Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby- og barnetråden - 2016


Recommended Posts

Skrevet
20 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Hvordan gjør folk det når de har barn alene og blir sjuk? F.eks skikkelig influensa? :P 

Jeg har ikke holdt en baby eller skiftet en bleie ever in my life, kommer jeg til å gå inn i en dyp depresjon av å få en baby da? Eller ordner sånne ting seg selv? Jeg liker virkelig ikke barn, type andres barn, men tanken på å få et eget barn er ikke *så* avskrekkende. Tror jeg.

Det er så mange rare følelser og tanker om dette for tiden at jeg blir gææærn :lol: Er så redd for å få et barn også blir det helt meltdown liksom. Jeg har aldri passet barn, jeg har ikke holdt et barn eller en baby noen sinne i mitt liv. Kanskje en gang når jeg var 12 år. Ellers aldri. Hunder derimot.... *kremt* Crazy dog lady osv... Er det håp for oss gæærne hundedamer?

 

Det ble både depresjon og helt meltdown her, men kom oss nå igjennom det og det er bare et blekt minne i all gleden nå.
Hvis jeg plutselig skulle blitt barnløs, ville det i tillegg til sorgen vært utrolig trist å miste det fine livet med barn som jeg elsker! 

Men blant de tingene som Marianne nevner er oppdragelse en av tingene som er vanskelig i 3 års alderen ihvertfall. Man vil jo ikke oppdra en "drittunge" og prøver derfor å være konsekvent / evt. bruke det man kan fra hundetrening om å forsterke det du vil ha mer av og ignorere uønsket adferd (ha! det går ikke...), men i virkeligheten er det så sterke følelser, og du kan ha bestemt deg for noe, men er det noe som gjør vondt langt inn i sjela så er det konflikt med ungen, som blir veldig lei seg hvis vi er strenge / bestemte og da trenger masse omsorg midt oppi det hele. Men så kan jo foreldre være uenig om hva som er riktig oppi en bestemt situasjon, det slipper man i det minste hvis man er alene. 

  • Svar 6.6k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I natt kom han endelig  Ting går bare fint og det er helt nydelig dette. Intenst når det sto på, 3 timer tok det fra vannet gikk og jeg rakk ingen smertestillende akkurat  Fått litt røff behandling me

Takk alle sammen En mann sa til meg en gang at når jeg har smerter så er trikset "go to your happy place". Så, som ekte hundemenneske, har Monti sprunget en perfekt rute-øvelse til en strålende tier

Posted Images

Skrevet
21 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Hvordan gjør folk det når de har barn alene og blir sjuk? F.eks skikkelig influensa? :P 

Jeg har ikke holdt en baby eller skiftet en bleie ever in my life, kommer jeg til å gå inn i en dyp depresjon av å få en baby da? Eller ordner sånne ting seg selv? Jeg liker virkelig ikke barn, type andres barn, men tanken på å få et eget barn er ikke *så* avskrekkende. Tror jeg.

Det er så mange rare følelser og tanker om dette for tiden at jeg blir gææærn :lol: Er så redd for å få et barn også blir det helt meltdown liksom. Jeg har aldri passet barn, jeg har ikke holdt et barn eller en baby noen sinne i mitt liv. Kanskje en gang når jeg var 12 år. Ellers aldri. Hunder derimot.... *kremt* Crazy dog lady osv... Er det håp for oss gæærne hundedamer?

 

Jeg tenker mye det samme som deg. Jeg har småsøsken og tantebarn da og har jobbet i bhg, så bleieskift er ikke noe problem, men alt det andre? Skremmende! Jeg har aldri ønsket meg barn, ikke før jeg hadde passert 29 og vel så det begynte tankene om barn å kverne rundt i hodet mitt uten mitt samtykke. Jeg prøvde å overse de da de dukket opp, men nå er de der ofte, mye og lenge... Jeg er fremdeles usikker, men tanken virker ikke like avskrekkende som tidligere. 

Jeg er 100% sikker på at jeg kommer til å bli en av de som får en total meltdown, angre som fy og lure på hva i alle dager det er jeg har gjort? Har jeg bytta ut friheten min mot dette?? :lol: Men jeg har også tro på at det vil gå over, dersom jeg en dag blir mor. Og når småbarnstida er over så er det jo bare fryd og gammen? Da kan de jo snakkes til:sleep::lol:

 

 

  • Like 1
Skrevet
13 minutter siden, Tonje skrev:

 

Jeg er 100% sikker på at jeg kommer til å bli en av de som får en total meltdown, angre som fy og lure på hva i alle dager det er jeg har gjort? Har jeg bytta ut friheten min mot dette?? :lol: 

 

Jeg tror alle mammaer og pappaer opplever varianter dette i en eller annen grad, jeg, en eller annen gang. Eller fler. De fleste vil allikevel se på ungene sine og si at det er verdt det. Etterhvert skjønner man ikke helt hva man gjorde uten dem? Hva drev jeg med, egentlig... Jeg syns jeg var travel før, liksom. Jeg ante jo ikke hvordan det er å virkelig være travel... 

 

Og nei, det blir ikke lettere når de kan snakkes til. Fireåringer i dag er ivertfall alt for smarte, vår diskuterer meg i senk noen ganger. Dog ikke på grunn av slående argumenter, heller en lang rekke usammenhengende og absurd argumentasjon så man til slutt blir stående å måpe, og bare forlater samtalen uten å for gjennomført noe.,.

  • Like 2
Skrevet
7 minutter siden, *Marianne* skrev:

Og nei, det blir ikke lettere når de kan snakkes til. Fireåringer i dag er ivertfall alt for smarte, vår diskuterer meg i senk noen ganger. Dog ikke på grunn av slående argumenter, heller en lang rekke usammenhengende og absurd argumentasjon så man til slutt blir stående å måpe, og bare forlater samtalen uten å for gjennomført noe.,.

I know. Jeg var tenåring da jeg fikk to små brødre, og han ene kunne kvervulere med gråstein. Jeg bare lever i fornektelse og tenker at ungen min blir mye enklere å snakke til :sleep:

  • Like 3
Skrevet
Akkurat nå, Tonje skrev:

I know. Jeg var tenåring da jeg fikk to små brødre, og han ene kunne kvervulere med gråstein. Jeg bare lever i fornektelse og tenker at ungen min blir mye enklere å snakke til :sleep:

Selvfølgelig?

  • Like 1
Skrevet

Det mest absurde jeg opplever (heldigvis ikke så mye lenger) er når både jeg og ungen har grått og vurderte å hoppe ut vinduet fordi hun ikke vil sove, så i det du hører pusten blir tyngre og drømmeland omfavner henne så er hun skatten min igjen og jeg vil helst bare bli sittende på rommet hennes og høre på pusten hennes... :| Makes no sense

 

  • Like 6
Skrevet
7 timer siden, Krutsi skrev:

J

Da var jeg så dårlig form at jeg knakk sammen i gråt da gubben ringte og spurte om hvordan det gikk.. :lol: 

Oh lord, ser det og for meg! "Hei åssn går det da?"
"Nei altså, helt fiiiii...HIIIIIUUUUUUUUHHHHHHVÆÆÆÆÆ *meltdown*" :lol::ermm: 

Grøss og gru, har aldri vært så dårlig. Er det sånn at barn fører all denne sykdommen med seg også? :icon_redface: Siden man er så nedslitt og sånn?

57 minutter siden, Marie skrev:

Det ble både depresjon og helt meltdown her, men kom oss nå igjennom det og det er bare et blekt minne i all gleden nå.
Hvis jeg plutselig skulle blitt barnløs, ville det i tillegg til sorgen vært utrolig trist å miste det fine livet med barn som jeg elsker! 

Men blant de tingene som Marianne nevner er oppdragelse en av tingene som er vanskelig i 3 års alderen ihvertfall. Man vil jo ikke oppdra en "drittunge" og prøver derfor å være konsekvent / evt. bruke det man kan fra hundetrening om å forsterke det du vil ha mer av og ignorere uønsket adferd (ha! det går ikke...), men i virkeligheten er det så sterke følelser, og du kan ha bestemt deg for noe, men er det noe som gjør vondt langt inn i sjela så er det konflikt med ungen, som blir veldig lei seg hvis vi er strenge / bestemte og da trenger masse omsorg midt oppi det hele. Men så kan jo foreldre være uenig om hva som er riktig oppi en bestemt situasjon, det slipper man i det minste hvis man er alene. 

Usj, man hører jo om de tilfellene! Det er kanskje litt veldig personlig, men hadde du sånne tanker som meg før du fikk barn? Eller bare kom det fra intet? (For jeg har hørt om de som får det fra intet, type hormonelt eller noe...). Men hey, du klarte jo å få meg på en positiv tanke om å sitte der i 4 mnd alene da! Takk! :P 

11 minutter siden, *Marianne* skrev:

Jeg tror alle mammaer og pappaer opplever varianter dette i en eller annen grad, jeg, en eller annen gang. Eller fler. De fleste vil allikevel se på ungene sine og si at det er verdt det. Etterhvert skjønner man ikke helt hva man gjorde uten dem? Hva drev jeg med, egentlig... Jeg syns jeg var travel før, liksom. Jeg ante jo ikke hvordan det er å virkelig være travel... 

 

Og nei, det blir ikke lettere når de kan snakkes til. Fireåringer i dag er ivertfall alt for smarte, vår diskuterer meg i senk noen ganger. Dog ikke på grunn av slående argumenter, heller en lang rekke usammenhengende og absurd argumentasjon så man til slutt blir stående å måpe, og bare forlater samtalen uten å for gjennomført noe.,.

Nå ble jeg egentlig litt skremt igjen :lol: 

En ting jeg er skikkelig, skikkelig redd for ... er det at jeg ELSKER å sove om morgenen. Virkelig. Jeg kan ligge og dra meg til klokka 13.00, og jeg er 27 år. Skulle tro jeg var 16 og midt i tenårene, men nei. Du kunne stått og bedt meg 5000kr, men jeg hadde foretrukket å dra meg i senga med sånn skikkelig trøtt-tryne til klokka 12. Det høres kanskje helt absurd ut mtp at et barn er et barn, og det å dra seg i senga er ... poengløst. Men ... Det skremmer meg skikkelig å føle at jeg kanskje aldri mer kan gjøre det om man får barn. Iallefall ikke på typ 8-10 år? :P Det overveldende ansvaret på en måte. Det er jeg mest redd. Av alle ting. At jeg plutselig ikke takler det. At jeg føler meg så fanget at jeg får meltdown av det. At de positive tingene ved barn kanskje ikke veier opp for det? Men samtidig, hvem kan egentlig vite om det ene veger opp for tapet av det andre. Det er jo umulig å si. Og en dag MÅ jeg jo bli ferdig med natterangling med påfølgende ørting på mårran. Håper jeg ........... :teehe:

Skrevet
7 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

Usj, man hører jo om de tilfellene! Det er kanskje litt veldig personlig, men hadde du sånne tanker som meg før du fikk barn? Eller bare kom det fra intet? (For jeg har hørt om de som får det fra intet, type hormonelt eller noe...). Men hey, du klarte jo å få meg på en positiv tanke om å sitte der i 4 mnd alene da! Takk! :P 

Hihi, bare hyggelig. :ahappy: 

Det går helt fint, jeg har jo delt masse om det her inne da det stod på, så det er liksom ingen hemmelighet.
Men nei jeg hadde ingen slike tanker på forhånd. Det var kanskje mer at jeg var totalt uforberedt, det virker det ikke som du er.
Av en eller annen grunn hadde jeg bare hørte om alt det rosa og fantastiske jeg.

Det kom ikke fra babyen / barseltiden i seg selv, men pga problemer med kolikk og refluks som varte veldig lenge. Så skriking store deler av døgnet, følelse av maktesløshet og søvnmangel. Selv om jeg vet om en del som har opplevd det samme, er hovednntrykket at det de fleste ikke får en så tøff start heldigvis. :) 

Skrevet
13 minutter siden, Raksha skrev:

Det mest absurde jeg opplever (heldigvis ikke så mye lenger) er når både jeg og ungen har grått og vurderte å hoppe ut vinduet fordi hun ikke vil sove, så i det du hører pusten blir tyngre og drømmeland omfavner henne så er hun skatten min igjen og jeg vil helst bare bli sittende på rommet hennes og høre på pusten hennes... :| Makes no sense

 

Og når ungen endelig sover og du har kvelden alene blir du sittende å se på bilder/ videoer av hun på tlf og bare snakke om hun med samboeren din :lol: 

Skrevet
1 minutt siden, Krilo skrev:

Og når ungen endelig sover og du har kvelden alene blir du sittende å se på bilder/ videoer av hun på tlf og bare snakke om hun med samboeren din :lol: 

Ja! :lol: 

 

Forøvrig gårsdagens samtale ved leggetid, pappaen hadde lagt henne og jeg skulle overta så han kunne gå ut. 

Lillemor: "Mamma er et monster! "

meg: :Jaha? Et kosemonster?

hun: Nei, et monster bare

meg: Javel, da er du og monster? mitt monster? 

Hun "nei, bare Ida"

Meg; Pappa da? er han og monster? 

Hun: Nei, pappa er bare snill han!

....

Der fikk jeg den :lol: 

 

  • Like 8
Skrevet
2 minutter siden, Raksha skrev:

Ja! :lol: 

 

Forøvrig gårsdagens samtale ved leggetid, pappaen hadde lagt henne og jeg skulle overta så han kunne gå ut. 

Lillemor: "Mamma er et monster! "

meg: :Jaha? Et kosemonster?

hun: Nei, et monster bare

meg: Javel, da er du og monster? mitt monster? 

Hun "nei, bare Ida"

Meg; Pappa da? er han og monster? 

Hun: Nei, pappa er bare snill han!

....

Der fikk jeg den :lol: 

 

:lol::lol: 

Skrevet
28 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

Oh lord, ser det og for meg! "Hei åssn går det da?"
"Nei altså, helt fiiiii...HIIIIIUUUUUUUUHHHHHHVÆÆÆÆÆ *meltdown*" :lol::ermm: 

Grøss og gru, har aldri vært så dårlig. Er det sånn at barn fører all denne sykdommen med seg også? :icon_redface: Siden man er så nedslitt og sånn?

Usj, man hører jo om de tilfellene! Det er kanskje litt veldig personlig, men hadde du sånne tanker som meg før du fikk barn? Eller bare kom det fra intet? (For jeg har hørt om de som får det fra intet, type hormonelt eller noe...). Men hey, du klarte jo å få meg på en positiv tanke om å sitte der i 4 mnd alene da! Takk! :P 

Nå ble jeg egentlig litt skremt igjen :lol: 

En ting jeg er skikkelig, skikkelig redd for ... er det at jeg ELSKER å sove om morgenen. Virkelig. Jeg kan ligge og dra meg til klokka 13.00, og jeg er 27 år. Skulle tro jeg var 16 og midt i tenårene, men nei. Du kunne stått og bedt meg 5000kr, men jeg hadde foretrukket å dra meg i senga med sånn skikkelig trøtt-tryne til klokka 12. Det høres kanskje helt absurd ut mtp at et barn er et barn, og det å dra seg i senga er ... poengløst. Men ... Det skremmer meg skikkelig å føle at jeg kanskje aldri mer kan gjøre det om man får barn. Iallefall ikke på typ 8-10 år? :P Det overveldende ansvaret på en måte. Det er jeg mest redd. Av alle ting. At jeg plutselig ikke takler det. At jeg føler meg så fanget at jeg får meltdown av det. At de positive tingene ved barn kanskje ikke veier opp for det? Men samtidig, hvem kan egentlig vite om det ene veger opp for tapet av det andre. Det er jo umulig å si. Og en dag MÅ jeg jo bli ferdig med natterangling med påfølgende ørting på mårran. Håper jeg ........... :teehe:

Vel, jeg hadde vært alene med veldig aktiv tuppe i da 5 uker (og hun sov veldig lite sånn egentlig), vært syk i nesten ei uke med nesten 40 i feber, hunder som krevde sitt osv.. I tillegg var hun ekstrem frimerkebarn, så alenetiden i mange uker besto av at jeg lå i senga og så film mens hun sov, fordi hun våknet bare hvis hun lå alene.. Jeg måtte snike meg opp for å lufte hundene en gang i løpet av natta, men ikke uvanlig at jeg måtte la døra stå oppe og rugge på barnet som sov mens hundene tisset, bare for at hun ikke skulle våkne.. 

Jeg er glad for at jeg fikk den mest krevende babyen først, når jeg ikke hadde unger å ta meg av fra før :aww: 

Skrevet

For å blottlegge litt veldig privat for min del, så;

Jeg må si det aller hardeste er at jeg veldig ofte føler meg så godt som alenemor og uten noen hjelp. Det er jo selvfølgelig ikke sant, men likevel mye sant.. 

Med M jobbet gubben borte halve tiden. Han var også hjemme halve tiden, men likevel falt mye på meg. For blant annet så kjente babyen han jo ikke igjen for hver gang han kom hjem fra jobb. Så jeg har hatt runder der babyen gråt fordi pappan prøvde å holde henne, hysteri fordi hun våknet på natta og oppdaget at pappan lå der osv. Men eldste er det fortsatt mamma som fikser ting, hjelper, ordner og har det siste ordet. Så selv om pappan er der, så er han ikke bestandig bra nok for M. Og kunne heller ikke avlaste meg så mye første året, og avlastning var et relativt begrep. Nå går det bedre, for nå sier jeg at hun skal gå til pappan sin :lol: 

nå er han bare borte i 2 uker og det går bra hittil med N. Et evig mas fra M om når pappa kommer (ironisk nok siden han ofte ikke er bra nok når han først er hjemme), men det går jo seg til. 

Foreldrene mine bor ca 1,5t unna, og de vil gjerne hjelpe.. Men hvor mye hjelp det faktisk blir er en annen sak. Svigerforeldrene bor vel ca 2 timer unna, men der er det veldig lite hjelp å få. Heller motsatt, siden svigerfar er litt av den typen mann som ikke direkte hjalp til med sine egne unger og mener at min sambo burde hjelpe til på gården osv når han har to uker fri fra jobben.. 

M har i tillegg vært håpløs for andre enn meg å legge, vi har ingen søsken vi kan bruke som barnepiker eller venner som M kjenner godt nok til å være igjen hos. Så hovedsakelig er det mamma som må trå til hvis vi trenger hjelp til det, men hun har jo gård og barn selv å ta seg av.. 

Så for min del har dette med barn vært veldig intens. For alle mine planer legges rundt gubbe og barn for at jeg KANSKJE kan dra på ei utstilling eller gå en tur med hund alene. Nå har jeg jo baby igjen som ikke tar flaske, så da blir ting enda vanskeligere igjen ei god stund.. 

 

Nettverk rundt seg er virkelig alfa omega.. 

Skrevet

Hjemreise i morgen, litt spent på hvordan det blir. Blir nok litt godt kjenner jeg, men spennende å se hvordan man greier seg på egen hånd også :P Veldig greit å ha den der røde knappen å trykke på hver gang man lurer på noe. Men samtidig godt at det ikke kommer noen løpende inn her for å fikse noe når man endelig sover godt.

  • Like 5
Skrevet
46 minutter siden, Malamuten skrev:

Hjemreise i morgen, litt spent på hvordan det blir. Blir nok litt godt kjenner jeg, men spennende å se hvordan man greier seg på egen hånd også :P Veldig greit å ha den der røde knappen å trykke på hver gang man lurer på noe. Men samtidig godt at det ikke kommer noen løpende inn her for å fikse noe når man endelig sover godt.

Spennende? Begge gangene her har det vært litt sånn "reise nå?! Allerede nå?! Liksom uten noe forberedelsestid?! Er vi klar for det, da? Helt sikkert? Får vi lov å ta'n med ut liksom? Helt ut?" Også går det jo kjempefint og er egentlig veldig koselig og rolig å komme hjem til sitt eget og alt man har forberedt, og egentlig ikke så komplisert? Også er jo hs der hvis du trenger råd?

  • Like 2
Skrevet

Herlig dag! Kjempeflott vær og vi har nytt den i høyskoleparken med kamera og langs sjøen på svaberg. Vi har fanget fisk med hendene, plukket skjell som det lever noe i, dyppet tærne i det kalde vannet, klatret, sunget, solt oss litt og vandret rundt. Åh, det er så fint med sånne dager :D 

 

14567445_10154510935367225_8165098611357

 

14480696_10154510935362225_6943803560871

  • Like 9
Skrevet
2 timer siden, *Marianne* skrev:

Spennende? Begge gangene her har det vært litt sånn "reise nå?! Allerede nå?! Liksom uten noe forberedelsestid?! Er vi klar for det, da? Helt sikkert? Får vi lov å ta'n med ut liksom? Helt ut?" Også går det jo kjempefint og er egentlig veldig koselig og rolig å komme hjem til sitt eget og alt man har forberedt, og egentlig ikke så komplisert? Også er jo hs der hvis du trenger råd?

Høres kjent ut ja ? men du har nok rett , det blir helt sikkert fint å komme hjem og ?

  • Like 1
Skrevet

Tror muligens atte lillemor har skjønt at enkelte ting slipper hun bare ikke unna. Den evinnelig hårvasken... Vi vasker alltid håret på søndags kveld, i kriser drøyes det til mandags kveld. Så litt før seks i dag sperrer hun opp øynene, ser på meg og sier "ikke dusje!" "jo" sier jeg, "du må dusje etterpå". Litt frem og tilbake med det - så plutselig reiser hun seg opp - går gråtende til pappaen og sier etteller annet med "dusje, så e vi ferdig!" Både jeg og pappaen så storøyd på henne. "Vil du dusje nå så du er ferdig med det?" "Ja! *hulk hiks* så e vi ferdig!" :shocked: Hun fikk velge hvem hun ville skulle dusje henne, hun valgte meg, gikk smågråtende på egne bein opp trappa, kledde av seg inn i dusjen, klappet henda foran øya og lot meg fikse, mens hun spurte om vi var ferdig.   Så måtte vi snakke litt om det etterpå at det er litt skummelt å vaske håret for hun ser ingenting, hun har nemlig endelig lært å knipe øya sammen og holde seg for øya. Jeg er kanskje ikke så ettergivende og inkonsekvent som jeg føler alltid :aww: 

 

  • Like 5
Skrevet
På 2016-10-02 at 0:03 AM, Krutsi skrev:

For å blottlegge litt veldig privat for min del, så;

Jeg må si det aller hardeste er at jeg veldig ofte føler meg så godt som alenemor og uten noen hjelp. Det er jo selvfølgelig ikke sant, men likevel mye sant.. 

Med M jobbet gubben borte halve tiden. Han var også hjemme halve tiden, men likevel falt mye på meg. For blant annet så kjente babyen han jo ikke igjen for hver gang han kom hjem fra jobb. Så jeg har hatt runder der babyen gråt fordi pappan prøvde å holde henne, hysteri fordi hun våknet på natta og oppdaget at pappan lå der osv. Men eldste er det fortsatt mamma som fikser ting, hjelper, ordner og har det siste ordet. Så selv om pappan er der, så er han ikke bestandig bra nok for M. Og kunne heller ikke avlaste meg så mye første året, og avlastning var et relativt begrep. Nå går det bedre, for nå sier jeg at hun skal gå til pappan sin :lol: 

nå er han bare borte i 2 uker og det går bra hittil med N. Et evig mas fra M om når pappa kommer (ironisk nok siden han ofte ikke er bra nok når han først er hjemme), men det går jo seg til. 

Foreldrene mine bor ca 1,5t unna, og de vil gjerne hjelpe.. Men hvor mye hjelp det faktisk blir er en annen sak. Svigerforeldrene bor vel ca 2 timer unna, men der er det veldig lite hjelp å få. Heller motsatt, siden svigerfar er litt av den typen mann som ikke direkte hjalp til med sine egne unger og mener at min sambo burde hjelpe til på gården osv når han har to uker fri fra jobben.. 

M har i tillegg vært håpløs for andre enn meg å legge, vi har ingen søsken vi kan bruke som barnepiker eller venner som M kjenner godt nok til å være igjen hos. Så hovedsakelig er det mamma som må trå til hvis vi trenger hjelp til det, men hun har jo gård og barn selv å ta seg av.. 

Så for min del har dette med barn vært veldig intens. For alle mine planer legges rundt gubbe og barn for at jeg KANSKJE kan dra på ei utstilling eller gå en tur med hund alene. Nå har jeg jo baby igjen som ikke tar flaske, så da blir ting enda vanskeligere igjen ei god stund.. 

 

Nettverk rundt seg er virkelig alfa omega.. 

 

Den må utvilsomt være sårt for pappan og tenker jeg.... Ungen din kjenner deg ikke, ævv.... 

Her blir det "at best" 50/50 (3 mnd på, 3 mnd av...) om vi er heldige og at han får chief officer-posisjon om et drøyt år. Hvor lenge var din borte/hjemme? Jeg ser for meg at på 3 mnd kan vel baby få en viss bonding på gang? Eller er det håpløst?

Har satt som ultimatum at vi må finne hus i gangavstand til svigers. I verstefall 15-30 minutters kjøretur unna. For mine foreldre blir typ 12 timers reise unna (med kjøring og flybytter)....yikes. Det er jo et absurd faktum, at man nesten må skaffe seg venner og sånt før man får seg unge; ellers er man jo helt, mutters, peise alene...

Takk for tankespinn altså, det hjelper meg veldig i decisionmaking nå om dagene...!! Vipper noe helt sinnsykt mellom ja og nei, men tenker noen brikker faller på plass av seg selv så snart jeg har en ny jobb i boks, og vi finner huset for framtiden.

Skrevet
 
Den må utvilsomt være sårt for pappan og tenker jeg.... Ungen din kjenner deg ikke, ævv.... 
Her blir det "at best" 50/50 (3 mnd på, 3 mnd av...) om vi er heldige og at han får chief officer-posisjon om et drøyt år. Hvor lenge var din borte/hjemme? Jeg ser for meg at på 3 mnd kan vel baby få en viss bonding på gang? Eller er det håpløst?

Har satt som ultimatum at vi må finne hus i gangavstand til svigers. I verstefall 15-30 minutters kjøretur unna. For mine foreldre blir typ 12 timers reise unna (med kjøring og flybytter)....yikes. Det er jo et absurd faktum, at man nesten må skaffe seg venner og sånt før man får seg unge; ellers er man jo helt, mutters, peise alene...
Takk for tankespinn altså, det hjelper meg veldig i decisionmaking nå om dagene...!! Vipper noe helt sinnsykt mellom ja og nei, men tenker noen brikker faller på plass av seg selv så snart jeg har en ny jobb i boks, og vi finner huset for framtiden.

3 mnd er lenge i en liten ens verden. Eksen var borte 9 uker en gang, babyen kjente han selvsagt ikke og eldste straffet han med å nekte å snakke med han.... Det skjer veldig mye i de små sin verden på så lang tid. Nå ser de far ca annenhver-tredje mnd og nå som de er 3 og 5 år er det lettere å opprettholde god kontakt pga Skype osv da de forstår det nå enn når de var under tre år. Rotete, slite hjerne [emoji14]

Sent fra min SM-G930F via Tapatalk

Skrevet
5 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

 

Den må utvilsomt være sårt for pappan og tenker jeg.... Ungen din kjenner deg ikke, ævv.... 

Her blir det "at best" 50/50 (3 mnd på, 3 mnd av...) om vi er heldige og at han får chief officer-posisjon om et drøyt år. Hvor lenge var din borte/hjemme? Jeg ser for meg at på 3 mnd kan vel baby få en viss bonding på gang? Eller er det håpløst?

Har satt som ultimatum at vi må finne hus i gangavstand til svigers. I verstefall 15-30 minutters kjøretur unna. For mine foreldre blir typ 12 timers reise unna (med kjøring og flybytter)....yikes. Det er jo et absurd faktum, at man nesten må skaffe seg venner og sånt før man får seg unge; ellers er man jo helt, mutters, peise alene...

Takk for tankespinn altså, det hjelper meg veldig i decisionmaking nå om dagene...!! Vipper noe helt sinnsykt mellom ja og nei, men tenker noen brikker faller på plass av seg selv så snart jeg har en ny jobb i boks, og vi finner huset for framtiden.

Vet du , Jeg tror du kommer til å klare deg helt fint jeg :)

Det ER ikke en vitenskap med barn,  det meste tar instinktene seg av , resten er sunn fornuft og en porsjon ydmykhet for oppgaven.   Unger er jo ganske robuste.  

Alt trenger ikke være perfekt timet og tilrettelagt.  

Jeg husker jeg tenkte at det er større idioter enn meg som har klart å ta seg av et barn når jeg fant ut at jeg var gravid. Det hjalp veldig ..

 Og som hundeeier HAR man faktisk den fordelen at man er vant til å sette andres behov foran sine egne. 

Det er slitsomt og alt det der , men det føles mer enn verdt det :)

 

  • Like 9
Skrevet
13 timer siden, Malamuten skrev:

Hjemreise i morgen, litt spent på hvordan det blir. Blir nok litt godt kjenner jeg, men spennende å se hvordan man greier seg på egen hånd også :P Veldig greit å ha den der røde knappen å trykke på hver gang man lurer på noe. Men samtidig godt at det ikke kommer noen løpende inn her for å fikse noe når man endelig sover godt.

Følte det helt likt :teehe: Ville hjem, men skulle gjerne vært minst en uke til! Men det kommer til å gå strålende!

mini ligger på gulvet og spreller med et par leker, morfar tjenestegjør med å hente de som kastes for langt unna og jeg leser bok og drikker sjokomelk :teehe: Ikke verst! Fortjener det etter kaosnatt kjenner jeg. Må straks pakke ferdig og finne buss til flyplassen da, så skal vi hjem til samboer og pappa :heart: Blir Mons sin 4 flytur dette, lille globetrotter! Ihvertfall mellom Trondheim og Oslo :lol: På OSL har de familiesluse i sikkerhetskontrollen - den er super!

 

@Kangerlussuaq, det @Mud sa! Det kommer til å gå fint. Det meste ordner seg, og livet med barn kan bare i begrenset grad planlegges på forhånd. Akkurat som med hund. Du kan ha mange tanker og planer, men det lille vesenet kommer med egne meninger fra dag 1 :teehe: Også blir det greit allikevel :)

  • Like 3
Skrevet
9 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

 

Den må utvilsomt være sårt for pappan og tenker jeg.... Ungen din kjenner deg ikke, ævv.... 

Her blir det "at best" 50/50 (3 mnd på, 3 mnd av...) om vi er heldige og at han får chief officer-posisjon om et drøyt år. Hvor lenge var din borte/hjemme? Jeg ser for meg at på 3 mnd kan vel baby få en viss bonding på gang? Eller er det håpløst?

Har satt som ultimatum at vi må finne hus i gangavstand til svigers. I verstefall 15-30 minutters kjøretur unna. For mine foreldre blir typ 12 timers reise unna (med kjøring og flybytter)....yikes. Det er jo et absurd faktum, at man nesten må skaffe seg venner og sånt før man får seg unge; ellers er man jo helt, mutters, peise alene...

Takk for tankespinn altså, det hjelper meg veldig i decisionmaking nå om dagene...!! Vipper noe helt sinnsykt mellom ja og nei, men tenker noen brikker faller på plass av seg selv så snart jeg har en ny jobb i boks, og vi finner huset for framtiden.

Min hadde 6ukers turnus.. Så det gikk ca 1 uke fra han kom hjem til de hadde kommet overens, resterende 5 uker gikk problemfritt.. Men da var hun jo vant med å ha pappan sin rundt seg, døgnet rundt, i 5 uker. Så fra hun var ca 6 mnd, fikk vi reaksjoner når han dro bort på jobb igjen. Og måtte ha ei uke igjen som var tøffere igjen.. 

Nå er han 2 uker på og av, og ungen er 2,5år og yngste er 3,5mnd. Hun eldste snakker med pappa på FaceTime, hun vet at pappa er på jobb (kjører nå lastebil) og så snakker vi en del om lastebil. Mini'n ser også pappan sin på FaceTime, og hittil har det ikke bydd på noen problemer når han kommer hjem. Men nå har 3mnd-skeptisken slått inn, så får vi se hvordan det går om ei uke :lol: 

men selv om pappan har vært landfast siden M var 1 år, var hjemme med henne et par-tre mnd mens jeg var på skole og brukt mye tid på henne, er det fortsatt mammaen som er den som fikser, bestemmer osv. Er det noe, så går man til mammaen :P men det er jo heller ikke rart sånn egentlig.. For det er jeg som er den "stabile" som alltid er der.. Til og med når jeg var uti i jobb, måtte jeg finne meg jobb som passet med barnehagen.. 

  • Like 1
Skrevet

Jeg liker ikke å være med å levere i barnehagen for det blir ofte ekstra vanskelig når jeg er med. Men i dag måtte jeg fysisk fange henne for å få kos før hun løøøp inn og ikke så seg tilbake :wub:  

 

  • Like 8
Skrevet

Har nyvaksinert frøken i dag. Ikke lett å være liten! Godt å ha en mei tai å ha henne i, for her er det nærhet som gjelder. Det er greit det, lille pus. 

  • Like 4
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...