Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hvis man kjøper to valper fra samme kull er det kun i valpetiden frem til de er ca. 1 år som det byr på utfordringer? Eller 2 år? Hunder er jo voksne når de er 2 år og ferdig med ungdommen. Byr det da på problemer med å ha to hunder fra samme kull når de fyller 2 år og ut livet ut? Da er de jo "ferdig?" Sosialisere, oppdradd, rang osv.? Nå skrev jeg "ferdig" men de er jo aldri "ferdige" men skrev det i anførselstegn. Har jo hørt at man ikke bør skaffe to valper fra samme kull pga. Valperiode og unghund. Men går det greit når de er voksne? For hvis det bare kun er to år med ekstra "jobb" så er det ikke så lenge som ett helt hundeliv? Noen som har noen tanker og meninger om dette? Sorry for rotete innlegg.

Skrevet

Det er jo helt avhengig av kjønn, rase, individ og oppdragelse. Det kan gå bra, det kan gå dårlig, men det er mange parametre som påvirker det. Dessuten vil jeg ikke si at en hund på 2 år automatisk er voksen. Ingen av mine har vært ordentlig voksne før nærmere 4 år. 

  • Like 2
Skrevet

Nei, etter min erfaring så er ikke arbeidet med å ha to kullsøsken over når de har blitt modne og satt. 

Vi har beholdt eller kjøpt inn to kullsøsken fire ganger, og to av gangene opplevde vi at de ble veldig knyttet til hverandre (vi hadde flere hunder i flokken, så de hadde ikke bare hverandre), veldig samstemte og avhengig av hverandre. Vi måtte hele tiden tenke på å ha de med hver for seg for å bygge opp individualitet og selvstendighet, men likevel så ble "tvillingene" noe for seg selv i flokken hjemme. 

For det første søskenparet, så døde den ene akutt da hun var tre og et halvt år, og det førte til en stor personlighetsendring i søsteren som var igjen. Hun var åpenbart preget av å ha blitt "alene", selv om hun fremdeles hadde sin mor og halvsøster hjemme. 

Så hadde vi et søskenpar hvor vi ikke merket noe særlig, de var en del av flokken, integrert like mye som enebarnet eller den innkjøpte hunden. Det samme med neste søskenpar, som ble kjøpt inn. De hadde heller ikke den avhengigheten av hverandre.

Men for det fjerde søskenparet så var den ene så avhengig av den andre at vi håpte faktisk hun ville dø først, hvilket hun "heldigvis" gjorde. På det tidspunktet var det bare de to søsknene igjen i flokken, uten ønske om flere hunder på det tidspunktet, og vi var overbevist om at hun ville endre karakter om hun mistet broren sin. Vi visste at hun ble to hakk spakere og nesten litt usikker når hun ble oss på ting alene, mens broren greide seg fint i verden uten henne. Hun døde ni år gammel, og han var alenehund i nesten tre år uten at det preget ham en dag (utover at han ble mer bortskjemt).

En kan selvfølgelig argumentere for at vi må ha gjort for dårlig jobb mens de enda var unge, men når det skjer for søskenpar født med 15 års mellomrom, skulle en jo tro vi hadde lært noe i mellomtiden. Jeg er overbevist om at en må jobbe mer med sosialisering over lengre tid med "tvillinger" enn om en har bare én hund, og at det kanskje krever enda mer jobb om det er de eneste to hundene en har. Det er selvfølgelig også individ-avhengig, men utfallet vet en strengt tatt ikke bombastisk når valpene er åtte uker gamle.

Jeg ville som oppdretter vært meget, meget forsiktig med å selge to valper fra samme kull til en familie. 

  • Like 5
Skrevet

Jeg har aldri opplevd at kullsøsken har blitt mer avhengig av hverandre. Ei heller andre jevnaldrende (bare beholdt kullsøsken tre ganger, men har hatt jevnaldrende flere ganger). Men nå har jeg heller ikke spesielt klengete og uselvstendige raser :P Så det er nok forskjeller der...

Skrevet

Jeg har forstått det slik også at det kan bli mhe mere krangling med to kullsøsken enn en fra hvert kull feks. Da de snakker samme språk og er veldig like. Er på samling med raseklubben nå hvor det er flere hunder som ikke tåler tryne på søskene sitt. 

 

Skrevet
13 timer siden, Pringlen skrev:

Jeg har aldri opplevd at kullsøsken har blitt mer avhengig av hverandre. Ei heller andre jevnaldrende (bare beholdt kullsøsken tre ganger, men har hatt jevnaldrende flere ganger). Men nå har jeg heller ikke spesielt klengete og uselvstendige raser :P Så det er nok forskjeller der...

Det er sikkert både rase- og individavhengig. Berner er en rase hvor en ikke skal spole over sosialiseringen, og med min erfaring skulle jeg hatt meget tungtveiende argument for å selge to kullsøsken til samme eier. Men jeg ser jo det skjer i andre raser. Jeg ville heller ikke vært betenkt med å beholde to kullsøsken på berner selv om det av en eller annen grunn var nødvendig igjen - men jeg er ikke førstegangs hundeeier. Det er det jeg tar utgangspunkt i når jeg fraråder det, at vedkommende ikke har særlig til erfaring.

7 timer siden, Wildlife skrev:

Jeg har forstått det slik også at det kan bli mhe mere krangling med to kullsøsken enn en fra hvert kull feks. Da de snakker samme språk og er veldig like. Er på samling med raseklubben nå hvor det er flere hunder som ikke tåler tryne på søskene sitt. 

 

Eller kanskje de krangler fordi de ikke har fått beskjed om hvordan de skal oppføre seg? At de har fått lov til å fortsette valpekasseoppførsel altfor lenge, fordi det er så "søtt med søsken som har gjensynsglede". Det er jo de som også mener at hunder skal gjøre opp selv, og om det er en gjeng hunder i rette drittunge-alder så kan det bli mindre pent om ikke eierne setter grenser selv. 

Jeg har ikke sett noe mønster som tilsier dette for kullsøsken - tvert imot virker det som om det lettere blir gnisninger om en har to hunder fra hvert sitt kull som er for tett i alder i samme hjem, hvor det skiller mange nok måneder til at det burde vært et avklart hierarki, men de er fremdeles for tett i alder til at det er lett å avgjøre. Jeg synes det oftere smeller for eksempel hos de som kjøper en valp, tenker at dette var kos, kjøper en ny når denne er 7-8 måneder og de tror den verste jobben er over, og dermed får to pubertale hunder som skal bryne seg på hverandre og utfordre hverandre.

Skrevet

Eg også ville kjøpe 2 fra samme kull den gangen eg skulle kjøpe og var uerfaren. Men oppdretter sa tvert nei, da ho så og seie aldri hadde hatt god erfaring med kullsøsken som vaks opp med kvarandre. Ikkje nødvendigvis fordi dei krangla og slikt, men fordi da vil desse to søskena halde seg tett til kvarandre, og støtte seg til kvarandre istadenfor sin nye eigar. Dette kunne skape problemer. Så nei, vil ikkje anbefale to kullsøsken. Da er det bedre å kjøpe ein fra kullet, og har ho kull om litt igjen, kjøpe ein til...

Skrevet

Jeg har hatt to valper av min rase. De var ikke kullsøsken med 14 dager imellom de. Vi var to personer som delte på det. Aldri mer..

Men av feks rasen Sheltie så hadde jeg ikke sett det som ett problem. 

 

Skrevet

På min rase er det svært vanlig å ha kullsøsken,  og det er ikke noe problematisk. De er kanskje knytter litt mer til hverandre enn de øvrige flokkmedlemmene, men mine fungerer i alle fall fint uten sitt kullsøsken eller aleine også. 

 

Skrevet
29 minutter siden, Snøfrost skrev:

På min rase er det svært vanlig å ha kullsøsken,  og det er ikke noe problematisk. De er kanskje knytter litt mer til hverandre enn de øvrige flokkmedlemmene, men mine fungerer i alle fall fint uten sitt kullsøsken eller aleine også. 

 

Men med huskyer og kjøring så er det kanskje vel så viktig med tette bånd og samarbeid mellom hundene, som samarbeid mellom hund og fører?

Det som fort skjer er vel at hundene blir mer knyttet til hverandre enn til eier, og at det dermed blir en mye større jobb med trening og sosialisering. Og dette med avhengighet, jeg har hørt flere historier om jevngamle hunder (om ikke nødvendigvis kullsøsken) der den ene mister livsviljen dersom den andre dør.

Og om man ikke greier å følge opp den ekstra mengden med jobb de første par årene så risikerer man jo også utfordringer som henger igjen resten av livet.

Skrevet
3 timer siden, simira skrev:

Men med huskyer og kjøring så er det kanskje vel så viktig med tette bånd og samarbeid mellom hundene, som samarbeid mellom hund og fører?

Det som fort skjer er vel at hundene blir mer knyttet til hverandre enn til eier, og at det dermed blir en mye større jobb med trening og sosialisering. Og dette med avhengighet, jeg har hørt flere historier om jevngamle hunder (om ikke nødvendigvis kullsøsken) der den ene mister livsviljen dersom den andre dør.

Og om man ikke greier å følge opp den ekstra mengden med jobb de første par årene så risikerer man jo også utfordringer som henger igjen resten av livet.

Hundene er nok mer knyttet til oss enn hverandre. Det hadde ikke vært noe kjempeproblem å skille de, eller andre individer i vår flokk. Men noen av de ville nok ikke satt så himla pris på å bytte folk. Andre ville syntes det var helt greit også :lol:  Det ligger litt i rasens natur, de er selvstendige hunder. Knyttet til sine nærmeste, både hunder og folk, selvsagt. Men de blir ikke normalt sett så oppslukt av sin eier som mer førerorienterte hunder. 

Nå har vi våre hunder inne hver natt, de bor ikke i hundegårder, vi går mye turer med dem - også om vinteren, så de lever ikke noe typisk hundekjørerliv.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kommer an på hunden, treningen og målet.Jeg vil alltid belønne innkalling og innkallingstrening med noe av de beste godbitene hunden kan få, fordi det er den absolutt viktigste treningen. Men belønning er ikke bare godbiter. Belønning er alt hunden vil ha. For noen hunder er det kos, mange liker leker, men godbiter er ofte den beste måten å belønne presist på. I valpe- og unghundtiden ville jeg alltid hatt en godbitpose tilgjengelig på meg, og gjerne en draleke/tauleke. De fleste som driver aktivt med hund bruker godbitposer som er enkle å åpen og lukke, og som flyttes over i lommen på det man har på deg. De første par årene er det mye godbiter "hele tiden", fordi hunden skal lære så mye nytt. Hva slags godbiter kommer an på hvor matfokusert hunden er og hva den liker. Her må du prøve deg fram litt. Til enkle hverdagsøvelser som "sitt", "gi labb" osv. kan du godt bruke tørrfõr fra dagens matrasjon hvis hunden er matglad. Godbiter fra butikk eller dyrebutikk er som oftest helt ok, men å skjære opp rent kjøtt fra påleggsskiver eller ost for eksempel er gjerne billigere. Rester av pannekaker, fiskepudding, pølser osv. er fint. Skinkeost på tube er en annen variant. Variasjon er også generelt fint. Ferske godbiter er ofte mer populært og sterkere enn tørre godbiter.  Når valpen/hunden har lært en øvelse kan man fase ut belønningen, men det kan være lurt å belønne innimellom og forsterke øvelsene over tid. Om belønningene plutselig forsvinner kan hunden miste motivasjonen for det, om den ikke finner belønning i øvelsen i seg selv. Jeg belønnet fortsatt mine hunder på 13 og 17 for innkalling (alltid), og innimellom for kontakt, lydighetsøvelser osv., men ikke hver gang slik jeg ville gjort med en valp eller unghund for eksempel.
    • Hei!  Sikkert dumt spørsmål, men jeg er likevel usikker. Det står at man skal bruke godbiter og belønne alt i starten, det er jeg helt med på, men hva slags godbiter belønner man med? Tenker på helseaspektet, dette kommer jo i tillegg til for. Hva slags godbiter bruker man til valp, og har man alle lommer fulle til en hver tid, belønner man hele tiden i lang periode? Når faser man ut? Hva slags godbit bruker man? 😊
    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...