Gå til innhold
Hundesonen.no

Hovawart


Pellus
 Share

Recommended Posts

Hei! 

Jeg har begynt å kikke litt på hovawart, og synes dette er en spennende rase. 

Er det noen her inne som har lyst til å fortelle litt om hvordan de er å leve med, og hvordan hverdagen er med disse? 

Går de godt overens med andre hunder, eller er det en del samkjønnsaggresjon på de? 

Og er det en hund som vil trives med lite mental trening og mye tur, eller trenger de en del mentalt i tillegg til tur? 

Dette ble masse spørsmål, men håper noen kan svare :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner bare to. De trenger iallefall ikke særlig med mental trening hvis de får god trimtur. Men de er aktive, mye hopp og sprett. De digger å få brukt seg mentalt, men de to har eieren jobba mye med for å få de interessert i å jobbe da, men er mer fornøyd over å få en god tur kontra ei LP økt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En nabo har ei herlig tispe som jeg har passet mye :) Hun er fryktelig enkel og grei verdens enkleste hund passe. Lite vokt, veldig bra gemytt. Får kun turer hun men,har nok ikke sagt nei til trening eller :)

Endret av Gåsa
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke truffet så mange, men de jeg har truffet har vært rolige og avbalanserte hunder som har vært tunge og motivere til trening og mer enn fornøyd med å "bare" gå på tur. Det finnes de med mer "sprut" i, men det er nok helst nedover i europa hvor rasen er større og mer populær også i sport og tjeneste..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner en, den blir trent til å bli redningshund. Jeg opplever den som liiiittegranne tung å trene, men det er nok smak og behag. Den er gira på lek med kong. Den er B-godkjent både sommer og vinter. Kommer fra den eneste (tror jeg) oppdretteren i Norge som fokuserer bare på bruks. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Angilja Kan vel uttale seg?

 

 

Tja, jeg kan nå si noen ord :) Jeg har altså eid 3 hoffer oppgjennom årene, 2 hanner og ei tispe. Den ene hannen ble ikke så gammel, han fikk nyresvikt i ung alder(forgiftning). Den første ble født i 1996, og den siste født i 2006. Sistemann valgte vi å omplassere for 2-3 år siden.

Min erfaring er også at de er litt tunge å trene. Glad  i lek, og glad i godis, men gjerne enda mer glad i omgivelsene, og lar seg lett distrahere av miljø under trening.  Jeg trente litt redning med min, og det var han veldig glad i! Men det ble for langt å kjøre til treninger osv. Konkurrerte litt agility med to av de, men de er for store til å gjøre det veldig bra, men det var veldig gøy for både hundene og meg. Det er ikke en rase jeg anbefaler om noen vil satse mot en spesiell gren. Man må ha en god porsjon humor og tålmod når man trener…  

Det er hunder som gjør mye utav seg, ikke dermed sagt at de er stressa, men de tar mye plass. Når vi bare hadde 4-5 samojeder brukte vi å tulle med at det går minst 10 samojeder på en hoffe. Nå har vi 9 samojeder, det føles fremdeles som hoffen gjorde mer utav seg en hva samojedene våre gjør nå..

Utrettelige på tur, og veldig glade i å gå tur. Minuset er pelsen, den er for myk til å være særlig god på snø. Den siste hoffen min var med i hundespannet vårt, men ble veldig hindret av snøklumper i pelsen. Da mener jeg ikke bare mellom tærne, men snøen festet seg oppover beina, under magen og framover brystkassen. Helt håpløst når man kjører spann utenfor oppkjørte løyper. Dermed fikk han ikke være med like mye. Det taklet han svært dårlig. Etter hvert som antallet samojeder her hjemme økte, mistrivdes han stadig mer. Dermed føltes det riktig å omplassere når et perfekt hjem plutselig dukket opp.  

Om de får velge tenker jeg at de velger tur fremfor mental trening, men gjerne vil ha litt av mentaltreninga også.

Ingen samkjønnsaggresjon på de jeg har hatt. Hvorvidt det er representativt for rasen skal jeg ikke si. Siste hannen min var særdeles snill mot andre hunder, uansett kjønn. Unntaket var når han fikk mer en nok her hjemme, da tok han et jafs av to hannhunder samtidig. Min feil, jeg burde ha skjermet han mer fra flokken, han var møkk lei av å bo i flokk. De er hunder som trives veldig godt sammen med folk, og vil være med på alt som skjer. Mine har knytet seg mest til en person i familien.

De har en del vokt i seg, min bejffet på det meste som var utenfor hundegården. Første tispa vi hadde kunne gjerne morre mot mennesker vi møtte ute på tur i mørket, jeg følte at hun passet på meg. Jeg tror også hun hadde blit mektig irritert om noen hadde prøvd seg på noe mot meg.

 

Endret av Angilja
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Tja, jeg kan nå si noen ord :) Jeg har altså eid 3 hoffer oppgjennom årene, 2 hanner og ei tispe. Den ene hannen ble ikke så gammel, han fikk nyresvikt i ung alder(forgiftning). Den første ble født i 1996, og den siste født i 2006. Sistemann valgte vi å omplassere for 2-3 år siden.

Min erfaring er også at de er litt tunge å trene. Glad  i lek, og glad i godis, men gjerne enda mer glad i omgivelsene, og lar seg lett distrahere av miljø under trening.  Jeg trente litt redning med min, og det var han veldig glad i! Men det ble for langt å kjøre til treninger osv. Konkurrerte litt agility med to av de, men de er for store til å gjøre det veldig bra, men det var veldig gøy for både hundene og meg. Det er ikke en rase jeg anbefaler om noen vil satse mot en spesiell gren. Man må ha en god porsjon humor og tålmod når man trener…  

Det er hunder som gjør mye utav seg, ikke dermed sagt at de er stressa, men de tar mye plass. Når vi bare hadde 4-5 samojeder brukte vi å tulle med at det går minst 10 samojeder på en hoffe. Nå har vi 9 samojeder, det føles fremdeles som hoffen gjorde mer utav seg en hva samojedene våre gjør nå..

Utrettelige på tur, og veldig glade i å gå tur. Minuset er pelsen, den er for myk til å være særlig god på snø. Den siste hoffen min var med i hundespannet vårt, men ble veldig hindret av snøklumper i pelsen. Da mener jeg ikke bare mellom tærne, men snøen festet seg oppover beina, under magen og framover brystkassen. Helt håpløst når man kjører spann utenfor oppkjørte løyper. Dermed fikk han ikke være med like mye. Det taklet han svært dårlig. Etter hvert som antallet samojeder her hjemme økte, mistrivdes han stadig mer. Dermed føltes det riktig å omplassere når et perfekt hjem plutselig dukket opp.  

Om de får velge tenker jeg at de velger tur fremfor mental trening, men gjerne vil ha litt av mentaltreninga også.

Ingen samkjønnsaggresjon på de jeg har hatt. Hvorvidt det er representativt for rasen skal jeg ikke si. Siste hannen min var særdeles snill mot andre hunder, uansett kjønn. Unntaket var når han fikk mer en nok her hjemme, da tok han et jafs av to hannhunder samtidig. Min feil, jeg burde ha skjermet han mer fra flokken, han var møkk lei av å bo i flokk. De er hunder som trives veldig godt sammen med folk, og vil være med på alt som skjer. Mine har knytet seg mest til en person i familien.

De har en del vokt i seg, min bejffet på det meste som var utenfor hundegården. Første tispa vi hadde kunne gjerne morre mot mennesker vi møtte ute på tur i mørket, jeg følte at hun passet på meg. Jeg tror også hun hadde blit mektig irritert om noen hadde prøvd seg på noe mot meg.

 

tusen takk for utfyllende svar :) jeg ønsker ikke å drive med noe hhundesport, ønsker meg en ordentlig god turkompis! 

Er det sånn at de trives best alene? Jeg har en hund fra før, og ønsker at de skal få mye glede ihverandre!

Og er det sånn at de kan gå løs, eller løper de etter alt da?

Huff, ble mye  mas nå.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

tusen takk for utfyllende svar :) jeg ønsker ikke å drive med noe hhundesport, ønsker meg en ordentlig god turkompis! 

Er det sånn at de trives best alene? Jeg har en hund fra før, og ønsker at de skal få mye glede ihverandre!

Og er det sånn at de kan gå løs, eller løper de etter alt da?

Huff, ble mye  mas nå.. 

De kan godt bo med flere hunder, det  er forskjell på 2-3 hunder og så mange som vi har :) Han var helt fin før flokken ble så stor. Han var også vant med å ha meg omtrent for seg selv, det ble litt tøft for han å dele meg med alle de andre tror jeg.

Mine kunne gå løse "over alt" ja. Hadde de aldri løse der det går beitedyr, de har en del jakt i seg, så det tok jeg ikke sjansen på, det er unødvendig også. Men på normale turer i skogen gikk de løse uten bekymring. 

En god turkompis får du i en hoffe ja!

Endret av Angilja
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...