Hjelp til problemhund når det har kokt over for eigar..

[Sirius]

Eg har tre hundar. Ein beagle/flat/samojed på 7 år, Shelties på 5 og 1 år. I ein normal kvardag fungerar dette greit. Eg trenar mykje med sheltieane, men beaglemixen vert ofte rein turhund.

Beaglemixen har mykje baggasje. Ho har ressursforsvar, frykt agressiv mot andre hundar og veldig mykje plaga med sjukdom. For nokre år tilbake vart ho kastrert, noko som resulterte i betring og ein Meir stabil hund.

Ressursforsvaret gjekk over til reint matforsvar mot andre hundar, og mot folk på mat som ho har veldig lyst på. Fryktagressiviteten har me øvd og trent mykje på, og den vart også betre. (Beklagar om det er feil val av begrep, men kan utdjupe situasjonane om nokon ikkje forstår kva eg meinar).

For eit og eit halvt år sidan flytta me til meir urbane strøk. Då vart utfordringa med Fryktagressiviteten mykje større sidan me stadig møtte hundar. Skulle eg vere så uheldig å kome bort i hunden når ho utagerer går agressjonen over på meg, men ho har aldri bite meg til blods.

Innandørs har ho det siste halvåret også endra atferd. Dersom ho vert nekta noko (t.d. Å ikkje klatre opp etter bordet eller kjøkkenbenken) svarar ho med knurring eller glefsing. Det kan ho også gjere om ho vert bedt om å flytte seg ut av hundesenga når ho må bytte rom for natta. Det føles som ein trass tenåring.

No er eg i den situasjonen at eg ser på ho som ei tikkande bombe. Eg veit ikkje lenger kva tid ho klikkar. Mest panikk har Eg når me er saman med barn. Ho er veldig glad i barn, og barn er veldig glad i ho, men brått får ho nok, og då glefsar ho til (ungane får ikkje styre som dei vil, men dette kan skje i det me kjem inn døra).

No fram mot jul er dette kombinert med matforsvar eit stort problem. Eg er veldig rådlaus på kva eg kan gjere. Får dårlig samvet på å tenke på at ho eigentleg berre burde stå heime..

Er det nokon som har råd? Eg er lei og frustrert, noko som ikkje hjelp situasjonen i det heile. Eg har stadig dårlig samvittighet for hunden, og kjenner at eg må finne ei løysing snart.

Kan eg greie å stole på ho igjen? Får eg dette til å fungere? Akkurat No føler eg at eg har vatn over hovudet og druknar sakte i hundeholdet mitt...

Sent fra min D5803 via Tapatalk

[Lene_S]

Det første som slo meg er å spørre om du har fått henne undersøkt hos veterinær? Siden atferden har endret seg såpass drastisk, og du ikke nevner at noe spesielt har skjedd henne som har trigget dette, så tenker jeg smerter. Hun er jo forholdsvis gammel, etter blandingen å dømme, og problemer med muskler, skjelett og ledd er da mer sannsynlig. Så hvis du ikke har fått utført en grundig undersøkelse, både klinisk og med røntgen, så ville jeg gjort det, var jeg deg.

[Sofie & Aska]

Du skal i hvertfal ikke ha dårlig samvittighet for å isolere hunden fra barn og andre den kan skade. Det er det beste for alle parter, også hunden. 

[Sirius]

Ho har i år nyleg vorte kurert for magesår, då vart også heile hunden røntga. Ho har forkalkning i ryggen, som har vore der lenge (oppdaga for to år sidan).

Ho har gått på smertestillande for denne forkalkninga i løpet av siste halvåret utan at det har hatt noko effekt på atferd. Me prøver å minimalisere smertestillande grunna magesår. Er vel einaste viss ho har fått igjen magesår, men det syner ho ikkje symptom på.

Det er klart, me kan ta oss ein ny tur til veterinær, men det er der ho har vore halve året.. (kunne berre håpe på at ho faktisk var frisk No...)

Sent fra min D5803 via Tapatalk

[Tinkie]

Når hundeholdet blir mer til belastning enn til glede, og det faktisk virker som om hunden ikke har det helt bra med seg selv, så ville jeg vurdert å avlive, jeg, altså. Det er selvfølgelig veldig lett å skrive, men vanskelig å faktisk tenke på, men hund skal være en berikelse i livet, mener jeg. 

Det å la hunden være hjemme, er i mine øyne en god løsning. Hunden går ikke rundt og tenker på alt den går glipp av, og den slipper belastningen det er å bli satt i ubehagelige situasjoner som gjør at den føler at den må glefse. Hvis det å la hunden være hjemme, gjør at du ikke utsetter deg selv, hunden eller barn for unødig stress, er nok det det beste valget på kort sikt.  

[rosinbolle]

Her kommer det ufølsomme svaret: jeg hadde vurdert om tidspunktet for at hunden får slippe er nådd. 

Når hunden biter etter både deg og barn, og dette er noe som har blitt forverret til tross for mye trening, mener jeg at grensa kanskje er nådd. Hunden er mye redd og det virker ikke som den har det godt. Det virker ikke som du har det særlig godt heller. 

[jma]

Hvis hu har forkalkninger i ryggen så blir jo dette ofte verre når det blir kaldt ute da, i tillegg til at det blir verre med alderen. Kan jo være dette er med på å påvirke adferden. Tror jeg hadde vurdert å la henne slippe..  

[simira]

Ingen gode forslag her heller, dessverre. Jeg tenker vel litt som de over her. Hunden har det åpenbart ikke bra, og ikke du heller.

[Sirius]

Det har jo sjølvsagt slått meg at ho burde få sleppe, men det føles så enkelt. Som om eg tar enklaste utveg..

Men ho har vorte ein irritasjon, sjølv om ho ikkje fortjener det. Eg kjenner ofte på dårlig samvittigheit fordi eg føler eg ikkje kjem nokon veg, og fordi ho alltid vert ei belastning. Ho er min fyrste hund, og eg føler eg har feila totalt med ho...

Sent fra min D5803 via Tapatalk

[Eloise]

2 timer siden, Miss_Moony skrev:

Det har jo sjølvsagt slått meg at ho burde få sleppe, men det føles så enkelt. Som om eg tar enklaste utveg..

Men ho har vorte ein irritasjon, sjølv om ho ikkje fortjener det. Eg kjenner ofte på dårlig samvittigheit fordi eg føler eg ikkje kjem nokon veg, og fordi ho alltid vert ei belastning. Ho er min fyrste hund, og eg føler eg har feila totalt med ho...

Sent fra min D5803 via Tapatalk

Sånne spørsmål er alltid vanskelige, for det er helt opp til eier å avgjøre veien videre.

Samtidig så vet jeg hvordan det er å ha et sånn hundehold, og hvordan det er å holde ut i årevis. Jeg hadde en som ble 8 og ble avlivet på grunn av urelatert sykdom. Selvtilliten min som hundeeier fikk seg en solid knekk, jeg var i lang tid redd for at det var meg det var noe galt med. At jeg hadde ødelagt henne, at jeg ikke hadde trent henne bra nok. Jeg sliter med angst selv, så når jeg fikk en ekstremt engstelig hund så var veien kort for å tenke at det var min angst hun hadde blitt påvirket av. Det var den første hunden som bare var min. I ettertid har jeg klart å godta at akkurat som at jeg har en liten mental defekt fra naturens side, så kan hunder også bli født med sånne svakheter. Noen mer enn andre. Du har ikke feila henne!

Når det gjelder din hund, så er den 7 år, har magesår og forkalkninger i ryggen, samtidig som den er veldig nervøs og engstelig. Ut i fra det du skriver så tåler den dårlig å bo i bymiljø som dere gjør, og dette er ikke en hund som kan omplasseres til andre som bor mer heldig til. Sannsynligheten for at det blir verre med tanke på hennes fysiske plager er stor. Å avlive en hund som ikke har det godt og ikke vil bli bedre er ikke noe man skal ha skyldfølelse for. Det er ikke å feile, det er faktisk vår plikt som hundeeiere, selv om det er et tungt valg å ta.

[Guest Yellow]

Bruker du kosttilskudd mot ledd, er flink til å alltid kle på når det er kaldt og fått hunden sjekket av kiropraktor? Hvis ikke, er det det første du burde gjøre mener jeg. 

[Sirius]

Bruker du kosttilskudd mot ledd, er flink til å alltid kle på når det er kaldt og fått hunden sjekket av kiropraktor? Hvis ikke, er det det første du burde gjøre mener jeg. 

Har kiropraktortime over jul, så det ligg i planen. Ho har stort sett på ullgenser og Hurrta varmedekken. Har diverre vore litt av og på med kosttilskudd, men skal skjerpe meg inn igjen.

Sent fra min D5803 via Tapatalk

[charlotte]

Synes @Eloise kommer med et veldig bra svar her.

[Trixi]

Enig med Eloise her. En slitsom og trist situasjon for både deg og hunden. Jeg vet hva jeg ville valgt, men det er jo opp til deg og hva som føles riktig i din situasjon. Uansett hva du velger, så håper jeg ikke omplassering er et alternativ.

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

[Sirius]

Enig med Eloise her. En slitsom og trist situasjon for både deg og hunden. Jeg vet hva jeg ville valgt, men det er jo opp til deg og hva som føles riktig i din situasjon. Uansett hva du velger, så håper jeg ikke omplassering er et alternativ.

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Omplassering er heilt uaktuelt. Anten vert ho her med meg, eller så vert det evige jaktmarker. Tusen takk for mange gode, konstruktive svar. Det vert litt mykje att og fram med saka kjenner eg. Nokre dagar er gode, andre dagar er ikkje bra i det heile. No er det fyrst høgtid, så får eg møte tankene i nytt år!

Sent fra min D5803 via Tapatalk

[anitalovik88]

Så var det gått litt over ett år sidan eg skreiv dette innlegget. Anja lever fortsatt, og har hatt veldig mange gode stunder sidan hovedinnlegget. Nesten som at problema alltid minkar med vår og sommar.

Men no er det altså vinter igjen, og ting har spissa seg veldig inn. Me har fått ein son som no er 8 mnd, og far i huset har vorte veldig varsom rundt Anja. Me har hatt to "uhell" der me ikkje har følgt godt nok med, og ungen har forstyrra Anja under kvile. Heldigvis for oss har Anja berre svart med lett glefsing. Men dette skaper sjølvsagt ringvirkninger på korleis samboer forholder seg til hunden.

Har vore til by røntgen. Forkalkningane er mykje verre, i tillegg har ho fått ei ny i brystryggen. Ho toler ikkje lenger å vere med på fjellet då ho ofte har smerter i etterkant. Dyrlege er usikker på om dei vil sette ho på smertestillende fordi ho har hatt to veldig kraftige magesår.

Så står eg ved veiskille igjen. Mange rundt meg seier grensa er nådd, men så er det ikkje dei som skal ta valget. Eg kjenner at eg treng å kjempe litt til for hunden. Prøve nokre få alternativ til. Eg driv no å trapper betydelig ned fysisk aktivitet og leiter etter eit nivå som fungerer greit for henne.

Så då spør eg, kva behandling kan eg gi for å lindre smerte? Bør eg prøve smertestillende til magesår seier stopp?

Sent fra min SM-G930F via Tapatalk

[simira]

Det første jeg tenkte når jeg leste innlegget ditt var at så bra at hun glefser lett når hun har blitt forstyrret av barnet. Hun sier fra, men det tipper ikke over, selv om det selvfølgelig ikke bør skje i utgangspunktet.

Har dere prøvd massasje og laser for kroppen? Kanskje det kan hjelpe på smertene?

[anitalovik88]

Det første jeg tenkte når jeg leste innlegget ditt var at så bra at hun glefser lett når hun har blitt forstyrret av barnet. Hun sier fra, men det tipper ikke over, selv om det selvfølgelig ikke bør skje i utgangspunktet.
Har dere prøvd massasje og laser for kroppen? Kanskje det kan hjelpe på smertene?

Nei, det er slike tips eg treng så eg veit kva eg kan prøve. Veit eigentleg veldig lite om smertelindring, og fekk ikkje så mykje info med veterinær. Litt usikker på om laser er tilgjengelig her på Sunnmøre, men det skal eg absolutt sjekke opp! Takk for tips!

Sent fra min SM-G930F via Tapatalk

[borderen]

Vil bare minne om at det er ikke "letteste løsning" å avlive en hund som har masse forkalkninger og smerter. Når hun ikke tåler forstyrrelser, ikke kan være med på tur og røntgen viser klar forverring er det mye som peker nedover. Det går den veien, selv om det er grusomt trist. Jeg skal ikke sitte på et forum å si at hunden er så dårlig at den skal avlives - det er umulig for meg å bedømme. Jeg vil bare gi deg et klapp på skulderen og minne deg på at dersom du tror avliving er rett, så skal du ikke ha dårlig samvittighet fordi du tok så lettvinn løsning. For det er bare veldig tungt, men noen ganger helt nødvendig. 

Om du vil prøve noe så har jeg hatt veldig fin erfaring med akkupunktur og laserbehandling når jeg hadde hund med forkalkninger i ryggen. Massasje var også veldig bra! Når forkalkningene ble større gjorde behandlingene bare vondt verre, men i mange år hjalp det masse. 

[Mari]

On 20.12.2015 at 11:14 AM, Sirius said:

Det har jo sjølvsagt slått meg at ho burde få sleppe, men det føles så enkelt. Som om eg tar enklaste utveg..

Kjære fine du Avlivning er ikke enkleste utvei, det er den aller vanskeligste utveien, det er derfor du ikke klarer å ta den. 

10 minutes ago, anitalovik88 said:

Bør eg prøve smertestillende til magesår seier stopp?
 

Hun har vondt i kroppen sin og hun har vondt i sjelen sin. Hun sier i fra på sin måte og nå kan du med god samvittighet høre på det hun forteller deg. Nå er det helt greit å si stopp.  

[Guest Klematis]

Det å bestemme seg for å avlive en man er så glad i er utrolig vanskelig. Det er aldri lett. Jeg måtte gjøre det i sommer. Jeg hadde prøvd alt, men det ble bare bedre ei stund, og så var det ingenting som hjalp. Og når hunden glefser og har såpass mange plager, og du har et lite barn, du må passe på hele tiden så ingenting skjer....Jeg tok avgjørelsen på min hund når jeg visste at jeg hadde prøvd alt som prøves kunne, for jeg var redd for å angre på at jeg avlivet han for tidlig. Tenk hvis det fantes en løsning som fungerte som jeg ikke hadde prøvd. Den løsningen fantes ikke...og på et tidspunkt må man innse at nok er nok.

Ofte kan det å støtte seg på omgivelsene rundt en, som ser med litt mer objektive øyne enn det en selv klarer, være fint å høre på. Jeg ba mine nære si fra hvis de oppfattet at hunden min burde få slippe på et tidspunkt hvor jeg ikke var i stand til å se det selv. Det var likevel ingen som sa noe, jeg kom fram til det selv.

I ettertid ser jeg at jeg med god samvittighet kunne latt han få slippe en god stund før.

Nå vet jeg at han har det bedre der han er nå, selv om han bare ble fire år.

Og nå har jeg en annen hund som er frisk, som ikke har smerter som fører til glefsing og bitt, og det er en helt annen verden. Og jeg slipper den konstante bekymringen for hva godt jeg kan gjøre for den som er syk, når man ikke vet hvor mye smerter hunden egentlig har, man bare ser atferden og stadig må tilrettelegge.

Jeg vet hvor vanskelig den avgjørelsen er, men for min del var det oppe i sorgen over å miste han også en lettelse over at nå var det faktisk bestemt, avgjørelsen var tatt. Og når han var borte, så savnet jeg han veldig og gjør det fortsatt, men jeg har ikke angret et eneste sekund.

Lykke til med valget, det er helt ok å bestemme seg for at tiden er inne for at hunden får slippe.

[anitalovik88]

Eg er nok veldig der du var@Klematis , eg er redd eg tek ho for tidleg og angra. Eg er også redd eg ventar for lenge. Ho skal vekk no ei veke til nokon andre fordi me skal reise vekk. Eg håper dei heilt ærlig kan gje meg ei tilbakemelding på atferd heilt objektivt for å sjå det med andre auge.

Og så er det det at det er vinter, og alt er verst. Eg føler eg må gje ho våren for å sjå om der er nokon veg opp igjen, sjå om litt varmere klima og ein litt mindre fysisk kvardag kan hjelpe til eit behagelig liv.

Det som er tyngst er at når me er på fjelltur og eg slepp ho, så er ho som ein kvalp. Ho tek han heilt ut! Og så kjem me heim, og ho går å legg seg..

Sent fra min SM-G930F via Tapatalk

[Polfarer]

Jeg hadde satt opp en liste med noen punkter som beskriver hvordan jeg ønsker at hunden fungerer gjennom en dag og en skala fra for eksempel 1-10 (eller dårlig, ok, bra for å gjøre det lettere) som du kan bruke til å evaluere hunden hver dag over en viss tid. Det er en vanskelig avgjørelse å ta så jeg tenker at det kan hjelpe å ha det svart på hvitt fra egene vurderinger at nå har hunden faktisk hatt flere dårlige enn gode dager i løppet av en uke eller måned.

 

[Guest Klematis]

3 timer siden, anitalovik88 skrev:

Eg er nok veldig der du var@Klematis , eg er redd eg tek ho for tidleg og angra. Eg er også redd eg ventar for lenge. Ho skal vekk no ei veke til nokon andre fordi me skal reise vekk. Eg håper dei heilt ærlig kan gje meg ei tilbakemelding på atferd heilt objektivt for å sjå det med andre auge.

Og så er det det at det er vinter, og alt er verst. Eg føler eg må gje ho våren for å sjå om der er nokon veg opp igjen, sjå om litt varmere klima og ein litt mindre fysisk kvardag kan hjelpe til eit behagelig liv.

Det som er tyngst er at når me er på fjelltur og eg slepp ho, så er ho som ein kvalp. Ho tek han heilt ut! Og så kjem me heim, og ho går å legg seg..

Sent fra min SM-G930F via Tapatalk
 

Min var også bedre på sommeren og lekte og herjet og hadde gode dager. Jeg klamret meg fast til de gode dagene. Han var jo min elskede hund som skulle dø av alderdom i fanget mitt etter et langt og lykkelig liv. Det var faktisk når hunden min var hos noen andre et par uker jeg så hvordan det egentlig var uten han. Hvor mye bedre. Jeg vurderte også å gi han en siste sommer. Men jeg så hvor mye jeg egentlig tilrettela. Og når han ikke bare beit meg men også en tiåring der han var på besøk...Da var saken klar. Han hadde det ikke godt og ville aldri bli frisk. Det er trist å vente for lenge for man kan angre på det også. Jeg kunne nok latt min slippe ett år før jeg gjorde. Det er en prosess å komme dit men tenk på hva du tror er best for hunden innerst inne. Når man velger å avlive i slike tilfeller så gjør man det av kjærlighet. Og kun det. Jeg følte til slutt at jeg hjalp min hund ved å la han slippe for han kunne ikke fortelle meg på andre måter at nok er nok. Håper du finner ut av det. Føler med deg. 

[anitalovik88]

Tusen takk for at de deler eigne historier. Er litt greit å sjå korleis andre har tenkt og vegt. Eg er på dag for dag stadiet, og får no ei veke "fri" til å samle alle tankar litt! Likte veldig godt ideen om liste på gode og onde dager. Trur eg skal vurdere å sette opp den etter vinterferien![emoji4]

Sent fra min SM-G930F via Tapatalk