er en rase hvor en ikke skal spole over sosialiseringen, og med min erfaring skulle jeg hatt meget tungtveiende argument for å selge to kullsøsken til samme eier. Men jeg ser jo det skjer i andre raser. Jeg ville heller ikke vært betenkt med å beholde to kullsøsken på berner selv om det av en eller annen grunn var nødvendig igjen - men jeg er ikke førstegangs hundeeier. Det er det jeg tar utgangspunkt i når jeg fraråder det, at vedkommende ikke har særlig til erfaring.

7 timer siden, Wildlife skrev:

Jeg har forstått det slik også at det kan bli mhe mere krangling med to kullsøsken enn en fra hvert kull feks. Da de snakker samme språk og er veldig like. Er på samling med raseklubben nå hvor det er flere hunder som ikke tåler tryne på søskene sitt. 

 

Eller kanskje de krangler fordi de ikke har fått beskjed om hvordan de skal oppføre seg? At de har fått lov til å fortsette valpekasseoppførsel altfor lenge, fordi det er så "søtt med søsken som har gjensynsglede". Det er jo de som også mener at hunder skal gjøre opp selv, og om det er en gjeng hunder i rette drittunge-alder så kan det bli mindre pent om ikke eierne setter grenser selv. 

Jeg har ikke sett noe mønster som tilsier dette for kullsøsken - tvert imot virker det som om det lettere blir gnisninger om en har to hunder fra hvert sitt kull som er for tett i alder i samme hjem, hvor det skiller mange nok måneder til at det burde vært et avklart hierarki, men de er fremdeles for tett i alder til at det er lett å avgjøre. Jeg synes det oftere smeller for eksempel hos de som kjøper en valp, tenker at dette var kos, kjøper en ny når denne er 7-8 måneder og de tror den verste jobben er over, og dermed får to pubertale hunder som skal bryne seg på hverandre og utfordre hverandre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg også ville kjøpe 2 fra samme kull den gangen eg skulle kjøpe og var uerfaren. Men oppdretter sa tvert nei, da ho så og seie aldri hadde hatt god erfaring med kullsøsken som vaks opp med kvarandre. Ikkje nødvendigvis fordi dei krangla og slikt, men fordi da vil desse to søskena halde seg tett til kvarandre, og støtte seg til kvarandre istadenfor sin nye eigar. Dette kunne skape problemer. Så nei, vil ikkje anbefale to kullsøsken. Da er det bedre å kjøpe ein fra kullet, og har ho kull om litt igjen, kjøpe ein til...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt to valper av min rase. De var ikke kullsøsken med 14 dager imellom de. Vi var to personer som delte på det. Aldri mer..

Men av feks rasen Sheltie så hadde jeg ikke sett det som ett problem. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

29 minutter siden, Snøfrost skrev:

På min rase er det svært vanlig å ha kullsøsken,  og det er ikke noe problematisk. De er kanskje knytter litt mer til hverandre enn de øvrige flokkmedlemmene, men mine fungerer i alle fall fint uten sitt kullsøsken eller aleine også. 

 

Men med huskyer og kjøring så er det kanskje vel så viktig med tette bånd og samarbeid mellom hundene, som samarbeid mellom hund og fører?

Det som fort skjer er vel at hundene blir mer knyttet til hverandre enn til eier, og at det dermed blir en mye større jobb med trening og sosialisering. Og dette med avhengighet, jeg har hørt flere historier om jevngamle hunder (om ikke nødvendigvis kullsøsken) der den ene mister livsviljen dersom den andre dør.

Og om man ikke greier å følge opp den ekstra mengden med jobb de første par årene så risikerer man jo også utfordringer som henger igjen resten av livet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, simira skrev:

Men med huskyer og kjøring så er det kanskje vel så viktig med tette bånd og samarbeid mellom hundene, som samarbeid mellom hund og fører?

Det som fort skjer er vel at hundene blir mer knyttet til hverandre enn til eier, og at det dermed blir en mye større jobb med trening og sosialisering. Og dette med avhengighet, jeg har hørt flere historier om jevngamle hunder (om ikke nødvendigvis kullsøsken) der den ene mister livsviljen dersom den andre dør.

Og om man ikke greier å følge opp den ekstra mengden med jobb de første par årene så risikerer man jo også utfordringer som henger igjen resten av livet.

Hundene er nok mer knyttet til oss enn hverandre. Det hadde ikke vært noe kjempeproblem å skille de, eller andre individer i vår flokk. Men noen av de ville nok ikke satt så himla pris på å bytte folk. Andre ville syntes det var helt greit også :lol:  Det ligger litt i rasens natur, de er selvstendige hunder. Knyttet til sine nærmeste, både hunder og folk, selvsagt. Men de blir ikke normalt sett så oppslukt av sin eier som mer førerorienterte hunder. 

Nå har vi våre hunder inne hver natt, de bor ikke i hundegårder, vi går mye turer med dem - også om vinteren, så de lever ikke noe typisk hundekjørerliv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...