Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Har den psykiske helsa til eieren noe å si Ang. Om man kjøper en stor eller liten hund? Om man bør være sterkere psykisk når man har stor hund? Hvis feks. Eieren er ganske redd av seg, usikker ol. Må man være sterkere psykisk på grensesetting osv.? Snakka med en annen hundeeier om dette og jeg hadde ingen meninger om dette da jeg ikke visste derfor jeg spør her. ☺️

Skrevet

Jeg tenker det kommer mer an på rasen og individet enn størrelsen. Og personen. Vil man føle seg tryggere med en større hund kanskje? Risikerer man å bli redd sin egen hund om man har en litt utfordrende rase som krever mer grenser og konsekvente regler?

Det er jo litt forskjell på en rottweiler og en st. bernhard også..

  • Like 1
Skrevet

Er man veldig redd og usikker av seg ville jeg nok ikke valgt en Dogo Canario men ser ikke noe i veien for å ha en Berner Sennen.  Spørs litt på rasen,  ikke nødvendig størrelsen. 

  • Like 1
Skrevet

Jeg hadde ikke brukt stor/liten hund som et parameter sånn sett, men heller om rasen/individet er myk eller hard å ha med å gjøre i hodet sitt.

Sammtidig som at om man er for nervøs/stressa/usikker av seg så kan sånt til en viss grad smitte over på dyret.

Skrevet
1 time siden, Evelina skrev:

Har hørt så mange si: jeg/vi valgte en liten rase denne gangen pga. Helsa mi/oss? .?

Er det den fysiske helsa skjønner jeg den. Mye mindre påkjenning på kroppen å bakse rundt med en liten hund enn en stor.

Om det er pga den psykiske skjønner jeg den ikke helt. Kanskje folk tenker at de vil ha en liten koseklump i senga/sofaen som trøst og støtte, og ikke har skjønt at man kan ha store koseklumper også :P 

  • Like 1
Skrevet

Som Tekopp sier så kan det ha mye å si med tanke på fysiske plager.

Når det gjelder psykiske problemer så kan det være at eier rett og slett ikke har selvsikkerhet/mot nok til å tørre å prøve en stor rase. En liten rase klarer man å holde igjen selv hvis man ikke får til å oppdra, og hvis man er redd for at man ikke får til oppdragelsen så føles det nok tryggere å velge smått. Det kan også være at eier ønsker å legge listen så lavt som mulig når det gjelder mosjonskrav, og da er det nok tryggest å gå for raser med lang historie som selskapshund, fremfor raser som frem til nylig har hatt bruk for sine instinkter. Da er det stort sett små raser som fyller kravene. Det kan også være lurt å satse på en liten rase dersom du vet at du vil ha behov for hundepass i dårlige perioder.

Skrevet

Som psykisk syk (dystymi, kronisk mild depresjon) kan jeg godt se hvorfor folk går for miniatyrer istedenfor større hunder. Nå er ikke Rocky så stor, men han har jo et forholdvis stort aktivitetsbehov fordeom. (jaktrase) Det går greit, men jeg synes ikke han har hatt det optimalt rent aktivitetsmessig ofte de siste årene, jeg hadde aldri gått med på anskaffelse av en så aktiv rase om jeg viste jeg skulle bli syk og alene om ansvaret for ham. 
En miniatyr/selskapshundrase hadde derimot hatt det som plommen i egget hos meg de siste årene. (Også fordi en slik med større sannsynlighet hadde kunne gått løst = mer virring = mer aktivitet istedenfor bare båndturer med max radius på båndets lengde) 

Helt ærlig så lengter jeg etter å kunne ha hund med god samvittighet igjen. For det tar ekstra på psyken å føle at du ikke klarer å tilfredstille det innebygde aktivitetsbehovet til hunden din. Selvom du gjør ditt beste. (Nå høres det ut som om Rocky ikke får en dritt, men han gjør det altså. Han får bare ikke så mye som jeg føler han kunne fått hos noen friske mennesker som drev med jakt) Samtidig så er det å ha hund ekstremt positivt for psyken min, jeg hadde ikke klart å opprettholde det fysiske nivået mitt uten hund. Uten ham hadde jeg vært fullstendig ute av form nå, istedenfor bare litt ute av form og med høyere vekt. 

Mitt numero uno krav til neste hund er at den kan gå løs uten å stikke til skogs.
Nummer 2 er at den er omgjengelig iom jeg kjenner mange med hund som den kommer til å være rundt. (Og noen av disse hundene har ikke like bra språk, så viktig å ha en som tåler litt. Valper kommer selvfølgelig ikke til å bli sosialisert med disse) 
Bare ved å oppfylle disse 2 så vil en hund ha fått evig mye mer aktivitet hos meg, iom jeg kan tilbringe flere timer i stallen daglig. Rocky må jo da stå bundet/være i bånd mens alle de andre hundene løper løse, leker og koser seg. (Rocky oppfyller nummer 2 dog, evig glad i gemyttet hans mot andre hunder, knallflott språk på ham) Rocky kan heller ikke bli med meg på ridetur, noe som visse dager fører til at jeg må velge. Ri hesten eller få gått en skikkelig tur med hunden, fordi jeg ikke har nok energi til begge deler den dagen. En annen rase kunne blitt med og jeg kunne gått hjem å satt meg i sofaen med god samvittighet for både hest og hund. 

Personlig har jeg kommet fram til at Collie er den optimale rasen for meg. Vennlig innstilte, ikke for krevende, med på alt, omgjengelige, kan gå løse, ikke for stor radius og akkurat passe store. Kommer fint til å kunne følge med på ridetur selv med litt fart i voksen alder. Nok treningsvilje til at jeg kan utforske videre på treningsfronten da jeg syns trikstrening og lydighet er relativt gøy. Men ikke så ekstreme at de går på veggene om det ikke skjer noe spesielt på mine dårlige dager. Ikke minst naturlig stort sett flinke rundt barn, det er relativt viktig iom jeg er i den alderen der barn gjerne popper opp i vennekretsen og muligens etterhvert også hos meg. 
i akkurat 2014 hadde nok en whippet eller italiensk mynde passet best, det var et dårlig år for meg, men jeg kunne tilbudt mye frislipp med like sprek hund som en mynde flere ganger i uka. (Så ofte som ønskelig, svigers sin hund så kan lånes når som helst) 

Konklusjon, mindre = ofte enklere, men hovedsaklig tror jeg det er ekstremt individuelt hva som er "enkelt". 

EDIT: Jeg velger å være åpen om dette da jeg synes det er fryktelig dumt å føle at man må skjems over å være psykisk syk. Det er ingen skam, man er like syk om det er fysisk eller psykisk. Og jeg håper ingen her inne dømmer meg annerledes pga min psyke. :) (Men det tror jeg ikke noen gjør altså, vi er en gjeng med forskjellige plager her inne, både psykiske og fysiske så vel som friske) :) 

  • Like 14
Skrevet

Om jeg skulle omplassert (særdeles hypotetisk) en av mine til noen med psykiske problemer så hadde det definitivt vært Kovu. Han er rolig, stødig og laidback, og god på språk og glad i nærkontakt.

Odin er var for uro, endringer, har masse energi i kroppen, og er mer krevende både fysisk og psykisk.

Skrevet
7 timer siden, Eloise skrev:

Veldig bra skrevet! Synes det var et herlig åpent og ærlig innlegg, og det beskrev det hele veldig godt.


Takk for det! :) Jeg har tenkt mange tanker rundt dette kan man si. :) 

  • 2 weeks later...
Skrevet

Ofte så henger den psykiske helsa sammen med den fysiske helsa. Er man sliten og utafor og lei seg psykisk så merker man også det fysisk bla. Vondt i hodet, spenninger, kvalme, blir fortere sliten osv. Er man ikke i form psykisk så går det ofte over i fysisk også.

Skrevet

Dette var da svært til konklusjoner, da. Man trenger vel ikke å være en usikker hundeeier om man har psykiske utfordringer? Mange av de tøffeste og flotteste hundeeierne jeg kjenner, kan f.eks slite skikkelig ved tanken på å måtte ta en telefon til et offentlig kontor eller gå i selskap eller feire jul. 

  • Like 2
Skrevet

Da jeg dissosierte var det veldig godt å ha litt "tyngde" i andre enden av båndet, noe som ga meg mer kontakt med virkeligheten. Det kunne sikkert gått fint med en mindre hund (den kinesiske nakenhunden venninna mi passer av og til trekker konstant, du merker du går med ham selv om han er liten), men små hunder kan ikke hoppe opp og slikke deg i ansiktet om du plutselig stopper opp og forsvinner. 

Sliter ikke like mye med psyken nå, men hunden(e) har vært til mye hjelp, selv om det har tatt på samvittigheten på dårlige dager (og det gjør det enda fordi jeg har en del fysiske greier som av og til dukker opp, men jevnt over har han et aktivt liv).

Jeg hadde vært redd for at evt angst skulle smitte over på hunden, men det kommer sikkert litt an på rase og individ også. Og ikke minst hvilken type angst. I tillegg får man (forhåpentligvis) mestringsfølelse med hund som alltid er bra for psyken!

  • Like 1
Skrevet
På 10.12.2015, 02.08.12, Rocket skrev:

*kjempelangt innlegg jeg kjenner godt igjen*

Kjempeflott innlegg dette :) Kjenner meg igjen i det også. 

I sommer ble jeg diagnostisert med tilbakevendende depresjoner. Jeg har aldri skjønt hvorfor energien forsvinner plutselig tidligere og hvorfor jeg kunne sove døgnet rundt enkelte dager, eller hvorfor jeg har vært irritabel, eller hva som er "problemet til alle andre som kan være så idiot". Jeg er dessverre den som, når jeg ikke er bevisst på hva som skjer, ser problemene hos andre heller enn å se at det er mine tolkninger og bestemmelse av årsakssammenhenger som er problemet. 

Det jeg har funnet ut underveis er at når jeg er i aktivitet og har noe å fokusere på går det veldig bra. Jada, jeg har jo Aragon som har måttet gå ut på tur og bruke hodet. Men tingen med han er at hvis det regner og blåser gidder han ikke å gå ut. Eventuelt så går han som om han ikke har lært noen verdens ting. Blir det mye aktivitet 2-3 dager på rad så slår det ut på det iboende stressnivået hans. Så uansett når på året må jeg være forsiktig med å ikke gi for mye. Ellers blir det mye stress hos han når den dagen kommer at det MÅ være roligere dager. For meg er ikke det noe positivt. Det er lett å la seg irritere over en voksen hund som vimser i beina og klynker og piper på tur fordi det blåser. Det samme med en som får lav terskel for å bjeffe og flyr rundt og er rastløs hvis han får 3 dager med lange, gode turer for så å måtte være litt alene en dag og to. Men han forstår da. Når jeg er på vei inn i en syk periode sitter han mye mer inntil og koser og søker meg mye mer. Mors lille terapeut kaller jeg ham :wub:

Vanligvis på denne tiden av året, fra medio oktober til nærmere jul, har jeg tøffere perioder enn ellers. Det har jeg ikke merket noe til nå. 13 Oktober tok jeg meg en dagstur til Paris og hentet Sjef. Og det er den beste investeringen jeg har gjort i egen psyke :) 
Han er rolig og sindig. Godt og fornuftig hode på ham. Aksepterer kjedelige dager uten å gå på veggene. MEN jeg kan ikke bare slippe ham rett utenfor døra i dårlig vær slik som Aragon foretrekker. Jeg må ut, og jeg må holde meg i gang. Og for meg er det helt rett. Han har en så fantastisk arbeidslyst og lærevilje at nå kan jeg endelig sette meg mål for mer enn bare utstilling også. Så jeg har noe å jobbe mot hele tiden. Til sensommeren eller høsten har jeg bestemt at jeg skal starte i lydighet klasse 1. Før det skal jeg øve meg i rekrutt. Det blir nok tidlig i sommer. Alt etter når jeg finner et stevne nær meg. 
Men det er meg. Andre takler kanskje ikke å bli stilt krav til i det hele tatt. Men å hele tiden ha noe som drar meg ut er god forebygging slik at jeg ikke kommer til det punktet hvor jeg driter i alt og helst vil gjemme meg bort. Alle tilfeller er forskjellige, og hva som er rett for hver og en må man gå i seg selv og bli kjent med. 
Jeg skjønte det egentlig ikke selv før jeg snakket med psykologen om at jeg hadde vært ute i flere timer og satt meg ned ute på et nes i nærheten av en populær turløype med Aragon og vært på besøk hos en venninne etterpå. 
"Hvordan følte du deg etter det?" 
Det spørsmålet åpnet så mange dører for meg at det vanskelig lar seg beskrive. Fordi jeg skjønte hva som er sunt og bra for meg. Endelig! :D

I forhold til dette med hvilke hunder man bør være rolig og avbalansert for å takle så vil jeg påstå at det bør man være med alle hunder. Med fare for å bli helt CM her, så er hunder gjerne vare for energien man utstråler. Forskjellen ligger i at de små gjør mindre "skade" av å være viltre og fly på veggene om det er noe de reagerer på. Så de blir mer ufarlige. Det er ikke en teori jeg bare har tatt til meg som en sannhet altså, det er noe jeg har observert. Uten at jeg bryr meg døyten om dominansteorier av den grunn ;) (Må bare få understreket det før CM-politiet kommer og tar meg!). 

Det ble visst en hel, liten avhandling det her. Veldig personlig ble det også. Men som du sier, @Rocket så er det for mye tabuer og fordommer mot psykiske lidelser. Man blir fort sett på som klin gal, når man egentlig  er helt normal 90% av tiden. Man må bare fjerne fordommene med åpenhet :)

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
    • Hei! Etter å ha kranglet med vår golden retriever hanhund nesten hver dag i ett år så oppdaget jeg dette forumet! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi har en golden gutt på 14 mnd som vi plages med. Han er en nydelig hund på alle mulige måter men siden vi fikk han har vi slitt med et og samme problem. Han klikker totalt på tur. Å ikke sånn "han biter i båndet å bjeffer på hunder osv" men ut av det blå så ser han totalt svart å flyr på oss i full kraft. Vi kan gå en kort tur, lang tur, sent eller tidlig, spiller ingen rolle. Ca 85% av turene våre ender i ganske heftige basketak. Vi har vært på valpekurs og grunnkurs og i tillegg hatt 3 ulike hundetrenere hjemme hos oss for å prøve å hjelpe oss. Ingen av de har klart det. Instruktørene på hundekursene fikk også sett noe av adferden hans å mente de kjente det igjen men at han ville vokse det av seg. Trenerne vi har hatt på hjemmebesøk har hatt forskjellige teorier om hvorfor og hvordan det kan løses men ikke noe som har løst problemet.  Vi har forsøkt en hver korrigering vi kan komme over. Vi har avledet, flyttet fokus, godbit søk, distrahere han med leker for å få han til å snappe ut av det. You name it, we've tried it. Vi har også forsøkt å "ta han" ved å fysisk sette han mellom beina våre å holde han fast, men han legger seg ned å biter oppover. Vi har tatt han i nakken, vi har nesten satt oss på han. Ikke for å skvise han men for å få kontroll på han. Vi ser at alle fysiske metoder gjør bare vondt verre. Han eskalerer å blir verre. Problemet er at vi ser ingen mønster i angrepene hans, vi kan gå på fine turer å tro at dette blir en vellykket tur men på 0,5 sekunder så snur han å flyr på oss. Han er 40kg å biter oss i armer, bein, hetten på jakken oppi nakken. Vi har prøvd å stå på båndet men til ingen nytte, han hugger tak i legger og ankler. Den eneste metoden som "funker" er å få bindt han i en lyktestolpe og skape avstand melllom oss å bli stående. Der kan vi bli stående lenge. Til vi tror han har roet seg, forsøker å gå videre å så begynner han igjen å vi binder han på nytt. Har vi ikke en stolpe tilgjengelig så har vi et større problem. Vi har tatt opp dette med flere og de fleste svarer at han vil vokse det av seg å vi må være tålmodige osv, og det kan jeg forstå og være enig i til en viss grad. Men ingen har egentlig sett hvor ille det er til tider. Kan forstå at mye av tullet en unghund gjør er pga alder og umodenhet, men dette er et ekstremt nivå. Å vi kan nesten ikke forstå at dette skal gå over med alderen da det ikke har blitt noe endring i oppførselen hans på ett år, det har bare blitt verre etterhvert som han har blitt eldre. Vi får nye blåmerker å skader på hud og klær hver dag å har ikke "tid" til å vente han ut mer - vi er desperate etter noe som funker kvikt. Det eneste "verktøyet" vi har som faktisk snapper han ut av anfallet er en kompostgrind som han fikk respekt for da han var liten, fordi den veltet. Så om han klikker inne så trengs ikke mer enn å ta i den før han snapper ut av det. Men kan naturligvis ikke gå rundt med den på tur..   Nå ble dette veldig langt, å jeg vet at det er mange ting og detaljer som kunne vært med, men da blir dette en liten novelle. Det vi lurer på er om noen har opplevd lignende å har råd å komme med? Eller eventuelle adferdskonsulenter å anbefale som har ordentlige metoder og erfaringer med denne typen oppførsel? Det er helt tydelig at positiv forsterkning ol. ikke har noen effekt i dette tilfellet. Her må det til en metode som trenger igjennom utbruddet hans.  Håper med dette at noen har kan dele erfaringer eller råd, eller bare en dialog. Å spørr gjerne om noen tenker at detaljer som ikke er med i teksten min er relevant 🙂 Som sagt kunne teksten vært x5 så lang, men frykter at folk ikke gidder å lese da   Legger til at han har vært til flere vetrinærtimer, både kontrolltimer og øvrig, ingenting å bemerke. Vi har begge vokst opp med Golden Retriever og ingen av oss (eller familiene våre) har vært borti den samme adferden. Ikke i denne graden i hvertfall. 
    • Ja, ingen av de du nevner er spesielt enkle å trene eller har lite lyd ihvertfall. Med unntak av whippet og basenji som ikke bjeffer mye, men basenji har ulingen sin. Spanieler luker nok mer hund, og de fleste hunder med underull vil lukte mer enn en puddel. Du kan jo se på de andre vannhundene? Lagotto har hatt mye dårlig gemytt, men portugisisk vannhund er en av mine favoritter som jeg så en del av da jeg drev aktivt med hundesport.
    • Jeg brukte for det meste lek som belønning med puddelen, han krevde en del aktivisering men han begynte ikke å bli destruktiv eller pipete om jeg var litt treg en dag eller to, det var greit. I tilfelle det er interessant har jeg en video av en ekstra lang treningsøkt ute en kveld da han trengte litt ekstra hjelp til å få ut energi. Slikt går helt fint, så lenge hunden ikke sier ifra ved å ødelegge ting 😅   Kan jo hende det blir puddel igjen, men kjekt med input i tilfelle det var noe jeg ikke hadde vurdert. Spaniel var ikke på radaren min, vet ikke om det inntrykket jeg har av dem er helt riktig for meg. Og en tråd jeg fant her inne snakket om at de luktet sterkt for noen, det gjør meg litt skeptisk, lukt er grunn til at jeg ikke ville hatt Golden retriever feks 🫣 Korthår collie så jeg på for en del år tilbake men falt ikke helt i smak. Vurderte også chodsky pes, basenji, lundehund, sort elghund, whippet etc, veldig forskjellige raser med forskjellige behov 😅 
    • Det kommer jo litt på ambisjonene mtp lydighet og sånt også. Hunder som er lette å trene krever ofte også mer aktivisering.  Med labrador er det på godt og vondt mye matfokus, det er et godt verktøy i treningen, men også en utfordring. På samme måte som at mange pudler er kresne og vanskeligere å belønne med mat. Spaniel er generelt også mer matglade, men kanskje ikke så ekstreme som labrador.  Gjeterhundrasene har ofte også en del stress, og gjerne lyd med det.  Korthårscollie er en av de jeg synes er litt annerledes og som er ok hunder på aktivitet, de røyter en god del, men ikke noe pelsstell utover børsting og støvsuging. Jeg er litt usikker på lydnivå der. Men kan være verdt en titt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...