Den store baby- og barnetråden - 2016

[Gjest]

20 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Hvordan gjør folk det når de har barn alene og blir sjuk? F.eks skikkelig influensa?  

Jeg har ikke holdt en baby eller skiftet en bleie ever in my life, kommer jeg til å gå inn i en dyp depresjon av å få en baby da? Eller ordner sånne ting seg selv? Jeg liker virkelig ikke barn, type andres barn, men tanken på å få et eget barn er ikke *så* avskrekkende. Tror jeg.

Det er så mange rare følelser og tanker om dette for tiden at jeg blir gææærn Er så redd for å få et barn også blir det helt meltdown liksom. Jeg har aldri passet barn, jeg har ikke holdt et barn eller en baby noen sinne i mitt liv. Kanskje en gang når jeg var 12 år. Ellers aldri. Hunder derimot.... *kremt* Crazy dog lady osv... Er det håp for oss gæærne hundedamer?

 

Det ble både depresjon og helt meltdown her, men kom oss nå igjennom det og det er bare et blekt minne i all gleden nå.
Hvis jeg plutselig skulle blitt barnløs, ville det i tillegg til sorgen vært utrolig trist å miste det fine livet med barn som jeg elsker! 

Men blant de tingene som Marianne nevner er oppdragelse en av tingene som er vanskelig i 3 års alderen ihvertfall. Man vil jo ikke oppdra en "drittunge" og prøver derfor å være konsekvent / evt. bruke det man kan fra hundetrening om å forsterke det du vil ha mer av og ignorere uønsket adferd (ha! det går ikke...), men i virkeligheten er det så sterke følelser, og du kan ha bestemt deg for noe, men er det noe som gjør vondt langt inn i sjela så er det konflikt med ungen, som blir veldig lei seg hvis vi er strenge / bestemte og da trenger masse omsorg midt oppi det hele. Men så kan jo foreldre være uenig om hva som er riktig oppi en bestemt situasjon, det slipper man i det minste hvis man er alene. 

[Tonje]

21 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Hvordan gjør folk det når de har barn alene og blir sjuk? F.eks skikkelig influensa?  

Jeg har ikke holdt en baby eller skiftet en bleie ever in my life, kommer jeg til å gå inn i en dyp depresjon av å få en baby da? Eller ordner sånne ting seg selv? Jeg liker virkelig ikke barn, type andres barn, men tanken på å få et eget barn er ikke *så* avskrekkende. Tror jeg.

Det er så mange rare følelser og tanker om dette for tiden at jeg blir gææærn Er så redd for å få et barn også blir det helt meltdown liksom. Jeg har aldri passet barn, jeg har ikke holdt et barn eller en baby noen sinne i mitt liv. Kanskje en gang når jeg var 12 år. Ellers aldri. Hunder derimot.... *kremt* Crazy dog lady osv... Er det håp for oss gæærne hundedamer?

 

Jeg tenker mye det samme som deg. Jeg har småsøsken og tantebarn da og har jobbet i bhg, så bleieskift er ikke noe problem, men alt det andre? Skremmende! Jeg har aldri ønsket meg barn, ikke før jeg hadde passert 29 og vel så det begynte tankene om barn å kverne rundt i hodet mitt uten mitt samtykke. Jeg prøvde å overse de da de dukket opp, men nå er de der ofte, mye og lenge... Jeg er fremdeles usikker, men tanken virker ikke like avskrekkende som tidligere. 

Jeg er 100% sikker på at jeg kommer til å bli en av de som får en total meltdown, angre som fy og lure på hva i alle dager det er jeg har gjort? Har jeg bytta ut friheten min mot dette??  Men jeg har også tro på at det vil gå over, dersom jeg en dag blir mor. Og når småbarnstida er over så er det jo bare fryd og gammen? Da kan de jo snakkes til

 

 

[*Marianne*]

13 minutter siden, Tonje skrev:

 

Jeg er 100% sikker på at jeg kommer til å bli en av de som får en total meltdown, angre som fy og lure på hva i alle dager det er jeg har gjort? Har jeg bytta ut friheten min mot dette??  

 

Jeg tror alle mammaer og pappaer opplever varianter dette i en eller annen grad, jeg, en eller annen gang. Eller fler. De fleste vil allikevel se på ungene sine og si at det er verdt det. Etterhvert skjønner man ikke helt hva man gjorde uten dem? Hva drev jeg med, egentlig... Jeg syns jeg var travel før, liksom. Jeg ante jo ikke hvordan det er å virkelig være travel... 

 

Og nei, det blir ikke lettere når de kan snakkes til. Fireåringer i dag er ivertfall alt for smarte, vår diskuterer meg i senk noen ganger. Dog ikke på grunn av slående argumenter, heller en lang rekke usammenhengende og absurd argumentasjon så man til slutt blir stående å måpe, og bare forlater samtalen uten å for gjennomført noe.,.

[Tonje]

7 minutter siden, *Marianne* skrev:

Og nei, det blir ikke lettere når de kan snakkes til. Fireåringer i dag er ivertfall alt for smarte, vår diskuterer meg i senk noen ganger. Dog ikke på grunn av slående argumenter, heller en lang rekke usammenhengende og absurd argumentasjon så man til slutt blir stående å måpe, og bare forlater samtalen uten å for gjennomført noe.,.

I know. Jeg var tenåring da jeg fikk to små brødre, og han ene kunne kvervulere med gråstein. Jeg bare lever i fornektelse og tenker at ungen min blir mye enklere å snakke til 

[*Marianne*]

Akkurat nå, Tonje skrev:

I know. Jeg var tenåring da jeg fikk to små brødre, og han ene kunne kvervulere med gråstein. Jeg bare lever i fornektelse og tenker at ungen min blir mye enklere å snakke til 

Selvfølgelig?

[Raksha]

Det mest absurde jeg opplever (heldigvis ikke så mye lenger) er når både jeg og ungen har grått og vurderte å hoppe ut vinduet fordi hun ikke vil sove, så i det du hører pusten blir tyngre og drømmeland omfavner henne så er hun skatten min igjen og jeg vil helst bare bli sittende på rommet hennes og høre på pusten hennes...  Makes no sense

 

[Gjest]

7 timer siden, Krutsi skrev:

J

Da var jeg så dårlig form at jeg knakk sammen i gråt da gubben ringte og spurte om hvordan det gikk..  

Oh lord, ser det og for meg! "Hei åssn går det da?"
"Nei altså, helt fiiiii...HIIIIIUUUUUUUUHHHHHHVÆÆÆÆÆ *meltdown*"  

Grøss og gru, har aldri vært så dårlig. Er det sånn at barn fører all denne sykdommen med seg også? Siden man er så nedslitt og sånn?

57 minutter siden, Marie skrev:

Det ble både depresjon og helt meltdown her, men kom oss nå igjennom det og det er bare et blekt minne i all gleden nå.
Hvis jeg plutselig skulle blitt barnløs, ville det i tillegg til sorgen vært utrolig trist å miste det fine livet med barn som jeg elsker! 

Men blant de tingene som Marianne nevner er oppdragelse en av tingene som er vanskelig i 3 års alderen ihvertfall. Man vil jo ikke oppdra en "drittunge" og prøver derfor å være konsekvent / evt. bruke det man kan fra hundetrening om å forsterke det du vil ha mer av og ignorere uønsket adferd (ha! det går ikke...), men i virkeligheten er det så sterke følelser, og du kan ha bestemt deg for noe, men er det noe som gjør vondt langt inn i sjela så er det konflikt med ungen, som blir veldig lei seg hvis vi er strenge / bestemte og da trenger masse omsorg midt oppi det hele. Men så kan jo foreldre være uenig om hva som er riktig oppi en bestemt situasjon, det slipper man i det minste hvis man er alene. 

Usj, man hører jo om de tilfellene! Det er kanskje litt veldig personlig, men hadde du sånne tanker som meg før du fikk barn? Eller bare kom det fra intet? (For jeg har hørt om de som får det fra intet, type hormonelt eller noe...). Men hey, du klarte jo å få meg på en positiv tanke om å sitte der i 4 mnd alene da! Takk!  

11 minutter siden, *Marianne* skrev:

Jeg tror alle mammaer og pappaer opplever varianter dette i en eller annen grad, jeg, en eller annen gang. Eller fler. De fleste vil allikevel se på ungene sine og si at det er verdt det. Etterhvert skjønner man ikke helt hva man gjorde uten dem? Hva drev jeg med, egentlig... Jeg syns jeg var travel før, liksom. Jeg ante jo ikke hvordan det er å virkelig være travel... 

 

Og nei, det blir ikke lettere når de kan snakkes til. Fireåringer i dag er ivertfall alt for smarte, vår diskuterer meg i senk noen ganger. Dog ikke på grunn av slående argumenter, heller en lang rekke usammenhengende og absurd argumentasjon så man til slutt blir stående å måpe, og bare forlater samtalen uten å for gjennomført noe.,.

Nå ble jeg egentlig litt skremt igjen  

En ting jeg er skikkelig, skikkelig redd for ... er det at jeg ELSKER å sove om morgenen. Virkelig. Jeg kan ligge og dra meg til klokka 13.00, og jeg er 27 år. Skulle tro jeg var 16 og midt i tenårene, men nei. Du kunne stått og bedt meg 5000kr, men jeg hadde foretrukket å dra meg i senga med sånn skikkelig trøtt-tryne til klokka 12. Det høres kanskje helt absurd ut mtp at et barn er et barn, og det å dra seg i senga er ... poengløst. Men ... Det skremmer meg skikkelig å føle at jeg kanskje aldri mer kan gjøre det om man får barn. Iallefall ikke på typ 8-10 år? Det overveldende ansvaret på en måte. Det er jeg mest redd. Av alle ting. At jeg plutselig ikke takler det. At jeg føler meg så fanget at jeg får meltdown av det. At de positive tingene ved barn kanskje ikke veier opp for det? Men samtidig, hvem kan egentlig vite om det ene veger opp for tapet av det andre. Det er jo umulig å si. Og en dag MÅ jeg jo bli ferdig med natterangling med påfølgende ørting på mårran. Håper jeg ...........

[Gjest]

7 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

Usj, man hører jo om de tilfellene! Det er kanskje litt veldig personlig, men hadde du sånne tanker som meg før du fikk barn? Eller bare kom det fra intet? (For jeg har hørt om de som får det fra intet, type hormonelt eller noe...). Men hey, du klarte jo å få meg på en positiv tanke om å sitte der i 4 mnd alene da! Takk!  

Hihi, bare hyggelig.  

Det går helt fint, jeg har jo delt masse om det her inne da det stod på, så det er liksom ingen hemmelighet.
Men nei jeg hadde ingen slike tanker på forhånd. Det var kanskje mer at jeg var totalt uforberedt, det virker det ikke som du er.
Av en eller annen grunn hadde jeg bare hørte om alt det rosa og fantastiske jeg.

Det kom ikke fra babyen / barseltiden i seg selv, men pga problemer med kolikk og refluks som varte veldig lenge. Så skriking store deler av døgnet, følelse av maktesløshet og søvnmangel. Selv om jeg vet om en del som har opplevd det samme, er hovednntrykket at det de fleste ikke får en så tøff start heldigvis.  

[Krilo]

13 minutter siden, Raksha skrev:

Det mest absurde jeg opplever (heldigvis ikke så mye lenger) er når både jeg og ungen har grått og vurderte å hoppe ut vinduet fordi hun ikke vil sove, så i det du hører pusten blir tyngre og drømmeland omfavner henne så er hun skatten min igjen og jeg vil helst bare bli sittende på rommet hennes og høre på pusten hennes...  Makes no sense

 

Og når ungen endelig sover og du har kvelden alene blir du sittende å se på bilder/ videoer av hun på tlf og bare snakke om hun med samboeren din  

[Raksha]

1 minutt siden, Krilo skrev:

Og når ungen endelig sover og du har kvelden alene blir du sittende å se på bilder/ videoer av hun på tlf og bare snakke om hun med samboeren din  

Ja!  

 

Forøvrig gårsdagens samtale ved leggetid, pappaen hadde lagt henne og jeg skulle overta så han kunne gå ut. 

Lillemor: "Mamma er et monster! "

meg: :Jaha? Et kosemonster?

hun: Nei, et monster bare

meg: Javel, da er du og monster? mitt monster? 

Hun "nei, bare Ida"

Meg; Pappa da? er han og monster? 

Hun: Nei, pappa er bare snill han!

....

Der fikk jeg den  

 

[Krilo]

2 minutter siden, Raksha skrev:

Ja!  

 

Forøvrig gårsdagens samtale ved leggetid, pappaen hadde lagt henne og jeg skulle overta så han kunne gå ut. 

Lillemor: "Mamma er et monster! "

meg: :Jaha? Et kosemonster?

hun: Nei, et monster bare

meg: Javel, da er du og monster? mitt monster? 

Hun "nei, bare Ida"

Meg; Pappa da? er han og monster? 

Hun: Nei, pappa er bare snill han!

....

Der fikk jeg den  

 

 

[Zitka]

28 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

Oh lord, ser det og for meg! "Hei åssn går det da?"
"Nei altså, helt fiiiii...HIIIIIUUUUUUUUHHHHHHVÆÆÆÆÆ *meltdown*"  

Grøss og gru, har aldri vært så dårlig. Er det sånn at barn fører all denne sykdommen med seg også? Siden man er så nedslitt og sånn?

Usj, man hører jo om de tilfellene! Det er kanskje litt veldig personlig, men hadde du sånne tanker som meg før du fikk barn? Eller bare kom det fra intet? (For jeg har hørt om de som får det fra intet, type hormonelt eller noe...). Men hey, du klarte jo å få meg på en positiv tanke om å sitte der i 4 mnd alene da! Takk!  

Nå ble jeg egentlig litt skremt igjen  

En ting jeg er skikkelig, skikkelig redd for ... er det at jeg ELSKER å sove om morgenen. Virkelig. Jeg kan ligge og dra meg til klokka 13.00, og jeg er 27 år. Skulle tro jeg var 16 og midt i tenårene, men nei. Du kunne stått og bedt meg 5000kr, men jeg hadde foretrukket å dra meg i senga med sånn skikkelig trøtt-tryne til klokka 12. Det høres kanskje helt absurd ut mtp at et barn er et barn, og det å dra seg i senga er ... poengløst. Men ... Det skremmer meg skikkelig å føle at jeg kanskje aldri mer kan gjøre det om man får barn. Iallefall ikke på typ 8-10 år? Det overveldende ansvaret på en måte. Det er jeg mest redd. Av alle ting. At jeg plutselig ikke takler det. At jeg føler meg så fanget at jeg får meltdown av det. At de positive tingene ved barn kanskje ikke veier opp for det? Men samtidig, hvem kan egentlig vite om det ene veger opp for tapet av det andre. Det er jo umulig å si. Og en dag MÅ jeg jo bli ferdig med natterangling med påfølgende ørting på mårran. Håper jeg ...........

Vel, jeg hadde vært alene med veldig aktiv tuppe i da 5 uker (og hun sov veldig lite sånn egentlig), vært syk i nesten ei uke med nesten 40 i feber, hunder som krevde sitt osv.. I tillegg var hun ekstrem frimerkebarn, så alenetiden i mange uker besto av at jeg lå i senga og så film mens hun sov, fordi hun våknet bare hvis hun lå alene.. Jeg måtte snike meg opp for å lufte hundene en gang i løpet av natta, men ikke uvanlig at jeg måtte la døra stå oppe og rugge på barnet som sov mens hundene tisset, bare for at hun ikke skulle våkne.. 

Jeg er glad for at jeg fikk den mest krevende babyen først, når jeg ikke hadde unger å ta meg av fra før  

[Zitka]

For å blottlegge litt veldig privat for min del, så;

Jeg må si det aller hardeste er at jeg veldig ofte føler meg så godt som alenemor og uten noen hjelp. Det er jo selvfølgelig ikke sant, men likevel mye sant.. 

Med M jobbet gubben borte halve tiden. Han var også hjemme halve tiden, men likevel falt mye på meg. For blant annet så kjente babyen han jo ikke igjen for hver gang han kom hjem fra jobb. Så jeg har hatt runder der babyen gråt fordi pappan prøvde å holde henne, hysteri fordi hun våknet på natta og oppdaget at pappan lå der osv. Men eldste er det fortsatt mamma som fikser ting, hjelper, ordner og har det siste ordet. Så selv om pappan er der, så er han ikke bestandig bra nok for M. Og kunne heller ikke avlaste meg så mye første året, og avlastning var et relativt begrep. Nå går det bedre, for nå sier jeg at hun skal gå til pappan sin  

nå er han bare borte i 2 uker og det går bra hittil med N. Et evig mas fra M om når pappa kommer (ironisk nok siden han ofte ikke er bra nok når han først er hjemme), men det går jo seg til. 

Foreldrene mine bor ca 1,5t unna, og de vil gjerne hjelpe.. Men hvor mye hjelp det faktisk blir er en annen sak. Svigerforeldrene bor vel ca 2 timer unna, men der er det veldig lite hjelp å få. Heller motsatt, siden svigerfar er litt av den typen mann som ikke direkte hjalp til med sine egne unger og mener at min sambo burde hjelpe til på gården osv når han har to uker fri fra jobben.. 

M har i tillegg vært håpløs for andre enn meg å legge, vi har ingen søsken vi kan bruke som barnepiker eller venner som M kjenner godt nok til å være igjen hos. Så hovedsakelig er det mamma som må trå til hvis vi trenger hjelp til det, men hun har jo gård og barn selv å ta seg av.. 

Så for min del har dette med barn vært veldig intens. For alle mine planer legges rundt gubbe og barn for at jeg KANSKJE kan dra på ei utstilling eller gå en tur med hund alene. Nå har jeg jo baby igjen som ikke tar flaske, så da blir ting enda vanskeligere igjen ei god stund.. 

 

Nettverk rundt seg er virkelig alfa omega.. 

[Malamuten]

Hjemreise i morgen, litt spent på hvordan det blir. Blir nok litt godt kjenner jeg, men spennende å se hvordan man greier seg på egen hånd også  Veldig greit å ha den der røde knappen å trykke på hver gang man lurer på noe. Men samtidig godt at det ikke kommer noen løpende inn her for å fikse noe når man endelig sover godt.

[*Marianne*]

46 minutter siden, Malamuten skrev:

Hjemreise i morgen, litt spent på hvordan det blir. Blir nok litt godt kjenner jeg, men spennende å se hvordan man greier seg på egen hånd også  Veldig greit å ha den der røde knappen å trykke på hver gang man lurer på noe. Men samtidig godt at det ikke kommer noen løpende inn her for å fikse noe når man endelig sover godt.

Spennende? Begge gangene her har det vært litt sånn "reise nå?! Allerede nå?! Liksom uten noe forberedelsestid?! Er vi klar for det, da? Helt sikkert? Får vi lov å ta'n med ut liksom? Helt ut?" Også går det jo kjempefint og er egentlig veldig koselig og rolig å komme hjem til sitt eget og alt man har forberedt, og egentlig ikke så komplisert? Også er jo hs der hvis du trenger råd?

[soelvd]

Herlig dag! Kjempeflott vær og vi har nytt den i høyskoleparken med kamera og langs sjøen på svaberg. Vi har fanget fisk med hendene, plukket skjell som det lever noe i, dyppet tærne i det kalde vannet, klatret, sunget, solt oss litt og vandret rundt. Åh, det er så fint med sånne dager  

 

 

[Malamuten]

2 timer siden, *Marianne* skrev:

Spennende? Begge gangene her har det vært litt sånn "reise nå?! Allerede nå?! Liksom uten noe forberedelsestid?! Er vi klar for det, da? Helt sikkert? Får vi lov å ta'n med ut liksom? Helt ut?" Også går det jo kjempefint og er egentlig veldig koselig og rolig å komme hjem til sitt eget og alt man har forberedt, og egentlig ikke så komplisert? Også er jo hs der hvis du trenger råd?

Høres kjent ut ja ? men du har nok rett , det blir helt sikkert fint å komme hjem og ?

[Raksha]

Tror muligens atte lillemor har skjønt at enkelte ting slipper hun bare ikke unna. Den evinnelig hårvasken... Vi vasker alltid håret på søndags kveld, i kriser drøyes det til mandags kveld. Så litt før seks i dag sperrer hun opp øynene, ser på meg og sier "ikke dusje!" "jo" sier jeg, "du må dusje etterpå". Litt frem og tilbake med det - så plutselig reiser hun seg opp - går gråtende til pappaen og sier etteller annet med "dusje, så e vi ferdig!" Både jeg og pappaen så storøyd på henne. "Vil du dusje nå så du er ferdig med det?" "Ja! *hulk hiks* så e vi ferdig!"  Hun fikk velge hvem hun ville skulle dusje henne, hun valgte meg, gikk smågråtende på egne bein opp trappa, kledde av seg inn i dusjen, klappet henda foran øya og lot meg fikse, mens hun spurte om vi var ferdig.   Så måtte vi snakke litt om det etterpå at det er litt skummelt å vaske håret for hun ser ingenting, hun har nemlig endelig lært å knipe øya sammen og holde seg for øya. Jeg er kanskje ikke så ettergivende og inkonsekvent som jeg føler alltid  

 

[Gjest]

På 2016-10-02 at 0:03 AM, Krutsi skrev:

For å blottlegge litt veldig privat for min del, så;

Jeg må si det aller hardeste er at jeg veldig ofte føler meg så godt som alenemor og uten noen hjelp. Det er jo selvfølgelig ikke sant, men likevel mye sant.. 

Med M jobbet gubben borte halve tiden. Han var også hjemme halve tiden, men likevel falt mye på meg. For blant annet så kjente babyen han jo ikke igjen for hver gang han kom hjem fra jobb. Så jeg har hatt runder der babyen gråt fordi pappan prøvde å holde henne, hysteri fordi hun våknet på natta og oppdaget at pappan lå der osv. Men eldste er det fortsatt mamma som fikser ting, hjelper, ordner og har det siste ordet. Så selv om pappan er der, så er han ikke bestandig bra nok for M. Og kunne heller ikke avlaste meg så mye første året, og avlastning var et relativt begrep. Nå går det bedre, for nå sier jeg at hun skal gå til pappan sin  

nå er han bare borte i 2 uker og det går bra hittil med N. Et evig mas fra M om når pappa kommer (ironisk nok siden han ofte ikke er bra nok når han først er hjemme), men det går jo seg til. 

Foreldrene mine bor ca 1,5t unna, og de vil gjerne hjelpe.. Men hvor mye hjelp det faktisk blir er en annen sak. Svigerforeldrene bor vel ca 2 timer unna, men der er det veldig lite hjelp å få. Heller motsatt, siden svigerfar er litt av den typen mann som ikke direkte hjalp til med sine egne unger og mener at min sambo burde hjelpe til på gården osv når han har to uker fri fra jobben.. 

M har i tillegg vært håpløs for andre enn meg å legge, vi har ingen søsken vi kan bruke som barnepiker eller venner som M kjenner godt nok til å være igjen hos. Så hovedsakelig er det mamma som må trå til hvis vi trenger hjelp til det, men hun har jo gård og barn selv å ta seg av.. 

Så for min del har dette med barn vært veldig intens. For alle mine planer legges rundt gubbe og barn for at jeg KANSKJE kan dra på ei utstilling eller gå en tur med hund alene. Nå har jeg jo baby igjen som ikke tar flaske, så da blir ting enda vanskeligere igjen ei god stund.. 

 

Nettverk rundt seg er virkelig alfa omega.. 

 

Den må utvilsomt være sårt for pappan og tenker jeg.... Ungen din kjenner deg ikke, ævv.... 

Her blir det "at best" 50/50 (3 mnd på, 3 mnd av...) om vi er heldige og at han får chief officer-posisjon om et drøyt år. Hvor lenge var din borte/hjemme? Jeg ser for meg at på 3 mnd kan vel baby få en viss bonding på gang? Eller er det håpløst?

Har satt som ultimatum at vi må finne hus i gangavstand til svigers. I verstefall 15-30 minutters kjøretur unna. For mine foreldre blir typ 12 timers reise unna (med kjøring og flybytter)....yikes. Det er jo et absurd faktum, at man nesten må skaffe seg venner og sånt før man får seg unge; ellers er man jo helt, mutters, peise alene...

Takk for tankespinn altså, det hjelper meg veldig i decisionmaking nå om dagene...!! Vipper noe helt sinnsykt mellom ja og nei, men tenker noen brikker faller på plass av seg selv så snart jeg har en ny jobb i boks, og vi finner huset for framtiden.

[Perfect Image]

 
Den må utvilsomt være sårt for pappan og tenker jeg.... Ungen din kjenner deg ikke, ævv.... 
Her blir det "at best" 50/50 (3 mnd på, 3 mnd av...) om vi er heldige og at han får chief officer-posisjon om et drøyt år. Hvor lenge var din borte/hjemme? Jeg ser for meg at på 3 mnd kan vel baby få en viss bonding på gang? Eller er det håpløst?

Har satt som ultimatum at vi må finne hus i gangavstand til svigers. I verstefall 15-30 minutters kjøretur unna. For mine foreldre blir typ 12 timers reise unna (med kjøring og flybytter)....yikes. Det er jo et absurd faktum, at man nesten må skaffe seg venner og sånt før man får seg unge; ellers er man jo helt, mutters, peise alene...
Takk for tankespinn altså, det hjelper meg veldig i decisionmaking nå om dagene...!! Vipper noe helt sinnsykt mellom ja og nei, men tenker noen brikker faller på plass av seg selv så snart jeg har en ny jobb i boks, og vi finner huset for framtiden.

3 mnd er lenge i en liten ens verden. Eksen var borte 9 uker en gang, babyen kjente han selvsagt ikke og eldste straffet han med å nekte å snakke med han.... Det skjer veldig mye i de små sin verden på så lang tid. Nå ser de far ca annenhver-tredje mnd og nå som de er 3 og 5 år er det lettere å opprettholde god kontakt pga Skype osv da de forstår det nå enn når de var under tre år. Rotete, slite hjerne [emoji14]

Sent fra min SM-G930F via Tapatalk

[Mud]

5 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

 

Den må utvilsomt være sårt for pappan og tenker jeg.... Ungen din kjenner deg ikke, ævv.... 

Her blir det "at best" 50/50 (3 mnd på, 3 mnd av...) om vi er heldige og at han får chief officer-posisjon om et drøyt år. Hvor lenge var din borte/hjemme? Jeg ser for meg at på 3 mnd kan vel baby få en viss bonding på gang? Eller er det håpløst?

Har satt som ultimatum at vi må finne hus i gangavstand til svigers. I verstefall 15-30 minutters kjøretur unna. For mine foreldre blir typ 12 timers reise unna (med kjøring og flybytter)....yikes. Det er jo et absurd faktum, at man nesten må skaffe seg venner og sånt før man får seg unge; ellers er man jo helt, mutters, peise alene...

Takk for tankespinn altså, det hjelper meg veldig i decisionmaking nå om dagene...!! Vipper noe helt sinnsykt mellom ja og nei, men tenker noen brikker faller på plass av seg selv så snart jeg har en ny jobb i boks, og vi finner huset for framtiden.

Vet du , Jeg tror du kommer til å klare deg helt fint jeg

Det ER ikke en vitenskap med barn,  det meste tar instinktene seg av , resten er sunn fornuft og en porsjon ydmykhet for oppgaven.   Unger er jo ganske robuste.  

Alt trenger ikke være perfekt timet og tilrettelagt.  

Jeg husker jeg tenkte at det er større idioter enn meg som har klart å ta seg av et barn når jeg fant ut at jeg var gravid. Det hjalp veldig ..

 Og som hundeeier HAR man faktisk den fordelen at man er vant til å sette andres behov foran sine egne. 

Det er slitsomt og alt det der , men det føles mer enn verdt det

 

[Aslan]

13 timer siden, Malamuten skrev:

Hjemreise i morgen, litt spent på hvordan det blir. Blir nok litt godt kjenner jeg, men spennende å se hvordan man greier seg på egen hånd også  Veldig greit å ha den der røde knappen å trykke på hver gang man lurer på noe. Men samtidig godt at det ikke kommer noen løpende inn her for å fikse noe når man endelig sover godt.

Følte det helt likt  Ville hjem, men skulle gjerne vært minst en uke til! Men det kommer til å gå strålende!

mini ligger på gulvet og spreller med et par leker, morfar tjenestegjør med å hente de som kastes for langt unna og jeg leser bok og drikker sjokomelk  Ikke verst! Fortjener det etter kaosnatt kjenner jeg. Må straks pakke ferdig og finne buss til flyplassen da, så skal vi hjem til samboer og pappa  Blir Mons sin 4 flytur dette, lille globetrotter! Ihvertfall mellom Trondheim og Oslo  På OSL har de familiesluse i sikkerhetskontrollen - den er super!

 

@Kangerlussuaq, det @Mud sa! Det kommer til å gå fint. Det meste ordner seg, og livet med barn kan bare i begrenset grad planlegges på forhånd. Akkurat som med hund. Du kan ha mange tanker og planer, men det lille vesenet kommer med egne meninger fra dag 1 Også blir det greit allikevel

[Zitka]

9 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

 

Den må utvilsomt være sårt for pappan og tenker jeg.... Ungen din kjenner deg ikke, ævv.... 

Her blir det "at best" 50/50 (3 mnd på, 3 mnd av...) om vi er heldige og at han får chief officer-posisjon om et drøyt år. Hvor lenge var din borte/hjemme? Jeg ser for meg at på 3 mnd kan vel baby få en viss bonding på gang? Eller er det håpløst?

Har satt som ultimatum at vi må finne hus i gangavstand til svigers. I verstefall 15-30 minutters kjøretur unna. For mine foreldre blir typ 12 timers reise unna (med kjøring og flybytter)....yikes. Det er jo et absurd faktum, at man nesten må skaffe seg venner og sånt før man får seg unge; ellers er man jo helt, mutters, peise alene...

Takk for tankespinn altså, det hjelper meg veldig i decisionmaking nå om dagene...!! Vipper noe helt sinnsykt mellom ja og nei, men tenker noen brikker faller på plass av seg selv så snart jeg har en ny jobb i boks, og vi finner huset for framtiden.

Min hadde 6ukers turnus.. Så det gikk ca 1 uke fra han kom hjem til de hadde kommet overens, resterende 5 uker gikk problemfritt.. Men da var hun jo vant med å ha pappan sin rundt seg, døgnet rundt, i 5 uker. Så fra hun var ca 6 mnd, fikk vi reaksjoner når han dro bort på jobb igjen. Og måtte ha ei uke igjen som var tøffere igjen.. 

Nå er han 2 uker på og av, og ungen er 2,5år og yngste er 3,5mnd. Hun eldste snakker med pappa på FaceTime, hun vet at pappa er på jobb (kjører nå lastebil) og så snakker vi en del om lastebil. Mini'n ser også pappan sin på FaceTime, og hittil har det ikke bydd på noen problemer når han kommer hjem. Men nå har 3mnd-skeptisken slått inn, så får vi se hvordan det går om ei uke  

men selv om pappan har vært landfast siden M var 1 år, var hjemme med henne et par-tre mnd mens jeg var på skole og brukt mye tid på henne, er det fortsatt mammaen som er den som fikser, bestemmer osv. Er det noe, så går man til mammaen  men det er jo heller ikke rart sånn egentlig.. For det er jeg som er den "stabile" som alltid er der.. Til og med når jeg var uti i jobb, måtte jeg finne meg jobb som passet med barnehagen.. 

[Raksha]

Jeg liker ikke å være med å levere i barnehagen for det blir ofte ekstra vanskelig når jeg er med. Men i dag måtte jeg fysisk fange henne for å få kos før hun løøøp inn og ikke så seg tilbake   

 

[rosinbolle]

Har nyvaksinert frøken i dag. Ikke lett å være liten! Godt å ha en mei tai å ha henne i, for her er det nærhet som gjelder. Det er greit det, lille pus.