Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Har den psykiske helsa til eieren noe å si Ang. Om man kjøper en stor eller liten hund? Om man bør være sterkere psykisk når man har stor hund? Hvis feks. Eieren er ganske redd av seg, usikker ol. Må man være sterkere psykisk på grensesetting osv.? Snakka med en annen hundeeier om dette og jeg hadde ingen meninger om dette da jeg ikke visste derfor jeg spør her. ☺️

Skrevet

Jeg tenker det kommer mer an på rasen og individet enn størrelsen. Og personen. Vil man føle seg tryggere med en større hund kanskje? Risikerer man å bli redd sin egen hund om man har en litt utfordrende rase som krever mer grenser og konsekvente regler?

Det er jo litt forskjell på en rottweiler og en st. bernhard også..

  • Like 1
Skrevet

Er man veldig redd og usikker av seg ville jeg nok ikke valgt en Dogo Canario men ser ikke noe i veien for å ha en Berner Sennen.  Spørs litt på rasen,  ikke nødvendig størrelsen. 

  • Like 1
Skrevet

Jeg hadde ikke brukt stor/liten hund som et parameter sånn sett, men heller om rasen/individet er myk eller hard å ha med å gjøre i hodet sitt.

Sammtidig som at om man er for nervøs/stressa/usikker av seg så kan sånt til en viss grad smitte over på dyret.

Skrevet
1 time siden, Evelina skrev:

Har hørt så mange si: jeg/vi valgte en liten rase denne gangen pga. Helsa mi/oss? .?

Er det den fysiske helsa skjønner jeg den. Mye mindre påkjenning på kroppen å bakse rundt med en liten hund enn en stor.

Om det er pga den psykiske skjønner jeg den ikke helt. Kanskje folk tenker at de vil ha en liten koseklump i senga/sofaen som trøst og støtte, og ikke har skjønt at man kan ha store koseklumper også :P 

  • Like 1
Skrevet

Som Tekopp sier så kan det ha mye å si med tanke på fysiske plager.

Når det gjelder psykiske problemer så kan det være at eier rett og slett ikke har selvsikkerhet/mot nok til å tørre å prøve en stor rase. En liten rase klarer man å holde igjen selv hvis man ikke får til å oppdra, og hvis man er redd for at man ikke får til oppdragelsen så føles det nok tryggere å velge smått. Det kan også være at eier ønsker å legge listen så lavt som mulig når det gjelder mosjonskrav, og da er det nok tryggest å gå for raser med lang historie som selskapshund, fremfor raser som frem til nylig har hatt bruk for sine instinkter. Da er det stort sett små raser som fyller kravene. Det kan også være lurt å satse på en liten rase dersom du vet at du vil ha behov for hundepass i dårlige perioder.

Skrevet

Som psykisk syk (dystymi, kronisk mild depresjon) kan jeg godt se hvorfor folk går for miniatyrer istedenfor større hunder. Nå er ikke Rocky så stor, men han har jo et forholdvis stort aktivitetsbehov fordeom. (jaktrase) Det går greit, men jeg synes ikke han har hatt det optimalt rent aktivitetsmessig ofte de siste årene, jeg hadde aldri gått med på anskaffelse av en så aktiv rase om jeg viste jeg skulle bli syk og alene om ansvaret for ham. 
En miniatyr/selskapshundrase hadde derimot hatt det som plommen i egget hos meg de siste årene. (Også fordi en slik med større sannsynlighet hadde kunne gått løst = mer virring = mer aktivitet istedenfor bare båndturer med max radius på båndets lengde) 

Helt ærlig så lengter jeg etter å kunne ha hund med god samvittighet igjen. For det tar ekstra på psyken å føle at du ikke klarer å tilfredstille det innebygde aktivitetsbehovet til hunden din. Selvom du gjør ditt beste. (Nå høres det ut som om Rocky ikke får en dritt, men han gjør det altså. Han får bare ikke så mye som jeg føler han kunne fått hos noen friske mennesker som drev med jakt) Samtidig så er det å ha hund ekstremt positivt for psyken min, jeg hadde ikke klart å opprettholde det fysiske nivået mitt uten hund. Uten ham hadde jeg vært fullstendig ute av form nå, istedenfor bare litt ute av form og med høyere vekt. 

Mitt numero uno krav til neste hund er at den kan gå løs uten å stikke til skogs.
Nummer 2 er at den er omgjengelig iom jeg kjenner mange med hund som den kommer til å være rundt. (Og noen av disse hundene har ikke like bra språk, så viktig å ha en som tåler litt. Valper kommer selvfølgelig ikke til å bli sosialisert med disse) 
Bare ved å oppfylle disse 2 så vil en hund ha fått evig mye mer aktivitet hos meg, iom jeg kan tilbringe flere timer i stallen daglig. Rocky må jo da stå bundet/være i bånd mens alle de andre hundene løper løse, leker og koser seg. (Rocky oppfyller nummer 2 dog, evig glad i gemyttet hans mot andre hunder, knallflott språk på ham) Rocky kan heller ikke bli med meg på ridetur, noe som visse dager fører til at jeg må velge. Ri hesten eller få gått en skikkelig tur med hunden, fordi jeg ikke har nok energi til begge deler den dagen. En annen rase kunne blitt med og jeg kunne gått hjem å satt meg i sofaen med god samvittighet for både hest og hund. 

Personlig har jeg kommet fram til at Collie er den optimale rasen for meg. Vennlig innstilte, ikke for krevende, med på alt, omgjengelige, kan gå løse, ikke for stor radius og akkurat passe store. Kommer fint til å kunne følge med på ridetur selv med litt fart i voksen alder. Nok treningsvilje til at jeg kan utforske videre på treningsfronten da jeg syns trikstrening og lydighet er relativt gøy. Men ikke så ekstreme at de går på veggene om det ikke skjer noe spesielt på mine dårlige dager. Ikke minst naturlig stort sett flinke rundt barn, det er relativt viktig iom jeg er i den alderen der barn gjerne popper opp i vennekretsen og muligens etterhvert også hos meg. 
i akkurat 2014 hadde nok en whippet eller italiensk mynde passet best, det var et dårlig år for meg, men jeg kunne tilbudt mye frislipp med like sprek hund som en mynde flere ganger i uka. (Så ofte som ønskelig, svigers sin hund så kan lånes når som helst) 

Konklusjon, mindre = ofte enklere, men hovedsaklig tror jeg det er ekstremt individuelt hva som er "enkelt". 

EDIT: Jeg velger å være åpen om dette da jeg synes det er fryktelig dumt å føle at man må skjems over å være psykisk syk. Det er ingen skam, man er like syk om det er fysisk eller psykisk. Og jeg håper ingen her inne dømmer meg annerledes pga min psyke. :) (Men det tror jeg ikke noen gjør altså, vi er en gjeng med forskjellige plager her inne, både psykiske og fysiske så vel som friske) :) 

  • Like 14
Skrevet

Om jeg skulle omplassert (særdeles hypotetisk) en av mine til noen med psykiske problemer så hadde det definitivt vært Kovu. Han er rolig, stødig og laidback, og god på språk og glad i nærkontakt.

Odin er var for uro, endringer, har masse energi i kroppen, og er mer krevende både fysisk og psykisk.

Skrevet
7 timer siden, Eloise skrev:

Veldig bra skrevet! Synes det var et herlig åpent og ærlig innlegg, og det beskrev det hele veldig godt.


Takk for det! :) Jeg har tenkt mange tanker rundt dette kan man si. :) 

  • 2 weeks later...
Skrevet

Ofte så henger den psykiske helsa sammen med den fysiske helsa. Er man sliten og utafor og lei seg psykisk så merker man også det fysisk bla. Vondt i hodet, spenninger, kvalme, blir fortere sliten osv. Er man ikke i form psykisk så går det ofte over i fysisk også.

Skrevet

Dette var da svært til konklusjoner, da. Man trenger vel ikke å være en usikker hundeeier om man har psykiske utfordringer? Mange av de tøffeste og flotteste hundeeierne jeg kjenner, kan f.eks slite skikkelig ved tanken på å måtte ta en telefon til et offentlig kontor eller gå i selskap eller feire jul. 

  • Like 2
Skrevet

Da jeg dissosierte var det veldig godt å ha litt "tyngde" i andre enden av båndet, noe som ga meg mer kontakt med virkeligheten. Det kunne sikkert gått fint med en mindre hund (den kinesiske nakenhunden venninna mi passer av og til trekker konstant, du merker du går med ham selv om han er liten), men små hunder kan ikke hoppe opp og slikke deg i ansiktet om du plutselig stopper opp og forsvinner. 

Sliter ikke like mye med psyken nå, men hunden(e) har vært til mye hjelp, selv om det har tatt på samvittigheten på dårlige dager (og det gjør det enda fordi jeg har en del fysiske greier som av og til dukker opp, men jevnt over har han et aktivt liv).

Jeg hadde vært redd for at evt angst skulle smitte over på hunden, men det kommer sikkert litt an på rase og individ også. Og ikke minst hvilken type angst. I tillegg får man (forhåpentligvis) mestringsfølelse med hund som alltid er bra for psyken!

  • Like 1
Skrevet
På 10.12.2015, 02.08.12, Rocket skrev:

*kjempelangt innlegg jeg kjenner godt igjen*

Kjempeflott innlegg dette :) Kjenner meg igjen i det også. 

I sommer ble jeg diagnostisert med tilbakevendende depresjoner. Jeg har aldri skjønt hvorfor energien forsvinner plutselig tidligere og hvorfor jeg kunne sove døgnet rundt enkelte dager, eller hvorfor jeg har vært irritabel, eller hva som er "problemet til alle andre som kan være så idiot". Jeg er dessverre den som, når jeg ikke er bevisst på hva som skjer, ser problemene hos andre heller enn å se at det er mine tolkninger og bestemmelse av årsakssammenhenger som er problemet. 

Det jeg har funnet ut underveis er at når jeg er i aktivitet og har noe å fokusere på går det veldig bra. Jada, jeg har jo Aragon som har måttet gå ut på tur og bruke hodet. Men tingen med han er at hvis det regner og blåser gidder han ikke å gå ut. Eventuelt så går han som om han ikke har lært noen verdens ting. Blir det mye aktivitet 2-3 dager på rad så slår det ut på det iboende stressnivået hans. Så uansett når på året må jeg være forsiktig med å ikke gi for mye. Ellers blir det mye stress hos han når den dagen kommer at det MÅ være roligere dager. For meg er ikke det noe positivt. Det er lett å la seg irritere over en voksen hund som vimser i beina og klynker og piper på tur fordi det blåser. Det samme med en som får lav terskel for å bjeffe og flyr rundt og er rastløs hvis han får 3 dager med lange, gode turer for så å måtte være litt alene en dag og to. Men han forstår da. Når jeg er på vei inn i en syk periode sitter han mye mer inntil og koser og søker meg mye mer. Mors lille terapeut kaller jeg ham :wub:

Vanligvis på denne tiden av året, fra medio oktober til nærmere jul, har jeg tøffere perioder enn ellers. Det har jeg ikke merket noe til nå. 13 Oktober tok jeg meg en dagstur til Paris og hentet Sjef. Og det er den beste investeringen jeg har gjort i egen psyke :) 
Han er rolig og sindig. Godt og fornuftig hode på ham. Aksepterer kjedelige dager uten å gå på veggene. MEN jeg kan ikke bare slippe ham rett utenfor døra i dårlig vær slik som Aragon foretrekker. Jeg må ut, og jeg må holde meg i gang. Og for meg er det helt rett. Han har en så fantastisk arbeidslyst og lærevilje at nå kan jeg endelig sette meg mål for mer enn bare utstilling også. Så jeg har noe å jobbe mot hele tiden. Til sensommeren eller høsten har jeg bestemt at jeg skal starte i lydighet klasse 1. Før det skal jeg øve meg i rekrutt. Det blir nok tidlig i sommer. Alt etter når jeg finner et stevne nær meg. 
Men det er meg. Andre takler kanskje ikke å bli stilt krav til i det hele tatt. Men å hele tiden ha noe som drar meg ut er god forebygging slik at jeg ikke kommer til det punktet hvor jeg driter i alt og helst vil gjemme meg bort. Alle tilfeller er forskjellige, og hva som er rett for hver og en må man gå i seg selv og bli kjent med. 
Jeg skjønte det egentlig ikke selv før jeg snakket med psykologen om at jeg hadde vært ute i flere timer og satt meg ned ute på et nes i nærheten av en populær turløype med Aragon og vært på besøk hos en venninne etterpå. 
"Hvordan følte du deg etter det?" 
Det spørsmålet åpnet så mange dører for meg at det vanskelig lar seg beskrive. Fordi jeg skjønte hva som er sunt og bra for meg. Endelig! :D

I forhold til dette med hvilke hunder man bør være rolig og avbalansert for å takle så vil jeg påstå at det bør man være med alle hunder. Med fare for å bli helt CM her, så er hunder gjerne vare for energien man utstråler. Forskjellen ligger i at de små gjør mindre "skade" av å være viltre og fly på veggene om det er noe de reagerer på. Så de blir mer ufarlige. Det er ikke en teori jeg bare har tatt til meg som en sannhet altså, det er noe jeg har observert. Uten at jeg bryr meg døyten om dominansteorier av den grunn ;) (Må bare få understreket det før CM-politiet kommer og tar meg!). 

Det ble visst en hel, liten avhandling det her. Veldig personlig ble det også. Men som du sier, @Rocket så er det for mye tabuer og fordommer mot psykiske lidelser. Man blir fort sett på som klin gal, når man egentlig  er helt normal 90% av tiden. Man må bare fjerne fordommene med åpenhet :)

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...