Gå til innhold
Hundesonen.no

Å vurdere hundens smerter


soelvd
 Share

Recommended Posts

Hvordan klarer dere å vurdere hvor mye plaget en hund er? Dill fikk når han var 1 1/2 år påvist C/E-hofter med forkalkninger og short ulna syndrom. Røntge skulle vi uansett men vi valgte også å røntge da fordi det så ut som han hoppet over noen steg. Nå er han drøye 2 og jeg synes haltingen ser verre og verre ut, men jeg blir jo også flinkere til å legge merke til det. Det er sjeldent han går bortover uten å hinke litt på et eller annet ben og han avlaster ofte spesielt det ene bakbenet. 

Allikevel spurter han jo bortover som en tulling. Alltid. Skikkelig gladlaks som på ingen måte begrenser seg selv - ikke litt en gang. Så hvordan vurderer man da hvor mye smerter hunden har? Når han helt åpenbart velger å avlaste, han er ganske stiv til tider, o.l. men på ingen måte virker plaget av det i forhold til atferd, fysisk utfoldelse, etc?

Og ja, jeg vet. Dette burde jo jeg klare å vurdere selv, men så lett er det visst ikke. Jeg har tenkt hele tiden at jeg må være obs på når han ikke er seg selv lenger. Men haltingen blir verre uten at det ser ut som det går ut over humøret på noe vis.

Endret av soelvd
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Den er utrolig vanskelig. Så på den ene så fikk jeg magefølelse av at hunden hadde smerter. Forklarte begrunnelsen til veterinæren og spurte om det var mulig å få smertestillende og teste ut. Da så jeg stor endring på hunden og etter det ble den gående fast på smertestillende

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er kjempevanskelig! Men jeg tenker at halting, stivhet og avlasting er smertetegn. Kahlo var også en sånn som gav ALT og litt til, og ikke kjente på smerten i særlig grad i aktivitet, men den innhentet henne når hun roet seg ned, så på henne var det å følge med på bevegelser (hun haltet aldri "rett frem" men avlastet mye) og humør etter aktivitet som ble utslagsgivende. Vi så forskjell på når smertestillende virka og ikke. 

Går han fast på smertestillende nå? 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Raksha skrev:

Det er kjempevanskelig! Men jeg tenker at halting, stivhet og avlasting er smertetegn. Kahlo var også en sånn som gav ALT og litt til, og ikke kjente på smerten i særlig grad i aktivitet, men den innhentet henne når hun roet seg ned, så på henne var det å følge med på bevegelser (hun haltet aldri "rett frem" men avlastet mye) og humør etter aktivitet som ble utslagsgivende. Vi så forskjell på når smertestillende virka og ikke. 

Går han fast på smertestillende nå? 

 

Takk for innspill, jeg skal prøve å legge bedre merke til hva han gjør etter aktivitet også. En sjelden gang i blant så synes jeg han virker litt lite happy etter aktivitet, men det er ikke ofte. Da vegrer han seg for å sitte bamse, hoppe opp i sofa, etc. 

Han har blitt forsøkt på rimadhyl, men uten noen effekt. Ut over det har vi ikke forsøkt noe. Tips?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Cartrophen injeksjoner ville jeg prøvd. Han høres lik ut som mine HD hunder og ja de har smerter. Å se hvordan pi blir etter behandling (massasje) så forstår man lett at hun er irritert osv til tider. Da er hjn en mega ekstra smørblid hund [emoji14]

Sent fra min SM-G850F via Tapatalk

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Det er vanskelig, ja. Veldig vanskelig.

Jeg ser ingen endring på min med eller uten smertestillende, så enten virker de ikke, eller så har han ikke så mye vondt.

Men, jeg så en stor endring i humør når vi begynte hos kiropraktor, med laserbehandling. så her tror jeg stivhet og låsninger i kroppen pga mye hinking har vært verre enn beinets skader i seg selv. Derfor fortsetter vi med behandling resten av hans liv hver 6-8 uke, pluss flere øvelser et par ganger i uka, og cartropheninjeksjoner hver 3-6 mnd etter behov.

Antakelig, ut i fra humør, turlyst og lekelyst, har han stort sett ikke mye smerter nå.

Jeg har tenkt at den dagen han forandrer seg, ikke er den samme glade hunden mer, ikke vil leke, virker trist og lei seg, så er tiden inne for å prøve en ny runde med en type smertestillende som forhåpentligvis kan virke. Hjelper ikke det da, da er tiden inne for å la han slippe.

Jeg vet ikke om kiropraktor, laser og cartrophen er et alternativ for din hund, men jeg har i hvert fall fått en helt ny hund etterpå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gir heller litt for mye enn litt for sjelden. (nå er hun i tillegg en godt voksen dame på 13 år, så jeg er ikke så redd for senvirkninger)

Jeg tenker heller livskvalitet enn kvantitet, og gir når jeg får en følelse av at hun har vondt. Hun er ikke typen til å vise smerter så godt, men jeg ser bittesmå subtile tegn som litt tilbakelagte ører, litt nøling når hun går over grus og andre småt tegn som man må kjenne hunden veldig godt for å se.

Så jeg tenker at om hunden halter og virker stiv, så er det absolutt et smertetegn og jeg ville gitt smertestillende for å se om det blir bedring. 

Jeg bruker Onsior, det virker bedre for Ganzie enn rimadyl og metacam. (HD, samt kronisk betennelse i de små knoklene i ene fremfoten)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om hunden har smertetegn så ville jeg nok forsøkt å finne et smertestillende som virker, uansett hvor glad hunden er. Både fordi den skal få slippe å ha vondt og fordi selv om hunden er glad og ikke begrenser seg selv så kan det være at det bare er sånn den er, uten at det egentlig sier så mye om hvor mye eller lite vondt den har. I tillegg så vil jo avlastning pga smerter være ugunstig ifht at det gjerne forårsaker sekundærplager som kan bli like ille eller til og med verre enn det som er problemet i utgangspunktet. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, soelvd skrev:

Takk for innspill, jeg skal prøve å legge bedre merke til hva han gjør etter aktivitet også. En sjelden gang i blant så synes jeg han virker litt lite happy etter aktivitet, men det er ikke ofte. Da vegrer han seg for å sitte bamse, hoppe opp i sofa, etc. 

Han har blitt forsøkt på rimadhyl, men uten noen effekt. Ut over det har vi ikke forsøkt noe. Tips?

Om ikke rimadyl har effekt så prøv metacam og onsior (ikke samtidig), cartropheninjeksjoner kan være en tanke, visstnok mange hdhunder som funker supert på det. Pervicox er et alternativ i samme kategori som rimadyl, metacam og onsior mener jeg. Mulig det er noe sterkere? Rimadyl ville jeg gitt uansett fordi  det har en hemmende effekt på utvikling av forkalkninger. Vet ikke om de andre preparatene virker likt der. Eller så har man jo sterkere preparater som tramadol/nobligan ol. Det er morfinpreparater, b preparater, så vet ikke hvor mange veterinærer som gir ut det. 

 

Hos oss funka metacam kjempebra, men hun tålte den ikke. Rimadyl og cartrophen hadde null effekt, mens onsior funket "sånn der". Vi prøvde ikke videre med sterkere preparater for da var det på tide å la henne slippe. 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er absolutt ikke lett å vurdere smerten hos hund.. Her hadde heller ikke rimadyl særlig stor effekt. Jeg valgte jo å avlive hunden fordi hun hadde alvorlige forkalkninger i ryggen. Hun skjærte tenner om natta, og måtte gå på smertestillende resten av livet, samt bare ta det med ro. Men det var ikke mye jeg merket på henne sånn til daglig, annet enn at hun ble mer og mer stiv opp og ned trappa, ut og inn av bilen. Jeg så det også på blikket hennes da jeg tok henne forsiktig på ryggen... Før jeg avlivde henne så hadde vi en lengere periode med begrensa aktivitet, kun rolige turer. Kvelden før vi skulle til veterinæren så slapp jeg henne løs, i høy snø. Og hun løp som en gaaal en stoor runde rundt i snøen, såå glad for å endelig få litt utløp for all energien. Så hun ville også helst bruke seg selv mye mer enn hva veterinæren anbefalte, tross av at hun hadde veldig vondt.. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er så vanskelig, jeg vurderer Rocky konstant. Går han ok i trappene, passer han fordi jeg holdt igjen eller fordi han avlaster noe? Nøler han når han hopper opp i sofaen eller skal ned. Osv. 
Pr nå fungerer han uten smertestillende i hverdagen, men jeg syns det er drit vanskelig å se når han eventuelt skal få gå fast på rimadyl. Han vil jo såååå gjerne på allslags turer og skjuler smerter så godt om det ikke er veldig ille. Pr idag bruker jeg det rimadyl ved behov, og max 14 dager i gangen ca. (Har skjedd 4 ganger i fjor) Og da MÅ han få, for noe utløser smertene og da har han veldig vondt. (Type skjelver, vil ikke gå i trapper/opp i sofaen, hyler om man tar på feil sted osv) 

Jeg tenker også som noen andre skrev tidligere. Livskvalitet over kvantitet. Heller 5 år på smertestillende og få leve uhindret enn 10 år uten og begrenset/vond. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns ikke man skal la det faktum at hunden er gærn og løper tulling, blinde oss for smerter en hund kan ha. 
Noe som man også må tenke på er at smerter kan gi stress, og det man egentlig ser som "lykkelig og gal hund" kan være en hund som stresser pga smerter.

Min cattledog var sistenevnte, han hadde HD E, og var en overaktiv hund. Han var alltid veldig veldig glad, gjorde ting en hund med så dårlige hofter som han hadde ikke burde klare, og det eneste som holdt ting sammen var muskler. 
Når vi gikk tur, så brukte han opp all energien med en gang, så gikk han å småhalta etterpå. 
Smertestillende hadde ikke nok effekt på så dårlige hofter, så han fikk slippe. 

Domino, en bull terrier, hun hadde OCD i begge haser og nesten avrevne korsbånd, det ble ikke anbefalt å operere. 
Hun hadde ikke mye stress i seg, men hun løp også tulling på tur. Hun begrenset seg aldri, og det eneste man kunne se var småhalting etter at hun hadde sovet, en sjelden gang. 

Så har man Minion, når hun hadde brudd i senefestet i knærne. Den dagen jeg fant det ut, så løp hun tulling, haltet noen skritt, løp tulling, haltet noen skritt, før jeg fikk fanga henne inn og det ble bånd, og rett hjem.

Så for min del så prøver jeg å se på helheten, og ikke la meg påvirke i for stor grad at hunden fortsatt klarer å løpe tulling.
(Noen hunder har bare for mye energi, og da løper de selv med store smerter)
Mange hunder er også veldig flinke til å skjule smerter.

Så smerter hos hund er ikke akkurat lett å bli klok på, og ofte er det kun eier selv om kan gi svar på det.
Avlasting og stivhet, er jo ganske sikre tegn på ubehag, og smerter. Så da hadde jeg nok vært ganske kjapp på å teste ut NSAIDs, da man ikke har noe å tape på det. 
Det er ikke bra for en hund å gå rundt med ubehandlede smerter, ei heller bra å avbelaste. Da det gir sekundære problemer i muskler, i tillegg til mer forkalkninger over tid. 

:hug:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er komplett umulig å komme med én regel som gjelder alle hunder i alle situasjoner. Skadene er jo forskjellige, og hundene har jo ulike smerteterskler. Ser det på kattene her hjemme. Har en kar nå med kraftige forkalkninger i ryggen og hoftene, og han viser veldig lite. Han har aldri brukt munn på de andre kattene, men det begynte han med når i romjula, tross cartrophenbehandling. I den andre enden av skalaen har vi en frøken som lager stor drama bare hun setter seg på halen sin. 

Ofte skal det mye til før aktivitet og humør går synlig ned hos dyr pga smerte, så det er vrient å bruke som varsellamper. Noen ganger må man bare bruke fornuften, for noen typer skader er slik at dyret er nødt til å ha vondt, enten det synes eller ei. C/E-hofter er i den kategorien, det må de være. Jeg har faktisk HD selv, som ikke ble oppdaget før jeg ble voksen, og dermed aldri rettet opp. Selv om ikke jeg er hund, så tror jeg min hverdag med HD er relevant. Jeg har en lett-middels grad, Jeg har sammenlignet røntgenbildene mine med de som ligger i bildetråden her på Sonen, og vil tro jeg ville fått C. Altså ikke så alvorlig grad. Likevel gjør det vondt. Ikke like mye hver dag og hele tiden, men det er alltid en dump ubehagsfølelse der, som jeg etterhvert har blitt vant til og ikke legger så nøye merke til, men så "kramper" det til lysken, hvor det kjennes ut som hele hofta og lårbeinet prøver på umulige akrobatiske øvelser, og det kan være helt grusomt. Hvis jeg bøyer beina for langt til siden, så kjenner jeg at lårbeinskulen hopper i skåla, og det føles som om den er på vei til å hoppe ut. Dette er også veldig vondt.

Grunnen til at HD ikke begrenser meg fysisk, annet enn å bøye beina for langt ut til siden, er at bevegelse ikke gjør den store forskjellen. Det er vondt hele tiden, i varierende grad, gåing og løping, hopp og sprett gjør det verken verre eller bedre. Nå vet jeg ikke om det gjør noen forskjell for hunder, som har et annet bevegelsesmønster enn meg, men de belaster jo hvert bein mindre i og med at de går på fire fremfor to. Om det har betydning, vet jeg ikke. 

Jeg kan jo ta smertestillende ved behov, men det kan ikke en hund. Så basert på hvordan jeg personlig opplever HD, og hvordan det er å leve med, så ville jeg gått ut fra at hunden hat vondt, var jeg deg. Og prøvd f.eks. cartrophen, som andre har anbefalt. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder kan helt klart ha vondt selv om man ikke ser tydelige tegn på det. Samtidig, så kan det jo også ha blitt en vane å halte? Hos mennesker blir det jo ofte sånn. Derfor mennesker ofte bruker krykker selv om man kanskje kunne ha haltet rundt omkring, det forandrer jo bevegelsesmønsteret. 

Santo har ved to-tre situasjoner (over 2-3 år) plutselig hylt til og blitt veldig rar ved berøring på venstre side, uten at vi er helt sikre på hvorfor. Den siste gangen det skjedde lurte veterinæren på om det kunne være pga forkalkninger eller noe i skulderen. Han fikk smertestillende, og vi bestemte oss for å vente litt med røntgen. Virker som om det går bra om sommeren, men om vinteren blir han rar igjen. Spesielt når det er kaldt, og om han blir våt. Regnet veldig her en dag, men han løp rundt som bare det. Rulla seg, hoppet og spratt. Badet han da vi kom hjem, og han skalv resten av kvelden, i tillegg til at han peip og vegret seg for å legge seg ned (strekke ut beinet ordentlig). Han gikk litt stivt, men haltet ikke. Hadde jeg ikke kjent han såpass godt? Så hadde jeg bare trodd det var fordi han var kald. Samtidig så er det ikke alltid samboeren ser det samme som meg. Jeg leter veldig etter tegn, og da blir "alt" symptomer på smerte. Men har bestemt at jeg skal få han røntget, og spørre om en resept på smertestillende så vi har det liggende. Han skjuler alltid tegn på at noe er galt, så da gir jeg heller litt smertestillende om jeg er i tvil. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er utrolig vanskelig. Har selv en AD-hund jeg er usikker på om har skikkelig vondt eller bare er "pinglete" av seg.. Han kan skrike høyt om vi tar i beina hans og er ofte halt og stiv, mens utendørs og i lek freser han rundt som en propell. Ingen forandring ved smertestillende heller. Veldig frustrerende!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 4.1.2016, 13.16.12, Malamuten skrev:

 

Aner ikke hvor dette sitatet kommer fra. 

 

9 timer siden, Martine skrev:

Hunder kan helt klart ha vondt selv om man ikke ser tydelige tegn på det. Samtidig, så kan det jo også ha blitt en vane å halte? Hos mennesker blir det jo ofte sånn. Derfor mennesker ofte bruker krykker selv om man kanskje kunne ha haltet rundt omkring, det forandrer jo bevegelsesmønsteret. 

Ja, det er nettopp det. Og han halter litt sånn som småhunder som synes det er kaldt på bakken når det er snø liksom, han bare springer avgårde på tre bein. Mens når Monti halter så ser han jo nesten døden nær ut, man ser det på hele han. Mens Dill ser man det bare på fordi jeg står bak og ser at det ene benet ikke er neddi. Men han avlaster jo ellers og så det er klart, det er ikke optimalt. 

Men selv avlaster jeg kroppen endel forid jeg har vondt her og der, men det er ikke så alvorlig vondt allikevel. 

Han får massasje veldig ofte i tillegg til at vi følger opp hjemme og at han får trent på fitbone og svømme i blant. I tillegg til null asfalt. 

 

Tusen takk for mange mange gode svar. Selvsagt kan ingen vite hva som er rett her, men innmari nyttig å se hvordan andre tenker!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...