Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg spurte min her om dagen om han hadde sett noen form for hundetrening han kunne tenkt seg å drive med selv, fordi jeg syns det er viktig at han også får utvikle den typen bånd til det som tross alt skal være vår felles hund. Han så på meg som om jeg var dum, og sa at han syns ikke det var noe særlig å gjøre ting sammen med andre med hund. Mental aktivisering er fremmedord for ham. Jeg foreslo at han kunne lese om positiv forsterkning så vi kan være konsekvente og enige om hvordan vi oppdrar hunden, han så ut som jeg hadde foreslått å oppdra hunden som mormoner. Han vil bare ha hund han, en sånn han kan gå rusletur med og kose med og leke med men som ligger i senga si nesten hele tiden slik at han kan bruke like mye tid som vanlig på nett eller med fotballkamp eller med xbox eller playstation. Jeg kommer til å tvinge ham til å delta på valpekurs/valpetrening sammen med meg, så får han være sur. Det er viktig for meg og for hunden, og jeg tror at det etterhvert er viktig for ham også at ikke hunden bare hører på meg.

  • Like 1
  • Svar 109
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fordel nr.2718 for å være alene! Det var egentlig alt jeg hadde å bidra med.

Jeg tenker i hvert fall at vi begge deler jo hus og da må vi respektere hverandre, og dette inkluderer valg av kjæledyr. For det har såpass stor innvirkning på hverdagen, at selv om du ikke har noe an

Her i heimen er det jeg som har hovedansvaret for hundene (hadde de da jeg møtte samboern) og det er jeg som går hovedturene, trener og mater de. Om samboern din er villig til å gjøre det meste med hu

Skrevet

Samboern vil gjerne ha en maskothund som neste, jeg er ikke så sikker. Men jeg tror nok egentlig han har rett :P 

Her i huset er hunden vår begges hund. For oss er det utenkelig at en betaler for bikkja og har ansvaret alene, for vi lever jo vårt liv sammen, sant? Jeg skjønner jo at det ikke er sånn for alle, men hos oss er det slik. Vi bytter på å ta morgenturen, ettermiddagsturen går vi sammen med mindre noen av oss skal noe spesielt. Det er stort sett jeg som tar med bikkja på trening, men det er fordi jeg er mest interessert i hundesport. Oppdragelsen tar vi begge, og føler at hunden hører like mye på begge.

En hund til vil bety mye for hverdagen vår, og det er et ansvar vi begge får og må tilpasse oss. Hvis vi ender opp med en hund som en av oss egentlig ikke liker eller passer inn i livet vårt er det fryktelig dumt. Så da får vi bare finne en rase vi begge trives med, rett og slett.

  • Like 2
Skrevet
59 minutter siden, Sprettballen skrev:

Han høres veldig lik ut som min. Nå har han fått seg PS4, så han bytter på å spille på den og spille data. Han har egentlig ikke peiling på hund, og det er litt deilig, for da gjør han som jeg sier. Vi har de samme reglene(vel...det er ikke så veldig mange regler egentlig). 

Han har blitt litt flinkere til å gå tur med minien, men hun er jo lettere i og med at hun er liten og dermed ikke så stress om hun drar i båndet. Hun ble vi enige om å kjøpe. Schäferen er veldig enmannshund og for henne er sambo bare noe tungt som henger i andre enden av båndet og hun hører lite på han, så jeg skjønner at han synes det er kjedelig å gå med henne.

Jeg er ikke nervøs for å reise bort en helg, han tar så godt vare på de som han kan og han lar ikke spillinga gå ut over dem i sånn grad at de ikke får dekka behovene sine. Men jeg tar ikke 3 mnd. utenlandspraksis neste år, for å si det sånn. Han virker fornøyd med de hundene vi har, og han vurderer jo ikke seriøst en husky og han forstår veldig godt hvorfor vi ikke kan ha en sånn. Hvis han neste gang skulle komme med et ønske på en selskapsrase når det evt. blir aktuelt og det er en rase jeg synes passer fint og sånt, så får han veldig gjerne et ord med i laget altså. Og han har jo noe å si på antallet. Likevel virker han ikke overrasket når jeg annonserte at jeg planlegger hund nr. 3 og at det enten blir schäfer eller kelpie. Det eneste han sier er at han tipper jeg ombestemmer meg for rasen 100 ganger og at han ikke har noen formening eller forventning om hvilken rase det blir før det nærmer seg *ler*

Her går det bare i data hos min. Han har ikke peil på hund heller så kjenner til det at han gjør som man sier da :P 

Min kunne gjerne vært litt flinkere til å gå med gamlefar sånn sett. Her får han for øyeblikket ikke lov til å gå med Schäferen, men det er fordi jeg trener på å gå pent i bånd, og han kan jo ingenting så er redd for at han skal ødelegge det *ler*

Skjønner! Jeg har veldig blandede følelser for tiden å reise bort en helg (oftest er det snakk om 1 natt), men det er liksom ikke noe krise. Jeg som er litt hønemor bare, haha. Nei min har heldigvis sånn sett slått fra seg en husky; men han syns de er fine da. En nå er det mer pomeranian som står i hodet på han :lol: Staffer liker han også, utrolig nok. Ikke at han vurdere seriøst å anskaffe en hund altså. Men ja min har også noe å si på antallet, men heldigvis forstår han hvor mye hund betyr for meg, og bl.a. at jeg har en gammel hund (som ser ut til å leve noen år til altså) - og han vet jeg ikke tar meg vann overhodet med det. Nå er jo det uaktuelt med en til pga. plass så vi må nok flytte på oss før det er snakk om evt. en til. Men når jeg sier "jeg kunne tenkt meg en *sett inn en spennende hunderase for meg her*" så er han ikke så overasket selv nei, haha! Han bryr seg fint lite om hvilken raser jeg anskaffer meg egentlig, men er litt som meg; neitakk til f.eks siklehunder *ler*

(Woho, quoten funka nå!)

  • Like 1
Skrevet

Skjønner jeg har vært heldig med min kjæreste :) Han blir mer enn gjerne med på tur, enten han er her eller jeg er hos han. Når vi flytter sammen på nyåret, så håper jeg det fortsetter. Jeg er klar på at Teo er mitt hovedansvar, men det er godt å vite at jeg har avlastning, hvis det skulle trengs :) 

Her kommer det nok ikke noen annen hund i hus, før Teo er avlivet. Mulig jeg da føler litt mer på hvordan det er å være uten hund :) Selv om det føles utenkelig nå, så vil det jo skje en dag :) 

Skrevet

@Titovn her er det jeg som liker "bikkjer" og sambo som liker pelsraser :lol: 

Han vurderte tilmed Lhasa Apso. ..

Heldigvis er huskyen vår lat,  hvis ikke kunne vi ikke hatt han. De får nok tur stort sett forsåvidt,  men han får sjeldent trekke mer enn et par ganger i uka. På en rolig dag er det pulien som blir slitsom,  huskyen bare ligger der... Mat , kos og dotur holder åpenbart for han en gang i blant,  men pulien MÅ aktiviseres.  

  • Like 1
Guest Michellus
Skrevet

Jeg kjenner at jeg er takknemlig for at jeg har en sambis som er like mye med på hundeholdet som det jeg er. Her går vi tur sammen, lufter hunder sammen og fôrer ca annenhver gang. Jeg står for treningen siden det er jeg som konkurrerer, mens han synes det er gøy å trikse med dem.

Ganske enige er vi også på raser. Belgere all the way! På attåtraser er vi dog mer uenige. Jeg kunne tenke meg en strihåret parson, mens han bare "ehhhh".

Sent fra min D6603 via Tapatalk

Skrevet

Jeg synes det mest hensynsfulle er om man får til et fornuftig kompromiss. Selv om man har et hundehold hvor én person har fullt ansvar, er man jo allikevel to mennesker som lever sammen, og med mindre man planlegger å ha bikkja i et annet hus vil den jo påvirke samboerens liv også. Hundehold er jo en ganske omfattende affære, det blir ikke som å ha en hamster i et bur i kjelleren liksom... Med mindre den ene parten blåser fullstendig i alt som har med hundeholdet å gjøre, er vetorett innenfor rimelige rammer en grei regel, synes jeg. :P Jeg hadde ikke latt samboeren min nekte meg en rase fordi han ikke syntes den så kul nok ut f.eks, men hadde han vært redd for den eller vist nok om den til å føle seg sikker på at den ville vært for vanskelig å håndtere, hadde saken vært en annen.

Samboer ville på liv og død ha labrador, noe jeg i utgangspunktet ikke var så begeistret for men sa ja til fordi jeg regnet med at det ville være en uproblematisk hund å ha i hus (og for å ha mer å si i valg av neste hund :innocent: ), men en labrador er jo noe helt annet enn en doberman... Om man vet noe ikke fungerer for deg/dere, synes jeg dette bør respekteres

  • Like 3
Skrevet
11 minutter siden, Rimfrosthuldra skrev:

Jeg synes det mest hensynsfulle er om man får til et fornuftig kompromiss. Selv om man har et hundehold hvor én person har fullt ansvar, er man jo allikevel to mennesker som lever sammen, og med mindre man planlegger å ha bikkja i et annet hus vil den jo påvirke samboerens liv også. Hundehold er jo en ganske omfattende affære, det blir ikke som å ha en hamster i et bur i kjelleren liksom... Med mindre den ene parten blåser fullstendig i alt som har med hundeholdet å gjøre, er vetorett innenfor rimelige rammer en grei regel, synes jeg. :P Jeg hadde ikke latt samboeren min nekte meg en rase fordi han ikke syntes den så kul nok ut f.eks, men hadde han vært redd for den eller vist nok om den til å føle seg sikker på at den ville vært for vanskelig å håndtere, hadde saken vært en annen.

Samboer ville på liv og død ha labrador, noe jeg i utgangspunktet ikke var så begeistret for men sa ja til fordi jeg regnet med at det ville være en uproblematisk hund å ha i hus (og for å ha mer å si i valg av neste hund :innocent: ), men en labrador er jo noe helt annet enn en doberman... Om man vet noe ikke fungerer for deg/dere, synes jeg dette bør respekteres

Helt enig med deg i dette!

Samboeren min er glad i hunder og han har ikke så mange meninger i forhold til raser egentlig. Eller, de hunderasene han ikke liker, de liker ikke jeg så veldig heller, så det er liksom greit. Vi skal jo forholde oss til hundene begge to, selv om jeg har hovedansvaret. Jeg tror også at det å trumfe gjennom en rase som partneren absolutt ikke vil ha vil være grobunn til både krangler og at hunden det er snakk om ikke får det optimalt, fordi en er negativt innstilt til hunden. 90% av tiden er jo hundene sammen med begge to. Jeg hadde ikke orket et hundehold der det var så "dine og mine"-hunder at man måtte finne pass bare fordi man skal bort en dag eller to, men det er nå bare meg da.

  • 7 months later...
Skrevet

Min samboer fant ut at han ville ha hund etter å ha vært på kurs for folk med rygglidelser, der mange på kurset hadde snakket veldig varmt om det å ha hund siden man da kom seg ut på tur i skog og mark. 

Jeg ble glad siden jeg alltid har ønsket meg hund men aldri har hatt muligheten til det før nå.

Så sier han: Jeg vil ha doberman!

Vi er førstegangseiere og har lite peiling, pluss vi vil ha barn etterhvert.

Han ville ha doberman fordi de så staselige ut (mandig...), og han hadde hørt fra andre at de gikk godt sammen med barn.

Jeg argumenterte med at doberman ikke er en god førstegangshund pga vaktinstinktet og at det krever en sterk oppdrager, og jeg vet med meg selv at verken han eller jeg er så autoritær.. Og at man ikke velger rase ut fra utseendet, men av egenskaper man ser etter i en hund. Hunden skal passe til vår livsstil.

Så etter mye research (fra min side) så landa vi på golden :)

 

 

  • Like 1
Skrevet

Tror ikke vi noensinne har vært HELT uenige om hunderase, er vel heller jeg som er hun som vil ha hunderaser han er litt skeptisk til. Jeg tror dog jeg har vunnet ham over, når vi flytter til en litt større boplass. :P 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...